Blogg nr. 80  Engelsk- norsk, Farm, eventyr m.m.
Da jeg engang i overmot fortalte mine tre barn, som alle er blitt akademikere og snakker engelsk mye bedre en jeg gjør, at engelsk er norsk i sin opprinnelse, brakte det meg inn i en ustoppelig diskusjon med dem.
Likevel kommer det av og til en SMS fra dem om et ord som finnes i engelsk, som vi/jeg trodde var et erke norsk ord.
Det hjalp jo meget godt på min troverdighet at språkprofessor Jan Terje Faarlund ved Oslo universitet, hevdet det samme en god stund seinere, i 2012.
En gang på et seminar om Gulatinget i kommunehuset, hevdet jeg overfor 2 eldre engelske professorer at ordet og begrepet «farm» er et norsk ord. Min evne til sterk argumentasjon på engelsk, var på den tiden liten, så jeg ble litt overkjørt.
Det forandrer ikke det faktum at det er et norsk ord. Fiskere på kysten her i området kjenner godt ordet, det brukes/bruktes når båten er/var godt lastet, og begrepet farmen omfatter alt som den er lastet med.  
For å forstå påstanden: Ordet gard/gård er kommet fra det gjerdet (garden) som den første bonden satt opp. Selve navnet på en gård kommer av det som han skapte, jorden i seg selv, har ikke noe navn.
Vikingtiden som blir så glorifisert i dag, var ikke annet enn en rekke erobringsforsøk på å underlegge seg landene i vest. Det var ikke langt unna til at det hadde lyktes også. Samtidig må det ha vært en meget stor utvandring av bønder fra Norge som søkte ny og bedre jord. Den beste og fineste åkerjorden i Norge, blir kalt «eng» som et sammenligningsord med den jord man fant på andre siden av Nordsjøen, England.
Alle disse bøndene som dro hjemmefra med familie og alt de eide om bord i båter, kalte den første jorden de slo seg ned på, etter alle eiendelene de hadde med seg, «farmen», alt som var om bord i båten.
Det har nesten alltid vært kampen om mer jord menneskene har slåss om.
Dette skjedd for «bare» ca. 1000 år siden, slik at mange av stedsnavnene der borte er mye eldre, noen kan ha blitt overført fra Norge.
Navnet Oslo som jeg har skrevet om tidligere (blogg nr.31) omhandler utløpet (osen) av elven Alna, samme navn på elv finnes også i Nord England.
På Hebridene, de gamle norske «Suderøyene» er nesten alle navn gjenkjennelige for en nordmann. Bare hovednavnene på øyene synes å være av gælisk opprinnelse.
Det kan være påvirkningen fra det franske språk som har gjort artikuleringen av engelsk så fremmedartet for norske tunger.
 Etterkommeren av Gange Rolf i Normandie vant jo denne kampen om England og det franske språk ble talt av overklassen, adelen, slik som dansk ble infiltrert i norsk.
Ordene skrives jo nesten på samme måte som på norsk, men uttalen blir helt annerledes.
Nesten alle navn på kroppsdelene våre, familie, jordbruksredskaper og dagligdagse ord er mer eller mindre skrevet på samme måte.
Enkelte ord har endret betydning, men er lett å kjenne igjen. «Friend» kjennes jo lett som «frende» med en beslektet betydning. Ordet «adventure» er meget likt vårt eventyr, men har en begrenset betydning.
Begrepet «old» har vært et ord i norsk, men har nylig gått ut av bruk, noe Oldtiden, olding og oldsaker vitner om.
 I Norge er tittelen bonde meget vel anskrevet, men tilsvarende finnes ikke i England. Tittelen «peasant» er negativt ladet, og skal ha opprinnelse fra et fransk ord som tilsvarer leilending eller husmann.
For 1000 år siden og mer, Har disse områdene i vest fremstått som «det forjettende land», på samme måte som Amerika gjorde seinere.
De utvandrende norske bøndene klarte ikke å beholde «odelsretten» som Håkon den Gode gav tilbake til de hjemmeværende.
 De engelske bøndene ble offer for Lensvesenet ,som ga nesten all eiendomsrett av jorden, til konge og adel.
De britiske øyer er et sammensurium av folkeslag. De første vi vet om, skal være Pikterne, (de malte) som Romerne slåss mot. Pikternavnet brukes om den opprinnelige øybefolkning i nord, Skottland.
Dernest skal Gallerne ha kommet, 300 år før Kristus. Gælisk språk er andrespråk, eller likestilt noen steder i Skottland.
 En brite er opprinnelig fra Bretagne i Frankrike.
Romerne rådet i 500 år etter Kr. Deretter kom tyskerne, Sakserne og  Englenderne.
 Angelsakserne som engelskmennene henviser til som sine forfedre i kampene mot nordmennene og danskene.
Skal man tro den gamle islandske saga om Frithjof den Frøkne, hadde småkonger fra Sogn allerede erobret Shetland og Orknøyene før Harald Hårfagres tid, anno 872.
Disse steinborgene som blir kalt Brocher, sto da allerede på øyene i vest.
De blir tilegnet Pikterne, men ingen vet riktig hvem som bygget og hvorfor,
heller ikke når de ble bygget. De omtales som meget gamle flere steder i de gamle sagaene om vikingene.
Navnet Ork i Orknøyene, mener man skal bety «villsvin» og er det eneste ordet som er igjen etter Pikterne. Dette er ytterst tvilsomt, da vi har denne stavelsen i flere av våre norske kystnavn. Som f.eks. Orkanger og Orkneset.