Blogg nr. 83  Noen tilbakeblikk

Uten på noe som helst måte å konkurrere med NRK i repriser, vil jeg ta opp en del av de stedsnavn jeg har behandlet/løst gjennom noen av mine innlegg.
Jeg har en rekke ganger påpekt hvor dårlig det står til i norsk stedsnavn forskning, men denne kritikken går også videre til norsk språkforskning i noen av de løsningene jeg har. Norsk Språkråd er de som administrerer språket vårt, der «Norsk Stadnamn forskning» er en avdeling under dem.
Alle som bruker det norske skrevne ord synes å være underlagt Norsk Språkråd.
Jeg legger merke til at selv de store leksikonforlagene ikke tør gi seg ut på stedsnavn tolkinger som ikke er godkjent av dem. Det nærmeste de kommer er i noen tilfeller å unnlate å gjengi de mest idiotiske forklaringene.
Jeg har en sterk mistanke om at lokalavisene våre også er underlagt dette skriveforbudet. På tross av at disse «bladfykene» er de første til å blåse seg opp når ytringsfriheten synes truet.
Gjennom mine analyser av stedsnavn har jeg funnet en rekke ord som synes ukjent av Språkrådet, både i bokmål og nynorsk, og gammelnorsk også, men de finnes i stedsnavn og kan forklares ved sammenligninger av naturen til mange av dem. Også uttrykk som gamle bønder og arbeidere som bruker verktøy i gamle bransjer ennå husker, er med og forklarer.
Jeg synes det er mer enn merkelig når et navn som «bru», (blogg nr.10) blir forklart med kulturbegrepet «overgang», når det vrimler med stedsnavn i  Norge som overhodet ikke har, eller har hatt, noe slik «overgang» .
Til og med øyer har dette navnet? Gjør språkforskerne også en slik overfladisk jobb?
Skillet mellom språkforskning og stedsnavnforskning er noen ganger ikke mulig å finne, men språket må nødvendigvis være mye eldre enn stedsnavnene.
Ordet «alv» må definitivt tilhøre språkforskingen. (Blogg nr.2.)
Ordet som engang, opprinnelig stod for «vannstrøm» har endret betydningen til det som kalles «elv» i dag. Det svenske språk bekrefter dette.
Likevel gjelder fortsatt O. Ryghs påstand at Alver navnet i den nye storkommunen, skal bety, det naive, «all slags vær.»
En slik utvikling av ord i språket er slett ikke uvanlig, det viser seg spesielt der norske ord har fortsatt i det engelske språk, uten at alle nyansene av ordet har fulgt med.
Når man går tur i naturen etter dager med mye nedbør, vil man ofte se at det danner seg små skoddedotter rundt enkelte fjelltopper og små dalfører, disse skoddedottene dukker som regel opp på de samme stedene hver gang naturen viser seg frem etter slikt vær. Det er forståelig at de gamle navngav disse stedene etter denne særegne tilbøyeligheten i naturen. Det å skille noen deler av terrenget fra andre ved hjelp av navn, var meget nødvendig for disse menneskene som levde så tett på naturen. Navn som da fortalte litt om forskjellene.
Min regelmessige kartlesing på navn, gjør at jeg gjenkjenner navn som jeg har behandlet tidligere og da trodd at disse navnene var ganske sjeldne, men de dukker opp gang på gang, slik at navnet «Daurmål» (blogg nr.50) har jeg funnet, i ettertid, mer enn 30 navn med dette del-ordet som jo navngir disse «skoddedottene». En forklaring jeg lærte fra et uttrykk som eldre bønder brukte før i tiden. «Å daure kyrne».
Ved å boikotte alle navnløsninger som ikke kommer fra folk som har tilhørighet under den samme akademikerkappen, blir forskningen hermetisert, slik at den i dag er fortsatt på samme nivå som da Oluf Rygh utga sitt verk om «Norske Gaardsnavne» i begynnelsen av 1900. Dette vises meget klart ved at «Norsk Stadnamn Leksikon» fortsatt ikke kan forklare hovedstads navnet Oslo,
min (blogg nr.31) som, uavhengig av hverandre, har samme forklaring som Wikipedia også har.  
Mine stedsnavnløsninger er funnet hovedsakelig på kysten i den naturen som er i vårt nye storfylke Vestland, men en rekke navnløsninger her, gir forklaring på navn andre steder i Norge også.
Det at ordet «Mjå» (slank/smal)som forstavelse i navn, blir noen ganger nedkortet til det ugjenkjennelige (blogg nr.5) som at f.eks. Mjøsa blir Mjåsjøen,
forteller at stedsnavnene i Norge kanskje har felles navnbakgrunn i naturen over hele landet?
Når utsikten min fra kjøkkenvinduet til Litle Brandsdal, kan forklare (blogg nr.6) et så vesentlig navn som Gud-Brandsdalen og min gamle avdøde bestemors bruk av ordet «råme/rome» (blogg nr.26) forklarer «store» navn som Romerike, Romsdalen og Romsås, forteller det ganske så klart at Norsk Språkråd og avdelingen Norske Stadnamn, har en lang vei å gå med å åpne opp for kunnskap fra vanlige folk, som lever i mye større nærhet til den samme naturen som de opprinnelige navngiverne hadde.
Til og med ord som er i daglig bruk i språket vårt, synes de ikke å kjenne til.
Stall (blogg nr.23), Bygg (blogg nr. 77) og den reelle betydningen av ordet
Tjelde( blogg nr. 24), lime (blogg nr.57) og mange fler.
I disse Corona tider og også vintervær, gies det ikke så mange nye muligheter til å sanke flere stedsnavnløsninger. Jeg tar derfor en pause til over vinteren med å komme med flere innlegg på min blogg.
Jeg har en sterk mistanke om at ikke alle mine stedsnavnløsninger huskes av mine lesere, så i «nøden» kan man jo lese dem en gang til?
En riktig god Jul og et Corona fritt nytt år, ønskes til alle mine lesere.


   
 

 

Blogg nr. 82  Toska, Toskedalen og en litt lang svømmetur.

