Blogg nr.
32.
Åfjorden
Åfjorden
I mange av
mine tidligere blogger har jeg bemerket at mange ord i det engelske språk synes
å være meget likt norske ord.
Det engelske ordet adventure har en forbausende likhet med vårt ord eventyr.
Betydningen av vårt eventyr synes å ha en litt videre betydning enn det engelske adventure.
Eventyr står for meg som en blanding av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt;
« Undre meg paa, hva jeg faar at se over de høie fjelde?» og filmhelten, arkeologen Indiana Jones gjøremål.
I sistnevntes beste stil, begynner denne historien også på et bibliotek.
Jeg antar at dere, kjære lesere, ikke har noe imot å være med på en ekspedisjon for å løse et mysterium og, ikke å forglemme, forklare enda et navn.
Gulen bibliotek i Eivindvik, har en gammel skinninnbundet bok som er skrevet på slutten av 1800 årstallet. Forfatter husker jeg ikke.
Boken heter «Nordre Bergenhus Amt» og er en kjedelig oppramsing av alle kommunene i Sogn og Fjordane fylke.
Det som er litt spesielt er at boken nevner noen særegenheter ved naturen i flere av kirkesoknene.
Angående Risnehalvøyen i Hyllestad, berettes det at på toppen av dette platået skal det finnes et vann som ikke har synlig avløp. Det spekuleres i at navnet
Åfjorden skal ha navn etter at dette underjordiske avløpet skal komme ut nede i fjorden, under flo-målet. Begrepet Å står da for elv, slik det gjorde i gamle dager, slik som f.eks. i Åmot som betyr elvemøte.
Et vann som ikke har synlig avløp, medfører en rekke spekulasjoner.
Det må da nødvendigvis være et underjordisk vannlås som holder vannstanden konstant, slik som f.eks. på et klosett. Dette kan medføre et hulesystem som er vel verdt å undersøke.
En god venn fra dykkermiljøet, fortalt at han en gang hadde blitt leid av folk i Hyllestad til å finne utløpet av den undersjøiske elven, uten å lykkes.
Min ekspedisjon ble utstyrt med noen flasker brekkfarge og rikelig niste, derpå gikk turen med Penelope til den tidligere Baldershagen, som i dag bærer navnet Storaker.
Gårdshusene ligger på en flate ca. 50 meter over sjøen, og kunne mye heller hatt navnet Breidablikk. Derfra går en gårdsvei opp til foten av et platå som deler dalen på tvers, i en øvre og en nedre del.
Stien opp har et sted bare en stige av tre for å komme opp. Det må ha vært vanskelig å få dyrene opp denne vegen.
Her oppe ligger et stort vann, Storavatn, med en enda mer spektakulær utsikt, Værlandet, Bulandet og Alden, store deler av søndre Sunnfjord ligger som et panorama ut for meg.
Tvers over vannet har naturen, med litt hjelp, laget en flott gangvei tvers over.
Stien min forsetter på nordsiden, nesten til enden av vannet, der bunnen bærer navnet Trollebotn. Her kommer en elv ned på høyre side, den leder opp en bratt bergvegg som er mulig å gå på, til et nytt vann. Her møter man stien fra nabogården Porten også.
Kartet viser en rekke vann som ligger etter hverandre på nordsiden av denne loddrette 500 meter høye fjellveggen som går rett i Åfjorden.
Så jeg måtte søke langs hele denne flaten etter dette vannet som ikke var spesifisert nærmere.
Hele ettermiddagen gikk med å lete, men jeg fant det til slutt, og det var litt skuffende i begynnelsen. Vannet hadde, dessverre, et avløp, en 5 meter lang bekk som forsvant ned en smal sprekk i fjellgrunnen.
Så all spekulasjon om underjordiske huler med vannlås, kunne jeg bare la fare.
Det hadde nylig regnet, så det var en del vannføring i bekken. Jeg tømte en liter
oransje brekkfarge i den, det var utrolig hvordan den spredde seg.
Det er 200/300 meter bort til kanten av stupet, hvor jeg plasserte meg med kamera for å se om noe kom ut 500 meter nede i fjorden.
Etter en god stund kunne jeg se en svak oransje dråpelignende form komme opp av sjøen, nærmere 2 kilometer lenger inn i fjorden.
På bildet syns den meget svak, grunnet den store høyden, men dråpen begynner ved toppen av det små treet som syns på bildet.
Dermed har denne ekspedisjonen konstatert at elven fra Jordevatnet munner ut under flomålet i Åfjorden nesten 500 meter lengre nede. Hvor dypt utløpet er nede i fjorden, er uråd å avgjøre.
Det er også stor mulighet for at det er denne undersjøiske elven som har gitt navnet Åfjorden. Det er nesten alltid slike særegenheter som danner grunnlag for de eldste stedsnavnene vi har.
