Blogg nr. 123.  Norges største og eldste monumentale byggverk i hedensk tid.

I min ungdom var jeg til «sjøs» en tid. En vanlig sak for en ungdom som vokste opp i Bergen.
En gang kom skuten min, Salta, inn til byen Santos i Syd Amerika. Vi kom sigende inn til en meget lang kai der det lå en mengde båter fra mange forskjellige land.
Annenhver båt var ganske så rustne og dårlig vedlikeholdt, mens annenhver var velpusset og skinnende og bar det norske flagget.
 Slike øyeblikk får nasjonalitetsfølelsen til å blomstre skikkelig.
Nordmenn flest har vel en tendens til å skryte av landet de kommer fra, selv om det kan være litt av en nedtur, når man får til svar: «Ja, hovedstaden i Sverige»
Det er ikke til å komme fra, vi er et lite land med en beskjeden mengde av mennesker. Rundt om i verden, er det ikke så mange som har hørt om oss, eller vet hvor Norge ligger.
Selv om vi var først på Sydpolen, eller oppdaget Amerika, har vi ikke så mye å skryte av ute i den store vide verden.
En sak har vi, men dessverre gis det inntrykk av at det i Norge ikke er så mange som påakter det så mye som det fortjener.
Det kan synes som verden rundt oss er mer bevisst på den saken, enn vi er.
Jeg har skrevet om det tidligere, men gjentar det gjerne.
Jeg var i et selskap, mange tiår tilbake, der kom jeg i snakk med en nesten svart mann som var fra Marokko i Afrika.
Han sa at da han gikk på grunnskolen i sitt land, hadde han lært at «Det moderne demokrati» hadde sin opprinnelse i landet Norge.
Ikke lærte jeg det i min skole. Har noen av dere noen gang fått viten om dette i deres skole?
Islendingene skryter av at de har «verdens eldste Storting», Thingvellir, og viser det frem med stolthet.
Det at dette stortinget deres, er en direkte kopi av Gulatinget i Norge, blir ikke nevnt. Enda det vitterlig, etter islendingenes egne sagaer, står svar på hvitt at en mann derfra, Ulvjot, ble sendt til Gulatinget i Norge for å lære seg lovene. Hans kunnskap etter 3 år, ble grunnlaget for Ulvjotsloven på Thingvellir?

Det virker som om nordmenns kunnskap om historie før kristendommen ble innført (1030), nesten er ikkeeksisterende?
I Bergen har vi fortsatt «Gulatings Lagmannsrett» en direkte videreføring av det opprinnelige Gulatinget som ble flyttet dertil i begynnelsen av 1300 tallet.
Dessuten må vel vårt Storting være et resultat av det som var utbredt i vårt land lenge før kristendommen ble tvangsinnført i Norge: Gulating, Frostating, Borgarting og Eidsivating.
Et demokratisk system som styrte landet med lover, noe som var ganske så ulikt hva som var i andre land. Der var det som regel kongens ord som markerte Loven.
Det har alltid vært en stor forundring hos meg, hvorfor norske historikere og arkeologer, mer eller mindre overser det faktum at Norge eksisterte som kulturnasjon i nærmere 1000 år før kristendommen kom.
Demokratiske spilleregler og lover må da være det første og største tegn på en kulturnasjon?
Gulatinget var det største, og det var dette tinget som ble mønster for vikingenes etablering av sine bosettinger i England.
Språk og stedsnavn og ikke minst basis for det som seinere ble parlamentet, som engelsmennene spredde over hele verden, vitner ganske så tydelig om dette.
Gulatinget fant sted i Eivindvik i Gulen, dette har jeg bevist i boken min:
«Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?» ISBN 978-82-690503-0-2
Man vet også at tinget ble flyttet, på midten av 1200 tallet, til et sted som het Guløy. Derfra ble det flyttet til Bergen på begynnelsen av 1300 tallet.

Jeg har i en rekke blogginnlegg, nr.84 til nr. 94, sannsynliggjort/bevist at den muren som, den dag i dag, går rundt Eivindvik, er opprinnelig bygget for å ringe inne denne «kult og tingplassen».
Muren som er 1700 meter lang og som også fortsetter på andre siden av sundet, på øyen Fonna, utgjør i masse, 600 dumperlass (dagens lastebiler) i stein. En enorm mengde velegnet stein for muring.
Den inneholder også 3 store steinhus, opprinnelig 20 x 30 fot, som synes å være bygget samtidig, eller før.
Da tinget ble flyttet midt på 1200 tallet, må muren, overveiende sannsynlig, være bygget før den tid.
Meget trolig før «enevoldstiden» med Harald Hårfagre.(872).
jeg kaller den « Norges største og eldste monumentale byggverk fra hedensk tid.»
 Den kan kanskje være så gammel som 1300 år?
Når da utlendinger, marokkanere og andre, bruker så høytsvevende ord som:
«Det moderne demokratiets vugge», så må man storlig undres hvor lite det blir påaktet i hjemlandet.
Rett nok har muligens hver eneste norske konge besøkt stedet Eivindvik, i tillegg til noen danske også, men norske historikere og arkeologer glimrer med sitt fravær når det gjelder omtaler og ikke minst forskning.
Rettnok har der vært noen «allmannamøter» i forbindelse med starten av 1000 års markeringen, med en mengde såkalte «syttende mai» taler av gamle emeritus professorer (utgått på dato).
Noen arkeologiske utgravinger eller forsøk på tidfesting av denne fantastiske muren har ennå ikke skjedd?
Dette som ble etablert, en gang i det første årtusen e.Kr. og i hedensk tid, ruver så mye i norsk historie, at intet etterpå kan måle seg.
Det er Kirken som er grunnlegger av alt vi har av skoler og universiteter, kan det være så grovt at det ligger en bevisst ignorering fra de samme, grunnet hedensk opprinnelse?
Kirken har da aldri forfektet demokrati og individets rett i samfunnet?  
 

 

Blogg nr. 121   Strusshamn.

Sommerens underholdning fra NRK på TV, har vært å følge seilskipet Statsråd Lehmkuhls reise fra Nordkapp og sørover kysten.
Endepunktet, etter å ha vært på Shetland, var Strusshamn på Askøy.
Selv om jeg er oppvokst i nærheten, har jeg aldri vært på selve stedet.
Strusshamn har vært en sentral plass med den gode havnen og handelsted med gjestgiveri og mølle.
Det tyder på at en av disse skyss-plassene, som jeg har regnet opp tidligere, kunne ha vært her, men avstanden fra skyss stedet Brattholmen er for kort til at dette har vært en av de opprinnelige skyss-stedene.  
«Kultur historisk Vegbok for Hordaland» antyder at navnet Strusshamn, kan ha noe med det gammel norske ordet, «stutr», som betyr stut eller okse.
Da det ikke gis noen nærmere begrunnelse for denne antagelsen, er det meget vanskelig å forstå hva som ligger til grunn.
At navnet begynner med «st», synes å være meget tynt, men denne tynnheten i navnetyding er ikke ukjent i norsk stadnamnforskning.
Derimot er der et ord som heter «strut» som kanskje kan være grunnen til navnet.
Med ordet strut, forbinder jeg det med slike kremsprøyter som man bruker når man skal skrive på en bløtkake.
 Det er selvfølgelig en mengde andre anvendelser av noe slikt også. En strut var «noe tynt noe som stakk ut» mener jeg å huske.
 Nærheten til ordet «sprut», eller vannsprut, synes å være ganske klar, når man klemmer sammen f.eks. en hageslange.
Tar man kartet over Strusshamn for seg, ser man et trangt innløp med en meget lun og beskyttet havn innenfor. Helt innerst i havnen er det enda et trangt innløp til en ytterligere havn, rettnok i miniformat.
Dette kan være den «struten» som kan ha dannet grunnlag for navnet Strusshamn.
Det at naturformasjonen gjentar seg nok en gang, rettnok nedskalert, er så særpreget at det utmerket godt kan være det som gir navnet.

Man må huske at den som gir navnet, høyst sannsynlig har befunnet seg i en gruntgående robåt, slik at det er forhold for en slik båt som er avgjørende.
Ror man sakte forbi landet, oppleves naturen på en mye mer intens måte.
Uten andre navn-eksempler, må jeg innrømme at denne forklaring er litt tynn.

