Blogg nr.
30.
Norge, Noreg, Norvegen, Nåra, Norvasund , Nordmannaslepet og Nor.
Norge, Noreg, Norvegen, Nåra, Norvasund , Nordmannaslepet og Nor.
Stedsnavnene
jeg skriver om fungerer jo som sterke identitetsbevis for de fleste av oss. Å ha
et opprinnelsesnavn fra et sted i landet vårt, betyr mye for mange. Selv folk som
ikke direkte har et slikt navn, har kanskje for bare noen få generasjoner siden
også et stedsnavn å relatere seg til?
Et navn som vi alle slår oss på brystet og sier med stolthet, er navnet på fedrelandet vårt.
Norge eller Noreg gjør oss stolt, ikke bare på 17 mai, men spesielt når vi presenterer oss i utlandet.
Så hva står navnet Norge for?
Ser man på alle de europeiske landene måte å uttale det på, får vi ved oversettelse, Norveg/en.
Mye brukte navn, spesielt flerstavelsesnavn blir nedkortet over tid.
Dette ser man særskilt på navnene innover fjellheimen vår, disse blir mindre brukt og er mye enklere å skjønne betydningen av.
Ser man på navnet Norvegen:
Tar man vekk en «v» og «en» kommer Noreg til syne.
Tar man vekk «ve» og «n» kommer Norge frem.
Jeg har tidligere, ved flere høve, hevdet at navnet Nor betyr trangt sund.
Som f.eks. i Norheimsund, der det moderne sund er tilført etter at man mistet kunnskapen om hva Nor står for.
I Solund ligger en liten plass som heter Nåra. Navnet henviser i dag til denne små øyen det ligger på, men det har nok opprinnelig vært navnet på det trange sundet som skiller fra øyen Ytre Sula. Nor som sammen med ordet øyna har blitt til Nåra. Bare «a» står igjen av «øyna.»
Dette er meget vanlig, som f.eks. Grjotvin har blitt til Gryta. Mjåsjøen til Mjøsa.
Håøyna til Hyen.
Dialektiske forskjeller kan fort endre en «o» til «å».
En rekke steder i Norge bærer navnet Nor. Norsjø i Telemark, lang og smal, flere sund på Sørlandet har også samme Nor navnet på samme naturform.
Gibraltar ble i gammel tid kalt for Norvasund.
Så hvor er Norvegen?
Går man tur innover Hardangervidden, vil man på kartet støte på et navn, Nordmannaslepet. Dette var en av de store ferdselsårene over vidda i gamle dager. Slepet er stien/tråkket etter alle menneskene og dyrene som i hundrevis av år ferdes her.
Menneskene på østsiden av Hardangervidden, kalte dem som kom over til dem for Nordmanna. Mennene fra Norvegen.
Tydeligvis innbefattet dette alle som bodde vest for dem, ikke bare folket fra Hardanger.
Denne «d» som har sneket seg inn, kan meget vel være fordi navnene ble nedskrevet hundrevis av år seinere, i en tid da man trodde at Normanna betød nordmenn.
Norvegen tyder derfor på at det står for distansen langs kysten, fra sør i Karmsundet, gjennom alle sundene helt opp til Stadt. Naturen lenger nord endrer seg og er ikke så selvfølgelig «gjennom sundene» lenger.
Da vikingene begynte sine lange ferder langt nord inn i Russland og vestover til Shetland, Færøyene, Island, Grønland og Vinland, var allerede kunnskapen om at Nor betød «trangt sund», glemt. Dette vises så tydelig ved disse «påhengene» av et nyere ord sund, flere steder.
Dessuten var verdensbildet for disse Atlanterhavets erobrere blitt utrolig mye større. «Vegen gjennom sundene» kunne synes litt «navlebeskuende» i stedet for et litt mer klingende navn, «veien mot nord» som i mye større grad viste hva disse sjøfarerne stod for..
Iren Tim Severin bygget engang på 70 tallet en replika av en skinnbåt i Irland.
Han seilte den til Færøyene, Island og over til New Foundland for å bevise at den Irske munken St. Brendan hadde gjort dette på 500 tallet.
For denne bragden fikk han til disposisjon i Grekenland, en ny replika av et bronsealderskip fra 1200 f.Kr.
Med dette skipet, Argo, rekonstruerte han hjemreisen til Odysses fra Troya til Ithaka, som hadde tatt 10 år.
Hans konklusjon var at denne reisen, som skal ha funnet sted ca. 1100 f.Kr., bare foregikk inne i det «vesle Egeerhavet», men når Grekerne ekspanderte over hele Middelhavet, 600/700 år seinere, vokste også deres perspektiv, slik at de gjorde denne for dem, hellige reisen, like stor som deres ekspansjon hadde gjort dem. Derfor ble Herakles søyler til Gibraltar, Messinastredet til sundet der den farlige Hydra holdt til.
Nøyaktig på samme måte som verdensbildet til vikingene vokste.
Et navn som vi alle slår oss på brystet og sier med stolthet, er navnet på fedrelandet vårt.
Norge eller Noreg gjør oss stolt, ikke bare på 17 mai, men spesielt når vi presenterer oss i utlandet.
Så hva står navnet Norge for?
Ser man på alle de europeiske landene måte å uttale det på, får vi ved oversettelse, Norveg/en.
Mye brukte navn, spesielt flerstavelsesnavn blir nedkortet over tid.
Dette ser man særskilt på navnene innover fjellheimen vår, disse blir mindre brukt og er mye enklere å skjønne betydningen av.
Ser man på navnet Norvegen:
Tar man vekk en «v» og «en» kommer Noreg til syne.
Tar man vekk «ve» og «n» kommer Norge frem.
Jeg har tidligere, ved flere høve, hevdet at navnet Nor betyr trangt sund.
Som f.eks. i Norheimsund, der det moderne sund er tilført etter at man mistet kunnskapen om hva Nor står for.
I Solund ligger en liten plass som heter Nåra. Navnet henviser i dag til denne små øyen det ligger på, men det har nok opprinnelig vært navnet på det trange sundet som skiller fra øyen Ytre Sula. Nor som sammen med ordet øyna har blitt til Nåra. Bare «a» står igjen av «øyna.»
Dette er meget vanlig, som f.eks. Grjotvin har blitt til Gryta. Mjåsjøen til Mjøsa.
Håøyna til Hyen.
Dialektiske forskjeller kan fort endre en «o» til «å».
En rekke steder i Norge bærer navnet Nor. Norsjø i Telemark, lang og smal, flere sund på Sørlandet har også samme Nor navnet på samme naturform.
Gibraltar ble i gammel tid kalt for Norvasund.
Så hvor er Norvegen?
Går man tur innover Hardangervidden, vil man på kartet støte på et navn, Nordmannaslepet. Dette var en av de store ferdselsårene over vidda i gamle dager. Slepet er stien/tråkket etter alle menneskene og dyrene som i hundrevis av år ferdes her.
Menneskene på østsiden av Hardangervidden, kalte dem som kom over til dem for Nordmanna. Mennene fra Norvegen.
Tydeligvis innbefattet dette alle som bodde vest for dem, ikke bare folket fra Hardanger.
Denne «d» som har sneket seg inn, kan meget vel være fordi navnene ble nedskrevet hundrevis av år seinere, i en tid da man trodde at Normanna betød nordmenn.
Norvegen tyder derfor på at det står for distansen langs kysten, fra sør i Karmsundet, gjennom alle sundene helt opp til Stadt. Naturen lenger nord endrer seg og er ikke så selvfølgelig «gjennom sundene» lenger.
Da vikingene begynte sine lange ferder langt nord inn i Russland og vestover til Shetland, Færøyene, Island, Grønland og Vinland, var allerede kunnskapen om at Nor betød «trangt sund», glemt. Dette vises så tydelig ved disse «påhengene» av et nyere ord sund, flere steder.
Dessuten var verdensbildet for disse Atlanterhavets erobrere blitt utrolig mye større. «Vegen gjennom sundene» kunne synes litt «navlebeskuende» i stedet for et litt mer klingende navn, «veien mot nord» som i mye større grad viste hva disse sjøfarerne stod for..
Iren Tim Severin bygget engang på 70 tallet en replika av en skinnbåt i Irland.
Han seilte den til Færøyene, Island og over til New Foundland for å bevise at den Irske munken St. Brendan hadde gjort dette på 500 tallet.
For denne bragden fikk han til disposisjon i Grekenland, en ny replika av et bronsealderskip fra 1200 f.Kr.
Med dette skipet, Argo, rekonstruerte han hjemreisen til Odysses fra Troya til Ithaka, som hadde tatt 10 år.
Hans konklusjon var at denne reisen, som skal ha funnet sted ca. 1100 f.Kr., bare foregikk inne i det «vesle Egeerhavet», men når Grekerne ekspanderte over hele Middelhavet, 600/700 år seinere, vokste også deres perspektiv, slik at de gjorde denne for dem, hellige reisen, like stor som deres ekspansjon hadde gjort dem. Derfor ble Herakles søyler til Gibraltar, Messinastredet til sundet der den farlige Hydra holdt til.
Nøyaktig på samme måte som verdensbildet til vikingene vokste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar