Blogg nr. 34   Isdal og Isfjordene

Kjører man sørover Lindåshalvøyen mot Knarvik passerer man dalen Isdal.
Der stedet Isdalstø ligger i utløpet ved sjøen.
Denne plassen Isdalstø var det sentrale stedet her sør i Lindås i gammel tid. Ikke så fryktelig gammel. Jeg husker godt at bilfergen fra Steinestø gikk helt hertil.
Knarvik eksisterte ikke. Der var ikke et eneste hus, ingen veier, ingen fergekai, bare noen skogløse bergrabber.
Postnummeret til Knarvik er Isdalstø den dag i dag.
Bussen opp fra kaien gikk den gang på andre siden av dalen, gjennom dette prisbelønte gardstunet på østsiden av dalen. 
Professor Akselberg i sin «stadnamn bok om Hordaland», forklarer navnet Isdal, slik: Man setter en H foran, derved er det naturlig at det må ha navn etter et hi, soleklart bjørnehi, slik at navnet etter hans forklaring skal bli Bjørnehidalen.

Nå er det slik at det finnes minst 3 stk. Isdaler.
Isdalen som hadde det gamle drikkevannet til Bergen, meget kjent etter mysteriet om liket av den ukjente isdalskvinnen.
Midt opp på Hardangervidden finnes der også, i 1200 meters høyde, et navn Isdalsvatn.
Tvilsomt om der skulle være et bjørnehi så høyt oppe. Dessuten er det min erfaring at førstebokstaven i navnet nesten aldri forsvinner.
Ved nærmere studium, vil man se at alle disse tre Isdalene, har tilnærmet samme form. Meget forskjellig i størrelse, men alle tre vender mot sydvest, alle har en botn eller ender blindt mot nord, de er meget brede på midten med relativt høye dalsider og alle tre har et vann i midten og elven ut har et meget trangt utløp.
I min blogg nr. 32 om mysteriet på Risnehalvøyen, synes det som mysterier særlig er av interesse for mine lesere. Så vær med meg nå på jakt etter løsning på dette navnet.
Biblioteket er fortsatt en bra plass å begynne. Jeg har funnet en «Gamal Norsk ordbok» fra 1930.
Det pussige med denne boken er at språket er det samme som vikingene og disse som for til Island talte, ca. 1000 år gammelt.
De stedsnavnene jeg søker er kanskje enda 1000 år eldre.
 Fra 500 tallet begynner stadnavn forskerne å finne systemer i navngivingen som kan katalogiseres og kartotekføres. Alle gårdsnavnene som slutter på heim, set, rud, land og mark gir grunnlag for tid setting. Slik jeg gjorde med mannsnavn med en naturendelse, som Henriksbø. Et klassisk navn fra 1100 tallet.
Det er naturnavnene fra før denne tid som er mitt hoved emne. Navn som Myr, Berg, Molde og Voll, er fra før denne tid, men hvor gamle er uråd å si. Jeg bruker 2000 år gamle som en meget rund tidsramme.
Så selv denne gamalnorsk boken blir i yngste laget.
Når jeg leter på ord som begynner på Is, er det et ord som fasinerer meg.
Det står  « isarn-kol (myt)» som skal bety vindbelg.
Myt. er forkortelse for mytisk, og betegner meget gammelt, selv for denne boken.
Kol vet jeg fra da jeg løste stedsnavnet Kolgrov, det betyr «vind eller vinddrag»
Da sitter jeg igjen med at isarn skal bety belg.
Ser man nærmere på naturformen av disse Isdalene, synes det lett å se at formene kan lignes med en blåsebelg. Voluminøse på midten og alle med et trangt utløp.
Selvfølgelig er ikke dalene kalt opp etter en blåsebelg, det er nok omvendt.
Disse naturfolkene hadde et spesielt navn på slik natur, og når de laget sitt første verktøy til smedene sin esse, ble navnet, etter det den lignet i den naturen de kjente.
Når jeg først har fått et hint om hva navnet Isdal kan være oppstått fra, er det naturlig å se hvor andre steder det passer.
Der ligger en dal og et vann, Isdal med samme form, nær Måbødals fossen i
Eidsfjord. Et annet lignende på Stord nær Leivik..
Det morsomme er at ser man nøye på Isfjorden ved Åndalsnes, kan kanskje denne fjorden også passe på denne beskrivelsen.
Den beste fjorden som passer ypperlig, er Isfjorden på Island. Fjorden er som en sekk med trangt utløp.
 Jeg har selv ligget der en natt med min Penelope på en av mine turer rundt Island.
Det var Sildafestival, så det ble lite søvn, islendingene kan feste.

Blogg nr. 33.
Lapskaus og Lote

For en tid tilbake ble en kjent språkforsker og stedsnavngransker spurt på TV hva lapskaus betydde, eller kom av?
Antagelig noe som kommer fra engelsk, var hans svar.
Engelsk innflytelse på det norske språk, har antagelig ikke foregått lenger enn de siste 100 årene.
Før det var det i mye sterkere grad, den andre veien språket gikk. Det var til England og omliggende øyer, det norske folk utvandret.
Jeg har nevnt det tidligere, en rekke ord som opprinnelige må ha kommet fra norsk.
Den morsomme: Smørbutt, der tre-esken blir det engelske navnet på smør.
Det engelske ordet keeper, er mistenkelig likt vårt ord «kipe», som var meget vanlig hos oss til å bære noe på ryggen i, for ikke lenge siden. Betydningen å holde på noe, kan passe begge.  
Da jeg  på mine turer til Island,har proviantert mange ganger på Shetland, har jeg forsøkt å finne noe som kunne lignes med lapskaus, men verken muntlig eller ved prøvesmaking har det lykkes meg. 
 Jeg forsøker å bruke samme metode som løser noen av mine navneløsninger; et to stavelses ord, der hver av stavelsene inneholder korte, men treffende beskrivelser av navnet. De vanskeligste og antagelig også de eldste, er de korte tilsynelatende en stavelses navn, som f. eks. Alna, Takle og Lot(h)e.
Fra vår båttradisjon finnes ordet «kause».
Når man spleiser en løkke på en tau-ende, legger man inn en kause for å beskytte tauet i løkken mot gnag. I dag er kausen vanligvis i metall, men før i tiden brukte man hardt tre.
Lapper er jo også små biter, så en mulig forklaring på ordet lapskaus, kan være « noe som inneholder små biter.» Kanskje noen av dere lesere har en bedre forklaring?
Det nevnte navnet Lothe finnes en rekke steder her på kysten.
NRK reporteren P. Lothe, og den kjente cowboyen Lotepus fra Hardanger er jo tydeligvis menn som har navn etter disse stedene.
Stedsnavnet Lote i Hardanger har ingen H, det er nok en etterlevning fra dansketiden.
Følger man den rette kystlinjen innover på sørsiden av Hardangerfjorden finner man stedet Lote rett før landet/stranden svinger inn mot stedet Utne.
Det kan tyde på at betydningen har med svingen å gjøre.
Det er også et vann ovenfor Odda som heter Lotevann. Elven og fossen herfra kalles Låtefoss, men grenden ved vannet kalles Låte, så sannsynlig er det dette siste Låte som er rett.
I Nordfjord ligger fergeleiet Anda- Lote, mellom Nordfjordeid og Sandane.
På nordsiden av fjorden ligger bare noen få hus i en grend som også bærer navnet Lote.
Går vi inn igjen i båtmiljøet, finner vi i trebåtbyggere har et navn på en spesiell del på større trebåter.
De kaller overgangen mellom kjølen og stevnen på en båt for «loten»
En meget viktig del i byggingen av en båt.
Formen på denne « loten» er meget likt slik landet/ sjølinjen endrer seg der hvor stedsnavnene er brukt.
På Vestlandet er forholdet der sjø møter land, eller omvendt, mye brukt i språket vårt.
 Det at steder som har en natur som kan lignes med noe man arbeidet med daglig, får navn etter dette, er ikke å undres over. En rekke av mine navneløsninger har nettopp dette som utgangspunkt, uavhengig av størrelsesforholdet.
Den definitivt største bekreftelse på min påstand om betydningen av navnet Lote, finner vi i Karmsundet sør for Haugesund.
Følger vi kystlinjen på østsiden, fra Haugesund sørover, hel til man med en båt skal svinge inn Boknafjorden, er den øyen/holmen man må runde, navngitt
Loten.
Det er da tydelig at Lote betyr at landet/sjølinjen brytes av, eller svinger.
 

Blogg nr. 32.
Åfjorden

I mange av mine tidligere blogger har jeg bemerket at mange ord i det engelske språk synes å være meget likt norske ord.
Det engelske ordet adventure har en forbausende likhet med vårt ord eventyr.
Betydningen av vårt eventyr synes å ha en litt videre betydning enn det engelske adventure.
Eventyr står for meg som en blanding av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt;
« Undre meg paa, hva jeg faar at se over de høie fjelde?» og filmhelten, arkeologen Indiana Jones  gjøremål.
I sistnevntes beste stil, begynner denne historien også på et bibliotek.
Jeg antar at dere, kjære lesere, ikke har noe imot å være med på en ekspedisjon for å løse et mysterium og, ikke å forglemme, forklare enda et navn.
Gulen bibliotek i Eivindvik, har en gammel skinninnbundet bok som er skrevet på slutten av 1800 årstallet. Forfatter husker jeg ikke.
Boken heter «Nordre Bergenhus Amt» og er en kjedelig oppramsing av alle kommunene i Sogn og Fjordane fylke.
Det som er litt spesielt er at boken nevner noen særegenheter ved naturen i flere av kirkesoknene.
Angående Risnehalvøyen i Hyllestad, berettes det at på toppen av dette platået skal det finnes et vann som ikke har synlig avløp. Det spekuleres i at navnet
Åfjorden skal ha navn etter at dette underjordiske avløpet skal komme ut nede i fjorden, under flo-målet. Begrepet Å står da for elv, slik det gjorde i gamle dager, slik som f.eks. i Åmot som betyr elvemøte.
 Et vann som ikke har synlig avløp, medfører en rekke spekulasjoner.
Det må da nødvendigvis være et underjordisk vannlås som holder vannstanden konstant, slik som f.eks. på et klosett. Dette kan medføre et hulesystem som er vel verdt å undersøke.
En god venn fra dykkermiljøet, fortalt at han en gang hadde blitt leid av folk i Hyllestad til å finne utløpet av den undersjøiske elven, uten å lykkes.
 Min ekspedisjon ble utstyrt med noen flasker brekkfarge og rikelig niste, derpå gikk turen med Penelope til den tidligere Baldershagen, som i dag bærer navnet Storaker.
Gårdshusene ligger på en flate ca. 50 meter over sjøen, og kunne mye heller hatt navnet Breidablikk. Derfra går en gårdsvei opp til foten av et platå som deler dalen på tvers, i en øvre og en nedre del.
Stien opp har et sted bare en stige av tre for å komme opp. Det må ha vært vanskelig å få dyrene opp denne vegen.
Her oppe ligger et stort vann, Storavatn, med en enda mer spektakulær utsikt, Værlandet, Bulandet og Alden, store deler av søndre Sunnfjord ligger som et panorama ut for meg.
Tvers over vannet har naturen, med litt hjelp, laget en flott gangvei tvers over.
Stien min forsetter på nordsiden, nesten til enden av vannet, der bunnen bærer navnet Trollebotn. Her kommer en elv ned på høyre side, den leder opp en bratt bergvegg som er mulig å gå på, til et nytt vann. Her møter man stien fra nabogården Porten også.
Kartet viser en rekke vann som ligger etter hverandre på nordsiden av denne loddrette 500 meter høye fjellveggen som går rett i Åfjorden.
Så jeg måtte søke langs hele denne flaten etter dette vannet som ikke var spesifisert nærmere.
Hele ettermiddagen gikk med å lete, men jeg fant det til slutt, og det var litt skuffende i begynnelsen. Vannet hadde, dessverre, et avløp, en 5 meter lang bekk som forsvant ned en smal sprekk i fjellgrunnen.
Så all spekulasjon om underjordiske huler med vannlås, kunne jeg bare la fare.
Det hadde nylig regnet, så det var en del vannføring i bekken. Jeg tømte en liter
oransje brekkfarge i den, det var utrolig hvordan den spredde seg.
Det er 200/300 meter bort til kanten av stupet, hvor jeg plasserte meg med kamera for å se om noe kom ut 500 meter nede i fjorden.
Etter en god stund kunne jeg se en svak oransje dråpelignende form komme opp av sjøen, nærmere 2 kilometer lenger inn i fjorden.
På bildet syns den meget svak, grunnet den store høyden, men dråpen begynner ved toppen av det små treet som syns på bildet.
Dermed har denne ekspedisjonen konstatert at elven fra Jordevatnet munner ut under flomålet i Åfjorden nesten 500 meter lengre nede. Hvor dypt utløpet er nede i fjorden, er uråd å avgjøre.
Det er også stor mulighet for at det er denne undersjøiske elven som har gitt navnet Åfjorden. Det er nesten alltid slike særegenheter som danner grunnlag for de eldste stedsnavnene vi har.


                                                         

siste bilde viser fargen kommer opp ved toppen av treet.De andre er fra nordsiden av Åfjorden

Blogg nr.31
Oslo, Bergen, Tønsberg og Waterloo

Når jeg nå har forklart navnet på fedrelandet vårt, passer det bra å forklare navnet på hovedstaden vår også.
Fra år 1070 fungerte Bergen eller Bjørgvin, Grunnlagt av Olav Kyrre, som hovedstad.
 Vin har jeg tidligere forklart betyr slette/beiteland eller eng, slik at
forklaringen «Sletten under fjellet» passer bra.
På samme måte som Tønsberg blir «Tunet under fjellet». Et navn som blir bekreftet her i Gulen av navnet Tunsberg. Et lite hus nedfor et berg.
Bjørgvin vokste, spesielt etter at Hanseatene kom på 1300 tallet, til å bli den viktigste internasjonale byen i Skandinavia.
Oslo ble grunnlagt av kong Harald Hardråde i året 1047 i følge Snorre.
Den norske kongen Håkon 5, (1299-1319) var det som i praksis flyttet hovedstaden hit.
 Danskekongen Christian 4, endret navnet Oslo til Christiania i 16 24.
Det som man kalte «Gamlebyen» ble fortsatt kalt Oslo.

Min far som døde i 2000, var meget godt kjent for sin evne til å fortelle underholdende historier, han ble ofte et senter ved selskapelige tilstellinger på grunn av denne evnen til underholde folk.
Vi, hans nære familie, var vel kjent med at hans evne til holde seg til sannheten i disse historiene, kunne være heller tynn. Noe som kanskje ikke betyr så mye.
Da jeg overhørte min eldste sønn i å gjengi disse fargelagte historiene til sine venner, prøvde jeg forsiktig å antyde at kanskje ikke alt var like sant i det som hadde blitt fortalt. Jeg ble ganske kontant satt på plass: «Farfar hadde sagt det», og dermed var det ikke diskutabelt.
Så husk det, kjære fedre, en farfar er overordnet selv en far.
Mye likt etter dette mønsteret, har diverse professorer og andre med tyngde uttalt seg om den første stavelsen i navnet Oslo.
En forklaring er en endring til det gamle navnet «ass», underforstått etter Asene sitt navn.
Den siste delen av navnet Oslo, synes ingen å ha hatt noen formening om.

Wikipedia har en grei forklaring på navnet, men det synes som dette mediet også er uten den faglige tyngde som skal til for å bli godtatt.
Så navnet Oslo står fortsatt offisielt som uløst.
NRK reporter Arne Hjeltnes uttalt seg nylig på TV, at det var merkelig at den såkalte Loelven skulle har to navn.
For å ta den første stavelsen, det er en rekke stedsnavn i Norge som har «os» i navnet sitt og som også ligger ved et elveutløp.
Namsos ved utløpet av elven Namsen, Nidaros, ved utløpet av Nidelven og tettstedet og kommunen Os, sør for Bergen.
Det synes meg uforståelig hvorfor ikke denne enkle stavelsen skulle være den riktige.
Historiker Peder Claussøn Friis, mente at siden der var en dal som het Lodalen, måtte elven Alna som renner der, en gang ha hatt navnet Lo.
Dette er årsaken til all denne fabulering om en Loelv som også har navnet Alna.
  Han visste ikke at «Lo» betyr Elveslette. 
Så navnet Oslo betyr «Osen ved elvesletten» og kan lokaliseres til utløpet av Alna elven. ( Gamlebyen)
Slik som Byrkjelo i Nordfjord ikke har noe med navnet på elven å gjøre.
Eller Hafslo i Sogn, eller Loen også i Nordfjord.
Til og med Napoleons Waterloo i Belgia, fikk jeg bekreftet av en mann derfra, passer ypperlig til forklaringen Elveslette.
Pussig nok, der finnes en elv i Nord England som også heter Alna, og byen ved utløpet kalles Alnemouth.
Å forklare navnet Alna er nok meget vanskelig, men det er ganske sikkert at navnet er mye eldre enn fra vikingtiden.
 Kanskje fra den tiden vi hadde felles språk?

Blogg nr. 30.
Norge, Noreg, Norvegen, Nåra, Norvasund ,  Nordmannaslepet og Nor.

Stedsnavnene jeg skriver om fungerer jo som sterke identitetsbevis for de fleste av oss. Å ha et opprinnelsesnavn fra et sted i landet vårt, betyr mye for mange. Selv folk som ikke direkte har et slikt navn, har kanskje for bare noen få generasjoner siden også et stedsnavn å relatere seg til?
Et navn som vi alle slår oss på brystet og sier med stolthet, er navnet på fedrelandet vårt.
Norge eller Noreg gjør oss stolt, ikke bare på 17 mai, men spesielt når vi presenterer oss i utlandet.
Så hva står navnet Norge for?
Ser man på alle de europeiske landene måte å uttale det på, får vi ved oversettelse, Norveg/en.
Mye brukte navn, spesielt flerstavelsesnavn blir nedkortet over tid.
Dette ser man særskilt på navnene innover fjellheimen vår, disse blir mindre brukt og er mye enklere å skjønne betydningen av.
Ser man på navnet Norvegen:
Tar man vekk en «v» og «en» kommer Noreg til syne.
Tar man vekk «ve» og «n» kommer Norge frem.
Jeg har tidligere, ved flere høve, hevdet at navnet Nor betyr trangt sund.
Som f.eks. i Norheimsund, der det moderne sund er tilført etter at man mistet kunnskapen om hva Nor står for.
I Solund ligger en liten plass som heter Nåra. Navnet henviser i dag til denne små øyen det ligger på, men det har nok opprinnelig vært navnet på det trange sundet som skiller fra øyen Ytre Sula. Nor som sammen med ordet øyna har blitt til Nåra. Bare «a» står igjen av «øyna.»
Dette er meget vanlig, som f.eks. Grjotvin har blitt til Gryta. Mjåsjøen til Mjøsa.
Håøyna til Hyen.
Dialektiske forskjeller kan fort endre en «o» til «å».
En rekke steder i Norge bærer navnet Nor. Norsjø i Telemark, lang og smal, flere sund på Sørlandet har også samme Nor navnet på samme naturform.
Gibraltar ble i gammel tid kalt for Norvasund.
Så hvor er Norvegen?
Går man tur innover Hardangervidden, vil man på kartet støte på et navn, Nordmannaslepet. Dette var en av de store ferdselsårene over vidda i gamle dager. Slepet er stien/tråkket etter alle menneskene og dyrene som i hundrevis av år ferdes her.
Menneskene på østsiden av Hardangervidden, kalte dem som kom over til dem for Nordmanna. Mennene fra Norvegen.
Tydeligvis innbefattet dette alle som bodde vest for dem, ikke bare folket fra Hardanger.
Denne «d» som har sneket seg inn, kan meget vel være fordi navnene ble nedskrevet hundrevis av år seinere, i en tid da man trodde at Normanna betød nordmenn.
Norvegen tyder derfor på at det står for distansen langs kysten, fra sør i Karmsundet, gjennom alle sundene helt opp til Stadt. Naturen lenger nord endrer seg og er ikke så selvfølgelig «gjennom sundene» lenger.
Da vikingene begynte sine lange ferder langt nord inn i Russland og vestover til Shetland, Færøyene, Island, Grønland og Vinland, var allerede kunnskapen om at Nor betød «trangt sund», glemt. Dette vises så tydelig ved disse «påhengene» av et nyere ord sund, flere steder.
Dessuten var verdensbildet for disse Atlanterhavets erobrere blitt utrolig mye større. «Vegen gjennom sundene» kunne synes litt «navlebeskuende» i stedet for et litt mer klingende navn, «veien mot nord» som i mye større grad viste hva disse sjøfarerne stod for..
Iren Tim Severin bygget engang på 70 tallet en replika av en skinnbåt i Irland.
Han seilte den til Færøyene, Island og over til New Foundland for å bevise at den Irske munken St. Brendan hadde gjort dette på 500 tallet.
For denne bragden fikk han til disposisjon i Grekenland, en ny replika av et bronsealderskip fra 1200 f.Kr.
Med dette skipet, Argo, rekonstruerte han hjemreisen til Odysses fra Troya til Ithaka, som hadde tatt 10 år.
Hans konklusjon var at denne reisen, som skal ha funnet sted ca. 1100 f.Kr., bare foregikk inne i det «vesle Egeerhavet», men når Grekerne ekspanderte over hele Middelhavet, 600/700 år seinere, vokste også deres perspektiv, slik at de gjorde denne for dem, hellige reisen, like stor som deres ekspansjon hadde gjort dem. Derfor ble Herakles søyler til Gibraltar, Messinastredet til sundet der den farlige Hydra holdt til.   
Nøyaktig på samme måte som verdensbildet til vikingene vokste.