Det er mange som har spurt meg hvordan jeg kan finne disse løsningene på stedsnavn som jeg skriver om.
Dersom man sender små barn ut i naturen på egenhånd, for evt. å plukke bær eller annet, vil de når de kommer tilbake, ha en hel eventyrfortelling å berette om alt de har opplevd.
Opplevelsene blir knyttet til hendelser de har hatt forskjellige steder i den naturen de har ferdes i. Som f.eks. skitnemyren eller blåbærplassen eller den store steinen, også videre. Det særegne ved den plassen blir påpekt når det skal gjenfortelles.
Det er slik voksne mennesker også satte navn på steder i naturen, selv om deres navn ble mer opplysende og varige, slik at andre kan følge i deres fotspor.
Det som gjør det vanskelig er at ettersom tiden går, forsvinner eller forvanskes de ordene som blir brukt. I det gamle språket vårt, særlig blant bønder, finner man ofte rester etter disse ordene.
Når man prøver å forstå betydningen av navnet uten å studere den naturen som dannet grunnlag for navnet, blir det særlig vanskelig.
Så, ganske enkelt og naivt, forestill deg at du skal beskrive for andre, med bare et eller få ord, den naturen som ligger foran deg.
Man velger alltid det ved denne naturen som skiller seg ut, som er særegent for akkurat denne plassen.
Lange ord eller ord som krever litt ekstra tungegymnastikk, bli nedkortet over tid, men som oftest bevares de 2-3 første bokstavene, eller første stavelsen. Meget sjelden kommer det nye bokstaver, men de kan noen ganger endres for å gli lettere på tungen.
Kanskje slik med Strut som kanskje har blitt Struss også?
Selvsagt er det ikke så enkelt hver gang. Noen ganger føles det som man har grepet løsningen i «halen», men så viser det seg at slik var det ikke, likevel.

På Byrknes i Gulen er der en stor slekt som har navnet Einebærholm som slektsnavn. Alle vet at navnet stammer fra en liten holme på nordvest siden av  hovedøyen . Holmen var bebodde av bare en familie tidligere.
Jeg kom ganske fort til det at Eineboer hadde blitt endret til Einebær gjennom årene. Men,--- der er ofte et men.
Litt lenger inne og nord, ligger der to små holmer som heter store og lille Einebærholm.
Eier av den gården som eier holmene, hevder bestemt, der aldri har bodd folk på dem?
Jeg tar vanligvis ikke et avslag som det endelige.
En dag dro jeg ut med småbåten for å «saumfare øyene». Kartet viste at der kunne være mulighet.
Dessverre viste det seg at eieren hadde rett, det er en umulighet at noen kunne ha bodd på noen av dem. For å bo på en holme, må man ha en båt og det er ikke mulig å «lande» en båt noen steder rundt begge holmene. Nordvesten står rett inn fra havet og umulig gjør dette.
Så muligheten ligger for en annen til å prøve å løse navnegåten?
Når man finner to/tre eller flere slike navneantagelser som passer med naturen, så er det stor mulighet for at man er på rett spor.
Når jeg skriver i Word, får jeg ofte en rød strek under ord som jeg skriver feil.
Den feilen som ofte går igjen, er at jeg setter inn en «d» for mye.
Jeg tror dette er noe som henger igjen fra den gang jeg lærte rettskriving.
Da var språket vårt, i større grad, påvirket av «det danske tungemålet».
Et åk som vi ikke så lett blir kvitt.
Dette går også igjen i stedsnavnene våre, selv om de har blitt forsøkt tilbakeført, er det ingen som helt sikkert vet hva de het før danskene med sitt språk endret stedsnavnene. Man kunne ikke endre familienavnene, slik at en god del av dem, ennå har den danske formen.
Et av dem er Finden på sørsiden av Sognefjorden.
Vi kjenner godt til Synnøve Findens varemerke, navnet har høyst sannsynlig sin opprinnelse herfra.
Finden er en smal halvøy på sørsiden av fjorden, vegløs og fortsatt bebodd.
Den danner et grunt sund som leder inn til en liten fjordarm med Finnabotn helt inne.
Ekspertene vil ha det til at spissen på neset danner en slags øy som skal ha gitt navnet.
Finden har en ganske slak oppstigning på nordside og går bratt ned på den siden som vender mot fjorden inn til Finnabotn.
For meg synes neset å lignes med en finne på en fisk, i meget større målestokk.
Navnet inneholder denne danske «d» som har falt bort i det bekreftende navnet Finnabotn.
Så min mening er at stedsnavnet Finnen har vært det opprinnelige. Etter det at neset lignes med en fiskefinne, slik de fleste naturnavn også er oppkalt etter naturens særpreg.
Dessverre har jeg nå gått tom for nye stedsnavn løsninger. Dette blir den siste på en stund.
Jeg skal dog avslutte, neste uke, med noe som står mitt hjerte nær, en appell til Norges befolkning om å ta Gulatingets plassering i Eivindvik og også denne muren som innringer stedet, frem i lyset slik det fortjener.

 

  

Blogg nr. 120   Toten og Totland.

Jeg var en vinter på biltur fra Vestlandet til Lillehammer.
 Da jeg tok av fra riksvei E-16 ved Fagernes, kom jeg inn på en veistrekning, forbi Dokka mot Gjøvik, som jeg husker meget godt.
Er der ikke en sang som sier: «bakke opp og bakke opp og bakke ned?»
Det er det jeg husker, uendelige oppoverbakker med tilsvarende nedoverbakker.
Jeg husker dem spesielt fordi det var skikkelig vinterføre med veier dekket av snø. Som bilist fra Vestlandet, vet jeg at i slike bakker er det lett å miste veigrepet og da er det nesten umulig å klare å løse bilen midt i bakken.
Grunnet den fuktige luften hjemme vet jeg dette av bitter erfaring.
På Østlandet er det annerledes, skikkelig vinterføre er ikke noe å frykte der.
Men erfaringen fra hjemme sitter dypt, slik at det ble hele tiden å holde pusten til jeg var opp på toppen.
I ettertid har jeg bilt mye i dette området som er mellom Randsfjorden og Mjøsa og som i hovedsak dekker de to kommunene, Østre Toten og Vestre Toten.
I sannhet mye av «bakke opp og bakke ned». Området kunne meget lett vært kalt slik en bydel av Bergen kalles, Åsane.
Helt fra jeg var barn har jeg alltid trodd at begrepet «Ås» har blitt til etter å være oppkalt fra gudene i Åsatroen. En Ås, flere Æser.
Thor Heyerdahl mener sammen med Snorre Sturlasson at Æsene kom inn i Skandinavia samtidig, eller litt før Kristi fødsel.
Ser man på ættestigen, genealogien etter Odin, får man samme tidspunkt om man regner 25 år pr. generasjon.
Gudene, litt høyere enn menneskene, men ikke på langt nær så høye som fjellene?
For den tids mennesker var naturens viktighet, uendelig langt over en vanlig dødelig mann.
Et høydedrag eller en ås ville være mer enn nok å kalle opp etter for et dødelig vesen, selv en gud.
Dersom denne logikken holder i forhold til begrepet Ås, kan navnet være kanskje et par århundre yngre enn Kr. f.?

Spørsmålet blir da, siden jeg regner slike naturnavn for å være minst 2000 år gamle, Hva het en Ås før den fikk navn etter gudene?
Dersom man antar det er denne spesielle kuperte naturen som har gitt navn til dette området, Toten, kan da det ha vært den opprinnelige betegnelsen på topografien i dette landområdet?
Der finnes også et mindre sted i området som heter Toten. 
Leiter man blant stedsnavn etter lignende ord som Toten, finnes der en rekke steder som kalles Totland.
Disse som kaller seg eksperter, relaterer Totland til det plattyske ordet «Tot»,
som betyr død.
Dermed skulle alle med slike navn være områder hvor man drev med ofringer av dyr og mennesker?
Slike steder var vanligvis sentrale steder i en bygd, der mange mennesker bodde og tok del i dette som også ble kalt (offer)lunder.
 Derav alle stedsnavnene med navnet Lund. Sverige har en stor by som kalles Lund.
De stedene, som jeg har funnet som heter Totland, er ikke slike sentrale steder, de ligger ofte litt avsides fra de store jordbruksbygdene.
De har til gjengjeld mye av den samme naturen, «bakke opp og bakke ned» som også Toten har.
Et annet tysk ord er «totenslager» også kalt batong eller kølle. Dersom «tot» i denne sammenheng betyr død, synes det å være et dårlig redskap til å drepe folk med.
Politiet bruker slike redskap for å holde ro og orden blant befolkningen.
Derfor synes det mer troverdig at det er et redskap som forårsaker en «kul» i hodet på folk?
Andre ord i språket vårt er bl. a.(tommel)tott, mindre enn de andre fingrene.
Man sier også (tarm)totter om de små knortene inne i tarmene våre.
Likeledes har vi uttrykket. «Å være i tottene på hverandre». Kanskje også «tåte(smokk)»?
Slike rester etter ord i språket vårt, gjenfinnes ofte i noen av de sammensatte ordene vi bruker.
Selve grunnordet synes å ha forsvunnet, men jeg erfarer at når jeg finner løsninger på sammensatte stedsnavn, som da er meget gamle, gjenstår deler av navnet og peker på ord som engang fantes i språket vårt.
 Ved å sammenligne en rekke stedsnavn, kommer det ofte frem en fellesnevner fra naturen i alle som bærer samme stavelse.
 Hvorvidt Totland og Toten har en slik opprinnelse er vanskelig å bevise, men
når naturen på disse stedene synes å ha de samme hovedtrekkene i topografien er det nærliggende å anta at det er slik.
Det fremkommer et slags system for hvordan stedsnavnene oppstår, en rekke korte, men presise stavelser, angir sentrale deler av naturen.
Der finnes navn som har opptil 4 stavelser.
Bjor-eid-dals-elva er et godt eksempel. Jo lenger elven fjerner seg fra utspringet, midt på Hardangervidden, og nærmer seg mer bebodde områder,
forsvinner den ene stavelsen etter den andre. Til slutt kalles den bare «Eia».
Jeg ser at stedsnavnene oppe på fjellene, langt vekk fra folk, beholder sine navn slik de var opprinnelig.
Derfor er slike navn lettere å tyde.

 

 Blogg nr. 119     Borgund og Borlaug

Når språkforskerne grundig skal finne et ord eller et navns opprinnelse, så «drøfter» de, ordet eller navnet.
Dette er på nivå med når presten på talerstolen tar frem Bibelen for skikkelig og grundig slå fast et bibelsitat.
Jeg har en god venn som er bonde og meget opptatt av slektregistre og mine innlegg i bloggen min.
Etter det jeg forstår begynner han søndagene med å lese det nye jeg har lagt ut, samtidig med den første kaffekoppen.
Jeg har faktisk en SMS som jeg har mottatt fra ham kl. 06,15, en søndagsmorgen, der han etterlyser et nytt innlegg.  
Denne vennen min, har faktisk en «drøftemaskin» stående på øverste lemmen i låven sin.
Etter det han forklarer, så ble denne maskinen brukt av hans forfedre til å sortere kornet med. Så ordet «drøfte» betyr ikke annet enn å sortere.
Han gir meg mange ganger tips om ord som han kjenner fra sine besteforeldre, ord som noen ganger ligner på navn jeg finner på kartet. Ordene leder ofte til at jeg klarer med hans hjelp å finne betydningen av navnet.
Foruten å være bonde er han og entreprenør og driver mye og sprenger fjell.
Han har en varebil som han skryter mye av, litt yngre enn Adam, men den går.
Bilen er også lager for mye rart som han bruker/brukte en gang. Jeg tror ikke han har helt oversikt på hva som er lagret bak i den bilen.
Der finnes bl.a. en mengde bor i forskjellig størrelse og lengde.
Nå vet jeg, fra mitt trearbeid med Penelope, at et gammelt navn for et/en bor heter «Navar».
Navn som Navarseter og Navdal har navn etter det at naturen kan lignes med slik en «navar» ser ut. En trang lang dal.
Men en/et bor, hvordan skulle den naturen se ut?
Borgund stavkirke og Borgundøy f.eks.
jeg har ofte fundert på navnelikheten med vinen og fargen, Burgunder i Frankrike og disse navnene?
Der finnes faktisk en rekke stedsnavn som inneholder stavelsen «bor».
Det kan gi grunn til en rekke funderinger, hvorfor denne stavelsen?
Er der en sammenheng i de forskjellige naturer?
En gang jeg kjørte forbi Borgund stavkirke i Lærdal, jeg gjør ofte det istedenfor å kjøre den nye veien med alle tunellene.
 Da la jeg merke til at elven som går i bunnen av dalen, langs med bilveien, forsvinner tilsynelatende ut av synsfeltet.
Går man ut av bilen, det må man ofte gjøre for å få et skikkelig bilde av naturen på stedet, så ser man at elven går gjennom et trangt juv, et stykke lenger nede.
Dalen er delvis sperret av en bergrygg, samtidig som elven får en stor fall høyde.
Det er nærliggende å tenke seg at dette trange juvet, kanskje kan gi grunnlag for en stavelse som ikke er så ulikt det man har i ordet «bor». Elven har jo vitterlig «boret» seg gjennom berget.
Selvsagt går det ikke å trekke en konklusjon av bare et eksempel, men det gir grunnlag for å undersøke om andre navn med samme stavelsen, har et slikt juv.
Litt lenger oppe i dalen, deler veien seg mellom veien til Filefjell og vei til Hemsedal.
Her heter det Borlaug.
jeg har lenge tenkt at navnet har med veidelingen å gjøre, men med denne nye tanken må jeg se nøyere etter.
Siste delen av navnet, «laug», kan være det samme ordet som vi har i lørdag, som fra gammelt av var «laugardag» som betyr badedag.
Der finnes dessverre ikke noe juv rundt stedet Borlaug, så tilsynelatende er jeg på villspor.
Når jeg studerer kartet over Borlaug, ser jeg en elv/bekk som kommer ned et meget trangt dalføre på østsiden. Bekken heter Bora og renner inn i Lærdalselven der hvor Borlaug ligger.
Med andre ord her «bader» bekken Bora. Et ganske så godt uttrykk. Den har tydeligvis navn etter den trange dalen «bor» som den renner gjennom.
Slikt gir mersmak, så da er det bare å sjekke andre navn med stavelsen «bor» i navnet.
I min oppvekst i Bergen, var det vanlig å reise til Voss i påskeferien.
Vi leide vanligvis en hytte i Bordalen, en dal med en elv som renner nordover og som munner ut mot Vangsvatnet.
Når jeg studerer kartet inngående, og også biler opp der for å se nøyere etter. Så har denne dalen på slutten, før den går bratt ned til Vangsvatnet, også et slikt juv, der elven går stritt gjennom.  
Så igjen blir denne tanken min bekreftet av naturen.
Ved Ålesund ligger der en halvøy som heter Borgund.
Dette har engang vært en meget sentral plass, det vitner en gammel middelalder kirke om.
 Kirken ligger ved denne «Kaupang», en poll eller «pøyle» som bærer dette navnet. Det samme ordet som kjøpstad, som så tydelig forteller om stedets betydning engang.
Innløpet til denne «pøylen» er nærmest å regne for en tidevannsstrøm, meget trang, ganske sikkert vanskelig å ro inn på fjære sjø. Den danner en meget god havn for små båter.
På kartet er dette vanskelig å avgjøre, så jeg har nettopp bilt opp for å se med egne øyne.
 Naturen bekrefter til fulle det jeg hittil har funnet ut. Det ser også ut til at bruken av navnet «Bor» henger sammen med vann.
I Sunnhordland finnes en øy som heter Borgundøy. Denne øyen er dominert av et fjell som heter Borgundnuten. På sydsiden av dette fjellet går der en rekke juv med små bekker ned til lavlandet. Det kan være disse juvene som lager navnet på fjellet, som da øyen er kalt etter. Her er også et trangt sund som danner øyen. Usikker konklusjon bare ved hjelp av kart, jeg må nok ta en tur dertil også.
Et siste navn finner jeg i nærheten av Vangsnes, på sydsiden av Sognefjorden.
Her ligger en gård som heter Borlaug og nede ved fjorden finnes et sted som kalles «Borlaugkråa» Det synes som den ene av to elver på dette stedet kommer fra gården Borlaug og har et slikt trangt juv. Elven «bader da i sjøen».
«G» en mangler forklaring. Det kan være at stavelsen «gund» opprinnelig har stått for «grund» der «r» er falt bort?
Kanskje det engang har vært Bor-(g)rund?
 Nedkortinger følger ofte det samme mønster.
Det ble ingen vin fra Burgund denne gang, men det er ingen umulighet at navnet henger sammen med «Bor».
Ingen vet hvor gamle disse naturstedsnavnene våre er, men fransk er også et indoeuropeisk språk, som har samme opprinnelse som vårt.
Jeg seilteen gang, langs den franske kyst i Middelhavet med Penelope, da jeg passerte, kanskje det sydligste neset i dette landet?
Navnet på kartet var «Agde». Dette er kanskje det samme navnet som vårt «Agder», som betyr (kniv)egg eller kant. Agder er også vårt sydligste sted.
Så felles opprinnelse er ingen umulighet.

