Blogg nr. 71 Ytre Laksevåg
Sør for denne Gravdalen som jeg skrev om forrige gang, kommer vi til en annen dal som heter Bjørndalen. Engang betegnet som den største gård i Laksevåg kommune.
Her har vi en samling navn, som er litt spesielle. Kanadaskogen, alle gutters eventyr skog, med en stor utstrekning som danner grensen over til Fyllingsdalen.
Burmaveien, bygget av russiske krigsfanger, som jeg har fortalt om tidligere i blogg nr.60 Træet.
Enda et spesielt navn som kanskje ikke så mange har hørt, Lappeleiren.
Det kalles i dag, Bjørndals tjernet/vannet, men i min oppvekst gikk det for Lappeleiren.
I følge min far, skal det ha vært en stor landsutstilling i Bergen før krigen. Der var også flere samefamilier med på dette. De skal ha hatt leiren rundt dette vannet under denne utstillingen. Derav navnet.
På andre siden, ligger en avsats i fjellet Lyderhorn som «de tusen trapper» starter fra. Trappene er bygget av tyskerne under krigen, for å lage en lett oppgang til utkikstasjonen på toppen av fjellet.
Avsatsen bærer navnet Sildaberget og har en formidabel utsikt til bl.a. Bjørndalspollen. Navnet kan høres rart ut, der det ligger flere hundre meter over sjøen, men det er nok denne utsikten som har skapt navnet. Herfra kunne man se om det kom inn en «dott» eller sildestim i pollen som var meget lett å stenge ved Hetlevikstraumen.
På andre siden, litt mot Håkonsvern, finner vi det næringsrike navnet Mathopen, som nok også dreier seg om tilgang på fisk. Denne innelukkede pollen som veien går tvers over nå, har nok vært en kjærkommen kilde til mat.
Mattilgang har nok gitt navnet Hetlevik også. Etter det gamle ordet «Hatl» som står for hassel og hasselnøtter. Hassel kvister ble mye brukt til fletting av kurver og «Kiper».
Ringen som ble laget av kvister rundt Gulatingplassen, ble kalt «Veband» hellig ring og var laget nettopp av hasselkvister.
«Varg i veum» betyr ulv i helligdommen, og henspiller på at man ikke hadde lov å ta våpen med innenfor ringen.

I andre enden av Bjørndalspollen, heter det Loddefjord.
Lodde skal bety på gammelnorsk, «liten rund kvinne».
Lenge før dette kjempesvære Loddefjordsenter ble bygget, bodde der en kvinne i et lite hvitt hus her, som ikke var så ulik denne beskrivelsen.
Jeg husker henne fra en rørleggerjobb, på grunn av en spesiell bemerkning hun kom med. 
Mannen hennes var til «skjøss» og hun måtte ta seg av alt ved ombygging av huset deres. Bl. a. skulle hun nå få vann fra vannverk, men hun insisterte på at hun ville ha en egen kran på kjøkkenet med vann fra denne «fabelaktige» brønnen hun hadde.
Jeg prøvde å snakke henne fra denne fikse ideen, og sa det ville bli unødvendig dyrt å føre ekstra vann tvers gjennom huset hennes.
Hun svarte da at jeg kunne bruk et gammel stort rør som hang under taket i kjelleren hennes.
Jeg må jo føre 3 sorter vann, vannverk vann, varmtvann og brønnvann, svarte jeg.
 «Røret er mer enn stort nok for alle tre, svarte hun» !!!!!!

Det er nok ganske sikkert, ikke henne dalen er oppkalt etter.
Loddefjord ble engang karakterisert som den største sammenhengende jordbruks flate i kommunen. Nå er alt dekket av et kjøpesenter?
 Jeg har aldri forstått hvorfor man ikke kan bruke disse fjellknattene og lyngheiene som der er mye av og som ikke er dyrkbare likevel?
 Etter min mening ville det vært billigere også, man må jo alltid ha fast fjellgrunn å bygge på?
Navnet Loddefjord er mest sannsynlig avledet og forvansket av navnet på fjellet Leidarhorn (Lyderhorn). G. norsk, Lofdorfjordr.
Fjord henspiller på Bjørndalspollen som flaten er en forlengelse av, og denne bratte fjellsiden mot øst, gir jo det samme topografiske bildet som en fjord også har.
Andre enden av denne dalen, nordenden mot sjøen, kalles med det merkelige
navnet Kjøkkelvik. Jeg har ingen forklaring på det.
I en gammel «regle» om det å ferdes på sjøen, heter det, når du passerer
Kyklarvik må man la seilet falle, for ellers kan fallvind komme og kvelve båten.
Fallvinden blir nok laget av den skarpe fjellveggen på vestsiden av festningen
Kvarven.