Det er utrolig hva man kan komme over når man leser kart. Visste dere at på Osterøy er en dal som heter Toskedalen?
Osterøy har bidratt med mange navneløsninger, ikke minst selve navnet som jeg har omtalt i blogg nr.3.  Navnet Mjøs som har ledet til forklaringen på Mjøsa i blogg nr.5, og Bruvik som har vært med å forklare begrepet Bru i blogg nr. 10.
Toskedalen ligger på nordøst siden av øyen, ved slutten på veien som kommer fra Stamneshella.
Navnet fasinerte meg, da jeg i mange år har søkt å finne en forklaring på øynavnet Toska i Hjeltefjorden.
Dessverre har jeg ikke så mye fantasi som «Norsk Stadnamn Leksikon», de mener at den ligner på en torsk.
Utfor øyen Bømlo ligger der også en øy som heter Toska, så det er nærliggende å anta at navnet har noe med øy å gjøre?
Denne Toskedalen er litt spesiell fordi den helt nede ved sjøen har en åsrygg som deler begynnelsen på dalen i to. Slik at den har en elv, Storelva, på ene siden og en mindre på andre siden.
Grunnen til at jeg har et slikt forhold til denne øyen Toska i Hjeltefjorden, er at jeg engang for uendelige mange år siden, opplevd en meget dramatisk natt utfor den.
Det må ha vært i 1967, jeg hadde ervervet meg mitt første «skip», en 19 fots tresnekke med en liten hytte på, og med en 5-9 sabb semidiesel, ensylindret oppfyringsmotor.
Motoren var nok i største laget, for båten ristet mye og lakk en del hver gang jeg hadde gått mye med den.
Jeg hadde fått det for meg, i mitt ungdoms overmot, at det var mye enklere å gå til Masfjorden om natten, fordi jeg da kunne se disse sektorlyktene som er over hele kysten vår. De har blank (gul) sektor som viser hvor det er trygt å gå.
 I ettertankens alder er det ikke så selvsagt, for om man «mister» dette gule lyset, i et øyeblikks uoppmerksomhet, kan det være lett å ta feil av et annet lys, og da er man «ute å kjøre.»
Sektorlysene har rettnok en rød på ene siden og en grønn på andre siden, slik at ved å svinge til en av sidene, vil se at man er ut av sektoren, men i nattens mulm kan man lett gjøre feil. Det er et meget godt hjelpemiddel i tillegg til andre navigasjons hjelpemidler.
Jeg var på vei nordover Hjeltefjorden i august, klokken var litt over tolv og det var bekmørkt og stille.
Da slapp koblingen til propellen og motoren ruste opp. Det gikk noen sekunder før jeg rakk å komme ut av hytten og slå den ned. Vannet fosset da inn og det var ikke mulig å holde unna med en bøtte. Valget var enkelt, båten sank.
 Jeg hadde nettopp passert Skjelanger på Halsnøy og det syntes ikke å være så langt å svømme. Men strømmen var i mot, så etter en stund snudde jeg mot øyen Toska som syntes uendelig langt unna. Jeg kan ennå etter over 50 år, huske silhuetten mot himmelen av plantegranen på øyen.
Etter 5 kalde timer kom jeg inn på nordvest siden av Toska i sekstiden om morgenen ganske så nedkjølt, jeg måtte dra meg etter armene innover land. Ette hver begynte bena å fungere også.
Sigfred Toska het den hjelpsomme bonden jeg kom frem til og som hjalp meg.
Solen var da kommet opp og etter noen timer var jeg helt fin.
Siden da har navnet Toska hatt en helt egen betydning for meg.
En liten grønn perle i havet, med vennlige mennesker, der solen alltid skinner, er ikke det en drøm for mange?
Da jeg studerte på kartet denne avsides dalen på Osterøy som heter Toskedalen, slo det ned i meg, kanskje den vanlige uttalen av navnet Toska som en stavelse ikke er helt riktig?
Begynnelsen av denne dalen ved sjøen, er på en måte to-delt av denne åsen i midten.
Hva om det skal være stavelsen to og at resten skal være nedkortet fra begrepet skar?
Et skar er en kløft i terrenget som deler det i to deler.
Øyen Toska i Hjeltefjorden er nesten delt, i flere deler. De henger sammen, men den nordligste delen kalles Ut-Toska, fordi den nesten er avskilt.
Studerer man Toska utfor Bømlo, viser det seg at denne øyen også er nesten avdelt av våger eller skar.
Dermed blir forklaringen på navnet Toska på begge øyene og Toskedalen på Osterøy: «To-skar- øya» og «To-skar dalen»..
I Eggedalen på Østlandet er lignende navn brukt på et fjell, Toskardsfjellet.
her er «d» en i behold, noe som ytterligere bekrefter min forklaring.

 

Blogg nr. 81    Rusta, Røst

Helt siden jeg foretok min solo seilas med Penelope rundt Island i 2001,
har jeg trodd at ordet «rust eller røst» betyr «straumsjø».
Jeg var en del nervøs for å seile rundt «Langanes» til Raufarhofn på østsiden av Island, som er et virkelig langt nes, derfor spurte jeg meg for i havnen Vopnafjørdur om forholdene.
En Islandsk fisker fortalte meg at jeg skulle holde meg tett inntil land når jeg rundet spissen, ellers ville jeg komme ut i «rusta eller røsta».
Det var meget grunt der på neset, så jeg holdt god avstand da jeg passerte og dermed fikk jeg erfare det han mente med «rusta/røsta». Det ble noen harde timer.
Straumsjø er blant det hardeste man kan komme ut for med en båt. Når strømsetting av tidevannet møter stor havsjø dannes det bølger som er meget vanskelige å takle. De kommer liksom fra alle kanter og kan bryte inn over dekk på ganske store båter. Mens store bølger på havet har en retning og en forutsigbarhet, så kan straumsjø lignes med en heksegryte.
På vestsiden av Færøyane ved øyen Mykines er dette fenomenet særdeles fremherskende. Bonden som bor der hevder, muligens noe overdrevet, at man kan bare komme i land på øyen 5 ganger i året.
Strømsettingen av tidevannet der borte kan komme opp i 12 knop, slik at nesten alle båter må ta hensyn til den.
I mitt tidligere innlegg om Træet, (blogg nr. 60) nevner jeg navnet Rusta rett før bakken ned til dette stedet på Frøyset.
Nedenfor denne plassen, som jeg husker folket på Frøyset kalte Rusta,
 ca. hundre meter ned, er sjøen med strømmen inn og ut fra Austevågen, samt utløpet av Frøyset-elven. Det har derfor vært nærliggende for meg å tro at det
er denne tidevannsstrømmen som har gitt navnet Rusta.
I denne «etterpå klokskapens alder» har jeg begynt å tvile på dette.
Stedet Rusta ligger altfor høyt oppe fra sjøen til at det kan være den som er utgangspunkt for navnet.
Dessuten er det andre indikatorer som peker mot en annen løsning.
Det kan synes som om det er avstanden fra gården Frøyset som er avgjørende for navnsettingen. «Den bosettingen som ligger lengst unna, eller ytterst» er kanskje en bedre begrunnelse. Frøyset har ganske sikkert vært et Hov til ære for guden Frøy, og den eldste bosetningen der.
På en seilskute har vi betegnelsen røst-jern, som er det jernet som er plassert ytterst på begge sider av skutesiden for å holde masten oppe.
Disse røst-jernene er satt fast med gjennomgående bolter, og er det kraftigste beslag om bord.
På et hus med vanlig mønetak kalles enden av taket/ huset for «røstet».
Tidligere har jeg i et annet innlegg kalt denne trekanten som dannes under røstet, for «bjor».  (Blogg 41)
En god seilervenn fra England kom engang til meg og ville låne kart for å seile til Lofoten og Røst.
Da jeg selv har seilt i dette området, prøvde jeg å advare ham om at det kunne være meget vanskelig å navigere rundt Røst.
Landet er meget lavt, uten særegne landemerker og med en mengde skjær, båer og grunner. Dessuten er skodde en faktor som forekommer meget ofte.
Dette var i den tiden da vi ikke hadde annet hjelpemiddel i navigasjonen enn kompass og sjøkart.
Engelske yachts-menn er ofte meget dyktige på å vite om tidevann og strømsettinger og forhold lik deres egen kystlinje. Skjær og båer, er de lite vant med og noen av dem som er over høyvann, er i Norge dårlig merket på kartet og meget lett å overse.
 Da han kom tilbake forklarte han, etter nøye studium av sjøkartet, var han kommet til at det var best, ikke å seile inn i dette området. Spesielt fordi jeg hadde sølt kaffe på et av kartene, sa han!!!
Fra fjellene over Bodø kan man se helt ut til øyriket Røst på klare dager, men det er så absolutt i kanten av synsrekkevidden.
Norsk Stadnamn Leksikon baserer forklaringen på navnet Røst etter det gammelnorsk og islandsk sier røst betyr: Havstrøm.
Dersom denne begrunnelsen er grunnlaget ville det være mye mer sannsynlig at man brukte Moskenes -Straumen ved Lofoten, den hører til en av de sterkeste vi vet om i Norge.
Jeg betviler havstrøm som opphav til navnet Røst og mener det er mye mer sannsynlig det betyr: «ligger lengst unna, eller ytterst.» Slik jeg har forklart om røst-jern og røstet på hus og Rusta på Frøyset.
Det er flere steder på Østlandet som heter Rusta, men det er vanskelig å danne seg en mening fra kartet om hvorfor, fordi utbygging av boligområder og annen urbanisering skjuler den opprinnelige beliggenheten i forhold til gammel bebyggelse.
Tidligere innlegg nr. 41 Hund, beskriver ordet som det første som møter deg, sett utenfra. Røst blir da andre veien, sett innenfra.

 

 

 

 

Blogg nr. 80  Engelsk- norsk, Farm, eventyr m.m.
Da jeg engang i overmot fortalte mine tre barn, som alle er blitt akademikere og snakker engelsk mye bedre en jeg gjør, at engelsk er norsk i sin opprinnelse, brakte det meg inn i en ustoppelig diskusjon med dem.
Likevel kommer det av og til en SMS fra dem om et ord som finnes i engelsk, som vi/jeg trodde var et erke norsk ord.
Det hjalp jo meget godt på min troverdighet at språkprofessor Jan Terje Faarlund ved Oslo universitet, hevdet det samme en god stund seinere, i 2012.
En gang på et seminar om Gulatinget i kommunehuset, hevdet jeg overfor 2 eldre engelske professorer at ordet og begrepet «farm» er et norsk ord. Min evne til sterk argumentasjon på engelsk, var på den tiden liten, så jeg ble litt overkjørt.
Det forandrer ikke det faktum at det er et norsk ord. Fiskere på kysten her i området kjenner godt ordet, det brukes/bruktes når båten er/var godt lastet, og begrepet farmen omfatter alt som den er lastet med.  
For å forstå påstanden: Ordet gard/gård er kommet fra det gjerdet (garden) som den første bonden satt opp. Selve navnet på en gård kommer av det som han skapte, jorden i seg selv, har ikke noe navn.
Vikingtiden som blir så glorifisert i dag, var ikke annet enn en rekke erobringsforsøk på å underlegge seg landene i vest. Det var ikke langt unna til at det hadde lyktes også. Samtidig må det ha vært en meget stor utvandring av bønder fra Norge som søkte ny og bedre jord. Den beste og fineste åkerjorden i Norge, blir kalt «eng» som et sammenligningsord med den jord man fant på andre siden av Nordsjøen, England.
Alle disse bøndene som dro hjemmefra med familie og alt de eide om bord i båter, kalte den første jorden de slo seg ned på, etter alle eiendelene de hadde med seg, «farmen», alt som var om bord i båten.
Det har nesten alltid vært kampen om mer jord menneskene har slåss om.
Dette skjedd for «bare» ca. 1000 år siden, slik at mange av stedsnavnene der borte er mye eldre, noen kan ha blitt overført fra Norge.
Navnet Oslo som jeg har skrevet om tidligere (blogg nr.31) omhandler utløpet (osen) av elven Alna, samme navn på elv finnes også i Nord England.
På Hebridene, de gamle norske «Suderøyene» er nesten alle navn gjenkjennelige for en nordmann. Bare hovednavnene på øyene synes å være av gælisk opprinnelse.
Det kan være påvirkningen fra det franske språk som har gjort artikuleringen av engelsk så fremmedartet for norske tunger.
 Etterkommeren av Gange Rolf i Normandie vant jo denne kampen om England og det franske språk ble talt av overklassen, adelen, slik som dansk ble infiltrert i norsk.
Ordene skrives jo nesten på samme måte som på norsk, men uttalen blir helt annerledes.
Nesten alle navn på kroppsdelene våre, familie, jordbruksredskaper og dagligdagse ord er mer eller mindre skrevet på samme måte.
Enkelte ord har endret betydning, men er lett å kjenne igjen. «Friend» kjennes jo lett som «frende» med en beslektet betydning. Ordet «adventure» er meget likt vårt eventyr, men har en begrenset betydning.
Begrepet «old» har vært et ord i norsk, men har nylig gått ut av bruk, noe Oldtiden, olding og oldsaker vitner om.
 I Norge er tittelen bonde meget vel anskrevet, men tilsvarende finnes ikke i England. Tittelen «peasant» er negativt ladet, og skal ha opprinnelse fra et fransk ord som tilsvarer leilending eller husmann.
For 1000 år siden og mer, Har disse områdene i vest fremstått som «det forjettende land», på samme måte som Amerika gjorde seinere.
De utvandrende norske bøndene klarte ikke å beholde «odelsretten» som Håkon den Gode gav tilbake til de hjemmeværende.
 De engelske bøndene ble offer for Lensvesenet ,som ga nesten all eiendomsrett av jorden, til konge og adel.
De britiske øyer er et sammensurium av folkeslag. De første vi vet om, skal være Pikterne, (de malte) som Romerne slåss mot. Pikternavnet brukes om den opprinnelige øybefolkning i nord, Skottland.
Dernest skal Gallerne ha kommet, 300 år før Kristus. Gælisk språk er andrespråk, eller likestilt noen steder i Skottland.
 En brite er opprinnelig fra Bretagne i Frankrike.
Romerne rådet i 500 år etter Kr. Deretter kom tyskerne, Sakserne og  Englenderne.
 Angelsakserne som engelskmennene henviser til som sine forfedre i kampene mot nordmennene og danskene.
Skal man tro den gamle islandske saga om Frithjof den Frøkne, hadde småkonger fra Sogn allerede erobret Shetland og Orknøyene før Harald Hårfagres tid, anno 872.
Disse steinborgene som blir kalt Brocher, sto da allerede på øyene i vest.
De blir tilegnet Pikterne, men ingen vet riktig hvem som bygget og hvorfor,
heller ikke når de ble bygget. De omtales som meget gamle flere steder i de gamle sagaene om vikingene.
Navnet Ork i Orknøyene, mener man skal bety «villsvin» og er det eneste ordet som er igjen etter Pikterne. Dette er ytterst tvilsomt, da vi har denne stavelsen i flere av våre norske kystnavn. Som f.eks. Orkanger og Orkneset.

 

 

Blogg nr. 79.  Kveldulv,

I min bok om og bevis av hvor Gulatinget lå, bruker jeg et utdrag av sagaen om Egil Skallagrimsson fra Island som en del av beviset.
Bestefaren til denne Egil, het Ulv og ble kalt Kveldulv. Han emigrerte til Island fordi han ble uvenner med Harald Hårfagre, da en sønn av ham ble drept.
Den sønnen som reiste med ham til Island, var da kalt Skallagrim og Kveldulv døde på sjøreisen bort, angivelig på grunn av utmattelse ved sin kraftanstrengelse som såkalt berserk i hevnangrep på kongens menn, en hendelse som muligens fant sted et sted i Solund.
Islendingene i tiden etter, visste ikke hvorfor han ble kalt Kveldulv.
De forklarte navnet, i seinere tid da sagaene ble nedskrevet, med at han ble
«Hamram om kvelden».  Ordet skal visst bety at han tok på seg «hamen» til en
ulv. En ikke helt ukjent oppfatning av de gamle vikingene, de kunne omskape seg til et dyr under spesielle forhold.
Denne sønnesønnen hans, Egil, var ikke en helt så enkel fyr. Han var det vi i dag kaller et «brushode», en mann som handlet i affekt på et øyeblikks innskytelse,
Noe som ofte brakte ham inn i mye bråk.
Det var den samme Egil som seinere i livet sitt, gikk holmgang mot Atle Skamme i Eivindvik og drepte ham. Kampen foregikk ikke ute på Timmerøy
 slik mange lokale sier det skjedde, men sagaen er klar på at det var avholdt like ved tingplassen. Så kanskje rett utfor inngangen til kommunehuset??
Egil Skallagrimsson er en gammel sagahelt på Island, han var kjempesterk og var meget flink til å «kveda», noe  Islendingene verdsatte meget høyt.
Denne spesielle hendelsen skjedde i den første tiden hans i Norge. Han kom på besøk til en veidslegård som var drevet av en av kongens menn på Atløy, samtidig som kongens følge var der.
En veidslegård var en gård som kongen eide, med jevne mellomrom besøkte han den sammen med hirden sin, som da åt opp det gården hadde produsert i mellomtiden. Disse gårdene var kanskje ervervet som krigsbytte, etter slaget i Hafrsfjord.
Egil ble servert øl av verten, men ikke det beste, som var reservert kongen, som da var Harald Hårfagre.
Dette tok Egil meget dårlig opp, og inne i samme salen som kongen var, slo han i hjel denne kongens mann som serverte dette simplere ølet.


 Deretter la han på sprang ut av huset.
Kirken på Atløy i dag, er på et sted som heter Vilnes, og det er nok mulig denne gården var på samme sted.
En mengde av kongens menn søm fòr hele øyen for å finne Egil, men han hadde svømt ut til en saueøy utenfor. Tilslutt kom 2 menn roende til denne øyen også. Egil slo dem da i hjel og tok båten deres.
Historikere vil ha det til at dette var i Sauesundet på østsiden, men sagaen sier ganske så klart at det var bare en øy man hadde sauer på.
Sagaen sier også: « Han rodde hele natten og litt av morgenen også for å komme til frendene sine.»
Frendene hans kan mest trolig ha bodd i den bygden der bestefaren, Kveldulv, kom fra.
På nordsiden av Førdefjorden ligger der en bygd/grend som heter Kvellestad. Det kan være dette navnet som har gitt Ulv, tilnavnet Kveldulv.
D en er vanligvis stum i slutten av ord, slik at Islendingene kan ha tilført en d for å få en mening i navnet.
Måler man distansen på sjøen fra en av de ytterste øyene på sørsiden av Atløy,
helt til Kvellestad, får man ca. 21 nautiske mil. De gamle i vikingtiden regnet, gjennomsnittlig over en lang distanse, at man rodde ca. 3 nautiske mil pr. time.
Forklart i blogg nr.xxx
Dette gir 7 timers roing til denne plassen og passer meget godt med denne antagelsen.
Navnet Kvellstad har sammenheng med ordet «kve», en innhengning for å samle kveget.
Der kommer 2 elver ned gjennom Kvellestad dalen, den vestligste danner en
bue eller et nes, som sammen med terrenget bak danner en naturlig kve til å holde dyrene samlet uten noe gjerde.
 Ikke så annerledes enn opprinnelsen til stedsnavnet hage. Blogg nr. 21.
Folket på Kvellestad har nok vært inne på denne sammenhengen med Kveldulv tidligere også. De har hatt fiskebåter som har båret dette navnet Kveldulv, flere ganger. Kanskje de har gamle overleveringer i slekten om sammenhengen?
Det fasinerer meg når man i gamle sagaer fra Island, kan lese om dramatiske hendelser for mer enn 1000 år siden på steder her på kysten i Norge man kjenner godt og har vært på mange ganger.
Tenk på det, for mer enn 1000 år siden, «eksisterte» ikke Amerika, Australia eller noen av dagens kjente områder på sørsiden av ekvator?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

  

 

Blogg nr. 78  Rutle, Rutletangane, Kyrkjeøy og Guløy.

Tidligere, i flere innlegg, har jeg brukt uttrykk som gamle mennesker brukte i sin hverdag til å finne forklaring på naturformer som synes ukjent av folk flest og da spesielt «Norsk språkråd».
Slike som min bestemor sa om «rome/råme,» (blogg nr.26  Romarheim) eller gamle bondeuttrykk som «daure» (blogg nr.50  Daurmålfjell) og flere andre.
Jeg har før uttrykt min mangel på løsning av stedsnavnet Rutle, men nå har jeg fått et nytt innspill fra en gammel bonde.
Han sier at etter at møkken har blitt spredd og mestedelen har kommet jorden til gode, blir det liggende igjen små klumper med møkk som blir samlet opp.
Dette kaller man «rutlemøkk».
Uttrykket gir en god forklaring som passer meget godt til utseende av jorden på gården Rutle.
«Norsk Stadnamn Leksikon» forklarer navnet Rutle med: «Noe som har glidd ut, evt. jordras». En forklaring som er videreført fra O. Rygh. Den synes usannsynlig for meg.
Gården Rutle ligger på en ganske så flat halvøy som stikker ut i Sognefjorden på sørsiden, nesten helt ute, i begynnelse av fjorden. Halvøyen er omgitt av en mengde flate øyer som danner meget gode havner og hele området kalles etter denne gården for Rutletangane.
Litt lengre inne ligger et større sammenhengende jordbruksområde som kalles Rutledal.
Jordområdet til Rutle består av relativt flate små hauger og fjellhamrer, det blir nok regnet for ganske så «skrint» for jordbruk å være. Siden navnet Rutle er det dominerende, er det grunn til å tro at dette har vært den første bosetningen i området.
Da er det nok havnene og det sjøen kan skaffe til underhold, som har vært hovednæringen.
Østavinden ut fjorden og nordavinden fra Losna har gjort at disse havnene er nevnt mange ganger som nødhavner under ekstreme værforhold.
Jeg har tidligere hevdet at ordet og navnet Gulen står for meget sterk vind.
(Blogg nr.19 Gulholmen) Dette er en av grunnene til at jeg nå sier at en av disse flate øyene, opprinnelig ble kalt Guløy.
Den Guløy som kong Håkon Håkonsson engang midt på 1200 tallet bebygget:
«Han lot bygge kirke på Guløy nord for Bergen, og flyttet Gulatinget der til.»
Slik sier sagaen om noe av det han gjorde.
En av øyene heter i dag Kyrkjeøy og et sund som er på nordsiden av øyen heter Kyrkjesundet.
Det har vært stor diskusjon om denne kirkens eksistens, men en oppmåling av kirkeruinen, som ble foretatt så seint som rett før 1902, bekrefter at den fantes.
Kirken var bygget delvis av stein og delvis av tømmer. Den har sannsynligvis brent ned og all steinen som kirken og kirkegårdsmuren var bygget av, er fjernet etter oppmålingen.
Det var bare stormenn og konger som bygget kirker av stein før i tiden.
Dette er enda et argument for at det var denne kirken Håkon bygget.
Et tredje argument er at steinen var bearbeidet og hugget til, slik at den var attraktiv som bygningsmateriale. Dette vises i den låve/fjøs bygningen som ble bygget 10- 15 år etter oppmålingen, der slik stein er brukt.
Eieren av Kyrkjeøy, Gjert Hallvardsson, solgte hovedbruket i 1918, og bygget seg nye hus på en mindre parsell av øyen.
Det fortelles i et sagn/overlevering at låven/fjøset er bygget av stein fra den opprinnelige kirken.
Kirken var beliggende rett øst for hovedhusene på gården, der Kyrkjesundet ender. Rester av brannruinen finnes enda i jorden.
Helt øst på øyen kan der spores rester etter en bosetning, området kalles for Skottland. Det kan være der munkene som drev kirken, bodde.
 På 1200 tallet i katolsk tid, var det ikke uvanlig at munker kom fra Skottland, øyen Iona, for å bidra til å opprettholde kristendommen.
Der er lagt ned mye arbeid ved sjøen på vestsiden, store steinheller og kai for folk å komme lett i land.
Tinget kan ha vært holdt på den store flaten mellom sjøen og kirken.
I begynnelsen av 1300 tallet er Gulatinget kommet til Bergen.
Før i tiden, da øyen var uten skog, gjorde vinden og været, øyen til en utsatt plass å bo, ifølge gamle folk fra Rutle.
Opp gjennom århundrene, har folk fra ytre deler av Sogn, holdt tingmøter og retterganger i dette området. Ganske sikkert en gammel arv fra den gang Gulatinget ble holdt her.

 Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

 

Blogg nr. 76 Språk, dialekter.
Det kan nok være jeg nå begir meg ut på et skikkelig minefelt denne gangen?
Da jeg første gang i 2001, kom til Island med min båt Penelope, var første stedet jeg kom til, Neskaupstadir.
Ikke vanskelig å forstå, «Neset der kjøp og handel fant sted».
Det kom på besøk ombord, en eldre mann og hans voksne sønn som jeg hadde en hyggelig prat med. Det var bare det små aberet, jeg måtte snakke engelsk til sønnen og norsk til faren. Island hadde sluttet å ha «skandinavisk» som andre språk, engelsk hadde overtatt.
Vesle Island som alltid har vært meget bevisst på språket sitt, hadde innsett at deres språk var et minoritets språk og for å bevare det, innførte de det kommende verdens språk som andre språk, i stedet for opprinnelsesspråket skandinavisk.
Kanskje vi i Norge også er på vei mot en slik konklusjon?
Disse stedsnavnløsningene som jeg skriver om, er jo mange ganger forklaringer på gamle bygdenavn, som en mengde mennesker også har som deres familienavn. Det handler om deres identitet, slik at selv om det er gått mange generasjoner siden sistemann levde på navneplassen, har navnet vanligvis, stor betydning for dem som bærer det.
Språket er jo i enda større grad et identitetsmerke for de fleste folk.
Da Ivar Aasen midt på 1850 tallet, formet det vi i dag kaller nynorsk, utfra dialekter hovedsakelig fra vestlandet i Norge, var der et stort behov for et eget språk som tydelig skilte nordmenns tale fra dansk talemål. Dansk hadde dominert, særlig som skriftspråk, i 400 år.
Jeg fikk selv på skolen i Bergen beskjed om å snakke dannet. Tenk gjennom det, ordet dannet er jo ikke noe annet enn dansk.
Det er nå gått 170 år siden nynorsk ble lansert. Over store deler av vestlandet og også i andre bygder ble dette skriftspråket tatt imot med åpne hender.
Det handler også her om identitet, dette språket var mye mer i pakt med det språket som ble snakket på disse stedene. Dessuten, distanserte det i større grad bondebefolkningen fra byborgerne. Disse som hadde brukt skriftspråket  til å gjøre forskjellene større mellom by og land.  
170 år er lang tid.

På bilfergene i området hvor jeg bor, henger det en stor plakat med advarsler om hva bilistene skal ta hensyn til.
Studerer man dette ganske store skriftlige varselet, vil man se at bare noen få bokstaver bærer bud om at det er skrevet på nynorsk og ikke bokmål.
Det forteller tydelig at forskjellen mellom det vi kaller bokmål og språket nynorsk er blitt så liten, at man utmerket godt kunne klart seg med bare et språk.
På den ene siden har vi slike som gjør bergensdialekten i NRK, tertefin, så nært dansk som mulig, på den andre siden har vi dem som graver frem eldgamle språk ord, som for lengst er utgått av dagligdagse dialektord.
Dessuten har vi disse som skal snakke kulturelt riktig og presterer et slags nynorsk som høres latterlig ut, uten det dialektiske særpreg som er en betingelse i språket.
Ekstremister vil alltid finnes, men de to språkene har nærmet seg hverandre så mye at det må være på tide å gjøre dem til et språk?
Vi har en fantastisk språkressurs i Norge i form av alle de særegne dialektene våre.
Jeg legger merke til det gode, at dialekter er på fremmarsj i samfunnet vårt.
Selvfølgelig kan noen som snakker trøndersk, fortone seg vanskelig å forstå for vestlendinger, men slik er det over hele landet, oslofolk skjønner godt trøndersk, men kan ha problemer med stavangersk.
Står man på avstand av islendinger som snakker, høres «tonen» i språket ganske likt med slik de snakker i indre Sogn.
På kysten synes dialektene å være mer «utvatnet» enn de man hører i bunnen av fjordene våre, eller også oppe i de øverste dalene på østsiden av landet.
Jeg står noen ganger og bare lytter til melodien i språket til folk jeg snakker med, fra f.eks. Vik i Sogn, slik at jeg må spørre opp igjen for å vite hva de sa.
Min eldste sønn brukte å tilbringe sine sommerferier hos sin bestemor i Sørfjorden i Hardanger. Folk i Hardanger var tidlig ute med å bruke sin dialekt selv inne i Bergen, så å få han til fortelle fra sommeren på hans «bestemors dialekt» var en fryd å høre.
En rekke «standup» komikere har spesialisert seg på å herme etter folk som bruker sin dialekt uten å «knote». Det er dette som er vårt rette nynorsk, alle dialektene som folk mer og mer bruker også i det offentlige rom.

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Blogg nr. 75     Balestrand, Bålen, Hjartholm .m.m.

Noen ganger glemmer jeg at det som jeg tar for selvsagt når det gjelder stedsnavn løsninger, ikke alltid er så selvsagt for andre som sjelden eller aldri tenker over hva navnene står for.
Jeg skal ta for meg noen av navnene langs med Sognefjorden, fra Brekke og utover. Jeg har ikke løsning på alle, men mine spekulasjoner kan kanskje videreføres av andre.
Da jeg har kjørt denne strekningen i snart femti år, så blir navnene en del av meg etter hvert.
Brekke går jeg ut fra alle kan. En bratt skråning med dyrket mark slik det er der kirken ligger i dag. Langt tilbake i tid, sto kirken på andre siden av elven og ble kalt Haugland kirke. Hvorfor den ble flyttet er ukjent for meg.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Takle. En kjent jordbruksbygd.
Navnet Takle har jeg støtt på hos mennesker jeg har møtt mange steder, men hva det står for grubler jeg på fortsatt.
Noen ledetråder har jeg likevel.
På et seilskip kaller man alt som rager opp over dekk og vedrører seilriggen, for «takkelasje».
Så har vi uttrykket «spetakkel», som kan stå for høy lyd.
Disse uttrykkene kan lede mot «noe som står opp» eller ruver, slik som fjellet bak Takle gjør.
Å sy en «takling», er å belegge enden på et tau man har kappet for å hindre enden fra å flise seg opp. Jeg er mottagelig for flere forslag.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Hjartholm.
Det kan være vanskelig å se hvorfor «holm» på selve plassen, men sett fra fjorden eller andre siden, noe som ofte har gitt navnet på steder, kan man tydelig se at denne «åsen» som danner skille mellom Indre og Ytre, meget vel kan gi navnet holme. Holme brukes ikke bare om en liten øy, men også om samme naturform som hever seg opp over terrenget rundt.
«Hjarte» er det som ligger midt i kroppen, kanskje midten på denne strekningen fra Brekke til Rutledal, eller/og « holmen mellom begge bygdene.» 
På Hisarøy ligger stedet Hjartås, midt inne på øyen. Det samme gjør Hjartåsvågen som kanskje er med og skaper navnet Hisarøy, slik jeg har forklart i blogg nr. 65.
Lenger ute kommer vi til stedet Bålen, som kanskje kan gi grunn til spekulasjon.
«Norsk Stadnamn Leksikon» har navnet med, men som ofte ellers bruker den
uttrykket, «Tying uviss», men henviser også til navnet Balestrand.
Dens forklaring på Balestrand skal bl.a. være at det er oppkalt etter en sagnkonge som het Kong Bale, alternativt, «en skrånende jordbakke»
Keiser Wilhelm fra Tyskland brukte å besøke dette stedet ofte. Det var han som gav denne digre utidstypiske statuen av Frithjof den Frøkne som står og ruver på toppen av Vangsnes.
Dersom Vagnsnes var det gamle Framnes der han bodde, slik det står i sagaen om Frithjof, er det mest sannsynlig at Balestrand var den plassen der den fagre Ingebjørg bodde med sine kongsbrødre.
Hun skulle dekke til taket på huset sitt med hvite laken, slik at han kunne se fra andre siden av fjorden om brødrene hennes var kommet hjem.
Det er bare på Balestrand dette kunne skjedd, da Leikanger, som det blir hevdet, ligger for langt unna.
Jeg har tidligere etterlyst denne « Anger» i dette navnet, men tilfeldigvis har jeg oppdaget at stedet ble kalt Leikvanger i tidligere tider. Det blir jo mer rett.
En gammel mann i Fylkesbåtane, fortalte at i gamle dager ble Balestrand kalt
Balholm.
Denne «holmen» i navnet er et lite skjær som har blitt inkorporert i hagen til det gamle Kvikne hotell.
Navnet Balholm forekommer meg å komme fra dette skjæret/holmen som også kan lignes med en «ball», som lett kan få endret uttalen, alt etter dialekten.
Det samme forholdet finnes på stedet Bålen, som også har et skjær liggende utfor strandlinjen sin. Slik at navnet rett og slett betyr «Ballen».
Lenger ute kommer Rutledal, som har navnet etter gården Rutle lenger ute.
NSL sin forklaring sier « noe som har glidd ut, eller et jordras».
Jeg er sterkt uenig i denne forklaring, når jeg ser på terrenget der, men jeg har fortsatt ikke funnet noen bedre.
Der er et par steder, bl. a. i Hyllestad, som bruker Rutle som del-ord i navnet.
Rutle var mye brukt som lokalt tingsted før i tiden, kanskje en kulturrest fra den gang kirken på Kyrkjeøy sto og kanskje var den opprinnelige kirken på denne Guløy som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet?

Blogg nr. 75     Balestrand, Bålen, Hjartholm .m.m.

Noen ganger glemmer jeg at det som jeg tar for selvsagt når det gjelder stedsnavn løsninger, ikke alltid er så selvsagt for andre som sjelden eller aldri tenker over hva navnene står for.
Jeg skal ta for meg noen av navnene langs med Sognefjorden, fra Brekke og utover. Jeg har ikke løsning på alle, men mine spekulasjoner kan kanskje videreføres av andre.
Da jeg har kjørt denne strekningen i snart femti år, så blir navnene en del av meg etter hvert.
Brekke går jeg ut fra alle kan. En bratt skråning med dyrket mark slik det er der kirken ligger i dag. Langt tilbake i tid, sto kirken på andre siden av elven og ble kalt Haugland kirke. Hvorfor den ble flyttet er ukjent for meg.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Takle. En kjent jordbruksbygd.
Navnet Takle har jeg støtt på hos mennesker jeg har møtt mange steder, men hva det står for grubler jeg på fortsatt.
Noen ledetråder har jeg likevel.
På et seilskip kaller man alt som rager opp over dekk og vedrører seilriggen, for «takkelasje».
Så har vi uttrykket «spetakkel», som kan stå for høy lyd.
Disse uttrykkene kan lede mot «noe som står opp» eller ruver, slik som fjellet bak Takle gjør.
Å sy en «takling», er å belegge enden på et tau man har kappet for å hindre enden fra å flise seg opp. Jeg er mottagelig for flere forslag.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Hjartholm.
Det kan være vanskelig å se hvorfor «holm» på selve plassen, men sett fra fjorden eller andre siden, noe som ofte har gitt navnet på steder, kan man tydelig se at denne «åsen» som danner skille mellom Indre og Ytre, meget vel kan gi navnet holme. Holme brukes ikke bare om en liten øy, men også om samme naturform som hever seg opp over terrenget rundt.
«Hjarte» er det som ligger midt i kroppen, kanskje midten på denne strekningen fra Brekke til Rutledal, eller/og « holmen mellom begge bygdene.» 
På Hisarøy ligger stedet Hjartås, midt inne på øyen. Det samme gjør Hjartåsvågen som kanskje er med og skaper navnet Hisarøy, slik jeg har forklart i blogg nr. 65.
Lenger ute kommer vi til stedet Bålen, som kanskje kan gi grunn til spekulasjon.
«Norsk Stadnamn Leksikon» har navnet med, men som ofte ellers bruker den
uttrykket, «Tying uviss», men henviser også til navnet Balestrand.
Dens forklaring på Balestrand skal bl.a. være at det er oppkalt etter en sagnkonge som het Kong Bale, alternativt, «en skrånende jordbakke»
Keiser Wilhelm fra Tyskland brukte å besøke dette stedet ofte. Det var han som gav denne digre utidstypiske statuen av Frithjof den Frøkne som står og ruver på toppen av Vangsnes.
Dersom Vagnsnes var det gamle Framnes der han bodde, slik det står i sagaen om Frithjof, er det mest sannsynlig at Balestrand var den plassen der den fagre Ingebjørg bodde med sine kongsbrødre.
Hun skulle dekke til taket på huset sitt med hvite laken, slik at han kunne se fra andre siden av fjorden om brødrene hennes var kommet hjem.
Det er bare på Balestrand dette kunne skjedd, da Leikanger, som det blir hevdet, ligger for langt unna.
Jeg har tidligere etterlyst denne « Anger» i dette navnet, men tilfeldigvis har jeg oppdaget at stedet ble kalt Leikvanger i tidligere tider. Det blir jo mer rett.
En gammel mann i Fylkesbåtane, fortalte at i gamle dager ble Balestrand kalt
Balholm.
Denne «holmen» i navnet er et lite skjær som har blitt inkorporert i hagen til det gamle Kvikne hotell.
Navnet Balholm forekommer meg å komme fra dette skjæret/holmen som også kan lignes med en «ball», som lett kan få endret uttalen, alt etter dialekten.
Det samme forholdet finnes på stedet Bålen, som også har et skjær liggende utfor strandlinjen sin. Slik at navnet rett og slett betyr «Ballen».
Lenger ute kommer Rutledal, som har navnet etter gården Rutle lenger ute.
NSL sin forklaring sier « noe som har glidd ut, eller et jordras».
Jeg er sterkt uenig i denne forklaring, når jeg ser på terrenget der, men jeg har fortsatt ikke funnet noen bedre.
Der er et par steder, bl. a. i Hyllestad, som bruker Rutle som del-ord i navnet.
Rutle var mye brukt som lokalt tingsted før i tiden, kanskje en kulturrest fra den gang kirken på Kyrkjeøy sto og kanskje var den opprinnelige kirken på denne Guløy som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet?

 

Blogg nr. 74  Kråka, Kråkesund,Kråkesteinen, kråkeskjæret og flere.

Jeg har mange ganger tidligere fremholdt at stedsnavnene oppe i fjellheimen har i stor grad beholdt sine opprinnelige navn. Dette finner man ofte også på alle disse skjær og holmer langs kysten vår.
Noen av dem har jeg klart å løse, men de fleste står med store spørsmålstegn om hva våre forfedre har brukt som grunnlag ved navnesettingene.
Rundt Bømlo skal finnes et sted som heter Skinnhueneset og blant skjærene innenfor Utvær finnes et som kalles Skinnbroka.
Et navn som ofte er gjentatt på kysten av hele Norge, er navnet «Kråka».
Det er brukt alene eller sammen med nes, holmer, skjær, våger og øyer.
Bare i Solund har jeg funnet 7, og det er sikkert fler.
Så hva står navnet Kråka for?
Er det en sammenligning med fuglen kråke?
Norsk Stadnavn Leksikon har en formidabel variasjon i forklaringer på navnet:
Gråsvart farge, samling av kråker, tabunavn, ulykkesfugl. Kråkeskrik, kråkereir,
krak, forvanskning av krok og kram som i handelsvare.
Den metoden som jeg har brukt tidligere med bra resultat, det er å ta et visst antall steder som inneholder samme dele-ord og prøve å finne en fellesnevner for disse stedene i naturen.
Midt i leden for Hurtigruten, vest av Lågøy i Solund, ligger en holme som kalles Kråka. Den ligger helt for seg selv og der er ikke noe spesielt ved formen eller utseende ellers.
Det første som slår meg er at den kanskje har navnet etter sin beliggenhet.
Fritt beliggende langt fra andre holmer og skjær og meget utsatt for vær.
Lenger ute ligger Kråkesteinen, en litt større holme, sammen med noen andre tilsvarende «steiner».
Denne ligger lengst vest og oppfyller den siste betegnelsen, utsatt for vær/sjø.
Samlet sett ligger disse «steinene» også alene.
I bunnen av Lågøyfjorden finnes det vi kaller Kråkesundet, men som det riktige navnet sier, er Kråkøysundet.
Ved innløpet i vest, begynner sundet med denne Kråkøy som ligger helt alene og er meget usatt for været. Både sundet og denne halvøyen som danner den ene siden av sundet synes å ha navn etter Kråkøyna.
På nordsiden av Lågøyfjorden ligger den bebodde øyen Færøy som mot nord igjen grenser til Buefjorden.
Her ligger et skjær som er kalt Kråkeskjæret.
Det ligger godt ut fra land og unna andre skjær og holmer og er også meget utsatt for sjø i nordavinden.
Litt lenger øst, utfor Buskøy ligger Kråkholmen med samme beliggenhet i forhold til Buefjorden.
Fem kråkenavn som alle passer inn i denne fellesnevneren, beliggende alene og meget utsatt for vær.
Går vi lengst sør i Solund, mot Sognesjøen, finner vi Kråkeneset og Kråkevåg.
Sistnevnte er en den eneste vågen på hele stranden mot fjorden og den er meget  eksponert for sønnavinden over Sognesjøen.
Det samme kan passe på Kråkeneset også, det er heller ikke umulig at disse to kan ha navn etter hverandre.
I Gulen ligger to små skjær, vest og sør for Sogneoksen som kalles Kråkene.
De passer utmerket til den fellesnevneren som synes å utkrystallisere seg for disse Kråkenavnene.
Der ligger også Ytre og Indre Kråkeflua, Småkråkene og Kråkeskallane.
Alle med samme beliggenhet i forhold til andre skjær og holmer og også meget utsatt for været.
Der er en rekke uttrykk knyttet til fuglen kråke. Bl.a. ugangskråke,urokråke og uværskråke .
Uten at jeg er noen ekspert, forekommer det meg at fuglen kråke ikke har så ulikt væremønster til denne naturen. Den viser seg ofte alene og ofte på utsatte steder der man sjelden ser annen fugl.
Om det er navnet på fuglen som kom først, eller det er naturnavnene er vanskelig å si, men en sammenheng er der nok.
Kråkenavnet finnes langs hele kysten, også innlandet i Norge brukes kråke i navngivingen.
Navn som Kråkefoss , Kråketun og Kråkestein i innlandet vitner om det, men om navnet der har samme betydning som her på kysten, kreves mer inngående studier av naturen der borte.
Kråken er en meget intelligent fugl, det viser bl.a. denne merkelige adferden som kalles Kråketing. Der en mengde kråker kommer sammen og hakker livet av en av samme art. Det kan jo minne om våre retterganger.
 

 

 

Blogg nr. 73.  Kringlebotn, Kringla og Heimskringla.

Når man sitter og ser på TV om kveldene, dukker det ofte opp etternavn på noen av de personene som vises. Etternavn, familienavn som så tydelig henviser til bestemte naturformer der navnet har sin opprinnelse.
Jeg blir fasinert av mange av disse navnene, som f. eks Navarseter, Bekkemellem, Kyrksæterøra og mange fler.
De forteller mye om hvordan stedsnavn oppstår, om dets beliggenheten i naturen, men også om ord og begreper som delvis er gått ut av bruk, men der restene av ordet har fått en beslektet betydning.
!000 år er meget kort tid for slike naturnavn, man må antagelig nærmere 2000 år bakover for å finne begynnelsen på spesielt navn som har bakgrunn i naturens utseende, som da selvsagt blir kalt naturnavn i motsetning til de yngre kulturnavnene som har med menneskelig aktivitet å gjøre.
Nå sist i «Stjernekamp» var en av «dommerne» den kjente opera sangerinne
Solveig  Kringlebotn.
Ordet «kringle» finnes i bakverket med samme navn, disse to ringene som et liggende 8 tall.
I en tidligere blogg fra Laksevåg har vi navnet Kringsjå som forteller om stor utsikt, men navnet dreier seg om at man runder en odde i naturen som tillater at man kan se vidt omkring.
Likeledes har man ordet i det gamle verket «Heimskringla» som blir oversatt med «Verdens krets». Så ordet «Kringla» har også en utvidet betydning
Der det betyr «hele verden». Kanskje en bekreftelse på at de gamle visste at jorden deres var rund?
I Gulen kommune, ved riksvei 39, ligger et sted som heter «Kringla.»
Et skålformet jordbruks område rundt et like rundt vann.  Et klassisk eksempel på hvilken natur som gir navnet Kringla.
Ordet er brukt overalt i Norge, og det er heller ikke engang noen hemmelighet for Norsk Stadnavn Leksikon hva det står for.
Jeg tar det likevel med her fordi det gir et meget godt bilde av hvordan naturnavn oppstår og hvordan enkelte versjoner av betydningen fortsatt består i språket vårt.

Kringlebotn vet jeg er et sted ved Nesttun i Bergen, men hvor hun har navnet fra er ukjent for meg.
Derimot så kjenner jeg til et spesielt Kringlebotn i Masfjorden ved Matre.
Et godt stykke oppover veien til skisenteret, Stordalen. Rett før den svingete og bratte oppstigningen til dalen.
Jeg har aldri vært på dette spesielle stedet, men engang gikk jeg «Bjørn West»
marsjen til Stordalen,  da gikk stien helt ut på kanten slik at jeg kunne se ned på husene som ligger der i denne skålformede botnen som passer fortreffelig godt til navnet.
Det er en spesiell historie knyttet til han som først bosatte seg her.
Han skal ha vært en fredløs fra en annen bygd som kom og bygget seg et hjem her i Kringlebotn.
 For å komme til denne plassen måtte man klatre opp en stupbratt fjellvegg ved siden av denne store Hummelfossen som tidligere rant fra Hummelvatnet som ligger på toppen. Reguleringen av vannene i området har fjernet fossen, men den spesielle stien som denne mannen bygget opp langs stupet ved Hummelfossen eksisterer enda.
Stien som er en mengde steintrapper, var laget slik at dersom eieren dro opp en tretrapp et sted i stien, var det nesten umulig for noen å komme opp.
Lensmannen i Matre klarte aldri å komme seg inn for å kreve skatt, først måtte han opp denne vanskelige stien, deretter lå dette store vatnet som var særdeles vanskelig å komme over uten båt, så kommer enda et vatn som må krysses, Kringlebotnvatnet.
Det fortelles at folk i Matre prøvde og «ta» denne mannen engang han hadde vært og handlet i Haugsvær, men da de så hvilken kjempestor bør han hadde på ryggen med  seg over fjellet, ble de så «fælne» at de la på sprang.
En mann jeg kjente en gang, hadde vært med på denne reguleringen av fossen, han sa at midt i fossen var en kjempedyp «jettegryte» som hadde blitt oppfylt med stein da de laget demningen på toppen.
Denne fantastiske steintrappen eksisterer den dag i dag, rett opp for den gamle trafo stasjonen. Vel verdt et besøk.

 

 

 