 

 

Blogg nr. 118       Ulvesundet, Ulven, Ulvnesøy.

Beauforts vindskala som går fra 0 til 12 var meget vanlig før i tiden til å angi vindstyrke, da særlig på sjøen.
10 er storm, 11 er sterk storm og 12 er orkan. Sistnevnte begynner med 32,6 meter vind pr. sekund. Det synes å bli mer og mer vanlig å angi vindstyrke i sekundmeter.
Jeg har en gang vært på sjøen med Penelope i vind som forekom meg å være i slik størrelse orden. Det var innaskjærs i Solund og vinden kom aktenfra, men jeg har aldri ellers opplevd noe lignende vind. Heldigvis hadde jeg ikke oppe seil.
På WHF meldte de da, det var målt 42 sekund meter på Måløybroen, som ligger rett sør for Stadt, hvor det normalt bruker å være den sterkeste vinden på kysten vår.
De fleste vindmålere på seilfartøyer og båter der vind er viktig, har en skala som ender på 36 sekundmeter.
Vindstyrken på broen over sundet til Måløy har jeg inntrykk av, brukes ofte som indikator på hvor mye vind det er når kysten vår blir rammet av ekstremvær.
Vindstyrke på 42 sekundmeter, må da være en god del over orkans styrke, det må sies å være sjelden man måler slik vind.
Sundet som Måløybroen krysser, heter Ulvesundet.
Jeg var engang «følgjar» eller slepebåt for Bakkejekta, som er en replika av en jekt fra Dalsfjorden. Dette var en av de første turene, før den hadde fått motor,
 det eneste fremdriftsmiddelet var et stort råseil og årer.
Mannskapet, med høvedsmann Ove Losnegård i spissen, hadde gjort en fremragende jobb med å bygge jekta. Dette var første «skikkelige» tur med båten.
Penelope hadde slept dem rundt Stadt og på tilbaketuren blåste der fin nordavind. Etter en pause på øyen Silda, satte jekta seil og for fin bør seilte den inn i Ulvesundet.
Jeg fulgte etter på passelig avstand og etter en stund satte jeg storseilet og stoppet motoren.
Det ble en fredelig seilas gjennom Ulvsundet, der jeg, til stor ergrelse for den nybakte skipper, halte innpå Bakkejekta.
Slike fredelige seilaser gjør at man får tid til å studere naturen rundt seg i større grad enn når man durer i vei for motor.
Nede i sundet passerte jeg Ulven. Et lite skjær midt i leden, farlig for båttrafikken.
Navnet kunne kanskje komme av det, men jeg tror heller navnet er avledet av det Ulvesundet som det ligger midt i.
Så hvorfor heter sundet Ulvesundet?
Det har vært en utstrakt antagelse at her på Vestlandet har guden Ull hatt stor utbredelse. Ganske enkelt og naivt, fordi det finnes så mange navn med forstavelsen «Ul og Ull».
Den norrøne guden Ull er ellers lite kjent på disse kanter.
Guden sto for bueskyting og skiløping, der iallfall siste delen synes i mindre grad å være så aktuelt for Vestlandet.
Kanskje navnet heller har å gjøre med dette fremherskende været i Ulvesundet?
Vinden her er jo meget påtagelig, siden den brukes som referanse når det gjelder vær.
Vi har jo dyret ulv, som er kjent for nettopp dette at det uler. Det er slett ikke umulig at den har fått navnebetegnelsen fordi den har denne særegne måten å kommunisere på. Kan det være at vinden kombinert med lyden «å ule» har gitt grunnlag for dens navn og også til en rekke stedsnavn der første stavelse er «Ul eller Ull?
 Dette med dobbel eller enkel konsonant kan ofte skyldes dialektiske forskjeller, men rent fonetisk kan det også skje, eller være behov for.   
Der er da en annen bokstav som er vanskeligere å forklare, nemlig
 bokstaven «v».
I området rundt Os (Bjørnafjorden) er der en stor slette som kalles Ulven. Den har vært mye disponert av militæret, men også til seilflyging.
Siste delen av navnet har blitt utlagt til å bety «vin» for beitemark.
Det er jo ganske logisk at en så stor slette må være meget eksponert for vind også.
Der finnes et sted i Oslo som også heter Ulven. Det er, i dag, bebygget over det hele, slik at det er litt vanskelig å vite den opprinnelige topografien.
En overveldende mengde stedsnavn her på vestlandet har denne forstavelsen Ul/Ull i navnet sitt.
Ulsteinvik, Ullensvang, Ulvik, Ulsetåsen, Ulefoss og en mengde til.
Det jeg kjenner til av disse stedene, så er de meget utsatt for vind. Særlig vind som kommer ned fra fjellet bak.
Der ligger en mindre øy i Osterfjorden, tett ved stedet Bruvik på Osterøy som jeg har forklart tidligere til å bety «viken der leia snevres inn».
Øyen ble brukt i min barndom, også som skremmebilde for særlige aktive gutter, en parallell til Bastøy ved Oslo.
Navnet er Ulvnesøy og den ligger tett ved hovedøyen, slik at det trange sundet utenfor Bruvik, øker vindhastigheten vesentlig. Slik forstavelsen på navnet Ulvnesøy så tydelig indikerer. Selve øyen har også et eget nes som stikker ut i fjorden.
Selv om jeg har 2 andre tidligere navn på vind, Gule og Kol, kan det meget godt være at ordet Ul(v) også står for vind.
Det kan ikke være selve naturens utseende når et sund med bratte fjellsider får samme navn som en stor slette.
Det sies at Inuittene på Grønland har 30 forskjellige navn på snø, så et fenomen som vinden som griper så mye inn i livet for oss som lever her på kysten, kan meget vel ha forskjellige navn. Alt etter type vind.
 Det er lite mulig for oss å kunne skille mellom nyansene på de forskjellige navnordene for vind.
De kan også tilhøre forskjellige tidsperioder for navngiving. Jeg har tidligere hevdet at ord forsvinner og blir erstattet av helt andre ord i språket vårt.
begrepet Ul for vind, kanskje med lyd i tillegg, er betraktelig mer overbevisende, som navneforklaring, enn denne lite kjente guden Ull.

 

 

Blogg nr. 117  stedsnavn.
Jeg skal prøve å ta opp igjen, det å finne nye stedsnavnløsninger.
Noen av de tidligere løsninger ligger det flere års fundering bak.
 Etter hvert har det minket på min «bank» av stedsnavn-løsninger som jeg har samlet de siste 50 år.
I en fredelig meningsutveksling med en som står meg nær, ble det brukt benevnelsen arrogant om min person, et uttrykk jeg har vanskelighet med å akseptere.
Ved nærmere forklaring kom det frem hva som lå bak:
Det at jeg kritiserer ledende stadnamnforskere i deres arbeid på å finne forklaringer på stedsnavn.
Det er mulig jeg gjentar meg selv nå, men når jeg går tilbake til slutten av nitti tallet, fikk jeg som gave en bok som heter «Kulturhistorisk vegbok for Hordaland». Boken er utgitt av Hordalands fylkeskommune og er en meget godt skrevet bok, dog med mange feil i forklaringene på en rekke stedsnavn.
I min naivitet skrev jeg, den gang, til Fylkeskommunen og gjorde oppmerksom på dette.
Jeg fikk svar, de skulle forelegge mitt brev for den som hadde vært sakkyndig i nettopp forklaring på stedsnavnene. Siden har jeg aldri hørt noe.
Fra å være ytterst ydmyk, har jeg da gått, etter hvert som jeg har gravd meg inn i stedsnavn problematikken, til å bli karakterisert som arrogant.
Jeg skrev nylig en mail til språkrådet, der jeg fortalte om mine oppdagelser av ord i det norske språk, som tilsynelatende er ukjent for dem.
Svaret var slik jeg tidligere har fått svar fra Stadnamnavdelingen:
Jeg burde lese deres Stadnamn leksikon og ellers kunne jeg abonnere på tidskriftet «Namn og Nemne».
Problemet mitt er at den nye redaktøren av dette tidsskriftet, er den samme personen som i sin tid var stedsnavn konsulent for Hordalands fylkeskommune og jeg har liten tro på at han har forbedret seg i alle disse årene.

