Blogg nr. 28
Østerbø og Løfallstrand
Mene, mene tekel, var skriften på veggen til kong Nebukadnesar.
Fritt oversatt skal det bety: «Målt, veiet og funnet for lett».
Dette er nok resultatet av min henvendelse til Norsk Språkråd, slik jeg gjorde med blogg nr. 25 om Romarheim og andre.
Jeg fikk et meget høflig og rasjonelt svar ganske umiddelbart, men til tross for mine 40 år med «real kompetanse» falt det nok tungt for rådet at jeg ikke hadde den akademiske kunnskap om språkvitenskapen som skal til for å vite noe om norske stedsnavn. Vitenskapen ble sterkt fremhevet som meget essensiell.
Selvfølgelig er det ennå en mikroskopisk mulighet for at en mengde språkprofessorer i Norsk Språkråd studerer mine stedsnavnløsninger inngående og gir en tilbakemelding engang til våren, men den regner jeg med som ytterst liten.
Så jeg forsetter uten dem.
Nå lagde det seg slik at på NRK tv var det nylig et innslag om navnet Østerbø i Sogn som selvsamme språkrådet ville endre til Austerbø.
Parallellen til min blogg om navnet Feste som det samme rådet ville endre til Festo er slående.
Østerbø er nok ganske sikkert et resultat av dansk skrivemåte en gang for kanskje 400 år siden. Men ingen vet hva som var utgangspunktet for danskene.
Jeg har tolket Osterøy til å være den Østre øyen, derved kan også det gamle navnet Østerbø blitt uttalt som Osterbø tidligere, hvem vet?
Hvem er det som eier navnet? Bygden eller Norsk Språkråd?
Teller ikke navnets 400 års historie i det hele tatt?
Skulle rådets logikk gjøres konsekvent, måtte f.eks. Florø gjøres om til Florøy, eller Gulen til Gula, eller Korssundet til Krossundet, begrepet «tid» synes ikke å eksistere for dette «departementet».
For ikke så lenge siden gjorde det samme offentlige rådet om på en mengde navn fordi de kunne forveksles med andre.
Sula ble uten videre gjort om til Solund for ikke forveksles med Sula ved Ålesund.
Sannes ble endret til Masfjordnes, Nyborg ble endret til Guløy, helt sikkert en rekke andre navn også. Ble innbyggerne i det heletatt spurt?
Denne språkvitenskapen som fremstilles som helt essensiell i det å finne løsninger på hva våre stedsnavn har oppstått av, har en rekke eksempler i form av resultater på navneløsninger.
Den oppmerksomme leser har nok lest dem tidligere, men hør på dette:
Mjøsa blir definert som « den glitrende», som om ikke alle vann glitrer når solen skinner? Min uvitenskapelige løsning, Mjåsjøen synes ikke å holde.
Vinstra i Gudbrandsdalen har navn etter elven som svinger til venstre, noe
den gjør til høyre, sett nedenfra?
Alver skal ha navnet sitt etter «all slags vær». Vær er det siste man tenker dette stedet skulle ha navn etter.
Elven i Dingja skal vitenskapelig sett/hørt lage en lyd som kan tolkes som Dingja?
Her er en ny vitenskapelig løsning:
I Hardanger er det en strand som heter Løfallstrand. Det var opprinnelig et fergeleie som også het dette.
Oluf Rygh som mye av språkvitenskapen er tuftet på, mente for 120 år siden, «det må ha ligget en gammel løe der».
Norsk Stadnamn Leksikon, utgitt i 1997 mener fortsatt, vitenskapelig sett, kan dette være forklaringen.
Avdøde båtbygger Martinus Lågøy i Solund, blåste av løen og sa: De gamle
jekteskipperne fryktet denne stranden fordi de var plaget mye av stygge uforutsigbare falllvinder som kom ned fra de høye fjellene.
Lø er å samle/stable opp, fall er vindene, så
« Stranden hvor fallvindene samles opp» skulle være en god uvitenskapelig måte å forklare stedsnavnet
Løfallstrand.
