Blogg nr. 21.

Denne gang skal jeg ta for meg et navn og en saga som kanskje vil ha ekstra stor interesse hos de kvinnelige leserne. Jeg har inntrykk av at det er en stor del av mine lesere som tilhører dette kjønnet.
Historien og navnet kan høres som et eventyr, men så langt man kan regne de gamle sagaene som sannhet, må nok dette og kunne regnes som sannhet.
Først vil jeg ta for meg stedsnavnet og begrepet Hage.
  I Hagefjorden i Solund finnes en gård som heter Hagen og som ganske sikkert har gitt navn til fjorden. Naturbeliggenheten til gården regner jeg som klassisk på hva som betegner navnet hage.
Gården Hagen ligger på et nes som går ut i fjorden mot vest. Tre av sidene er begrenset av sjøen, mens den østre side har bratt fjell helt i sjøen på begge sider.
Hage blir da å definere som et avgrenset område der naturen selv sørger for at man f.eks. ikke behøver å gjerde inne husdyrene.
 Den Islandske sagaen om Fridtjof den Frøkne, som dikteren Jon Fosse nylig har oversatt, har også en annen oversetter. Presten Tormod Torfæus har skrevet bl.a. denne sagaen på Latin og som nå er oversatt til norsk. I denne utgaven av sagaen er i begynnelsen et avsnitt som denne bloggen vil omtale.
Sitat: Ved utløpet av Sognefjorden springer det fram en strand vendt mot vest, der det er en stor gård som er vier til avguden Balder, og av hans navn blir den  kalt Baldershagen. Der var det et svært trygt tilholdssted, storslagent gudshus inngjerdet av et gjerde av tre. Det var et stort antall av gudebilder der, men fremfor alt ble guden Balder dyrket. Det stedet ble regnet som det helligste av alle, og i den grad at hvis noen skadde enten et menneske eller noe levende vesen der, var man enig om at han hadde begått helligbrøde. Det var heller ikke tillatt for menn til å ha seksuell omgang med kvinner der, ei heller var det lov å berøre dem på noen som helst måte. Sitat slutt.
Tenk det! Før Harald Hårfagres tid fantes det et eget fristed for kvinner!
Med min kunnskap om naturen ved utløpet av Sognefjorden, er jeg overbevist om at denne plassen Baldershagen må være stedet Storaker på Risnehalvøyen i Hyllestad kommune.
Risnehalvøyen, i sannhet en hage verdig en gud! På sørsiden og nordsiden, en loddrett 600 meter høy fjellvegg, rett i sjøen, på østsiden en 800 meter høy fjellvegg over landtungen. Selv mot vest, loddrett fjell med bare to trange dalsutløp.
Turistmagneten Prekestolen blir småtteri i forhold.
Balder var Odins sønn, og stod for skjønnhet og vakker natur, parallellen er grekernes Pan.
 Balder bodde på Breidablikk, en bolig som passer fortreffelig på dette stedet. Fra Storaker og overfor liggende Storavatn er en fabelaktig utsikt der hele søndre Sunnfjord, Alden og Værlandet ligger rett utfor.  
Navn som Gygrekjeften, Trollebotn og et vann uten avløp, kan virkelig sette fantasien i sving. Et sted som virkelig er verd et besøk, og da spesielt opp fra Storaker.
Så hvorfor ikke det samme navnet i dag?
Jeg nevner i min forrige blogg at Olav den Hellige prøvde å utslett alle hedenske navn da han innførte kristendommen på Gulatinget.
Da han ankom Norge fra England, landet han på Selje og seilte sørover.
Etter han kom forbi Fjaler, brøt han av fra hovedleden og la seg til i Saudungsundet.
 Her spente han en trosse over sundet og fanget unge Håkon jarl.
Saudungsundet har av historikere, feilaktig blitt plassert som Sauesundet i Askvoll. Det er Storakersundet det henvises til og navnet har muligens med betydningen «sugende» å gjøre. Der er en meget sterk utgående strøm.
Det må være klart at denne kristne kongen også ville ha utslettet dette avgudshovet til Balder og forandret navnet til et nyere tids navn, Storaker.
 Stor åker er ikke et utpreget særtrekk ved stedet. Man var kanskje ikke da så nøye på at navnet skulle passe med naturen?
 Det er ikke uvanlig at slike sund forandrer navn etter store kultursteder som vokser opp der i ettertid. Storaker var en meget kjent plass før krigen med eget dampskips stoppested.
Min alltids supplerende Lill sier: der bodde en meget høyaktet og klok kone på Baldershagen, hun lærte opp disse unge jentene i bruk av legende urter. Hun hadde en stor urtehage og var viden kjent. Når krigere hadde blitt såret i kamp så kom de ofte til dette stedet for å bli leget.
Der ligger en gård i det andre dalføret også. Den kalles Porten.
Der skal være, etter det jeg er blitt fortalt, en lignende naturform som danner forbindelse mellom disse to gårdene, men det kan også være porten til Sogn eller andre veien til Firda.