Norsk Stadnamn Leksikon, vil jeg påstå at jeg er blant dem i Norge som har lest den oftest. Hver gang jeg har lansert nye stedsnavnløsninger, har jeg alltid dobbelskjekket dette mot nettopp denne boken. Så det har blitt hundretalls av ganger.  Ikke en gang har mine løsninger vært i nærheten av det leksikonet hevder.  

Det er tydelig at argumenteringen deres går i ring og er slik man svarer en skolegutt.
Denne påstanden min om ord som har vært og som fremkommer av mine navneløsninger, synes jeg selv er meget interessant.
Når f.eks. navnet «bru» som lar seg utlede av hundretalls navn som har ordet som del av navnet sitt, til å bety en tilnærmet forklaring, som «Innsnevring av vannvei», så har ikke vi en slik betegnelse for denne naturformen lenger i språket vårt.
 Ordet har gått over til å bety bro, og begrepet er forsvunnet.
Et annet ord som alle kjenner til, er begrepet «old», som er blitt erstattet av ordet gammel. Old finnes fortsatt i engelsk og i en rekke sammensatte ord i norsk også, Oldtid, olding, oldsaker m.m. Det er tydelig at ordet må ha forsvunnet for kort tid siden, men hvorfor og hvor kommer gammel fra?
Det kan ikke jeg svare på.
Betegnelsen «gule» for vind men også ordet «kol» for vinddrag har jeg skrevet om i tidligere innlegg.
Likeledes når ordet «Å» for elv forsvinner, overtar en endret utgave av begrepet «Alv» (Vannstraum) og blir elv.
Eller ordet «rome» (det som flyter oppå) gir navn til Romsdalen og Romerike, men eksisterer bare i begrepet rømme.  
Bjor for trekant, Øl for gruntområde, voss for brattheng og
 kvam for (bekvemmelig)
En rekke personer spør, hvilken betydning har det hva den opprinnelige grunnen til at et stedsnavn blir rett forklart?
For mange mennesker i Norge som har slike stedsnavn som familienavn, fungerer det som en slags «identifikasjon» eller tilhøring til det stedet, selv om det har gått en rekke generasjoner siden innehaverne har bodd der.
For dem betyr rett forklaring mye.
Likeledes lærer det oss mye om forfedrene våre, hvordan deres begreps verden og tilværelse var. Kulturhistorie kaller man det.
 Det viktigste for dem var at navnene fungerte som kart og beskrivelse av naturen, en slags veibeskrivelse for andre.
Utlendinger med engelsk språklig bakgrunn og andre, forsker på de gamle vikingenes utbredelse i den nye verden. For dem betyr rett definisjon av de gamle navnene mye. De er jo helt avhengig av at dem som har språket som morsmål, forklarer betydningen nøyaktig.
De fleste har sikkert opplevd amerikanere og canadiere, seriøse forskere, som driver og forsker på hvor stor utbredelse vindruer hadde der borte i vikingtiden?
Uten å ha fått det med seg, eller vil ikke ta det inn over seg, at det gamle norrøne ordet «vin» betyr beitemark.
Så å finne Vinland der vindruer vokser, har vokst, er fortsatt et stort
 «must, over there»
Jeg har hevdet tidligere, med støtte fra de fleste bønder (ikke akademikere) i Norge, at begrepet «mark eller markja» ikke betyr skog, slik stadnamnforskerne hevder, men at navnet derimot representerer alt det bygden bruker og nyttiggjør seg av i naturen, gjerne eier. Dette helt uavhengig av hva som gror der, enten det er fjell, myr eller skog.
 Jeg tilskriver canadiske arkeologer og hevder at norske stadnamnforskere oppgir feil forklaring på navnet Markland ved å kalle det Skoglandet. Når da jeg lanser en teori på hvor grønlenderne ble av, basert på min forklaring av dette navnet, som arbeiderkysten eller slavekysten, blir den selvfølgelig avvist med engang. Kollegialt felleskap er viktig.
Det er mulig at jeg fortjener ordet arrogant, men jeg akter å holde på mine løsninger av stedsnavn.
Mine forklaringer er ikke i samsvar med det Oluf Rygh har hevdet i 120 år og blir da ikke akseptert av lokalpressen. Likevel står en mann frem der og hevder han har studert stedsnavn hele sitt liv, og kommer med en lang liste over navneløsninger.
Da kan man spørre om ikke han ganske enkelt kunne lest seg til alle løsningene i Rygh sine verker, for det er nøyaktig de samme løsningene.
Da min «beholdning» av slike navneløsninger snart tar slutt, blir jeg heretter mer tvunget til å resonere og analysere meg frem til svarene. Da blir nok konklusjonene mine mindre presise.
  

 

Blogg nr. 116
Reisen Bergen----Losna, 5 del.

Da vi forlot Mjømna for å gå østover, forlot vi også dette systemet med skysstasjoner hver 6 n.m. Det er ting som tyder på at det kanskje har vært en slik i Eivindvik også.
 Dette for alle embedsmennene og prestene som også måtte inn i Sognefjorden for å kreve skatt og å sanke sjeler.
Så kommer vi ut Prestesundet til Folafotsundet som har navn etter den sydøstre kanten av Hisarøy. Sett fra Høgefjellet, ser neset ut som en forvokst hestehov, derav navnet «Fole».
Fjellet som ligger oppfor heter Stevnebøfjellet (Veten), de tre andre er Svabergfjellet i øst, Neverdalsfjellet i syd og Midtunfjellet i Nord.
Disse 4 vetene er et av bevisene mine på at Eivindvik var stedet der Gulatinget ble holdt.
Navnet Ei-vind-vik, kan være navnet Lundvik som er omgjort, grunnet behovet for å fjerne hedenske navn. Der er et lokalt område som heter Lunden i Eivindvik. Som oftest etter hedensk offerlund.
Mine navneforklaringer er nærmere og grundigere forklart i min blogg om stedsnavn. «steinarjors.blogspot.com»
I Dette sundet, på østsiden, finnes 3 gamle røysegraver på hvert sitt nes.
Nordre Espeneset, Mjåneset og Dingeneset.
Sistnevnte var åsted for et stort slag, Håkon Ladejarl mot Eirikssønnen Ragnfrid i året 928.
Navnet kommer fra tettstedet Dingja som betyr Dungen (Dyngja).
Det lille fjellet Husafjellet , i forhold til den store Brosviksåta, bakom.
Bare forståelig når man ser det fra midt på Sognesjøen.
Dette er den gamle grensen mellom Hordafylke og Sygnafylke. Ganske sikkert grunnen til Gulatingets plassering, så nært grensen som mulig.
Dingja hadde tønnefabrikk og snekkerverksted, det var vegløst helt til midt på 70 tallet.
Vi er nå ute på Sognesjøen. På babord side ligger holmen Systeinen som nok er forkorting av Sygnesteinen. Den markerer at man nå er kommet til Sogn.
Før man svinger av til styrbord, inn fjorden, ligger det et sted, Mjåta, rett frem, på nordsiden.
Et ganske spesielt sted, botanisk sett. Beskyttet mot nordavinden og med såkalt «Råtefjell» i grunnen, er dette stedet, «Det smale», uvanlig grøderikt.
På styrbord side viser stedsnavnet Sygnefest at vi er begynt på den lange Sognefjorden. Her er Sogn «festet (fortøyd) i resten av verden».
En meget kjent havn for fartøyer som skal lenger inn. Eller på vei ut, når de får sydvesten midt i fleisen.
Hitler bygget her det som har blitt kalt Nord-Europas største festning, i redsel for at Sognefjorden skulle bli inngangen til de alliertes forsøk på motoffensiv mot Tyskland. Rester av grunnmurer og tuneller etter dette, finnes fortsatt.
Før vi svinger nord mot øyen Losna, vil jeg bemerke dette neset som stikker ut i fjorden foran oss.
Det heter Rutletangane etter gården Rutle, og er en meget god og benyttet havn, med en rekke øyer. Kanskje den beste havnen i hele Sogn har den blitt kalt.
Fra sagaene vet vi at her lå hele flåten til Kong Sverre værfast i mange dager, før han kom seg inn og kunne holde slaget ved Fimreite i 1184.
Her ligger også en øy som heter Kyrkjeøy, som jeg er overbevist om er den rette «Guløy» som Gulatinget ble flyttet til.
Guløy, «den vindblåste øyen», kan meget vel ha vært det gamle navnet.
Steinruinen etter kirken, ble målt opp her så seint som i 1902.
 Etter den tid må antagelig bonden som eide hele Kyrkjeøy, ha fjernet/brukt all steinen da han bygget seg nye hus og solgte hovedbruket i 1917.
Stedet Rutle har blitt brukt som retts-tingsted flere ganger i nyere tid.
Den østre enden av øyen blir kalt Skottland. Kanskje etter munkene som bodde her og drev kirken i katolsk tid frem til den brant, engang i overgangen 1200/1300 tallet? 
1310 er Gulatinget kommet til Bergen i følge dokumentet, Bjørgvin Kalvskinnet.

Så stevner vi mot den gamle Losna, fødestedet for en stor adels ætt i Norge, Losneætta.
Her har også ligget en kirke, samtidig med den på Kyrkjeøy.
Det er mulig dette har vært en privat kirke for denne adelsætten.
Navnet Losna, kunne tyde «løs av land» men det er andre steder som også heter Losna i Norge, der det ikke passer med denne forklaringen.
Losna er skilt fra fastlandet og øyen Skorpa av Tollesundet på nordsiden og Krakhellesundet på vestsiden.
Man har lenge hevdet at navnet Tollesundet skulle komme av at man tok toll av dem som kom inn fra nord. Det het ikke toll i gammel tid, dessuten betyr «Toll» det samme som i tollekniv og tollepinne.
«Noe som rager opp».
Dette kan man tydelig se fra båt eller bil når vi reiser fra Brekke og vestover. «Tollen» er en spiss fjelltopp på Endestad-landet i Solund.
Den viser som en styrepinne på lang avstand.
På avstand sees Losna, på østsiden, som om den har en stor massiv hatt av grått fjell. Under er det grønt av vegetasjon. Dette er den samme geologien som også kommer opp av Sognesjøen og skaper førnevnte,  Mjåta.

 Dette som jeg kalte råtafjell, meget mineralsk og lett nedbrytbar
fjellgrunn. Steinsorten på toppen kalles Konglomerat og er den steinen som mesteparten av Solund består av.
Gårdene på østsiden av Losna er beskyttet mot sydvesten og nordvesten, bare utsatt for østavinden som om sommeren som oftest er varm og mild.
Sammen med den mineralrike fjellgrunnen er dette meget gode forutsetninger for å skape en storgård. Slike gode vekstvilkår for korn, kombinert med en beliggenhet så nært havet, gjorde at mulighetene for å produsere mat må ha vært særs gode.
Den godt beskyttede havnen på nordøst siden, må også hatt en stor betydning.
Å seile Sognefjorden inn når det blåser østavind, den kan bli meget sterk,
må ha vært en vanskelig sak. Så en god ventehavn til vinden snudde, slik også Kong Sverre trengte i 1184, må også regnes med som meget verdifullt.
Jeg takker for turen og laget og ønsker «Granvin» god tur tilbake.
Hilsen Steinar Jørs.

PS.  Alle navnforklaringene er mine egne. Skulle noen ha andre velbegrunnede forklaringer, vil jeg gjerne høre om dem på: steinar.jors@gmail.com
 DS.

 

 

Blogg nr. 115 - 4 Reisen Bergen –Losna 

                                          

                                              Vikingevåg på Byrknes.

 

Passeringene ved Alversund og Bruknappen er så knappe at det blir regnet for å være på grensen av det forsvarlige med en så stor båt.
Har man en høyere seilmast kan man gå Bakkastraumen, eller Fonnesstraumen som noen er begynt å kalle den. Her er seilingshøyden 18 meter, men for bare seil, blir det mange meget korte «bautinger», vendinger, når det blåser nordavind.
Det var nok Kilstraumen som ble valgt i gamle dager da det bare var vind som var fremdriftsmiddelet.
Jeg har hørt om en gammel skipper som var på vei inn i Kilstraumen med en 80 fots båt. Strømmen var så sterk at han ikke klarte å forsere.
Den eneste utveien hans var å snu båten og gå ut igjen. En uhyre farlig manøver, men han kom velberget fra det.
Herfra åpner landet seg og Fensfjorden ligger klar til å bli krysset.
Rett etter disse nordre utløpene passerer man på styrbord side, et nes som kalles Vardetangen. Dette er det vestligste punkt i Norge, på fastlandet.
 Rett innenfor kan man i dag se flammen på Mongstad, som representerer en mengde kjempestore tankskip som krysser kursen vår.
Uansett, selv på 60 tallet, kan det komme andre skip som krysser kursen vår. Da er det ikke alltid like lett å vite om man passere foran et skip som kommer fra styrbord, som man vanligvis har vikeplikt for.
Da har sjøfolk et godt knep til å fastslå dette.
Man tar et «med», fastpunkt, det møtende skip i forhold til en sprosse i vinduet, holder hodet helt i ro, dersom skipet går fremover i forhold til sprossen, vil det gå forbi deg, foran. Går det bak sprossen, vil du passere foran, men dersom det står i ro, har dere kollisjonskurs og du må senke farten eller legge kursen mer mot styrbord.
Før Radaren ble vanlig, var dette en grei måte å finne det ut på. På lang avstand er det ikke så lett å avgjøre dette ellers.
I dag har man vikeplikt for skip fra begge retninger, da Fensfjorden er blitt en trafikk sikkerhetssone.
Å beregne farten på disse gigantene av noen tankskip er ikke så lett uten radar. Man kan bli liggende i «evigheter» å vente på at de passerer.
Det neste punktet i dette skyss-systemet, var Vikingevåg på Byrknesøy.
Distansen er bare 4,5 n.m., men det å krysse Fensfjorden har nok vært av de vanskelige og strabasiøse skyss-etappene.
Fensfjorden ble regnet, før, for en av de vanskelige å krysse, i dag regnes den som en av de største «havner» i Nord-Europa. Tidene skifter.
Det kan ofte være vanskelig å se landet på andre siden, hvor man skal styre.
 For vår tur er det to valg, Ånnelandssundet på østsiden, eller Mjømna-sundet innenfor Byrknesøy-landet.
Problemet nordover er at det ligger noen små skjær, Reieskjera, midt mellom disse alternativene. I mørke og regntjukke kan det være vanskelig å skille dem ut.
Når jeg tidligere gikk sydover med båt, tok flammen på Mongstad nattsynet mitt, men kursen på broen over Skjelsundet var «rett syd», 180 grader.
Vikingevågs plassering, bekrefter at ordet Viking kommer av å være sjørøver. Dette er nesten den optimale plassering av en havn der man hadde utsikt begge veier for å røve dem som kom seilende. Likevel kunne man ligge i skjul og komme overaskende på dem man ville røve.
Kong Sverres Birkebeinere ble angrepet av Baglerne på dette stedet, seinere skjedde det samme ved at Birkebeinerne angrep Baglerne.
Så havnen har hatt en sentral rolle i uendelig tid, for alle som reiste på kysten. Neset på sydøst siden av Byrknesøy, har fått navnet Vikingneset, etter denne gode og mye benyttede havnen.
Vikingevåg er også mye brukt som første havn, av utenlandske seilere som kommer over fra Shetland.
Litt nord for denne havnen, ligger en dårligere havn som har navnet Fanteplass. Fant er det samme navnet som Splint som var det vanlige navnet på «de reisende» i dette området. Det var ofte ikke godtatt at slike folk fikk ligge «jamsides» med andre såkalt «bedre» folk.

 Det kan også være at navnet skyldes at havnen var så mye dårligere enn Vikingevåg ved siden.
Lenger nord kommer vi til øyen og stedet Mjømna.
Navnet betyr «Lårbeinet» og kan komme av at øyen ser slik ut, i fugleperspektiv, med «foten» pekende sydover.
Vi er nå inne i Gulafjord området med øyene utenfor.
Navnet Gule, betyr sterk vind, det kan være det forteller om fallvindene fra fjellene som Gulafjordene er vel kjent for.
Rett øst for sundet ved Vikingevåg, ligger et skjær som heter Guleskjæret.
Det vrimler med slike Guleskjær, både i Gulen og Solund.
Når en mann som drev sjøen, d.v.s. var fisker, kunne se ut kjøkkenvinduet sitt på skjæret utenfor, hvor mye vind og sjø det var før han begav seg ut med båten, var det naturlig at han kalte skjæret for Guleskjæret. Å ta slike «merke» på landet i forhold til sjøen, er noe alle som «driver» sjøen gjør.
Den gamle skyss leden nordover, fortsetter til øyen Søre Glavær ca. 7 nautiske mil. Den gamle skjenkestuen fra Glavær, er plassert på museum inne i Sogn.
Herfra er det 6,5 n.m. over Sognesjøen til Steinsundholmen i Indre Steinsundet. En velkjent handelsplass fra gamledager, Sognesjøen regnes for å være enda hardere å krysse enn Fensfjorden.
Ferden vår går ikke den veien, men vi dreier øst når vi passerer nordenden av Mjømna og krysser nordenden av Ånnelandssundet. Det rette navnet er Mjåsundet, «smalsundet», et navn som er lite brukt.
Det er godt mulig at Granvin ville valgt dette sundet på sin vei nordover, det er tross alt korteste veien mot Floli.


I sundet ligger stedet Ånneland og plassen Tunsberget. Sistnevnte er
«Tunet under berget». På samme måte som navnet Tønsberg har blitt til.
Øyen på østsiden heter Sandøy og helt nord ligger den kjente havnen med alle skjærene. Skjerjehamn.
Handelsted og hotell og det var et transittsted for alle Sognebåtene, som her fordelte seg til de forskjellige fjordene.
Enda litt lenger øst, passerer vi enda et sund som leder sør til Fensfjorden.
Dette er Brandangersundet, der det gamle reketrålersenter, Furnes i Gulen, ligger. Her i nærheten, Selviken, befinner seg også en gammel treskofabrikk som er gjort til museum.
Navnet Brandanger som har gitt navnet til sundet, inneholder samme navnet som Norges største dalføre bærer. (Gud)brandsdalen.
Gud er nesten den samme tittelen som de hedenske prestene i Norge hadde. «Gode». «Brandsdalen der Goden bodde.»
Anger har jeg nevnt tidligere, til å bety en liten fjord.
I denne lille fjorden ved dette stedet Brandanger, ligger en liten holme. Holmen ser ikke slik ut som de fleste holmer gjør, denne holmen har 5-10 meter høye bratte sider, og så er den ganske flat oppå.
Dette er den klassiske formen i naturen som blir kalt en «Brande». Bekreftet en rekke steder. Litle Brandsdal, litt lenger inne, har den samme formen mot himmelranden. Brandsøy ved Florø også.
Goden bodde på gården Brandval ved Vinstra.
Videre østover, passerer vi stedet Stevnebø på Hisarøy. Dette navnet har skapt stor debatt, noen har til og med villet at navnet henviser til Gulatinget.
Jeg har brukt stedsnavnet som en del av argumenteringen, i min bok om beviset på hvor Gulatinget fant sted.
I flere gamle islandske sagaer blir det utenlandske mannsnavnet Stefan, forvansket til Stefne. Dette var det gamle navnet, Stefnebø.
Her bodde sannsynligvis en underprest ved Gulatinget som het Stefan.
Logisk nok ville alle prestene være utenlandske i begynnelsen av kristendommens tid i Norge.
 Der er 3 slike navn (1100 tallet) på gårder, rundt Eivindvik, laget av utenlandske mannsnavn med en naturendelse.
Noen med mye makt, så det engang som meget påkrevd å endre alle stedsnavn som var relatert til den gamle hedenske Åsatroen, i kampen med å innføre kristendommen i Norge.
Ferden går videre østover mot gården Floli, der det er laget en flott markering av 1000 års stedet i Sogn og Fjordane. En rekke av monolitter i stein i en meget attraktiv park.
 Der antar man Gulatinget ble flyttet til på midten av 1200 tallet. Fordi en halvøy som tilhører Floli gården, bærer navnet Guløy.
 Høyst sannsynlig er den kalt etter det at den ligger midt i Gulafjorden. Nevneverdig vind er der ikke.
Tinget ble flyttet (midt på 1200 tallet) av Håkon Håkonsson til:

 «Guløy nord for Bergen, hvor han lot bygge en kirke også.»
Etter omvisning på denne markeringsplassen og foredrag om Gulatinget, forsetter seilasen vestover gjennom sundet ved Eivindvik.
Ser man over fjorden, i det man forlater kaien på Floli, sees denne førnevnte «branden» på toppen av Litle Brandsdalen, i silhuett mot himmelen.
I sundet er det mulig å se deler av denne muren som går rundt hele Eivindvik og også over en del av øyen Fonna.
Muren er ca. 1700 meter lang, 2 meter høy og 1 meter bred og inneholder 3 stor steinhus, bygget samtidig eller før.
Etter min mening er den bygget for å ringe inn Gulatingsplassen og landingsplasser til alle som kom med båt til tinget.
Steinmassene som har medgått til denne muren er 3-4 ganger større enn tidligere nevnt Håkonshallen i Bergen.
Her kan man også se noen av de 4 fjellene/Vetene som omgir Eivindvik,
hver Vete, ganske nøyaktig, i de fire kompassretninger.
 Der blir kommunehuset senter.
 Begrepet Fonn er et frittliggende fjell som går opp i en bue fra grunnlinjen for så å gå ned til samme grunnlinje. Fanebust betyr derfor «bustaden under Fonna». Fane er fordanskning av ordet fonn. Passer meget godt på Fanafjellet ved Bergen også. Snøfonn er en spesialisering av begrepet fonn.

De fire vetene som markerer Gulatinget.
Midtunfjellet over garden Midtun, Svabergfjellet, Stevnbøfjellet og Nevedalsfjellet.

 

 

Blogg nr. 114.  Reisen Bergen--- Losna  3del.

Solholmen i Alversund.

Så begynner Granvin» på den eldgamle ferdselsveien «Straumane» som kanskje har vært med og skapt navnet «Norvegen» et navn som har blitt nedkortet til Norge eller Noreg. «Vegen gjennom de trange sundene» som det opprinnelig har betydd. «Nor» er der mange eksempler på, at det betyr trangt sund.
Alversund kalles denne første delen av Straumane.
Stedet er den neste skyssplassen, bare 5 n.m. fra Salhus. Å krysse fjorden har nok blitt belønnet med en litt kortere rostrekning.
Den offisielle forklaring på navnet er at det betyr: «All slags vær».
Min forklaring er at det er ordet/begrepet «alv» som har blitt til ordet elv i dag, og har erstattet det gamle ordet «Å» for elv, som er gått ut av språket vårt.
Betydningen av ordet Alv, har opprinnelig vært « vannstraum», som svenskene fortsatt bruker i en A med tødler.
Navn som Alvøen, Alveren, Alvera og Alvern m.m. bekrefter dette til fulle.
I min barndom, 50 årene, gikk båtene til NHT (Nordhordland Trafikklag) gjennom det vestre løpet til Alversund. Det var så trangt at trærne nesten tok borti båten. En meget idyllisk kanal. Den østre er brukt i dag til ekspressbåtene.
Uvisst om Granvin på 60 tallet ville brukt denne?
Her ligger også den nydelige holmen «Solholmen» med et stort herskapshus.  Hele holmen er gjort om til park. Etter det jeg vet fra min barndom, skal den være eid/skapt av eieren av Børsen kafe i Bergen.
Etter denne meget velkjente plassen på Radøy, begynner vi på Rasundet.
Mange med saktegående båter, betegner dette sundet som langt og kjedelig.
Nappane passerer vi på styrbord side. Her mener man at liket av Kong Håkon den Gode (961), ble omlastet på en kjerre og kjørt til Seim, kongsgården i bunnen av Lurefjorden, tilhørende faren Harald Hårfagre, der Håkon skal være begravet.
 Sagnet er tvilsomt, det ville tatt like lang tid å ro liket rundt ved Lygra.
Navnet Radøy, mener jeg kommer av alle disse «radene» som går som ørsmå åser i nord-syd retning over hele øyen. Fra nord skjærer det seg inn trange våger eller «angere» som forsetter på land som små daler mellom disse radene. Ikke så ulikt en potetåker i meget større målestokk.
En av disse heter Nordangervågen, som da har gitt navnet Nordanger, til gårdsområdet som har innmarken sin til denne Angeren, (liten fjord) 
Rett nord for Nordanger ligger et gårdsområde som har navnet Mjøs.
 Et navn som har fått mange til undres på hva det betyr.
Et tilsvarende gårdsnavn finnes på Osterøy og navnet er jo også besnærende likt navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.
Ordet Mjå, som betyr «smal eller slank» synes å forårsake flere nedkortinger på endelsene som kommer etter, enn det som er vanlig.
Innmarken på Mjøs går ned til et vann som nå heter Storevatnet.
Jeg tror navnet har opprinnelig vært Mjåsjøen, som da har blitt nedkortet til Mjøs. Når gården har fått navnet sitt etter sjøen, måtte sjøen få et annet navn. Lang og smal er Storavatnet. Det var vanlig å kalle store vann for sjø.
Dette er tilfelle med Mjøsa også. Norges største innsjø er i sannhet meget lang og smal.
  Gårdene på Osterøy grenser til vågen i Osterfjorden som heter Mjøsvågen, der den samme overføringen har skjedd med navnet.
Navn som Manger (Mjåanger), Mjanger i Masfjorden, Møsvatn og Måbødalen er navn som har undergått den samme nedkorting.
Nord i Rasundet kommer vi til det smaleste partiet av reisen. Der ligger denne lille holmen, Fargarholmen, med et nydelig førkrigs hus, som ikke er blitt ødelagt av modernisering.
Vi runder Bruknappen som er det neste skysstedet, en lun liten havn på nordsiden av Knappen, med et re-oppbygget gammelt hus. Det gamle brant ned for en del år tilbake.
Dette er den smaleste plassen på hele turen, med unntak av selve strømmene. Det bekrefter til fulle at «bru» betyr «innsnevring av vannvei». Knapp bekreftes av denne holmelignede halvøyen, som henger fast i land, på samme måten som en knapp. 
6,5 n.m er denne etappen fra Alversund.