Østerbø og Løfallstrand
Mene, mene tekel, var skriften på veggen til kong Nebukadnesar.
Fritt oversatt skal det bety: «Målt, veiet og funnet for lett».
Dette er nok resultatet av min henvendelse til Norsk Språkråd, slik jeg gjorde med blogg nr. 25 om Romarheim og andre.
Jeg fikk et meget høflig og rasjonelt svar ganske umiddelbart, men til tross for mine 40 år med «real kompetanse» falt det nok tungt for rådet at jeg ikke hadde den akademiske kunnskap om språkvitenskapen som skal til for å vite noe om norske stedsnavn. Vitenskapen ble sterkt fremhevet som meget essensiell.
Selvfølgelig er det ennå en mikroskopisk mulighet for at en mengde språkprofessorer i Norsk Språkråd studerer mine stedsnavnløsninger inngående og gir en tilbakemelding engang til våren, men den regner jeg med som ytterst liten.
Så jeg forsetter uten dem.
Nå lagde det seg slik at på NRK tv var det nylig et innslag om navnet Østerbø i Sogn som selvsamme språkrådet ville endre til Austerbø.
Parallellen til min blogg om navnet Feste som det samme rådet ville endre til Festo er slående.
Østerbø er nok ganske sikkert et resultat av dansk skrivemåte en gang for kanskje 400 år siden. Men ingen vet hva som var utgangspunktet for danskene.
Jeg har tolket Osterøy til å være den Østre øyen, derved kan også det gamle navnet Østerbø blitt uttalt som Osterbø tidligere, hvem vet?
Hvem er det som eier navnet? Bygden eller Norsk Språkråd?
Teller ikke navnets 400 års historie i det hele tatt?
Skulle rådets logikk gjøres konsekvent, måtte f.eks. Florø gjøres om til Florøy, eller Gulen til Gula, eller Korssundet til Krossundet, begrepet «tid» synes ikke å eksistere for dette «departementet».
For ikke så lenge siden gjorde det samme offentlige rådet om på en mengde navn fordi de kunne forveksles med andre.
Sula ble uten videre gjort om til Solund for ikke forveksles med Sula ved Ålesund.
Sannes ble endret til Masfjordnes, Nyborg ble endret til Guløy, helt sikkert en rekke andre navn også. Ble innbyggerne i det heletatt spurt?
Denne språkvitenskapen som fremstilles som helt essensiell i det å finne løsninger på hva våre stedsnavn har oppstått av, har en rekke eksempler i form av resultater på navneløsninger.
Den oppmerksomme leser har nok lest dem tidligere, men hør på dette:
Mjøsa blir definert som « den glitrende», som om ikke alle vann glitrer når solen skinner? Min uvitenskapelige løsning, Mjåsjøen synes ikke å holde.
Vinstra i Gudbrandsdalen har navn etter elven som svinger til venstre, noe
den gjør til høyre, sett nedenfra?
Alver skal ha navnet sitt etter «all slags vær». Vær er det siste man tenker dette stedet skulle ha navn etter.
Elven i Dingja skal vitenskapelig sett/hørt lage en lyd som kan tolkes som Dingja?
Her er en ny vitenskapelig løsning:
I Hardanger er det en strand som heter Løfallstrand. Det var opprinnelig et fergeleie som også het dette.
Oluf Rygh som mye av språkvitenskapen er tuftet på, mente for 120 år siden, «det må ha ligget en gammel løe der».
Norsk Stadnamn Leksikon, utgitt i 1997 mener fortsatt, vitenskapelig sett, kan dette være forklaringen.
Avdøde båtbygger Martinus Lågøy i Solund, blåste av løen og sa: De gamle
jekteskipperne fryktet denne stranden fordi de var plaget mye av stygge uforutsigbare falllvinder som kom ned fra de høye fjellene.
Lø er å samle/stable opp, fall er vindene, så
« Stranden hvor fallvindene samles opp» skulle være en god uvitenskapelig måte å forklare stedsnavnet
Løfallstrand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar