Blogg nr. 76 Språk, dialekter.
Det kan nok være jeg nå begir meg ut på et skikkelig minefelt denne gangen?
Da jeg første gang i 2001, kom til Island med min båt Penelope, var første stedet jeg kom til, Neskaupstadir.
Ikke vanskelig å forstå, «Neset der kjøp og handel fant sted».
Det kom på besøk ombord, en eldre mann og hans voksne sønn som jeg hadde en hyggelig prat med. Det var bare det små aberet, jeg måtte snakke engelsk til sønnen og norsk til faren. Island hadde sluttet å ha «skandinavisk» som andre språk, engelsk hadde overtatt.
Vesle Island som alltid har vært meget bevisst på språket sitt, hadde innsett at deres språk var et minoritets språk og for å bevare det, innførte de det kommende verdens språk som andre språk, i stedet for opprinnelsesspråket skandinavisk.
Kanskje vi i Norge også er på vei mot en slik konklusjon?
Disse stedsnavnløsningene som jeg skriver om, er jo mange ganger forklaringer på gamle bygdenavn, som en mengde mennesker også har som deres familienavn. Det handler om deres identitet, slik at selv om det er gått mange generasjoner siden sistemann levde på navneplassen, har navnet vanligvis, stor betydning for dem som bærer det.
Språket er jo i enda større grad et identitetsmerke for de fleste folk.
Da Ivar Aasen midt på 1850 tallet, formet det vi i dag kaller nynorsk, utfra dialekter hovedsakelig fra vestlandet i Norge, var der et stort behov for et eget språk som tydelig skilte nordmenns tale fra dansk talemål. Dansk hadde dominert, særlig som skriftspråk, i 400 år.
Jeg fikk selv på skolen i Bergen beskjed om å snakke dannet. Tenk gjennom det, ordet dannet er jo ikke noe annet enn dansk.
Det er nå gått 170 år siden nynorsk ble lansert. Over store deler av vestlandet og også i andre bygder ble dette skriftspråket tatt imot med åpne hender.
Det handler også her om identitet, dette språket var mye mer i pakt med det språket som ble snakket på disse stedene. Dessuten, distanserte det i større grad bondebefolkningen fra byborgerne. Disse som hadde brukt skriftspråket  til å gjøre forskjellene større mellom by og land.  
170 år er lang tid.

På bilfergene i området hvor jeg bor, henger det en stor plakat med advarsler om hva bilistene skal ta hensyn til.
Studerer man dette ganske store skriftlige varselet, vil man se at bare noen få bokstaver bærer bud om at det er skrevet på nynorsk og ikke bokmål.
Det forteller tydelig at forskjellen mellom det vi kaller bokmål og språket nynorsk er blitt så liten, at man utmerket godt kunne klart seg med bare et språk.
På den ene siden har vi slike som gjør bergensdialekten i NRK, tertefin, så nært dansk som mulig, på den andre siden har vi dem som graver frem eldgamle språk ord, som for lengst er utgått av dagligdagse dialektord.
Dessuten har vi disse som skal snakke kulturelt riktig og presterer et slags nynorsk som høres latterlig ut, uten det dialektiske særpreg som er en betingelse i språket.
Ekstremister vil alltid finnes, men de to språkene har nærmet seg hverandre så mye at det må være på tide å gjøre dem til et språk?
Vi har en fantastisk språkressurs i Norge i form av alle de særegne dialektene våre.
Jeg legger merke til det gode, at dialekter er på fremmarsj i samfunnet vårt.
Selvfølgelig kan noen som snakker trøndersk, fortone seg vanskelig å forstå for vestlendinger, men slik er det over hele landet, oslofolk skjønner godt trøndersk, men kan ha problemer med stavangersk.
Står man på avstand av islendinger som snakker, høres «tonen» i språket ganske likt med slik de snakker i indre Sogn.
På kysten synes dialektene å være mer «utvatnet» enn de man hører i bunnen av fjordene våre, eller også oppe i de øverste dalene på østsiden av landet.
Jeg står noen ganger og bare lytter til melodien i språket til folk jeg snakker med, fra f.eks. Vik i Sogn, slik at jeg må spørre opp igjen for å vite hva de sa.
Min eldste sønn brukte å tilbringe sine sommerferier hos sin bestemor i Sørfjorden i Hardanger. Folk i Hardanger var tidlig ute med å bruke sin dialekt selv inne i Bergen, så å få han til fortelle fra sommeren på hans «bestemors dialekt» var en fryd å høre.
En rekke «standup» komikere har spesialisert seg på å herme etter folk som bruker sin dialekt uten å «knote». Det er dette som er vårt rette nynorsk, alle dialektene som folk mer og mer bruker også i det offentlige rom.

 

 

 

 

 

 

 

.