Bruknappen i Radsundet

Så kommer vi til et område som har en helt annen natur. Her er en mengde våger som ikke har vært så lett å finne veien gjennom for folk som ikke var lokalkjente. Litt av den samme naturen som finnes på Radøy, men her er det trange sund og holmer.
Først på babord side er et langt sund som heter Grunnesundet. Man kommer ikke igjennom der uten med en liten båt på flo sjø.
Neste avstikker på samme side er en våg som kalles Taulevåg nr. 1, fordi på andre siden, vest, er også en våg som har det samme navnet.
Etter det jeg er blitt fortalt, skal navnet bety: «Å ta feil kurs på sjøen.» Den vestre med innløp fra nord, er en uendelig lang våg, særlig når man må gå den to ganger, inn og ut.
På styrbord side ligger et lite handelsted som heter Feste. Navnet forteller at her hadde folket innenfor båtene sine fortøyd. Feste er fortøningstauet på en båt. Sognefest (der Sogn, billedlig, er festet (begynner), eller i Arnafjorden med Festtangen ( En fin plass å ligge for dregg med feste i land.)
Leien forsetter, rett nord, i det man runder for å gå nordvest, passerer man Bispen.
 Bispen har dessverre fått en tragisk skjebne, men på 60 tallet sto han der i all sin velde.
Han markerer en grunne som ligger der, hvor det er/var bygget en stor steinvarde. Helt svart underdel med en hvit krage oppe. Presis som en prest på prekestolen.
Det sies at en stor lastebåt rente på og ødela varden. I dag er det en stålkonstruksjon som ikke ligner noe.
Litt lenger nord ligger en holme som heter Rådmannsøy. En så høytstående dignitær har nok ikke bodd der, men der har vært et klebersteinsbrudd som leverte stein til bl.a. Jernbanestasjonen og Biblioteket i Bergen. Han har nok vært eier av denne gruven.
Under en ekstrem høy sjøvannstand, gikk sjøen inn i gruven og fylte den opp, siden har bare tittelen på eieren blitt igjen.
På andre siden, styrbord, ligger en stor og en gang mektig øy.
Navnet Lygra er ikke så enkelt å forklare, sundet heter Luresundet, men det er tvilsomt at det er grunnlaget for navnet.
Sønnen til Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, var bosatt på denne øyen en periode, før han gjorde engelskmann av seg og ble underkonge I York.
Ved siden av øyen Lygra, ligger en mindre øy som heter Lygrakalven.
En ikke så uvanlig måte å navngi to øyer på. Den store (kuen) med den mindre ved siden (kalven). Den nordre enden av denne kalven, kalles etter det for Kalshovudet (Kalvehodet).
Langs med denne Kalven er der en helt rett fjellhammer som har det uvanlige navnet, «Skipssiden.»  Kanskje et skip har ligget der engang?
På babord side går denne lange Taulevågen inn som en slik Anger som jeg har nevnt tidligere.
For fartøyer som har kommet nordfra til dette området, har det nok vært vanskelig å vite hvilken vei de skulle ta videre sørover.
På nordsiden av Kalshovudet går der en meget bred fjord østover. Meget lett å ta feil, ved å gå inn den. Navnet Lurefjorden forteller kanskje om det.
 Både Lurefjorden og Taulevågen er steder som er lett å velge feil for å komme videre sørover.
Der er et fenomen med tidevannet i dette området. Dersom man begynner å ro Straumane i sør, 2 timer før full sjø, tar det ca. 2 timer å komme hertil og man har strømmen med hele tiden. Når det da begynner å fjære, går strømmen ut begge veier, slik at man får den med seg videre også, helt til Fensfjorden. Det gir en ganske god fartsgevinst på en saktegående båt.
Lurefjorden med alle sundene og «angerne» utgjør et lite «innhav» som skaper mye utgående sjø når det begynner å fjære. Derfor er der bygget en sluse som leder inn til Lindås vågen. Den var til hjelp for rutebåten som skulle inn der i gamle dager.
I følge dykkersenteret på Nyborg, så er der en særegen manet- art som bare holder til i dette «havet».
Navnet Lindås og også Litle Lindås i Austrheim, har ikke navnet sitt etter treslaget lind, men navnet er avledet etter ordene «lindre og livd», som menes «beskyttet mot vinden» På samme måte som Lindesnes, beskytter båtene mot vinden. Alt etter hvilken side man befinner seg på.
Utløpet av dette «Innlandshavet» mot vest er Fosenstraumen mellom Radøy og Austrheim, dessuten mot nord Bakkastraumen, og Kjelstraumen.
Den siste, ved Mastrevik, kan bli så stri at den er vanskelig å forsere i mot.
 Jeg har hørt 7 knop på det sterkeste. Da har man ikke mye styringsfart med f.eks. «Granvin», og kan lett bli tatt av strømmen og havarere.
Derav navnet Mastrevik, ikke fordi det har vokst masteemne her, men fordi alle mastene, båtene, samlet seg her i påvente av rett strøm og rett bør (vind) videre nordover over Fensfjorden.
Kilstraumen vertshus er den gamle skyss stasjonen. Den ligger 10,5 n.m. fra Bruknappen, men jeg har ikke hørt om noen stasjon mellom disse to.
Kanskje «gevinsten» med medstrømmen spilte inn på skyss-distansen?
Det kan være at kirken på Lygra har fungert som innkvartering for dem som ikke var så glad i drikkevarer. Mange av disse skysstasjonene/kremmerleiene utviklet seg til beryktede drikkebuler.
Hvilken strøm man velger, er litt betinget av hvilken båt du fører.
Broen over Kilstraumen er oppgitt til 15 meter høyde. Navnet referer til alle disse «kjelene», strømvirvlene, som oppstår når strømmen går på sitt sterkeste. Fordelen med dette løpet, er at det er relativt kort, så det er fort gjort å komme gjennom, om strømmen passer.
NRKs Sommerbåt, som opprinnelig er en gammel Hurtigrute, gikk gjennom Straumane en sommer, den gikk ut, vestover gjennom Fosenstraumen.
Det blir antatt at dette er den største båten som noen gang har gått gjennom Straumane.

                                                 Kilstraumen og den gamle skyss-stasjonen.