Blogg nr. 115 - 4 Reisen Bergen –Losna 

                                          

                                              Vikingevåg på Byrknes.

 

Passeringene ved Alversund og Bruknappen er så knappe at det blir regnet for å være på grensen av det forsvarlige med en så stor båt.
Har man en høyere seilmast kan man gå Bakkastraumen, eller Fonnesstraumen som noen er begynt å kalle den. Her er seilingshøyden 18 meter, men for bare seil, blir det mange meget korte «bautinger», vendinger, når det blåser nordavind.
Det var nok Kilstraumen som ble valgt i gamle dager da det bare var vind som var fremdriftsmiddelet.
Jeg har hørt om en gammel skipper som var på vei inn i Kilstraumen med en 80 fots båt. Strømmen var så sterk at han ikke klarte å forsere.
Den eneste utveien hans var å snu båten og gå ut igjen. En uhyre farlig manøver, men han kom velberget fra det.
Herfra åpner landet seg og Fensfjorden ligger klar til å bli krysset.
Rett etter disse nordre utløpene passerer man på styrbord side, et nes som kalles Vardetangen. Dette er det vestligste punkt i Norge, på fastlandet.
 Rett innenfor kan man i dag se flammen på Mongstad, som representerer en mengde kjempestore tankskip som krysser kursen vår.
Uansett, selv på 60 tallet, kan det komme andre skip som krysser kursen vår. Da er det ikke alltid like lett å vite om man passere foran et skip som kommer fra styrbord, som man vanligvis har vikeplikt for.
Da har sjøfolk et godt knep til å fastslå dette.
Man tar et «med», fastpunkt, det møtende skip i forhold til en sprosse i vinduet, holder hodet helt i ro, dersom skipet går fremover i forhold til sprossen, vil det gå forbi deg, foran. Går det bak sprossen, vil du passere foran, men dersom det står i ro, har dere kollisjonskurs og du må senke farten eller legge kursen mer mot styrbord.
Før Radaren ble vanlig, var dette en grei måte å finne det ut på. På lang avstand er det ikke så lett å avgjøre dette ellers.
I dag har man vikeplikt for skip fra begge retninger, da Fensfjorden er blitt en trafikk sikkerhetssone.
Å beregne farten på disse gigantene av noen tankskip er ikke så lett uten radar. Man kan bli liggende i «evigheter» å vente på at de passerer.
Det neste punktet i dette skyss-systemet, var Vikingevåg på Byrknesøy.
Distansen er bare 4,5 n.m., men det å krysse Fensfjorden har nok vært av de vanskelige og strabasiøse skyss-etappene.
Fensfjorden ble regnet, før, for en av de vanskelige å krysse, i dag regnes den som en av de største «havner» i Nord-Europa. Tidene skifter.
Det kan ofte være vanskelig å se landet på andre siden, hvor man skal styre.
 For vår tur er det to valg, Ånnelandssundet på østsiden, eller Mjømna-sundet innenfor Byrknesøy-landet.
Problemet nordover er at det ligger noen små skjær, Reieskjera, midt mellom disse alternativene. I mørke og regntjukke kan det være vanskelig å skille dem ut.
Når jeg tidligere gikk sydover med båt, tok flammen på Mongstad nattsynet mitt, men kursen på broen over Skjelsundet var «rett syd», 180 grader.
Vikingevågs plassering, bekrefter at ordet Viking kommer av å være sjørøver. Dette er nesten den optimale plassering av en havn der man hadde utsikt begge veier for å røve dem som kom seilende. Likevel kunne man ligge i skjul og komme overaskende på dem man ville røve.
Kong Sverres Birkebeinere ble angrepet av Baglerne på dette stedet, seinere skjedde det samme ved at Birkebeinerne angrep Baglerne.
Så havnen har hatt en sentral rolle i uendelig tid, for alle som reiste på kysten. Neset på sydøst siden av Byrknesøy, har fått navnet Vikingneset, etter denne gode og mye benyttede havnen.
Vikingevåg er også mye brukt som første havn, av utenlandske seilere som kommer over fra Shetland.
Litt nord for denne havnen, ligger en dårligere havn som har navnet Fanteplass. Fant er det samme navnet som Splint som var det vanlige navnet på «de reisende» i dette området. Det var ofte ikke godtatt at slike folk fikk ligge «jamsides» med andre såkalt «bedre» folk.

 Det kan også være at navnet skyldes at havnen var så mye dårligere enn Vikingevåg ved siden.
Lenger nord kommer vi til øyen og stedet Mjømna.
Navnet betyr «Lårbeinet» og kan komme av at øyen ser slik ut, i fugleperspektiv, med «foten» pekende sydover.
Vi er nå inne i Gulafjord området med øyene utenfor.
Navnet Gule, betyr sterk vind, det kan være det forteller om fallvindene fra fjellene som Gulafjordene er vel kjent for.
Rett øst for sundet ved Vikingevåg, ligger et skjær som heter Guleskjæret.
Det vrimler med slike Guleskjær, både i Gulen og Solund.
Når en mann som drev sjøen, d.v.s. var fisker, kunne se ut kjøkkenvinduet sitt på skjæret utenfor, hvor mye vind og sjø det var før han begav seg ut med båten, var det naturlig at han kalte skjæret for Guleskjæret. Å ta slike «merke» på landet i forhold til sjøen, er noe alle som «driver» sjøen gjør.
Den gamle skyss leden nordover, fortsetter til øyen Søre Glavær ca. 7 nautiske mil. Den gamle skjenkestuen fra Glavær, er plassert på museum inne i Sogn.
Herfra er det 6,5 n.m. over Sognesjøen til Steinsundholmen i Indre Steinsundet. En velkjent handelsplass fra gamledager, Sognesjøen regnes for å være enda hardere å krysse enn Fensfjorden.
Ferden vår går ikke den veien, men vi dreier øst når vi passerer nordenden av Mjømna og krysser nordenden av Ånnelandssundet. Det rette navnet er Mjåsundet, «smalsundet», et navn som er lite brukt.
Det er godt mulig at Granvin ville valgt dette sundet på sin vei nordover, det er tross alt korteste veien mot Floli.


I sundet ligger stedet Ånneland og plassen Tunsberget. Sistnevnte er
«Tunet under berget». På samme måte som navnet Tønsberg har blitt til.
Øyen på østsiden heter Sandøy og helt nord ligger den kjente havnen med alle skjærene. Skjerjehamn.
Handelsted og hotell og det var et transittsted for alle Sognebåtene, som her fordelte seg til de forskjellige fjordene.
Enda litt lenger øst, passerer vi enda et sund som leder sør til Fensfjorden.
Dette er Brandangersundet, der det gamle reketrålersenter, Furnes i Gulen, ligger. Her i nærheten, Selviken, befinner seg også en gammel treskofabrikk som er gjort til museum.
Navnet Brandanger som har gitt navnet til sundet, inneholder samme navnet som Norges største dalføre bærer. (Gud)brandsdalen.
Gud er nesten den samme tittelen som de hedenske prestene i Norge hadde. «Gode». «Brandsdalen der Goden bodde.»
Anger har jeg nevnt tidligere, til å bety en liten fjord.
I denne lille fjorden ved dette stedet Brandanger, ligger en liten holme. Holmen ser ikke slik ut som de fleste holmer gjør, denne holmen har 5-10 meter høye bratte sider, og så er den ganske flat oppå.
Dette er den klassiske formen i naturen som blir kalt en «Brande». Bekreftet en rekke steder. Litle Brandsdal, litt lenger inne, har den samme formen mot himmelranden. Brandsøy ved Florø også.
Goden bodde på gården Brandval ved Vinstra.
Videre østover, passerer vi stedet Stevnebø på Hisarøy. Dette navnet har skapt stor debatt, noen har til og med villet at navnet henviser til Gulatinget.
Jeg har brukt stedsnavnet som en del av argumenteringen, i min bok om beviset på hvor Gulatinget fant sted.
I flere gamle islandske sagaer blir det utenlandske mannsnavnet Stefan, forvansket til Stefne. Dette var det gamle navnet, Stefnebø.
Her bodde sannsynligvis en underprest ved Gulatinget som het Stefan.
Logisk nok ville alle prestene være utenlandske i begynnelsen av kristendommens tid i Norge.
 Der er 3 slike navn (1100 tallet) på gårder, rundt Eivindvik, laget av utenlandske mannsnavn med en naturendelse.
Noen med mye makt, så det engang som meget påkrevd å endre alle stedsnavn som var relatert til den gamle hedenske Åsatroen, i kampen med å innføre kristendommen i Norge.
Ferden går videre østover mot gården Floli, der det er laget en flott markering av 1000 års stedet i Sogn og Fjordane. En rekke av monolitter i stein i en meget attraktiv park.
 Der antar man Gulatinget ble flyttet til på midten av 1200 tallet. Fordi en halvøy som tilhører Floli gården, bærer navnet Guløy.
 Høyst sannsynlig er den kalt etter det at den ligger midt i Gulafjorden. Nevneverdig vind er der ikke.
Tinget ble flyttet (midt på 1200 tallet) av Håkon Håkonsson til:

 «Guløy nord for Bergen, hvor han lot bygge en kirke også.»
Etter omvisning på denne markeringsplassen og foredrag om Gulatinget, forsetter seilasen vestover gjennom sundet ved Eivindvik.
Ser man over fjorden, i det man forlater kaien på Floli, sees denne førnevnte «branden» på toppen av Litle Brandsdalen, i silhuett mot himmelen.
I sundet er det mulig å se deler av denne muren som går rundt hele Eivindvik og også over en del av øyen Fonna.
Muren er ca. 1700 meter lang, 2 meter høy og 1 meter bred og inneholder 3 stor steinhus, bygget samtidig eller før.
Etter min mening er den bygget for å ringe inn Gulatingsplassen og landingsplasser til alle som kom med båt til tinget.
Steinmassene som har medgått til denne muren er 3-4 ganger større enn tidligere nevnt Håkonshallen i Bergen.
Her kan man også se noen av de 4 fjellene/Vetene som omgir Eivindvik,
hver Vete, ganske nøyaktig, i de fire kompassretninger.
 Der blir kommunehuset senter.
 Begrepet Fonn er et frittliggende fjell som går opp i en bue fra grunnlinjen for så å gå ned til samme grunnlinje. Fanebust betyr derfor «bustaden under Fonna». Fane er fordanskning av ordet fonn. Passer meget godt på Fanafjellet ved Bergen også. Snøfonn er en spesialisering av begrepet fonn.

De fire vetene som markerer Gulatinget.
Midtunfjellet over garden Midtun, Svabergfjellet, Stevnbøfjellet og Nevedalsfjellet.