Blogg nr. 29

Lindås, Litle Lindås, Lindesnes, Spangereid, Lindebotn, Lindebotnfjell og Lindelifjellet.
Når man biler sørover fra Mongstad kommer man gjennom den gamle sorenskriverplassen Lindås.
Fra gammelt av har dette så lenge vi vet vært «hovedstaden» i kommunen Lindås. Der ligger den gamle kirken og bygninger som vitner om embetsmannens plassering.
Jeg har alltid, på samme måte som «Norsk Stadnamn Leksikon», antatt at navnet Lindås skyldes forekomsten av lindetrær.
Jeg har trodd at disse sorenskriverne, som så oftest var av dansk opphav, hadde foredlet floraen på stedet med varmekjære trær som lindetreet. Dette ser man ofte på slike steder der statens embetsmenn har holdt til.
Nå sier leksikonet at lindetrær finnes over hele Vestlandet, men med min kjennskap til naturen rundt Masfjorden, er det heller sjeldent å treffe på lindetrær som vokser vilt.  
Noen ganger på hjemover tur, når jeg har god tid til fergen ved Leirvåg, tar jeg turen over Radøy og Austrheim.  Etter å ha passert broen over Fosnstraumen kommer man til et skilt på venstre hånd som sier Litlelindås. Det har forundret meg at det skulle være et lignende mindre sted med lindetrær der også.
Ved å droppe fergen og heller kjøre ned den smale veien til stedet, finner jeg lite som kunne tyde på at der har vært, eller er lindetrær på stedet. Ei heller tyder bebyggelsen på at der har vært store embetsmann hus, slik som på Lindås.
Veien går over en liten ås og ender på en kai ved sjøen på østsiden.
Så hvorfor samme navnet?
Kanskje det er slik at navnet Lindås ikke har noe med treslaget lind å gjøre i det hele tatt?
Helt sør i Norge ligger halvøyen Lindesnes som nå nesten må kunne karakteriseres som en øy, etter at kanalen ved Spangereid ble bygget. Spangereid synes å ha navnet etter dette smale eidet, selv om en «r» er  forsvunnet opp gjennom tidene. Underforstått « et eid så smalt at man nesten kunne springe/hoppe over.
 Det hevdes at gamle spor tyder på at det engang i tiden tidligere har vært utgravet dette eidet. Det ville gitt meget store fordeler for folk som bare hadde seil og årer til fremdriften.
De få gangene jeg har vært på Lindesnes, har jeg fått det inntrykket av at det er en forblåst og naken halvøy som stikker ut i Nordsjøen. Meget sparsomt bevokst med trær overhodet. Et sted som man neppe ville finne så mye lindetrær at det kunne gi grunnlag for navnet sitt.
Jeg har tidligere i min blogg om Thule, poengtert at denne halvøyen hadde stor betydning for skipsfarten med hensyn til vind.
I sterk nordvestvind måtte man ligge på østsiden og vente til den gav seg, det samme på vestsiden når det blåste sydøst vind. Et meget markant sted for seilfartøyer, enten de skulle den ene vei eller den andre.
Går vi opp igjen til Masfjorden, finner vi ved Frøysetvassdraget, midt på Kvamsdalsvatnet, en liten einbølt gård som heter Lindebotn. Folk som stammer derfra kaller seg Lindebotten, enda en navnerest fra dansketiden.
Lengre oppe ved Frøysetelven, midt på nordsiden av Ynnesdalsvatnet ligger et fjell som heter Lindebotnfjell, tydelig oppkalt etter enda en Lindebotn like under fjellet. 
Forsetter vi oppover helt til Verklandshøyden, som er det opprinnelige grunnlaget for familienavnet til Henrik Wergeland, kommer vi til et sted på toppen som er/var et mye brukt sted for skigåing om vinteren.
Når man går innover denne dalen mot øst, vil man på venstre hånd ha et høyt fjell som heter Lindelifjellet.
Den eneste vegetasjon som vokser i denne høyden, er litt fjellbjørk på lune steder. Så absolutt ingen Lindetrær.
Etter det jeg har forstått så er ordet «livd» lite kjent på Østlandet.
Ordet står for « Å være i skjul for vinden».
Vi har også ordet «lindre» som kan ha hatt en mer utvidet betydning i gammel tid.
Så alle disse stedsnavnene kan være tuftet på ordene «livd og lindre» for alle stedene er utpregete steder man unngår vind.

 

Blogg nr. 28

Østerbø og Løfallstrand
Mene, mene tekel, var skriften på veggen til kong Nebukadnesar.
Fritt oversatt skal det bety: «Målt, veiet og funnet for lett».
Dette er nok resultatet av min henvendelse til Norsk Språkråd, slik jeg gjorde med blogg nr. 25 om Romarheim og andre.
Jeg fikk et meget høflig og rasjonelt svar ganske umiddelbart, men til tross for mine 40 år med «real kompetanse» falt det nok tungt for rådet at jeg ikke hadde den akademiske kunnskap om språkvitenskapen som skal til for å vite noe om norske stedsnavn. Vitenskapen ble sterkt fremhevet som meget essensiell.
Selvfølgelig er det ennå en mikroskopisk mulighet for at en mengde språkprofessorer i Norsk Språkråd studerer mine stedsnavnløsninger inngående og gir en tilbakemelding engang til våren, men den regner jeg med som ytterst liten.
Så jeg forsetter uten dem.
Nå lagde det seg slik at på NRK tv var det nylig et innslag om navnet Østerbø i Sogn som selvsamme språkrådet ville endre til Austerbø.
Parallellen til min blogg om navnet Feste som det samme rådet ville endre til Festo er slående.
Østerbø er nok ganske sikkert et resultat av dansk skrivemåte en gang for kanskje 400 år siden. Men ingen vet hva som var utgangspunktet for danskene.
Jeg har tolket Osterøy til å være den Østre øyen, derved kan også det gamle navnet Østerbø blitt uttalt som Osterbø tidligere, hvem vet?
Hvem er det som eier navnet? Bygden eller Norsk Språkråd?
Teller ikke navnets 400 års historie i det hele tatt?
Skulle rådets logikk gjøres konsekvent, måtte f.eks. Florø gjøres om til Florøy, eller Gulen til Gula, eller Korssundet til Krossundet, begrepet «tid» synes ikke å eksistere for dette «departementet».
For ikke så lenge siden gjorde det samme offentlige rådet om på en mengde navn fordi de kunne forveksles med andre.



Sula ble uten videre gjort om til Solund for ikke forveksles med Sula ved Ålesund.
Sannes ble endret til Masfjordnes, Nyborg ble endret til Guløy, helt sikkert en rekke andre navn også. Ble innbyggerne i det heletatt spurt?
Denne språkvitenskapen som fremstilles som helt essensiell i det å finne løsninger på hva våre stedsnavn har oppstått av, har en rekke eksempler i form av resultater på navneløsninger.
Den oppmerksomme leser har nok lest dem tidligere, men hør på dette:
Mjøsa blir definert som « den glitrende», som om ikke alle vann glitrer når solen skinner? Min uvitenskapelige løsning, Mjåsjøen synes ikke å holde.
Vinstra i Gudbrandsdalen har navn etter elven som svinger til venstre, noe
 den gjør til høyre, sett nedenfra?
Alver skal ha navnet sitt etter «all slags vær». Vær er det siste man tenker dette stedet skulle ha navn etter.
Elven i Dingja skal vitenskapelig sett/hørt lage en lyd som kan tolkes som Dingja?
Her er en ny vitenskapelig løsning:
I Hardanger er det en strand som heter Løfallstrand. Det var opprinnelig et fergeleie som også het dette.
Oluf Rygh som mye av språkvitenskapen er tuftet på, mente for 120 år siden, «det må ha ligget en gammel løe der».
Norsk Stadnamn Leksikon, utgitt i 1997 mener fortsatt, vitenskapelig sett, kan dette være forklaringen.
Avdøde båtbygger Martinus Lågøy i Solund, blåste av løen og sa: De gamle
jekteskipperne fryktet denne stranden fordi de var plaget mye av stygge uforutsigbare falllvinder som kom ned fra de høye fjellene.
 Lø er å samle/stable opp, fall er vindene, så
« Stranden hvor fallvindene samles opp» skulle være en god uvitenskapelig måte å forklare stedsnavnet
Løfallstrand.  

Blogg nr. 27
Hespriholmen, Brandasund og Urangsvåg.
Når et sted f. eks. heter Sande, er det meget sannsynlig at der finnes mer sand der enn på omliggende plasser. Så banalt og selvfølgelig er våre naturstedsnavn blitt til. Grunnet tiden, kanskje så mye som 2000 år, har navnene blitt hardhendt behandlet. Spesielt disse som har flere stavelser har blitt nedkortet til nesten det ugjenkjennelige. Slike som Mjåsjøen til Mjøsa og bostad til bost/bust (forklart tidligere).
Det er lett for at fantasien løper av med en, spesielt i forhold til vår gamle historie. De fleste naturnavnene er nok eldre enn vår skrevne historie.
En god venn av meg, skolelærer og filolog, seilte til Færøyene med egen båt og fortalte om denne Njålsøy som møter en som første øy utenfor hovedstaden Torshavn. Njåls Saga var et stort tema.
Noen år seinere kom jeg selv seilende dertil, og så øyen komme opp av havet.
Kartet sier Nålsøy og utseende ligner meget på en forvokst stoppenål.
meget spiss og smal i nordenden, bredere og høyere i sørenden. I denne enden så jeg en hvit flekk som jeg først, tett innpå, forsto hva det var.
Lik Torghatten ved Brønnøysund, hadde også denne øyen et hull tvers gjennom, ganske så likt hvor en nål har øyet.
Utenfor øyen Bømlo i Sunnhordaland ligger en spesiell holme som heter Hespriholmen. Holmen er spesiell fordi våre forfedre reiste ut hit for mer enn 4000 år siden og hentet stein til å lage økser av. Denne Grønnsteinsøksen har man funnet spredt over hele Vestlandet.
En kjent filolog og historiker laget en heller tvilsom avhandling nylig, basert på fantasifulle utlegninger av dette navnet og holmens historie. Det er mindre enn hundre år siden oppdagelsen av hva holmen har vært brukt til og dermed meget tvilsomt at navnet relaterer til dette.
Da jeg har pådratt meg en meget stor skyldskap til denne øyen Bømlo, skal jeg gjøre litt gjengjeld ved å forklare noen av navnene  her. Skyldskapen skjedde ved at jeg engang sendte min eldste sønn ned på yrkesskole der, og noen år senere ble det bryllup med på følgende barnedåp og barnedåp og barnedåp. Hele fem ganger. Kort etter ble det en mengde konfirmasjoner og deretter brylluper som igjen har resultert i ytterligere barnedåper. Ustoppelig?
I mange av disse festlagene har jeg blitt plassert sammen gamle menn på min alder og enda eldre.
Historien om Hespriholmen ble meg fortalt ved en slik anledning.
I den første tiden etter at Bømlo ble kristnet, var der fortsatt en del villskap igjen i Bømloblodet.
En brutal Herse (høvding, småkonge) terroriserte øyen med kvinnerov og utnytting av de svake. Forstandige menn kom da sammen og fanget denne mannen. Han ble ført ut på Hespriholmen og henrettet. Slike små ubebodde holmer var brukt langs hele kysten som avstraffelsessted. Ofte kalt Tyvholmen eller Refsøyna.
 Her ble navnet, etter å ha henrettet en så betydningsfull person, Hersefriholmen. Som gjennom århundrene har blitt til Hespriholmen.
                  Et navn som jeg ikke behandlet sammen Brandsdal tidligere er det kjente Brandasund.
Står man på broen over sundet og ser sørover, vil man i sørenden se en halvøy som kommer ut og struper sundet. Halvøyen har ytterst en «holme» eller en
Brand, nøyaktig slik som den karakteristiske knatten i tidligere nevnte Litle Brandsdal. Menneskene med ekstrem sans for naturformer som skiller seg ut, er det som setter slike navn.
Mange av disse selskapelighetene jeg har vært i, har vært holdt i selskapslokalene innerst i Urangsvåg.
Her har vi igjen et av disse doble navnene.  Anger er som jeg har hevdet før, et navn som bl. a. står for en bukt. Etter hvert som tiden har gått har denne kunnskapen forsvunnet, og man har lagt til ordet våg.
Nordangervågen på Radøy, Norheimsund i Hardanger.( Nor betyr trangt sund), for ikke å snakke om selve Hard-anger-fjorden?  Som kanskje er et emne for en hel ny blogg?
Forstavelsen Ur kommer ganske enkelt av at hele østre siden av denne Anger
er full av små steinurer fra det bratte berget langs sjøen.
Det er med stor beklagelse jeg må medgi at hvorfor det heter Bømlo, danskene skrev Bømmelø, det vet jeg ikke.
Gno. Skriver Bymbil?

   

.
 
 

Blogg nr. 26.

Da jeg nå har skrevet 25 blogger tidligere som inneholder anslagsvis ca. 100 stedsnavnløsninger som nesten alle er basert på naturformer, vil jeg ta opp igjen grunnen til disse bloggene.
Av alle disse 100 løsningene er det ikke en som er den samme som den offisielle «stadnamnforskningen»  i Norge hevder navnene betyr. Jeg har opplyst om dette i nesten alle bloggene mine. Det har vært en rekke henvendelser fra mine lesere som undrer seg over denne forskjellen?
Jeg har prøvd utallige ganger i mange media, å komme til orde om mine «oppdagelser» uten at det har lykkes. Da jeg er av den mening at våre eldgamle stedsnavn er vår eldste kulturarv nest etter språket vårt, at de da ikke er forklart riktig, i så stort omfang som det viser seg mer og mer etter hvert som jeg graver meg inn i det, er meget trist.
Det synes for meg som at fagpersonene språkgranskerne, har tatt det som en selvfølge at de er de rette til å forske på navnene.
Etter mitt skjønn er de lite egnet til denne oppgaven og de er den direkte årsak til at denne forskningen har stått i ro helt siden Oluf Rygh gav ut sine verk om
«Norske Gaardsnavne» rundt 1900.
For det første bruker de sin metodikk i deres språkgransking som en selvfølgelighet også på stedsnavn.
Der er tusenvis av år mellom at språket vårt har blitt til og den tiden da de, som oftest ferdigstøpte, ordene blir brukt som navn på steder i naturen.
Deres system har blitt det eneste aksepterte innen for dette område også.
Når man leser deres såkalte «drøftinger» av forskjellige navn, kan man få et inntrykk av en meget avansert og velbegrunnet akademisk utgreiing, med henvisninger til en rekke utdødde språk, og også henvisninger til en mengde andre språkforskere sitt syn.
Heldigvis finnes det en meget effektiv «medisin» mot slike angrep på min egen selvtillit. Det er det faktiske resultatet av all denne imponerende språkgranskingens drøftinger av det aktuelle navnet.
Det er i sannhet til å smile av.
Den gang jeg var speidergutt, lærte jeg: Når kart og terreng ikke stemmer overens, er det som regel terrenget som har rett. Det kan synes som disse språkforskere bryr seg meget lite om dette.
Det er den andre grunnen til deres uegnethet, de synes å ha minimal evne til å studere den naturen som vitterlig er årsaken til navnet.
Jeg er av den mening at stedsnavnforsking ikke har noe med vitenskap å gjøre i det hele tatt.
Gode øyne til å studere naturformene og en viss kunnskap om vårt språk, ikke langt bakover i tid, de fleste ordene finnes i det språket som nordmenn som var født i slutten av 1800 tallet brukte. I beste fall tilbake til gammelnorsk, men en rekke av disse ordene finnes enda i språket vårt, omen i en litt omskrevet betydning, men slektskapet er tydelig å se.
Jeg skal tyde et navn som i meget høy grad viser hva jeg mener.
Navnet begynner med stavelsen «Rom». Etter mine regler, ville det være selvsagt at andre navn som begynte på samme forstavelse, hadde en fellesnevner som muligens kunne finnes i naturen på disse stedene.
Så, ikke med «Norsk Stadnamn Leksikon» og de andre som er nevnt nederst.
                   Kjører man riksvei 39 fra Knarvik i Lindås, møter vi et navn før vi forlater Osterfjorden på vei nordover mot Masfjorden, dette er gårdene
Romarheim.  Gårdene ligger på en flat slette et lite stykke opp fra Osterfjorden.
NSL forklarer navnet med: « Bortgløymd elvenavn som kan ha betydd låte eller tale." Bortgløymd elvenavn» synes å være favoritten til NSL, kanskje bare overgått av «Tying uviss».
Min bestemor fra Masfjorden brukte uttrykket «rome/råme» på vannet som hadde dannet seg på grøten når den hadde stått og blitt kald. Det samme om det vannet som ble i igjen etter smørkinning. «Noe/vannet som flyter oppå.» Tydelig beslektet med ordet «rjome» som kan ha hatt samme betydning.
Sletten Romarheim er helt tydelig laget av at elven som kommer ned dalen har flytt utover og laget denne flomsletten som ganske sikkert er tydningen av navnet. Elven er i dag lagt i en steinsatt kanal gjennom sletten, det har tydeligvis vært et stort problem med hyppige flommer.
Bruker vi denne navnetydingen på f.eks. Romsås ved Oslo, vil også her dette passe inn. Åsen har navn etter sletten nedenfor Rommen som bar i oldtiden navnet Raumin, et vin navn, som også så tydelig betyr Flomsletten.
NSL forsetter med sin «uviss tying.»
Romerike er også et stort område der borte som passer glimrende til denne forklaringen. En rekke utsagn fra venner som bor i området sier at det er et utpreget flomområde.
Historiker Jordanes bruker navnet allerede i 550 e. kr. NSL vrir det over på stammenavnet Raumar, men forsetter med det kjent «tying uviss».
Begrepet «rike» har nok å gjøre med størrelsen på dette området som er så plaget med store flommer.
Navnet Romsdal dekker jo et halvt fylke. NSL har problemer med få dette navnet til å relatere til deres favoritt, elvenavnet, men prøver å omgå problemet ved å henvise til navnet på fjorden.
Romsdalen er en dal med relativt flat bunn, men stupbratte fjellsider på begge sider. Med jevne mellomrom blir dalen delt av noen berghamrer som ligger på tvers av hovedretningen og struper inn elven flere steder.
Nevnt i tidligere blogg som typiske bru-steder.
Jeg vil tro at disse strupingene vil medføre, om våren med stor isgang i elven, at dalen overfor vil bli satt under vann når isen blokkerer elvevannet. Jeg har talt tre slike plasser i dalen, men det kan være fler.
Det må være klart at slike hendelser vil være av meget stor betydning for menneskene som levde i denne dalen og kan meget vel være årsak til navnet
Romsdalen ( den flomutsatte dalen)
Til mine lesere som har uttrykt stor undring over forskjellen i navneløsninger hos meg og det som er de etablerte stadnamnforskernes forklaring:
 Mot bedre vitende skal jeg sende denne bloggen videre til Norsk Språkråds avd. Stadnamn, for å få en mulig forklaring.
Som referanse til mine påstander har jeg brukt:
Norsk Stadnamn Leksikon.
 Fra Oluf Ryghs, Norske Gaards Navne, Søndre og Nordre Bergenhus Amt.
Kulturhistorisk Vegbok for Hordaland, med Bottolv Helleland som stadnamnspesialist. Utgitt av Hordaland Fylkeskommune.
Stadnamn i Hordaland, utgitt av Gunnstein Akselberg i 2012.
Tidsskriftet Namn og Nemne har også vært brukt som kilde.
Kjære lesere; Det er så visst ikke slutt på mine stedsnavnblogger enda, jeg har en rekke navneløsninger fortsatt på lager.

