Blogg nr. 114.  Reisen Bergen--- Losna  3del.

Solholmen i Alversund.

Så begynner Granvin» på den eldgamle ferdselsveien «Straumane» som kanskje har vært med og skapt navnet «Norvegen» et navn som har blitt nedkortet til Norge eller Noreg. «Vegen gjennom de trange sundene» som det opprinnelig har betydd. «Nor» er der mange eksempler på, at det betyr trangt sund.
Alversund kalles denne første delen av Straumane.
Stedet er den neste skyssplassen, bare 5 n.m. fra Salhus. Å krysse fjorden har nok blitt belønnet med en litt kortere rostrekning.
Den offisielle forklaring på navnet er at det betyr: «All slags vær».
Min forklaring er at det er ordet/begrepet «alv» som har blitt til ordet elv i dag, og har erstattet det gamle ordet «Å» for elv, som er gått ut av språket vårt.
Betydningen av ordet Alv, har opprinnelig vært « vannstraum», som svenskene fortsatt bruker i en A med tødler.
Navn som Alvøen, Alveren, Alvera og Alvern m.m. bekrefter dette til fulle.
I min barndom, 50 årene, gikk båtene til NHT (Nordhordland Trafikklag) gjennom det vestre løpet til Alversund. Det var så trangt at trærne nesten tok borti båten. En meget idyllisk kanal. Den østre er brukt i dag til ekspressbåtene.
Uvisst om Granvin på 60 tallet ville brukt denne?
Her ligger også den nydelige holmen «Solholmen» med et stort herskapshus.  Hele holmen er gjort om til park. Etter det jeg vet fra min barndom, skal den være eid/skapt av eieren av Børsen kafe i Bergen.
Etter denne meget velkjente plassen på Radøy, begynner vi på Rasundet.
Mange med saktegående båter, betegner dette sundet som langt og kjedelig.
Nappane passerer vi på styrbord side. Her mener man at liket av Kong Håkon den Gode (961), ble omlastet på en kjerre og kjørt til Seim, kongsgården i bunnen av Lurefjorden, tilhørende faren Harald Hårfagre, der Håkon skal være begravet.
 Sagnet er tvilsomt, det ville tatt like lang tid å ro liket rundt ved Lygra.
Navnet Radøy, mener jeg kommer av alle disse «radene» som går som ørsmå åser i nord-syd retning over hele øyen. Fra nord skjærer det seg inn trange våger eller «angere» som forsetter på land som små daler mellom disse radene. Ikke så ulikt en potetåker i meget større målestokk.
En av disse heter Nordangervågen, som da har gitt navnet Nordanger, til gårdsområdet som har innmarken sin til denne Angeren, (liten fjord) 
Rett nord for Nordanger ligger et gårdsområde som har navnet Mjøs.
 Et navn som har fått mange til undres på hva det betyr.
Et tilsvarende gårdsnavn finnes på Osterøy og navnet er jo også besnærende likt navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.
Ordet Mjå, som betyr «smal eller slank» synes å forårsake flere nedkortinger på endelsene som kommer etter, enn det som er vanlig.
Innmarken på Mjøs går ned til et vann som nå heter Storevatnet.
Jeg tror navnet har opprinnelig vært Mjåsjøen, som da har blitt nedkortet til Mjøs. Når gården har fått navnet sitt etter sjøen, måtte sjøen få et annet navn. Lang og smal er Storavatnet. Det var vanlig å kalle store vann for sjø.
Dette er tilfelle med Mjøsa også. Norges største innsjø er i sannhet meget lang og smal.
  Gårdene på Osterøy grenser til vågen i Osterfjorden som heter Mjøsvågen, der den samme overføringen har skjedd med navnet.
Navn som Manger (Mjåanger), Mjanger i Masfjorden, Møsvatn og Måbødalen er navn som har undergått den samme nedkorting.
Nord i Rasundet kommer vi til det smaleste partiet av reisen. Der ligger denne lille holmen, Fargarholmen, med et nydelig førkrigs hus, som ikke er blitt ødelagt av modernisering.
Vi runder Bruknappen som er det neste skysstedet, en lun liten havn på nordsiden av Knappen, med et re-oppbygget gammelt hus. Det gamle brant ned for en del år tilbake.
Dette er den smaleste plassen på hele turen, med unntak av selve strømmene. Det bekrefter til fulle at «bru» betyr «innsnevring av vannvei». Knapp bekreftes av denne holmelignede halvøyen, som henger fast i land, på samme måten som en knapp. 
6,5 n.m er denne etappen fra Alversund.

Bruknappen i Radsundet

Så kommer vi til et område som har en helt annen natur. Her er en mengde våger som ikke har vært så lett å finne veien gjennom for folk som ikke var lokalkjente. Litt av den samme naturen som finnes på Radøy, men her er det trange sund og holmer.
Først på babord side er et langt sund som heter Grunnesundet. Man kommer ikke igjennom der uten med en liten båt på flo sjø.
Neste avstikker på samme side er en våg som kalles Taulevåg nr. 1, fordi på andre siden, vest, er også en våg som har det samme navnet.
Etter det jeg er blitt fortalt, skal navnet bety: «Å ta feil kurs på sjøen.» Den vestre med innløp fra nord, er en uendelig lang våg, særlig når man må gå den to ganger, inn og ut.
På styrbord side ligger et lite handelsted som heter Feste. Navnet forteller at her hadde folket innenfor båtene sine fortøyd. Feste er fortøningstauet på en båt. Sognefest (der Sogn, billedlig, er festet (begynner), eller i Arnafjorden med Festtangen ( En fin plass å ligge for dregg med feste i land.)
Leien forsetter, rett nord, i det man runder for å gå nordvest, passerer man Bispen.
 Bispen har dessverre fått en tragisk skjebne, men på 60 tallet sto han der i all sin velde.
Han markerer en grunne som ligger der, hvor det er/var bygget en stor steinvarde. Helt svart underdel med en hvit krage oppe. Presis som en prest på prekestolen.
Det sies at en stor lastebåt rente på og ødela varden. I dag er det en stålkonstruksjon som ikke ligner noe.
Litt lenger nord ligger en holme som heter Rådmannsøy. En så høytstående dignitær har nok ikke bodd der, men der har vært et klebersteinsbrudd som leverte stein til bl.a. Jernbanestasjonen og Biblioteket i Bergen. Han har nok vært eier av denne gruven.
Under en ekstrem høy sjøvannstand, gikk sjøen inn i gruven og fylte den opp, siden har bare tittelen på eieren blitt igjen.
På andre siden, styrbord, ligger en stor og en gang mektig øy.
Navnet Lygra er ikke så enkelt å forklare, sundet heter Luresundet, men det er tvilsomt at det er grunnlaget for navnet.
Sønnen til Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, var bosatt på denne øyen en periode, før han gjorde engelskmann av seg og ble underkonge I York.
Ved siden av øyen Lygra, ligger en mindre øy som heter Lygrakalven.
En ikke så uvanlig måte å navngi to øyer på. Den store (kuen) med den mindre ved siden (kalven). Den nordre enden av denne kalven, kalles etter det for Kalshovudet (Kalvehodet).
Langs med denne Kalven er der en helt rett fjellhammer som har det uvanlige navnet, «Skipssiden.»  Kanskje et skip har ligget der engang?
På babord side går denne lange Taulevågen inn som en slik Anger som jeg har nevnt tidligere.
For fartøyer som har kommet nordfra til dette området, har det nok vært vanskelig å vite hvilken vei de skulle ta videre sørover.
På nordsiden av Kalshovudet går der en meget bred fjord østover. Meget lett å ta feil, ved å gå inn den. Navnet Lurefjorden forteller kanskje om det.
 Både Lurefjorden og Taulevågen er steder som er lett å velge feil for å komme videre sørover.
Der er et fenomen med tidevannet i dette området. Dersom man begynner å ro Straumane i sør, 2 timer før full sjø, tar det ca. 2 timer å komme hertil og man har strømmen med hele tiden. Når det da begynner å fjære, går strømmen ut begge veier, slik at man får den med seg videre også, helt til Fensfjorden. Det gir en ganske god fartsgevinst på en saktegående båt.
Lurefjorden med alle sundene og «angerne» utgjør et lite «innhav» som skaper mye utgående sjø når det begynner å fjære. Derfor er der bygget en sluse som leder inn til Lindås vågen. Den var til hjelp for rutebåten som skulle inn der i gamle dager.
I følge dykkersenteret på Nyborg, så er der en særegen manet- art som bare holder til i dette «havet».
Navnet Lindås og også Litle Lindås i Austrheim, har ikke navnet sitt etter treslaget lind, men navnet er avledet etter ordene «lindre og livd», som menes «beskyttet mot vinden» På samme måte som Lindesnes, beskytter båtene mot vinden. Alt etter hvilken side man befinner seg på.
Utløpet av dette «Innlandshavet» mot vest er Fosenstraumen mellom Radøy og Austrheim, dessuten mot nord Bakkastraumen, og Kjelstraumen.
Den siste, ved Mastrevik, kan bli så stri at den er vanskelig å forsere i mot.
 Jeg har hørt 7 knop på det sterkeste. Da har man ikke mye styringsfart med f.eks. «Granvin», og kan lett bli tatt av strømmen og havarere.
Derav navnet Mastrevik, ikke fordi det har vokst masteemne her, men fordi alle mastene, båtene, samlet seg her i påvente av rett strøm og rett bør (vind) videre nordover over Fensfjorden.
Kilstraumen vertshus er den gamle skyss stasjonen. Den ligger 10,5 n.m. fra Bruknappen, men jeg har ikke hørt om noen stasjon mellom disse to.
Kanskje «gevinsten» med medstrømmen spilte inn på skyss-distansen?
Det kan være at kirken på Lygra har fungert som innkvartering for dem som ikke var så glad i drikkevarer. Mange av disse skysstasjonene/kremmerleiene utviklet seg til beryktede drikkebuler.
Hvilken strøm man velger, er litt betinget av hvilken båt du fører.
Broen over Kilstraumen er oppgitt til 15 meter høyde. Navnet referer til alle disse «kjelene», strømvirvlene, som oppstår når strømmen går på sitt sterkeste. Fordelen med dette løpet, er at det er relativt kort, så det er fort gjort å komme gjennom, om strømmen passer.
NRKs Sommerbåt, som opprinnelig er en gammel Hurtigrute, gikk gjennom Straumane en sommer, den gikk ut, vestover gjennom Fosenstraumen.
Det blir antatt at dette er den største båten som noen gang har gått gjennom Straumane.

                                                 Kilstraumen og den gamle skyss-stasjonen.