Blogg nr. 72  Amasonas

Gamle folk husker kanskje disse engang, drømmebilene, Volvo Amason.
Laget på 60 tallet og ut på 70 tallet.
Hvorfor akkurat navnet Amason? De fleste assosierer vel det navnet med storvokste høye kvinner som ikke er så enkle å ha med å gjøre.
Navnet Amasoner har sin opprinnelse fra Homers Iliaden, de var allierte med Troya som tapte for grekerne, kanskje så langt tilbake som på 1100 tallet før Kristus.
Amasonene var en gren av Skyterne, kvinnelige krigere som blir nevnt i andre gamle skrifter også.
Vi har paralleller til dem i våre beretninger om Skjoldmøyene i Skandinavia.
Ved et stort slag i Konstantinopel, der vikinger tapte, berettes det at seierherrene var forundret over at der fantes så mange kvinner blant de falne.
I enkelte graver etter Skyterne har man funnet at det var kvinner som er begravet som krigere, med alt det utstyret som vanligvis krigermenn ble begravet med.
Jeg tror jeg har nevnt det tidligere, men uløste mysterier har alltid fasinert meg.
Så spørsmålet er om hvorfor en av de største elvene i verden, Amasonas, har fått dette navnet?
Har navnet noe å gjøre med slike krigerske kvinner?
Her kommer en nesten fem hundre års gammel historie som forklarer hvorfor navnet, men etterlater seg et mye større mysterium.
I året 1542, seilte 57 spanjoler, under befalet av kaptein Francisco de Oretellana, ned det de kalte «Den store Floden» og som munner ut i Atlanteren.
Beretningen er nedskrevet av en feltprest, P. Gaspar de Carvajal som var med på turen.
De hadde to fartøyer, store kanoer som var nesten 20 meter lange og 2 meter brede, utstyrt med seil og årer.
Flere ganger var de blitt overfalt av indianere på reisen nedover elven, men denne gangen var overfallet litt annerledes.
Indianerne var anført av 10—12 kvinner som gikk kjempende foran og tvang unnfalne menn til å kjempe.
Kvinnene var utpreget hvite og høyvokste, med langt hår og sloss helt nakne med pil og bue. En kvinne utgjorde for 10 indianerkrigere.
Det lyktes spanjolene å ta til fange noen av de indianske mennene, som de forhørte om hvem disse kvinnene var.
Indianeren som var en slags høvding, fortalte at dette var kvinner som levde uten menn og at de var dyktige krigere som regjerte over dem og andre indianerstammer. De bodde 7 dagsreiser fra elven og hadde kommet hit nå for å forsvare deres territorium.
De bodde i steinhus og var mange, de hadde flere byer som var rikt utsmykket.
Høvdingen hadde vært flere ganger i noen av byene, han fortalte at de kriget mot andre stammer og tok storvokste fanger fra en annen stamme som de paret seg med og sendte tilbake etter en tid. Av avkommet beholdt de jentene, mens guttene ble avlivet eller sendt tilbake til faren.
Jentene blir lært opp til å bli dyktige jegere og krigere. Byene er rike på gull og de har noen grønne steiner som de bruker som betalingsmiddel.
Det høres ut som en fantasi fortelling fra våre dagers fremtidsvisjoner på en TV stasjon om Aliens.
Presten Gaspar de Carvajal beskrives av sine samtidige som en meget nøktern mann som ikke lot seg rive med av sine fantasier. Dessuten blir hans fortelling bekreftet av alle disse 57menn som også var mede på ekspedisjonen.
Så fortellingen må godtas som sannhet. I noen av hundreårene etter dette, har det forekommet spredte beretninger om slike kvinnelige krigere i bortgjemte områder av Amasonas bekkenet.
Presten og hans kaptein Oretellana, fikk godtatt av de spanske myndighetene at elven skulle hete Amasonas, etter disse kvinnelige krigerne som kunne sammenlignes med de gamle greske beretningene om kvinner som sloss.
Så fra et mindre mysterium til et mye større bringer denne beretningen oss.
Hvem var disse storvokste hvite kvinnene på det Sør Amerikanske kontinent,
For 500 år siden?
Der er en forfatter Jacques de Mahieu, som har skrevet et verk som også omhandler disse kvinnene, han kommer med en ganske så rasjonell forklaring på dette merkelige fenomen, men samtidig kommer han med så fantastiske påstander at verket hans blir ikke akseptert i de akademiske kretser.
Jeg tror ikke verket hans er utgitt i Norge, men på svensk heter boken
«Vikingatågen i Sydamerika.»

 

Blogg nr. 71 Ytre Laksevåg
Sør for denne Gravdalen som jeg skrev om forrige gang, kommer vi til en annen dal som heter Bjørndalen. Engang betegnet som den største gård i Laksevåg kommune.
Her har vi en samling navn, som er litt spesielle. Kanadaskogen, alle gutters eventyr skog, med en stor utstrekning som danner grensen over til Fyllingsdalen.
Burmaveien, bygget av russiske krigsfanger, som jeg har fortalt om tidligere i blogg nr.60 Træet.
Enda et spesielt navn som kanskje ikke så mange har hørt, Lappeleiren.
Det kalles i dag, Bjørndals tjernet/vannet, men i min oppvekst gikk det for Lappeleiren.
I følge min far, skal det ha vært en stor landsutstilling i Bergen før krigen. Der var også flere samefamilier med på dette. De skal ha hatt leiren rundt dette vannet under denne utstillingen. Derav navnet.
På andre siden, ligger en avsats i fjellet Lyderhorn som «de tusen trapper» starter fra. Trappene er bygget av tyskerne under krigen, for å lage en lett oppgang til utkikstasjonen på toppen av fjellet.
Avsatsen bærer navnet Sildaberget og har en formidabel utsikt til bl.a. Bjørndalspollen. Navnet kan høres rart ut, der det ligger flere hundre meter over sjøen, men det er nok denne utsikten som har skapt navnet. Herfra kunne man se om det kom inn en «dott» eller sildestim i pollen som var meget lett å stenge ved Hetlevikstraumen.
På andre siden, litt mot Håkonsvern, finner vi det næringsrike navnet Mathopen, som nok også dreier seg om tilgang på fisk. Denne innelukkede pollen som veien går tvers over nå, har nok vært en kjærkommen kilde til mat.
Mattilgang har nok gitt navnet Hetlevik også. Etter det gamle ordet «Hatl» som står for hassel og hasselnøtter. Hassel kvister ble mye brukt til fletting av kurver og «Kiper».
Ringen som ble laget av kvister rundt Gulatingplassen, ble kalt «Veband» hellig ring og var laget nettopp av hasselkvister.
«Varg i veum» betyr ulv i helligdommen, og henspiller på at man ikke hadde lov å ta våpen med innenfor ringen.

I andre enden av Bjørndalspollen, heter det Loddefjord.
Lodde skal bety på gammelnorsk, «liten rund kvinne».
Lenge før dette kjempesvære Loddefjordsenter ble bygget, bodde der en kvinne i et lite hvitt hus her, som ikke var så ulik denne beskrivelsen.
Jeg husker henne fra en rørleggerjobb, på grunn av en spesiell bemerkning hun kom med. 
Mannen hennes var til «skjøss» og hun måtte ta seg av alt ved ombygging av huset deres. Bl. a. skulle hun nå få vann fra vannverk, men hun insisterte på at hun ville ha en egen kran på kjøkkenet med vann fra denne «fabelaktige» brønnen hun hadde.
Jeg prøvde å snakke henne fra denne fikse ideen, og sa det ville bli unødvendig dyrt å føre ekstra vann tvers gjennom huset hennes.
Hun svarte da at jeg kunne bruk et gammel stort rør som hang under taket i kjelleren hennes.
Jeg må jo føre 3 sorter vann, vannverk vann, varmtvann og brønnvann, svarte jeg.
 «Røret er mer enn stort nok for alle tre, svarte hun» !!!!!!

Det er nok ganske sikkert, ikke henne dalen er oppkalt etter.
Loddefjord ble engang karakterisert som den største sammenhengende jordbruks flate i kommunen. Nå er alt dekket av et kjøpesenter?
 Jeg har aldri forstått hvorfor man ikke kan bruke disse fjellknattene og lyngheiene som der er mye av og som ikke er dyrkbare likevel?
 Etter min mening ville det vært billigere også, man må jo alltid ha fast fjellgrunn å bygge på?
Navnet Loddefjord er mest sannsynlig avledet og forvansket av navnet på fjellet Leidarhorn (Lyderhorn). G. norsk, Lofdorfjordr.
Fjord henspiller på Bjørndalspollen som flaten er en forlengelse av, og denne bratte fjellsiden mot øst, gir jo det samme topografiske bildet som en fjord også har.
Andre enden av denne dalen, nordenden mot sjøen, kalles med det merkelige
navnet Kjøkkelvik. Jeg har ingen forklaring på det.
I en gammel «regle» om det å ferdes på sjøen, heter det, når du passerer
Kyklarvik må man la seilet falle, for ellers kan fallvind komme og kvelve båten.
Fallvinden blir nok laget av den skarpe fjellveggen på vestsiden av festningen
Kvarven.