Blogg nr. 121   Strusshamn.

Sommerens underholdning fra NRK på TV, har vært å følge seilskipet Statsråd Lehmkuhls reise fra Nordkapp og sørover kysten.
Endepunktet, etter å ha vært på Shetland, var Strusshamn på Askøy.
Selv om jeg er oppvokst i nærheten, har jeg aldri vært på selve stedet.
Strusshamn har vært en sentral plass med den gode havnen og handelsted med gjestgiveri og mølle.
Det tyder på at en av disse skyss-plassene, som jeg har regnet opp tidligere, kunne ha vært her, men avstanden fra skyss stedet Brattholmen er for kort til at dette har vært en av de opprinnelige skyss-stedene.  
«Kultur historisk Vegbok for Hordaland» antyder at navnet Strusshamn, kan ha noe med det gammel norske ordet, «stutr», som betyr stut eller okse.
Da det ikke gis noen nærmere begrunnelse for denne antagelsen, er det meget vanskelig å forstå hva som ligger til grunn.
At navnet begynner med «st», synes å være meget tynt, men denne tynnheten i navnetyding er ikke ukjent i norsk stadnamnforskning.
Derimot er der et ord som heter «strut» som kanskje kan være grunnen til navnet.
Med ordet strut, forbinder jeg det med slike kremsprøyter som man bruker når man skal skrive på en bløtkake.
 Det er selvfølgelig en mengde andre anvendelser av noe slikt også. En strut var «noe tynt noe som stakk ut» mener jeg å huske.
 Nærheten til ordet «sprut», eller vannsprut, synes å være ganske klar, når man klemmer sammen f.eks. en hageslange.
Tar man kartet over Strusshamn for seg, ser man et trangt innløp med en meget lun og beskyttet havn innenfor. Helt innerst i havnen er det enda et trangt innløp til en ytterligere havn, rettnok i miniformat.
Dette kan være den «struten» som kan ha dannet grunnlag for navnet Strusshamn.
Det at naturformasjonen gjentar seg nok en gang, rettnok nedskalert, er så særpreget at det utmerket godt kan være det som gir navnet.

Man må huske at den som gir navnet, høyst sannsynlig har befunnet seg i en gruntgående robåt, slik at det er forhold for en slik båt som er avgjørende.
Ror man sakte forbi landet, oppleves naturen på en mye mer intens måte.
Uten andre navn-eksempler, må jeg innrømme at denne forklaring er litt tynn.

Det er mange som har spurt meg hvordan jeg kan finne disse løsningene på stedsnavn som jeg skriver om.
Dersom man sender små barn ut i naturen på egenhånd, for evt. å plukke bær eller annet, vil de når de kommer tilbake, ha en hel eventyrfortelling å berette om alt de har opplevd.
Opplevelsene blir knyttet til hendelser de har hatt forskjellige steder i den naturen de har ferdes i. Som f.eks. skitnemyren eller blåbærplassen eller den store steinen, også videre. Det særegne ved den plassen blir påpekt når det skal gjenfortelles.
Det er slik voksne mennesker også satte navn på steder i naturen, selv om deres navn ble mer opplysende og varige, slik at andre kan følge i deres fotspor.
Det som gjør det vanskelig er at ettersom tiden går, forsvinner eller forvanskes de ordene som blir brukt. I det gamle språket vårt, særlig blant bønder, finner man ofte rester etter disse ordene.
Når man prøver å forstå betydningen av navnet uten å studere den naturen som dannet grunnlag for navnet, blir det særlig vanskelig.
Så, ganske enkelt og naivt, forestill deg at du skal beskrive for andre, med bare et eller få ord, den naturen som ligger foran deg.
Man velger alltid det ved denne naturen som skiller seg ut, som er særegent for akkurat denne plassen.
Lange ord eller ord som krever litt ekstra tungegymnastikk, bli nedkortet over tid, men som oftest bevares de 2-3 første bokstavene, eller første stavelsen. Meget sjelden kommer det nye bokstaver, men de kan noen ganger endres for å gli lettere på tungen.
Kanskje slik med Strut som kanskje har blitt Struss også?
Selvsagt er det ikke så enkelt hver gang. Noen ganger føles det som man har grepet løsningen i «halen», men så viser det seg at slik var det ikke, likevel.

På Byrknes i Gulen er der en stor slekt som har navnet Einebærholm som slektsnavn. Alle vet at navnet stammer fra en liten holme på nordvest siden av  hovedøyen . Holmen var bebodde av bare en familie tidligere.
Jeg kom ganske fort til det at Eineboer hadde blitt endret til Einebær gjennom årene. Men,--- der er ofte et men.
Litt lenger inne og nord, ligger der to små holmer som heter store og lille Einebærholm.
Eier av den gården som eier holmene, hevder bestemt, der aldri har bodd folk på dem?
Jeg tar vanligvis ikke et avslag som det endelige.
En dag dro jeg ut med småbåten for å «saumfare øyene». Kartet viste at der kunne være mulighet.
Dessverre viste det seg at eieren hadde rett, det er en umulighet at noen kunne ha bodd på noen av dem. For å bo på en holme, må man ha en båt og det er ikke mulig å «lande» en båt noen steder rundt begge holmene. Nordvesten står rett inn fra havet og umulig gjør dette.
Så muligheten ligger for en annen til å prøve å løse navnegåten?
Når man finner to/tre eller flere slike navneantagelser som passer med naturen, så er det stor mulighet for at man er på rett spor.
Når jeg skriver i Word, får jeg ofte en rød strek under ord som jeg skriver feil.
Den feilen som ofte går igjen, er at jeg setter inn en «d» for mye.
Jeg tror dette er noe som henger igjen fra den gang jeg lærte rettskriving.
Da var språket vårt, i større grad, påvirket av «det danske tungemålet».
Et åk som vi ikke så lett blir kvitt.
Dette går også igjen i stedsnavnene våre, selv om de har blitt forsøkt tilbakeført, er det ingen som helt sikkert vet hva de het før danskene med sitt språk endret stedsnavnene. Man kunne ikke endre familienavnene, slik at en god del av dem, ennå har den danske formen.
Et av dem er Finden på sørsiden av Sognefjorden.
Vi kjenner godt til Synnøve Findens varemerke, navnet har høyst sannsynlig sin opprinnelse herfra.
Finden er en smal halvøy på sørsiden av fjorden, vegløs og fortsatt bebodd.
Den danner et grunt sund som leder inn til en liten fjordarm med Finnabotn helt inne.
Ekspertene vil ha det til at spissen på neset danner en slags øy som skal ha gitt navnet.
Finden har en ganske slak oppstigning på nordside og går bratt ned på den siden som vender mot fjorden inn til Finnabotn.
For meg synes neset å lignes med en finne på en fisk, i meget større målestokk.
Navnet inneholder denne danske «d» som har falt bort i det bekreftende navnet Finnabotn.
Så min mening er at stedsnavnet Finnen har vært det opprinnelige. Etter det at neset lignes med en fiskefinne, slik de fleste naturnavn også er oppkalt etter naturens særpreg.
Dessverre har jeg nå gått tom for nye stedsnavn løsninger. Dette blir den siste på en stund.
Jeg skal dog avslutte, neste uke, med noe som står mitt hjerte nær, en appell til Norges befolkning om å ta Gulatingets plassering i Eivindvik og også denne muren som innringer stedet, frem i lyset slik det fortjener.