Blogg nr. 25.     Aarebrot
Jeg vokste opp i et typisk villaområde rundt Bergen. Vi unger var lite bevisst de sosiale forskjellene i samfunnet på den tiden. Alle voksne menn arbeidet, mødrene var som regel hjemme.
Når sommerferien nærmet seg, begynte den sosiale rangstigen blant oss skolebarn å melde seg.
Det eksisterte nemlig en slags barn som det da begynte å bli veldig synd på.
Det var disse stakkarene som ikke hadde noe «land».
Det var nemlig noen foreldre som hadde vært så lite fornuftige at den ene byboer hadde giftet seg med en annen byboer. Kanskje deres foreldre også hadde gjort denne dødssynd, med det resultat at man hadde ingen tilknytting til steder på landsbygden hvor man kunne dra om sommeren. For oss derimot, som hadde slike fornuftige foreldre, dreide skoleåret seg om å holde ut til sommerferien begynte. De fleste hadde slike «land».
Naboene rundt der vi vokste opp hadde alle bare etternavn. Disse familienavnene omfattet da bare det huset hvor hele familien hadde samme navnet. Noen få ganger kunne det forekomme to like navn i samme området.
Da ble det «Olsen i svingen» og «Olsen på myren».
Når da den store dagen opprant og man kunne gå om bord i m/s Lygra på Strandkaien, vinke farvel til alle de ulykkelige som sto igjen på kaien og stevne i syv timer mot en hel sommer på «landet». Disse somrene hvor det aldri regnet og som varte en evighet.
Når da båten gled inn til kai på «Vikja» og alle menneskene fra i fjor sto der, kunne man plukke ut av flokken «Kristoffer på Vikja», « Asbjørn på Neset» Eydun , Magnus  og til og med Gråen, min beste venn, som skulle kjøre oss tilgårds.
Alle menneskene i denne verden hadde bare fornavn. Hvorvidt de hadde andre navn også ble aldri helt klart for meg da.
Jeg husker min yngre søster ble sendt til en nabo et ærend, da hun kom tilbake spurte min mor om hun hadde truffet Herborg? Nei jeg traff bare fru Borg, svarte hun. Noe som utløste stor munterhet.  
Navnene på alle disse rundt meg og  det ble mange fler da jeg ble voksen og tok del i arbeidslivet, var nesten alle fra mindre steder rundt Bergen som man ikke visste noe om, uten navnet.

Da jeg som trettiåring flyttet fra Bergen og slo meg ned på landet, ble alle disse personnavnene som utgjorde nesten alle mine bekjentskaper, mangfoldiggjort i en forbausende grad.
Nå var det plutselig en hel grend med kanskje så mange som ti stykker som het Nyhamar, eller Kalgraf eller Nordgulen.
Personene var blitt til naturbegreper.
Noen kunne ha samme fornavn også slik at det var bare ved hjelp av en mellombokstav man kunne skille dem.
Det må da gi en stor grad av tilhørighet til dette naturstedet når man bærer et slikt navn?
Navn som dukker opp på TV, slike som: Navarseter, Mikkelsplass, Elvestuen,
Bekkemellem, er ikke det fantastiske norske navn?
Legg merke til at engelskmennene ofte har navn på yrker som etternavn. Dette gir jo en meget liten tilhørighet.
Den nylig avdøde valgforsker og historiker Aarebrot hadde jo et meget særegent familienavn.
Jeg kjenner faktisk til en rekke steder på kysten som har dette spesielle naturnavnet.
Faktisk er det på østkysten av Skottland, litt nord for Dundee en mindre by som har et navn som meget vel kan ha den samme natur som grunnlag for navnet.  
Byen heter Arbroath, men havnen er så utbygget at det er ikke noe som kan bekrefte opprinnelsen.
Rett nord for Mjåneset, her i min bygd, ligger en plass som heter Årebrot.
Likeledes er det en plass på nordsiden av Florø som også bærer dette navnet Årebrot.
Det stedet jeg kjenner best til er i Storakersundet, helt sør på østre siden.
Her er det et trangt sund mellom holmen med sektorlykten på og land. Sundet er så trangt at en robåt vill kunne brukket årene sine her om man prøvde å ro.
Derav navnet Årebrot, et sund så smalt at man kan brekke årene.
Det ligger en liten fraflyttet husagrunn her, folket som bodde der kan meget vel ha hatt dette navnet som familienavn.-

 

Fonna                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                    

Det fasinerer meg at jeg kan bruke stedsnavn forklaringer som jeg har hatt rett utfor stuedøren min i 40 år, til å forklare «store» navn andre steder.
Litle Brandsdal forklarer navnet på Norges største dalføre, Gudbrandsdalen-
Mjåneset forklarer navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.
Denne gangen skal jeg se ut stuevinduet mitt på vestsiden av huset.
Jeg vil derfor oppfordre alle som måtte være interessert i emnet, se rundt dere på naturen der dere bor. Nesten alle steder har navn som ikke umiddelbart lar seg forklare.
Fonna heter øyen som ligger rett utfor Eivindvik. Se bildet.

Det nærmeste ordet som inneholder dette navnet er snøfonn. Et ord som synes å være en spesialisering av ordet fonn.
Så hva betyr ordet fonn når det står alene?
Det er naturlig å tro at formen på øyen Fonna er grunnen til dette navnet.
Den horisontale formen er ellipse form, ikke så ulik en forvokst båt.
Ser man nøye på bildet, ser man en liten øy/holme bakom denne «båten».
Øyen kalles Timmerøy. På gamle kart Timberøy.  Navnet har skapt mange funderinger, den er alt for liten til å ha noe med store trær og tømmerdrift å gjøre?
Det er faktisk et bilde. Slik tømmer ble slept etter en robåt i gammel tid. Slike bilder der naturens form blir sammenlignet med de daglige gjøremål på den tiden, forekommer noen ganger. Tidligere nevnt Oksen og Levra.
Bekreftelsen på denne påstanden finner jeg i en fjord innenfor Florø i Sunnfjord.
Der ligger 2 slike lange smale øyer som kalles store og lille Timmerøy . Det samme bildet, disse 2 bak en mye større øy som kan lignes med en båt.
Det er nok ikke denne horisontale formen som markerer ordet fonn.
Ser en den fra siden i profil, danner den en bue som begynner nede ved vannlinjen og ender nede ved samme plan i andre enden.
Min konklusjon på hva en fonn er: Et frittliggende fjell, uavhengig av andre,
som har form som en bue.  
La oss se om dette passer andre steder også.
Når man reiser med bilfergen over Fensfjorden ved Mongstad, fra Sløvåg til Leirvåg, vil man se på venstre side, mot sydøst et fjell som er ganske likt denne definisjonen.
På sørsiden av dette fjellet ligget stedet Fanebust. Fra gammelt av, kalt Fonnebost. Bost/bust er en velkjent nedkorting av ordet bustad, mye brukt.
Fane er den gamle danske formen av ordet fonn. Navnet betyr etter dette:
Bustaden under Fonna.
Innlemmet i Bergen kommune er Fana kommune som danner sørsiden av storkommunen.
NSL ved O. Rygh hevder at navnet skal komme av ordet fen, som betyr blautmyr. Det passer dårlig med navnene Fensfjorden og Fenring,( det gamle navnet på Askøy). Dessuten er blautmyr så vanlig alle steder på Vestlandet at det er vanskelig å tro at det er brukt som navn.
Historikerne sier at det gamle Hordarriket hadde hovedsetet sitt i bunnen av Fanafjorden. Meget forståelig. Bergenshalvøyens beste jordbruksområde og det gamle navnet Hardsjø rett utfor. (Dagens Korsfjord).
Her ligger også et fjell som fyller kravene til å bli kalt fonn/a. Fanafjellet er et frittliggende fjell som danner en bue opp fra grunnlinjen. Med denne en gang så sentrale beliggenhet, er det meget forståelig at navnet Fonna har blitt navnet på hele området. Det ble skrevet Fana på 1300 tallet, men det er uvisst hvor stor den danske skrivemåten har influert på navnet.  

Enda et navn kan ha sin opprinnelse fra naturformen fonn:
Folgefonnhalvøyen.

Den er enorm stor, men har den samme formen. Folge kan komme av lengden på fjellrekken. Som i ordet følge, lang rekke. I dag er det isbreene som har fått navnet, men det kan meget vel ha vært fjellet som har vært basis til navnet.
Isbre kalles ofte i dag for en fonn, men dette kan være nedkorting av ordet snøfonn. Slike nedkortinger av flerstavelsesnavn er meget vanlig.

Blogg nr. 24.

Tjelde, Tjeldsundet, Tjeldstø og kanskje Tjelta.
Begrepet Tjelde er velkjent blant våre språkforskere til å bety: Når man tar ned seilet på et vikingskip og legger det over råen slik at det bli et tørt sted å oppholde seg når man legger bi om kvelden.
Sannsynligvis er det denne betydningen som har skapt ordet telt. Som på engelsk heter nesten det samme, tent.
I alle disse årene når jeg har arbeidet med og truffet, som oftest gamle menn, som har hatt sitt virke på sjøen med båter og fiske, har også mitt språkforråd blitt fylt av uttrykk som relaterer seg til alt som har med båter å gjøre.
Det er derfor mange ganger ikke så lett å gjøre rede for hvor uttrykkene kommer fra.
Denne første betydningen er velkjent fra mange av de islandske sagaene, men mange stedsnavn som har denne tjeldestavelsen passer heller dårlig til dette begrepet?
Det er nemlig en annen betydning som jeg, en eller annen gang, har fått med meg:  Å tjelde en båt betyr også å bre eller behandle undervannskroget på den.
Å tette den og å behandle bunnen for å unngå sjømakk og groing.
Det er derfor stor sannsynlighet for at dette ordet tjelde også har gitt navnet
tjære. Tar på engelsk.
Nesten alle gode havner har/hadde en plass som var godt egnet til å kjølhale en båt, dra den opp, eller la den fjære oppe.
Dette siste krever jo at forskjellen mellom flo og fjære er så stor at man kommer til hele skroget.
Jeg har prøvd dette siste. Penelope veier kanskje opp mot 25 tonn, det er derfor ganske klart at dersom bunnen av havnen er ujevn, vil en evt. stein bli presset inn i skroget.
Etter en ganske så tøff tur over Nordsjøen en gang i nordavindskuling, fikk jeg en lekkasje som, da jeg kom til Oban på Skotskekysten, fikk anledning til å reparere.
Tidevannet her er meget stort, 4 meter eller mer, mener jeg å huske.
Når man kommer inn til en slik havn, ber man havnefogden om å bli tilvist den kaiplassen i havnen som er beregnet for nettopp slike jobber.
Man har selvfølgelig meget kort tid på seg til det begynner å flø igjen.

En annen ting er at det er meget høyt opp igjen på båten, så om man ikke har en stige/leider medfører det en del klatring. Det enkleste er via ankerklysset.
 Jeg har hørt en historie om en norsk jordomseilingsbåt som fjæret oppe nede i Bristolkanalen, hvor forskjellen kan bli opptil 14 meter, et av de største i hele verden. Da sjøen flødde, satt båten fast i mudderet og ville ikke komme opp.
Mannskapet løp desperat fra side til side og fikk den tilslutt løs.
På et trebåtstevne, nær Brest i Frankrike, som jeg deltok på, ble man spurt om båten var utstyrt med føtter? Det var ganske så vanlig å se båter ved fjære sjø med denne merkverdigheten.
På Færøyene er der et sted som heter Tjeldvikholm.
Tydeligvis et sted som er godt egnet til å preparere bunnen på båtene deres. Det er ikke stort mer forskjell på tidevannet der borte enn det er her.
Tjeldsundet i bunnen av Vestfjorden har etter navnet å dømme også en slik plass.
Tjeldstø i Øygarden   på samme måte.
Der er et sted nede ved Sannes som heter Tjelta.  Dette stedet ligger ved et ferskvann, etter det jeg forstår, det er kanskje ikke så sannsynlig at dette navnet henspiller på det samme?
Uten båtslipper var man i stor grad henvist til slike steder når man hadde store båter.
Det er jo litt merkelig at to slike forskjellige betydninger, telt og tjære, skal ha samme ordet som utgangspunkt.
Når man sitter aleine til rors på lange overfarter, får man rikelig tid til å la tankene fare. Det var på en slik overfart det plutselig gikk opp for meg:

 Ordet Tjelde :  betyr i sin grunnform ganske enkelt: Å holde vann ute.
Dette passer glimrende på begge betydningene. Den ene for å beskytte mot regnet, den andre for å tette båten mot lekkasje,
Fremveksten av båtslipper langs med hele kysten vår, har nok etterlatt mange av disse plassene til glemselen, men de har nok vært et meget viktig ledd i  oppbygging av fartøyflåten i Norge.
Er det noen av mine lesere som har en formening om det er noen sammenheng med dette verbet å tjelde og substantivnavnet på fuglen Tjeld?

 

Blogg nr. 23.
Gudvangen, Jordalen, New York, Jorvik, Stalheimkleiva, Stall og Stallane.

Gudvangen i bunnen av Nærøyfjorden har jeg tidligere forklart med der hvor
Goden bor, gode var den religiøse lederen før kristendommen kom.
Forsetter man opp denne trange dalen med kanskje 1000 meter høye fjell på begge sider, vil man se, på høyre side et godt stykke oppe, en elv som kommer ut av en sprekk i fjellet. Det er laget en tunell for biltrafikk inn, ved siden av denne elven.
Navn som Kaldeskreda forteller vel sitt om plassen.
Innenfor ligger en aldeles nydelig dal med flere fine gårder. Det spektakulære ved dette stedet er denne eventyrlignende adkomsten til denne dalen.
For meg minner den meget om: «The hole in the Wall» fra Western bøkene om «The Wild Bunch» med Butch Cassidy og Sundance Kid.
Dalen heter Jordalen og navnet er faktisk det samme som en av verdens største og kjente byer heter: New York.
Denne byen er kalt etter byen York i England.
York har et stort viking museum der det blir sterkt hevdet, at navnet opprinnelig var det norske navnet Jorvik.
Kong Eirik Blodøks var underkonge (jarl) her på 900 tallet. Norske navn og ord har blitt, i meget stort antall, overført til England ved den immigrasjonen som foregikk under vikingtid.
Kong Harald Hardråde brukte dette argumentet da han prøvde å erobre England i 1066: « På annenhver gård i England er der enten en kvinne eller en mann som er av norsk opprinnelse.»
Der er flere steder i Norge som bærer det samme navnet: Jordalen på Eidvåg utenfor Bergen, og Jordalen med Jordal Amfi i Oslo.
Uten at jeg kan fastslå det med stor sikkerhet, vil jeg anta at det har med ordet jord å gjøre og henviser til gode arealer for jordbruk. Navnet Molde, nevnt tidligere, tror jeg har med beskaffenheten på jorden.
Da navnet ble brukt i Amerika, visste nok ikke disse engelske hva navnet sto for.
I denne Jordalen er det nok den store kontrasten i forhold til den trange Nærøydalen ved innløpet som gir dette navnet.

Forsetter man videre opp denne trange Nærøydalen, stopper dalen brått ved Stalheimsfossen. Herfra går det en ekstremt bratt og svingete vei opp til hotellet Stalheim som ligger på toppen.
Dette er en av de gamle ferdselsveiene mellom Østlandet og Vestlandet.
Båt fra steder i bunnen av Sognefjorden, Skjolden og Lærdal og derfra til Gudvangen, videre til Voss og Osterfjorden var veien til Bergen.
Filefjell og videre til Lærdal var nok den laveste og letteste
fjellovergangen.
Veien/ stien, som ble kalt Stalheimskleiva, var beryktet for sin bratthet og vanskelighet med å forsere.
Samtidig er det også en fantastisk utsikt, slik at det å plassere et hotell her på toppen var meget nærliggende. Å kalle det toppen er da ikke helt riktig, det er en stor flate, platå mellom fjellene, hvor dalen videre vestover forsetter med svak stigning.
Hotellet og plassen bærer navnet Stalheim.
Norsk Stadnamn Leksikon har en ganske så lang og differensiert forklaring på Stalheim navnet.  De henviser bl. a. til O. Ryghs påstand om «støl» som opprinnelse.
Også ordet « standa» er og et alternativ i forhold til Stalheimskleiva.
Jeg har i nesten alle mine navneforklaringer unnlatt å gi uttrykk for hva jeg mener om disse to kildene og andre nyere sakkyndige sine forklaringer i navneproblematikken.
I dette tilfelle kan jeg ikke dy meg: Kjenner ikke norske språkprofessorer begrepet Stall?
Min nabo som er maskin entreprenør, bruker ordet daglig. Når han skal begynne å grave må han først lage en stall til maskinen. Det vil si, en flate for maskinen å stå på.
I Austrefjorden i Masfjorden ligger en gård som heter Stall. I den andre armen av fjorden ved Eikemo ligger en fraflyttet plass som heter Stallane. Jeg har og hørt om andre steder som heter det samme. Alle stedene ligger på hyller, avsatser i terrenget.
I tillegg har man jo ordet for bolig til hesten, hestestall.
Stall er faktisk et ord som er vanlig og brukes daglig og det betyr:
  En avsats i terrenget. 

 

 

 

 

 Blogg nr. 22

Siden Åse Lene Vatne legger ut bilde på Face book av det vakre huset hennes i Dingja, passer det jo bra å prøve å forklare stedsnavnet Dingja.
O. Rygh forklarer det med at det er lyden som elven fra Dingevatnet lager.
Norsk Stadnamn Leksikon sier det er elven som har gitt navnet, kanskje utledet fra et fjordnavn.

Elven har liten fallhøyde og jeg har ikke klart å høre at elven gir en spesiell lyd som kan lede til navnet Dingja. Kanskje Åse Lene som bor så tett ved i huset Elvarheim, har hørt det?
Den absolutt mest kjente delen av navnet er Dingeneset. Dette neset som ligger midt i indre leden langs Hordaland og Sogn er nevnt flere ganger i de gamle sagaene.
Navnet Lihella på en mindre øy utfor, skal opprinnelig være Leihella. «Den flate øyen i leia»
Erling Skjalgsson på Sola eide helt til Dingeneset. Han må da ha rådd over Rogaland og Hordaland, ikke rart at han følte seg så mektig at han truet Helligkongen på Avaldsnes.
I året 928 sto der et slag mellom Håkon Ladejarl og kong Ragnfrød Eiriksson,
en av sønnene til Eirik Blodøks. 300 mann skal ha blitt drept der.
Der er fortsatt rester etter en røysegrav, uvisst fra hvilken tid.  
Navnet har blitt skrevet med bokstaven «ð» som kan bety både D og T.
Historikere mener at den alltid har stått for D.
Dingeneset som trolig er kalt etter plassen Dingja, er den gamle grensen mellom Hordafylke og Sygnafylke og er nok ganske sikkert årsaken til at Gulatinget ble plassert i Eivindvik, ganske så nært.
Slik jeg mener å ha bevist i min bok: «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
De innfødte i Dingja, som kaller seg Dingingar, har hevdet at navnet er relatert til Gulatinget og derfor har kalt noen av båtene sine for Tingavåg og Tinganes.
              På Færøyene i hovedstaden Torshavn, ligger Thingnæs. Ganske så berettiget til navnet, da det nasjonale hovedsetet ligger på dette neset.
Det er meget vanskelig på stedet Dingja å se hva som kan være grunnlag for dette navnet. Familienavnet er Dingen, som danskene nok har skylden for.
Der finnes nede i den Engelske Kanal et sted som kalles Dingness.
Det nærmeste tettstedet som kan være årsak til navnet der, heter Dungen. Tydeligvis av dansk opprinnelse.
Dingevatnet som ligger rett ovenfor, har en ekstrem stor dybde. Ned mot 250 meter skal det være i den sørlige enden.
Elven derfra ble tidlig brukt som kraftkilde til tønnefabrikk, trelasthandel og mølle og var en av de første industriplassene i Gulen. Seinere ble bygningen brukt som snekkerverksted, som i sannhet sto for kvalitet.
Mitt hus i Eivindvik, Gamlebanken, som sto ferdig i 1939, har ennå alle vinduene som ble levert derfra, over 30 stk. Treverket som er over 80 år, er fortsatt like fint.
I årevis har jeg seilt med Penelope over Sognesjøen, kursen hjemover har de fleste ganger vært 112 grader. Dette er den kursen man setter når man kommer ut av Indre Steinsund og følger landet østover til den, den gang, blanke lykten på Nesøy, for så å sette over Sognesjøen mot nordøstpynten av Hisarøyen. Som oftest har det vært mørkt og meget dårlig sikt på grunn av regn og snøkaver, men noen ganger når solen har skint og sikten har vært god kan man, fra midt på Sognesjøen, tydelig se hvorfor plassen i øst heter Dingja.
Det er så enkelt at vokalen Y er blitt til vokalen I. Det opprinnelige navnet har vært Dyngja. Et sammenlignings bilde mellom det høye fjellet Brosviksåta (800 meter) og det nyere navngitte Husafjellet (200 meter).
 Dette fjellet har antagelig hatt navnet Dyngja som da har fått nytt navn når bygden har overtatt det gamle. Slike sammenligningsbilder er ikke uvanlig. Navnet Tingness i den Engelske Kanal bekrefter denne antagelsen også.
 I dette tilfelle kan kanskje bildet av de to fjellene ha vært et fiske mèd, den ene veien, for Hillegrunnen lengre vest.
At dette medfører riktighet styrkes mye av det at i Solund finnes et annet fjell (100 meter)rett bak Trovåg i Ytre Sula, som også heter Dyngja.
 Litt lengre nord ligger Håfjellet, også kalt Nårafjellet (200 meter). Her får vi igjen denne sammenligningen mellom de to ulike toppene. Dette var en meget benyttet metode å sette fiske meder (Krysspeilinger) i havet for dem som drev fiske.
Disse forfedrene våre hadde nok en mye mer utviklet evne til å se særtrekkene ved naturen, der har helt sikkert vært detaljer ved naturen som vi er ute av stand til å se, som har betinget de forskjellige navnene. Navnene representerte den tids kart, det er artig når de blir satt inn i sjøregler med rim for lettere å bli husket, slik jeg  har skrevet om tidligere.

Blogg nr. 21.

Denne gang skal jeg ta for meg et navn og en saga som kanskje vil ha ekstra stor interesse hos de kvinnelige leserne. Jeg har inntrykk av at det er en stor del av mine lesere som tilhører dette kjønnet.
Historien og navnet kan høres som et eventyr, men så langt man kan regne de gamle sagaene som sannhet, må nok dette og kunne regnes som sannhet.
Først vil jeg ta for meg stedsnavnet og begrepet Hage.
  I Hagefjorden i Solund finnes en gård som heter Hagen og som ganske sikkert har gitt navn til fjorden. Naturbeliggenheten til gården regner jeg som klassisk på hva som betegner navnet hage.
Gården Hagen ligger på et nes som går ut i fjorden mot vest. Tre av sidene er begrenset av sjøen, mens den østre side har bratt fjell helt i sjøen på begge sider.
Hage blir da å definere som et avgrenset område der naturen selv sørger for at man f.eks. ikke behøver å gjerde inne husdyrene.
 Den Islandske sagaen om Fridtjof den Frøkne, som dikteren Jon Fosse nylig har oversatt, har også en annen oversetter. Presten Tormod Torfæus har skrevet bl.a. denne sagaen på Latin og som nå er oversatt til norsk. I denne utgaven av sagaen er i begynnelsen et avsnitt som denne bloggen vil omtale.
Sitat: Ved utløpet av Sognefjorden springer det fram en strand vendt mot vest, der det er en stor gård som er vier til avguden Balder, og av hans navn blir den  kalt Baldershagen. Der var det et svært trygt tilholdssted, storslagent gudshus inngjerdet av et gjerde av tre. Det var et stort antall av gudebilder der, men fremfor alt ble guden Balder dyrket. Det stedet ble regnet som det helligste av alle, og i den grad at hvis noen skadde enten et menneske eller noe levende vesen der, var man enig om at han hadde begått helligbrøde. Det var heller ikke tillatt for menn til å ha seksuell omgang med kvinner der, ei heller var det lov å berøre dem på noen som helst måte. Sitat slutt.
Tenk det! Før Harald Hårfagres tid fantes det et eget fristed for kvinner!
Med min kunnskap om naturen ved utløpet av Sognefjorden, er jeg overbevist om at denne plassen Baldershagen må være stedet Storaker på Risnehalvøyen i Hyllestad kommune.
Risnehalvøyen, i sannhet en hage verdig en gud! På sørsiden og nordsiden, en loddrett 600 meter høy fjellvegg, rett i sjøen, på østsiden en 800 meter høy fjellvegg over landtungen. Selv mot vest, loddrett fjell med bare to trange dalsutløp.
Turistmagneten Prekestolen blir småtteri i forhold.
Balder var Odins sønn, og stod for skjønnhet og vakker natur, parallellen er grekernes Pan.
 Balder bodde på Breidablikk, en bolig som passer fortreffelig på dette stedet. Fra Storaker og overfor liggende Storavatn er en fabelaktig utsikt der hele søndre Sunnfjord, Alden og Værlandet ligger rett utfor.  
Navn som Gygrekjeften, Trollebotn og et vann uten avløp, kan virkelig sette fantasien i sving. Et sted som virkelig er verd et besøk, og da spesielt opp fra Storaker.
Så hvorfor ikke det samme navnet i dag?
Jeg nevner i min forrige blogg at Olav den Hellige prøvde å utslett alle hedenske navn da han innførte kristendommen på Gulatinget.
Da han ankom Norge fra England, landet han på Selje og seilte sørover.
Etter han kom forbi Fjaler, brøt han av fra hovedleden og la seg til i Saudungsundet.
 Her spente han en trosse over sundet og fanget unge Håkon jarl.
Saudungsundet har av historikere, feilaktig blitt plassert som Sauesundet i Askvoll. Det er Storakersundet det henvises til og navnet har muligens med betydningen «sugende» å gjøre. Der er en meget sterk utgående strøm.
Det må være klart at denne kristne kongen også ville ha utslettet dette avgudshovet til Balder og forandret navnet til et nyere tids navn, Storaker.
 Stor åker er ikke et utpreget særtrekk ved stedet. Man var kanskje ikke da så nøye på at navnet skulle passe med naturen?
 Det er ikke uvanlig at slike sund forandrer navn etter store kultursteder som vokser opp der i ettertid. Storaker var en meget kjent plass før krigen med eget dampskips stoppested.
Min alltids supplerende Lill sier: der bodde en meget høyaktet og klok kone på Baldershagen, hun lærte opp disse unge jentene i bruk av legende urter. Hun hadde en stor urtehage og var viden kjent. Når krigere hadde blitt såret i kamp så kom de ofte til dette stedet for å bli leget.
Der ligger en gård i det andre dalføret også. Den kalles Porten.
Der skal være, etter det jeg er blitt fortalt, en lignende naturform som danner forbindelse mellom disse to gårdene, men det kan også være porten til Sogn eller andre veien til Firda.

Blogg nr. 20.
Henriksbø, Villsvik, Stevnebø, Lunden, Eivindvik, Vesøy, Vesetvik og Mikkelfjellet.

Jeg har tidligere skrevet en bok med tittelen: «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
I denne boken har jeg en rekke argumenter som leder frem til hva jeg mener er et bevis på hvor Gulatinget fant sted, nemlig Eivindvik.
Et av disse argumentene tar utgangspunkt i det at en rekke navn i Eivindvik området synes å være mye yngre enn det man finner andre steder i Gulen.
På Dalsøyra, som ligger ved samme Gulafjord og tilhører samme samfunn, finnes f.eks. Molde, Voll, Myre, Berge og Lund. Enstavelsesnavn relatert til naturen og som regnes som de eldste vi har i Norge. Kanskje så gamle som 2000 år?
I Eivindvik og omegn finner vi navn som er tidstypiske for år 1000 - 1100. Det kan synes som om noen bevisst har endret navnene.
Bygdehistoriker Kleiva sier at i Gulen er de fleste gårdsnavn kalt etter naturtilhøve på stedet og fjellene som ligger bak, eller er eid av gården, har navn etter dem.
Tre gårder som har tilhørt Prestegården har utenlandske mannsnavn som første stavelse.
I Midtundalen ligger Henriksbø med det som for 1000 år siden var et utenlandsk navn, Henrik. Fjellet bak heter Ormekletten, et helt annet navn. Åsen som går fra gården og opp mot fjellet, kan meget vel lignes med en orm.
På Hisarøyna ligger gården Villsvik som i gamle dokumenter om Prestegården blir kalt Wiljamsvik. Tydelig etter det utenlandske navnet William. Gården har vært gammelt Prestgårds eiendom.
På samme øy ligger også Stevnebø.  Det har vært mange spekulasjoner om dette navnet. Noen har hevdet at det var her man stevnet folk til Gulatinget.
Stefnebø er den gamle betegnelsen på denne gården.
I de islandske sagaene blir flere ganger navnet Stefan gjengitt som Stefne.  
Dette fremmede navnet Stefan tror jeg er den rette navneforklaring, fordi det passer så ypperlig inn i et tydelig mønster.
Noen med makt har tydeligvis sett det som meget viktig å fjerne de gamle navnene og erstatte dem med navn som var tidstypiske for den tiden.
Å innføre en ny religion i Norge, delvis med makt, må ha vært en krevende oppgave. Politisk riktig måte å gjøre det på, ville være å ta det mest sentrale og religiøse stedet i landet, nemlig Gulatinget, rive hovene og plassere kristne symboler som kors og kirke på det samme stedet. Dessuten fjerne alt som hadde med den gamle Åsatroen å gjøre, deriblant de gamle hedenske stedsnavnene på de gårdene som ble gitt prestene som deres levebrød. Begrepet «tiende» kom først seinere.
 Disse prestene må jo ha vært utenlandske, nødvendigvis. Gårdene er alle lunt beliggende, godt egnet for korndyrking.
Hva de opprinnelige navnene har vært er ikke så lett å finne ut av.
Navnet Eivindvik har hatt et utall forskjellige forklaringer. Fra gammelt av har vi her et sted som heter Lunden, ganske så nær plassen hvor kommunehuset i dag ligger.
Jeg må si at den forklaringen seersken Lill Nicolaysen har om navnet Eivindvik, synes meg meget rimelig, jeg har ikke hørt andre bruke den forklaringen heller.
Hun sier: «opprinnelig het stedet Lundvik, men ble forandret til Ei-vind-vik da det som fonetisk blir lunvik, lett kunne bli viken uten vind.»
Nesten alle stedsnavn med Lund har sin opprinnelse i offerlunder fra gammel av.
Storgården, etter Kleivas påstand, hvor denne offerlunden lå, har tilsynelatende ikke noe navn i det hele. Prestegarden er jo ikke et reelt navn.
Det er to satellittnavn på eiendommer som har tilhørt denne gården som kan tyde på at navnet har vært Ve eller Veum.  Et kjent navn på gamle hedenske offerplasser.
Vest for Hisarøy ligger en øy som alltid har tilhørt Prestegården, den heter Vesøy som kan utledes til: Gården Ve sin øy.
På sørsiden av Gulafjorden ligger et sted som i dag heter Hausevika, etter en kapellan som het Haug. Stedet het før i tiden Vesetvik noe som er et familienavn i Gulen i dag: Viken der gården Ve har seter.  Vannet overfor heter Prestevannet.
Høgefjellet ved Eivindvik kan neppe kalles et navn, da det heller ikke er det høyeste i dette fjellmassivet?
Bak kommunehuset, som må ha vært selve stedet der tinget ble holdt, ligger et
berg/fjell som blir kalt Mikkelfjellet. Navnet skal opprinnelig ha vært
Mikaelfjellet, det har fra gammel tid stått en vindfløy og en varde her. Fjellet har nok hatt stor betydning den gang det ble holdt ting her.
Disse navneendringene som uten tvil har funnet sted ser jeg på som et meget viktig bevis i påvising av hvor Gulatinget ble holdt.

  Blogg nr. 19.
Gulholmen, Guleslettene, Guleskjærene, Gulestø, Gulafjordene, Gulen, Guløy og Floli.

Da det nå er slutt på mine kunnskaper om flere skyss-steder videre nordover, la oss da se på navnene rundt om, her i Sogn.
På roturen fra Steinsundholmen til Lågøy rodde vi forbi Gullholmen.
Gamle folk i området, kalte den for Gulholmen.  Dette er nok den rette betegnelsen på denne lille holmen, som likevel har vært bebodd. Huset står der ennå. Sør for holmen ligger Liasundet, ganske så bred. Nord for den breier Lågøysundet seg videre nordover.
Holmen ligger som en slags struping i denne farleden, vindhastigheten øker betraktelig her på grunn av det. Så navnet Gulholmen, betyr sterk vind.
Der fins en rekke steder i området som har den samme navnestavelsen grunnet vindforholdene.
Da kampen om vindmøller på Bremangerlandet gikk, var Guleslettene der sterkt fokusert.
Det finnes en rekke skjær som heter Guleskjæret.  Navnet har de fordi skjærene har en slik beliggenhet i forhold til hvor folk som drev sjøen, bodde.
Fra stuevinduet, eller nær ved, kunne fiskeren se av bølgene på skjæret vindretning og styrken på vinden. En meget nyttig viten før de skulle ut med båten.
I Frøysjøen nord for Florø, ligger Gulestø , sterkt utsatt for nordavinden.
Her ligger også et fjordkompleks som heter Gulafjordene.
Min egen hjemkommune heter også Gulen etter Gulafjorden, også her refererer navnet til alle de stedene der farlig fallvind kommer ned fra fjellene. Jeg har selv ligget med seil oppe, rett øst for Timmerøy, og fått toppen av masten brukket av. Disse fallvindene oppstår meget plutselig, og er livsfarlig, spesielt for båter med seil.
Det har vært flere ulykker med seilfartøy her i Gulafjordene, der flere mennesker har omkommet.
Det mest treffende eksempel på at Gule betyr sterk vind, finner vi på øyen Skorpa i Hyllestad kommune. Midt på østsiden av øyen, i Storakersundet, befant jeg meg engang med Penelope, uten seil oppe. Ut av ingenting kom der ned så sterk vind at sjøen begynte å koke og båten la seg sterkt over, en liten robåt ville sannsynligvis kantret..
Det vesle ensomme stedet som ligger her, har navnet Gulen. 

 I Gulafjorden ligger halvøyen Guløy, som så tydelig er oppkalt etter fjorden som den ligger midt i.
Den Guløy,  som Kong Håkon Håkonsson bygget kirke på og flyttet Gulatinget til, har etter min forklaring betydningen :
Den vindblåste øyen og er feilaktig blitt antatt å være på gården Floli.
På nordsiden av fjellmassivet Brosviksåta ligger Rutletangane. Her er en øy som kalles Kyrkjeøy. Øyen ligger åpen ut i Sognefjorden og kan meget vel ha hatt navnet Guløy før kirken ble bygget. Den er meget eksponert for både nordavind og østavind. Ruinen etter kirken, som delvis var bygget i stein, sto der så seint som i året 1900, da den ble oppmålt av skolemester Bendixsen, beskrevet i Gulen Bygdebok.
Den hadde tydeligvis brent ned og den meget pent håndhuggede steinen kirken var delvis bygget av, finnes fortsatt i noen bygninger på øyen.
Stedet Floli, som i dag er blitt 1000 års-plassen for Sogn og Fjordane, kan kanskje ha navn etter lien den ligger under og at der en gang har vært et gjennomløp under springflo, mellom her og Guløy. Terrenget kan gi grunn til å tro det. Den første stavelsen «flo» kan henvise til dette. 1000 år er kort tid når det gjelder naturnavn. Passasjen kan ha mudret seg opp gjennom all denne tiden.

 Jeg må korrigere en tidligere blogg jeg har skrevet, der har jeg gjort meg skyldig i en feil. Bloggen la jeg ut 30 juli i år.
Det er EN nautisk mil som er et bueminutt av jordomkretsen.
Jeg skrev mot bedre vitende at en «viku sjofar» var et bueminutt, det er selvsagt 6 bueminutt.
Regnestykket er slik:       Jordomkretsen er ca. 40.000 km.
Dividerer man dette med en nautisk mil, 1,852, får man omkretsen i n.m.
Dividerer man dette igjen med 360 grader (omkretsen) får man 60 n.m. pr.grad.
Dividert med 60, blir et minutt en nautisk mil.
Man brukte selvsagt ikke meteren som måleenhet for 800 år siden.
Skritt var enheten, et skritt (dobbelskritt) var 1,6 meter.