Blogg nr. 117  stedsnavn.
Jeg skal prøve å ta opp igjen, det å finne nye stedsnavnløsninger.
Noen av de tidligere løsninger ligger det flere års fundering bak.
 Etter hvert har det minket på min «bank» av stedsnavn-løsninger som jeg har samlet de siste 50 år.
I en fredelig meningsutveksling med en som står meg nær, ble det brukt benevnelsen arrogant om min person, et uttrykk jeg har vanskelighet med å akseptere.
Ved nærmere forklaring kom det frem hva som lå bak:
Det at jeg kritiserer ledende stadnamnforskere i deres arbeid på å finne forklaringer på stedsnavn.
Det er mulig jeg gjentar meg selv nå, men når jeg går tilbake til slutten av nitti tallet, fikk jeg som gave en bok som heter «Kulturhistorisk vegbok for Hordaland». Boken er utgitt av Hordalands fylkeskommune og er en meget godt skrevet bok, dog med mange feil i forklaringene på en rekke stedsnavn.
I min naivitet skrev jeg, den gang, til Fylkeskommunen og gjorde oppmerksom på dette.
Jeg fikk svar, de skulle forelegge mitt brev for den som hadde vært sakkyndig i nettopp forklaring på stedsnavnene. Siden har jeg aldri hørt noe.
Fra å være ytterst ydmyk, har jeg da gått, etter hvert som jeg har gravd meg inn i stedsnavn problematikken, til å bli karakterisert som arrogant.
Jeg skrev nylig en mail til språkrådet, der jeg fortalte om mine oppdagelser av ord i det norske språk, som tilsynelatende er ukjent for dem.
Svaret var slik jeg tidligere har fått svar fra Stadnamnavdelingen:
Jeg burde lese deres Stadnamn leksikon og ellers kunne jeg abonnere på tidskriftet «Namn og Nemne».
Problemet mitt er at den nye redaktøren av dette tidsskriftet, er den samme personen som i sin tid var stedsnavn konsulent for Hordalands fylkeskommune og jeg har liten tro på at han har forbedret seg i alle disse årene.

Norsk Stadnamn Leksikon, vil jeg påstå at jeg er blant dem i Norge som har lest den oftest. Hver gang jeg har lansert nye stedsnavnløsninger, har jeg alltid dobbelskjekket dette mot nettopp denne boken. Så det har blitt hundretalls av ganger.  Ikke en gang har mine løsninger vært i nærheten av det leksikonet hevder.  

Det er tydelig at argumenteringen deres går i ring og er slik man svarer en skolegutt.
Denne påstanden min om ord som har vært og som fremkommer av mine navneløsninger, synes jeg selv er meget interessant.
Når f.eks. navnet «bru» som lar seg utlede av hundretalls navn som har ordet som del av navnet sitt, til å bety en tilnærmet forklaring, som «Innsnevring av vannvei», så har ikke vi en slik betegnelse for denne naturformen lenger i språket vårt.
 Ordet har gått over til å bety bro, og begrepet er forsvunnet.
Et annet ord som alle kjenner til, er begrepet «old», som er blitt erstattet av ordet gammel. Old finnes fortsatt i engelsk og i en rekke sammensatte ord i norsk også, Oldtid, olding, oldsaker m.m. Det er tydelig at ordet må ha forsvunnet for kort tid siden, men hvorfor og hvor kommer gammel fra?
Det kan ikke jeg svare på.
Betegnelsen «gule» for vind men også ordet «kol» for vinddrag har jeg skrevet om i tidligere innlegg.
Likeledes når ordet «Å» for elv forsvinner, overtar en endret utgave av begrepet «Alv» (Vannstraum) og blir elv.
Eller ordet «rome» (det som flyter oppå) gir navn til Romsdalen og Romerike, men eksisterer bare i begrepet rømme.  
Bjor for trekant, Øl for gruntområde, voss for brattheng og
 kvam for (bekvemmelig)
En rekke personer spør, hvilken betydning har det hva den opprinnelige grunnen til at et stedsnavn blir rett forklart?
For mange mennesker i Norge som har slike stedsnavn som familienavn, fungerer det som en slags «identifikasjon» eller tilhøring til det stedet, selv om det har gått en rekke generasjoner siden innehaverne har bodd der.
For dem betyr rett forklaring mye.
Likeledes lærer det oss mye om forfedrene våre, hvordan deres begreps verden og tilværelse var. Kulturhistorie kaller man det.
 Det viktigste for dem var at navnene fungerte som kart og beskrivelse av naturen, en slags veibeskrivelse for andre.
Utlendinger med engelsk språklig bakgrunn og andre, forsker på de gamle vikingenes utbredelse i den nye verden. For dem betyr rett definisjon av de gamle navnene mye. De er jo helt avhengig av at dem som har språket som morsmål, forklarer betydningen nøyaktig.
De fleste har sikkert opplevd amerikanere og canadiere, seriøse forskere, som driver og forsker på hvor stor utbredelse vindruer hadde der borte i vikingtiden?
Uten å ha fått det med seg, eller vil ikke ta det inn over seg, at det gamle norrøne ordet «vin» betyr beitemark.
Så å finne Vinland der vindruer vokser, har vokst, er fortsatt et stort
 «must, over there»
Jeg har hevdet tidligere, med støtte fra de fleste bønder (ikke akademikere) i Norge, at begrepet «mark eller markja» ikke betyr skog, slik stadnamnforskerne hevder, men at navnet derimot representerer alt det bygden bruker og nyttiggjør seg av i naturen, gjerne eier. Dette helt uavhengig av hva som gror der, enten det er fjell, myr eller skog.
 Jeg tilskriver canadiske arkeologer og hevder at norske stadnamnforskere oppgir feil forklaring på navnet Markland ved å kalle det Skoglandet. Når da jeg lanser en teori på hvor grønlenderne ble av, basert på min forklaring av dette navnet, som arbeiderkysten eller slavekysten, blir den selvfølgelig avvist med engang. Kollegialt felleskap er viktig.
Det er mulig at jeg fortjener ordet arrogant, men jeg akter å holde på mine løsninger av stedsnavn.
Mine forklaringer er ikke i samsvar med det Oluf Rygh har hevdet i 120 år og blir da ikke akseptert av lokalpressen. Likevel står en mann frem der og hevder han har studert stedsnavn hele sitt liv, og kommer med en lang liste over navneløsninger.
Da kan man spørre om ikke han ganske enkelt kunne lest seg til alle løsningene i Rygh sine verker, for det er nøyaktig de samme løsningene.
Da min «beholdning» av slike navneløsninger snart tar slutt, blir jeg heretter mer tvunget til å resonere og analysere meg frem til svarene. Da blir nok konklusjonene mine mindre presise.