Blogg nr. 119     Borgund og Borlaug

Når språkforskerne grundig skal finne et ord eller et navns opprinnelse, så «drøfter» de, ordet eller navnet.
Dette er på nivå med når presten på talerstolen tar frem Bibelen for skikkelig og grundig slå fast et bibelsitat.
Jeg har en god venn som er bonde og meget opptatt av slektregistre og mine innlegg i bloggen min.
Etter det jeg forstår begynner han søndagene med å lese det nye jeg har lagt ut, samtidig med den første kaffekoppen.
Jeg har faktisk en SMS som jeg har mottatt fra ham kl. 06,15, en søndagsmorgen, der han etterlyser et nytt innlegg.  
Denne vennen min, har faktisk en «drøftemaskin» stående på øverste lemmen i låven sin.
Etter det han forklarer, så ble denne maskinen brukt av hans forfedre til å sortere kornet med. Så ordet «drøfte» betyr ikke annet enn å sortere.
Han gir meg mange ganger tips om ord som han kjenner fra sine besteforeldre, ord som noen ganger ligner på navn jeg finner på kartet. Ordene leder ofte til at jeg klarer med hans hjelp å finne betydningen av navnet.
Foruten å være bonde er han og entreprenør og driver mye og sprenger fjell.
Han har en varebil som han skryter mye av, litt yngre enn Adam, men den går.
Bilen er også lager for mye rart som han bruker/brukte en gang. Jeg tror ikke han har helt oversikt på hva som er lagret bak i den bilen.
Der finnes bl.a. en mengde bor i forskjellig størrelse og lengde.
Nå vet jeg, fra mitt trearbeid med Penelope, at et gammelt navn for et/en bor heter «Navar».
Navn som Navarseter og Navdal har navn etter det at naturen kan lignes med slik en «navar» ser ut. En trang lang dal.
Men en/et bor, hvordan skulle den naturen se ut?
Borgund stavkirke og Borgundøy f.eks.
jeg har ofte fundert på navnelikheten med vinen og fargen, Burgunder i Frankrike og disse navnene?
Der finnes faktisk en rekke stedsnavn som inneholder stavelsen «bor».
Det kan gi grunn til en rekke funderinger, hvorfor denne stavelsen?
Er der en sammenheng i de forskjellige naturer?
En gang jeg kjørte forbi Borgund stavkirke i Lærdal, jeg gjør ofte det istedenfor å kjøre den nye veien med alle tunellene.
 Da la jeg merke til at elven som går i bunnen av dalen, langs med bilveien, forsvinner tilsynelatende ut av synsfeltet.
Går man ut av bilen, det må man ofte gjøre for å få et skikkelig bilde av naturen på stedet, så ser man at elven går gjennom et trangt juv, et stykke lenger nede.
Dalen er delvis sperret av en bergrygg, samtidig som elven får en stor fall høyde.
Det er nærliggende å tenke seg at dette trange juvet, kanskje kan gi grunnlag for en stavelse som ikke er så ulikt det man har i ordet «bor». Elven har jo vitterlig «boret» seg gjennom berget.
Selvsagt går det ikke å trekke en konklusjon av bare et eksempel, men det gir grunnlag for å undersøke om andre navn med samme stavelsen, har et slikt juv.
Litt lenger oppe i dalen, deler veien seg mellom veien til Filefjell og vei til Hemsedal.
Her heter det Borlaug.
jeg har lenge tenkt at navnet har med veidelingen å gjøre, men med denne nye tanken må jeg se nøyere etter.
Siste delen av navnet, «laug», kan være det samme ordet som vi har i lørdag, som fra gammelt av var «laugardag» som betyr badedag.
Der finnes dessverre ikke noe juv rundt stedet Borlaug, så tilsynelatende er jeg på villspor.
Når jeg studerer kartet over Borlaug, ser jeg en elv/bekk som kommer ned et meget trangt dalføre på østsiden. Bekken heter Bora og renner inn i Lærdalselven der hvor Borlaug ligger.
Med andre ord her «bader» bekken Bora. Et ganske så godt uttrykk. Den har tydeligvis navn etter den trange dalen «bor» som den renner gjennom.
Slikt gir mersmak, så da er det bare å sjekke andre navn med stavelsen «bor» i navnet.
I min oppvekst i Bergen, var det vanlig å reise til Voss i påskeferien.
Vi leide vanligvis en hytte i Bordalen, en dal med en elv som renner nordover og som munner ut mot Vangsvatnet.
Når jeg studerer kartet inngående, og også biler opp der for å se nøyere etter. Så har denne dalen på slutten, før den går bratt ned til Vangsvatnet, også et slikt juv, der elven går stritt gjennom.  
Så igjen blir denne tanken min bekreftet av naturen.
Ved Ålesund ligger der en halvøy som heter Borgund.
Dette har engang vært en meget sentral plass, det vitner en gammel middelalder kirke om.
 Kirken ligger ved denne «Kaupang», en poll eller «pøyle» som bærer dette navnet. Det samme ordet som kjøpstad, som så tydelig forteller om stedets betydning engang.
Innløpet til denne «pøylen» er nærmest å regne for en tidevannsstrøm, meget trang, ganske sikkert vanskelig å ro inn på fjære sjø. Den danner en meget god havn for små båter.
På kartet er dette vanskelig å avgjøre, så jeg har nettopp bilt opp for å se med egne øyne.
 Naturen bekrefter til fulle det jeg hittil har funnet ut. Det ser også ut til at bruken av navnet «Bor» henger sammen med vann.
I Sunnhordland finnes en øy som heter Borgundøy. Denne øyen er dominert av et fjell som heter Borgundnuten. På sydsiden av dette fjellet går der en rekke juv med små bekker ned til lavlandet. Det kan være disse juvene som lager navnet på fjellet, som da øyen er kalt etter. Her er også et trangt sund som danner øyen. Usikker konklusjon bare ved hjelp av kart, jeg må nok ta en tur dertil også.
Et siste navn finner jeg i nærheten av Vangsnes, på sydsiden av Sognefjorden.
Her ligger en gård som heter Borlaug og nede ved fjorden finnes et sted som kalles «Borlaugkråa» Det synes som den ene av to elver på dette stedet kommer fra gården Borlaug og har et slikt trangt juv. Elven «bader da i sjøen».
«G» en mangler forklaring. Det kan være at stavelsen «gund» opprinnelig har stått for «grund» der «r» er falt bort?
Kanskje det engang har vært Bor-(g)rund?
 Nedkortinger følger ofte det samme mønster.
Det ble ingen vin fra Burgund denne gang, men det er ingen umulighet at navnet henger sammen med «Bor».
Ingen vet hvor gamle disse naturstedsnavnene våre er, men fransk er også et indoeuropeisk språk, som har samme opprinnelse som vårt.
Jeg seilteen gang, langs den franske kyst i Middelhavet med Penelope, da jeg passerte, kanskje det sydligste neset i dette landet?
Navnet på kartet var «Agde». Dette er kanskje det samme navnet som vårt «Agder», som betyr (kniv)egg eller kant. Agder er også vårt sydligste sted.
Så felles opprinnelse er ingen umulighet.