Det engelske ordet adventure har en forbausende likhet med vårt ord eventyr.
Betydningen av vårt eventyr synes å ha en litt videre betydning enn det engelske adventure.
Eventyr står for meg som en blanding av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt;
« Undre meg paa, hva jeg faar at se over de høie fjelde?» og filmhelten, arkeologen Indiana Jones gjøremål.
I sistnevntes beste stil, begynner denne historien også på et bibliotek.
Jeg antar at dere, kjære lesere, ikke har noe imot å være med på en ekspedisjon for å løse et mysterium og, ikke å forglemme, forklare enda et navn.
Gulen bibliotek i Eivindvik, har en gammel skinninnbundet bok som er skrevet på slutten av 1800 årstallet. Forfatter husker jeg ikke.
Boken heter «Nordre Bergenhus Amt» og er en kjedelig oppramsing av alle kommunene i Sogn og Fjordane fylke.
Det som er litt spesielt er at boken nevner noen særegenheter ved naturen i flere av kirkesoknene.
Angående Risnehalvøyen i Hyllestad, berettes det at på toppen av dette platået skal det finnes et vann som ikke har synlig avløp. Det spekuleres i at navnet
Åfjorden skal ha navn etter at dette underjordiske avløpet skal komme ut nede i fjorden, under flo-målet. Begrepet Å står da for elv, slik det gjorde i gamle dager, slik som f.eks. i Åmot som betyr elvemøte.
Et vann som ikke har synlig avløp, medfører en rekke spekulasjoner.
Det må da nødvendigvis være et underjordisk vannlås som holder vannstanden konstant, slik som f.eks. på et klosett. Dette kan medføre et hulesystem som er vel verdt å undersøke.
En god venn fra dykkermiljøet, fortalt at han en gang hadde blitt leid av folk i Hyllestad til å finne utløpet av den undersjøiske elven, uten å lykkes.
Min ekspedisjon ble utstyrt med noen flasker brekkfarge og rikelig niste, derpå gikk turen med Penelope til den tidligere Baldershagen, som i dag bærer navnet Storaker.
Gårdshusene ligger på en flate ca. 50 meter over sjøen, og kunne mye heller hatt navnet Breidablikk. Derfra går en gårdsvei opp til foten av et platå som deler dalen på tvers, i en øvre og en nedre del.
Stien opp har et sted bare en stige av tre for å komme opp. Det må ha vært vanskelig å få dyrene opp denne vegen.
Her oppe ligger et stort vann, Storavatn, med en enda mer spektakulær utsikt, Værlandet, Bulandet og Alden, store deler av søndre Sunnfjord ligger som et panorama ut for meg.
Tvers over vannet har naturen, med litt hjelp, laget en flott gangvei tvers over.
Stien min forsetter på nordsiden, nesten til enden av vannet, der bunnen bærer navnet Trollebotn. Her kommer en elv ned på høyre side, den leder opp en bratt bergvegg som er mulig å gå på, til et nytt vann. Her møter man stien fra nabogården Porten også.
Kartet viser en rekke vann som ligger etter hverandre på nordsiden av denne loddrette 500 meter høye fjellveggen som går rett i Åfjorden.
Så jeg måtte søke langs hele denne flaten etter dette vannet som ikke var spesifisert nærmere.
Hele ettermiddagen gikk med å lete, men jeg fant det til slutt, og det var litt skuffende i begynnelsen. Vannet hadde, dessverre, et avløp, en 5 meter lang bekk som forsvant ned en smal sprekk i fjellgrunnen.
Så all spekulasjon om underjordiske huler med vannlås, kunne jeg bare la fare.
Det hadde nylig regnet, så det var en del vannføring i bekken. Jeg tømte en liter
oransje brekkfarge i den, det var utrolig hvordan den spredde seg.
Det er 200/300 meter bort til kanten av stupet, hvor jeg plasserte meg med kamera for å se om noe kom ut 500 meter nede i fjorden.
Etter en god stund kunne jeg se en svak oransje dråpelignende form komme opp av sjøen, nærmere 2 kilometer lenger inn i fjorden.
På bildet syns den meget svak, grunnet den store høyden, men dråpen begynner ved toppen av det små treet som syns på bildet.
Dermed har denne ekspedisjonen konstatert at elven fra Jordevatnet munner ut under flomålet i Åfjorden nesten 500 meter lengre nede. Hvor dypt utløpet er nede i fjorden, er uråd å avgjøre.
Det er også stor mulighet for at det er denne undersjøiske elven som har gitt navnet Åfjorden. Det er nesten alltid slike særegenheter som danner grunnlag for de eldste stedsnavnene vi har.
siste bilde viser fargen kommer opp ved toppen av treet.De andre er fra nordsiden av Åfjorden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar