Blogg nr. 120   Toten og Totland.

Jeg var en vinter på biltur fra Vestlandet til Lillehammer.
 Da jeg tok av fra riksvei E-16 ved Fagernes, kom jeg inn på en veistrekning, forbi Dokka mot Gjøvik, som jeg husker meget godt.
Er der ikke en sang som sier: «bakke opp og bakke opp og bakke ned?»
Det er det jeg husker, uendelige oppoverbakker med tilsvarende nedoverbakker.
Jeg husker dem spesielt fordi det var skikkelig vinterføre med veier dekket av snø. Som bilist fra Vestlandet, vet jeg at i slike bakker er det lett å miste veigrepet og da er det nesten umulig å klare å løse bilen midt i bakken.
Grunnet den fuktige luften hjemme vet jeg dette av bitter erfaring.
På Østlandet er det annerledes, skikkelig vinterføre er ikke noe å frykte der.
Men erfaringen fra hjemme sitter dypt, slik at det ble hele tiden å holde pusten til jeg var opp på toppen.
I ettertid har jeg bilt mye i dette området som er mellom Randsfjorden og Mjøsa og som i hovedsak dekker de to kommunene, Østre Toten og Vestre Toten.
I sannhet mye av «bakke opp og bakke ned». Området kunne meget lett vært kalt slik en bydel av Bergen kalles, Åsane.
Helt fra jeg var barn har jeg alltid trodd at begrepet «Ås» har blitt til etter å være oppkalt fra gudene i Åsatroen. En Ås, flere Æser.
Thor Heyerdahl mener sammen med Snorre Sturlasson at Æsene kom inn i Skandinavia samtidig, eller litt før Kristi fødsel.
Ser man på ættestigen, genealogien etter Odin, får man samme tidspunkt om man regner 25 år pr. generasjon.
Gudene, litt høyere enn menneskene, men ikke på langt nær så høye som fjellene?
For den tids mennesker var naturens viktighet, uendelig langt over en vanlig dødelig mann.
Et høydedrag eller en ås ville være mer enn nok å kalle opp etter for et dødelig vesen, selv en gud.
Dersom denne logikken holder i forhold til begrepet Ås, kan navnet være kanskje et par århundre yngre enn Kr. f.?

Spørsmålet blir da, siden jeg regner slike naturnavn for å være minst 2000 år gamle, Hva het en Ås før den fikk navn etter gudene?
Dersom man antar det er denne spesielle kuperte naturen som har gitt navn til dette området, Toten, kan da det ha vært den opprinnelige betegnelsen på topografien i dette landområdet?
Der finnes også et mindre sted i området som heter Toten. 
Leiter man blant stedsnavn etter lignende ord som Toten, finnes der en rekke steder som kalles Totland.
Disse som kaller seg eksperter, relaterer Totland til det plattyske ordet «Tot»,
som betyr død.
Dermed skulle alle med slike navn være områder hvor man drev med ofringer av dyr og mennesker?
Slike steder var vanligvis sentrale steder i en bygd, der mange mennesker bodde og tok del i dette som også ble kalt (offer)lunder.
 Derav alle stedsnavnene med navnet Lund. Sverige har en stor by som kalles Lund.
De stedene, som jeg har funnet som heter Totland, er ikke slike sentrale steder, de ligger ofte litt avsides fra de store jordbruksbygdene.
De har til gjengjeld mye av den samme naturen, «bakke opp og bakke ned» som også Toten har.
Et annet tysk ord er «totenslager» også kalt batong eller kølle. Dersom «tot» i denne sammenheng betyr død, synes det å være et dårlig redskap til å drepe folk med.
Politiet bruker slike redskap for å holde ro og orden blant befolkningen.
Derfor synes det mer troverdig at det er et redskap som forårsaker en «kul» i hodet på folk?
Andre ord i språket vårt er bl. a.(tommel)tott, mindre enn de andre fingrene.
Man sier også (tarm)totter om de små knortene inne i tarmene våre.
Likeledes har vi uttrykket. «Å være i tottene på hverandre». Kanskje også «tåte(smokk)»?
Slike rester etter ord i språket vårt, gjenfinnes ofte i noen av de sammensatte ordene vi bruker.
Selve grunnordet synes å ha forsvunnet, men jeg erfarer at når jeg finner løsninger på sammensatte stedsnavn, som da er meget gamle, gjenstår deler av navnet og peker på ord som engang fantes i språket vårt.
 Ved å sammenligne en rekke stedsnavn, kommer det ofte frem en fellesnevner fra naturen i alle som bærer samme stavelse.
 Hvorvidt Totland og Toten har en slik opprinnelse er vanskelig å bevise, men
når naturen på disse stedene synes å ha de samme hovedtrekkene i topografien er det nærliggende å anta at det er slik.
Det fremkommer et slags system for hvordan stedsnavnene oppstår, en rekke korte, men presise stavelser, angir sentrale deler av naturen.
Der finnes navn som har opptil 4 stavelser.
Bjor-eid-dals-elva er et godt eksempel. Jo lenger elven fjerner seg fra utspringet, midt på Hardangervidden, og nærmer seg mer bebodde områder,
forsvinner den ene stavelsen etter den andre. Til slutt kalles den bare «Eia».
Jeg ser at stedsnavnene oppe på fjellene, langt vekk fra folk, beholder sine navn slik de var opprinnelig.
Derfor er slike navn lettere å tyde.