Blogg nr. 82  Toska, Toskedalen og en litt lang svømmetur.

Det er utrolig hva man kan komme over når man leser kart. Visste dere at på Osterøy er en dal som heter Toskedalen?
Osterøy har bidratt med mange navneløsninger, ikke minst selve navnet som jeg har omtalt i blogg nr.3.  Navnet Mjøs som har ledet til forklaringen på Mjøsa i blogg nr.5, og Bruvik som har vært med å forklare begrepet Bru i blogg nr. 10.
Toskedalen ligger på nordøst siden av øyen, ved slutten på veien som kommer fra Stamneshella.
Navnet fasinerte meg, da jeg i mange år har søkt å finne en forklaring på øynavnet Toska i Hjeltefjorden.
Dessverre har jeg ikke så mye fantasi som «Norsk Stadnamn Leksikon», de mener at den ligner på en torsk.
Utfor øyen Bømlo ligger der også en øy som heter Toska, så det er nærliggende å anta at navnet har noe med øy å gjøre?
Denne Toskedalen er litt spesiell fordi den helt nede ved sjøen har en åsrygg som deler begynnelsen på dalen i to. Slik at den har en elv, Storelva, på ene siden og en mindre på andre siden.
Grunnen til at jeg har et slikt forhold til denne øyen Toska i Hjeltefjorden, er at jeg engang for uendelige mange år siden, opplevd en meget dramatisk natt utfor den.
Det må ha vært i 1967, jeg hadde ervervet meg mitt første «skip», en 19 fots tresnekke med en liten hytte på, og med en 5-9 sabb semidiesel, ensylindret oppfyringsmotor.
Motoren var nok i største laget, for båten ristet mye og lakk en del hver gang jeg hadde gått mye med den.
Jeg hadde fått det for meg, i mitt ungdoms overmot, at det var mye enklere å gå til Masfjorden om natten, fordi jeg da kunne se disse sektorlyktene som er over hele kysten vår. De har blank (gul) sektor som viser hvor det er trygt å gå.
 I ettertankens alder er det ikke så selvsagt, for om man «mister» dette gule lyset, i et øyeblikks uoppmerksomhet, kan det være lett å ta feil av et annet lys, og da er man «ute å kjøre.»
Sektorlysene har rettnok en rød på ene siden og en grønn på andre siden, slik at ved å svinge til en av sidene, vil se at man er ut av sektoren, men i nattens mulm kan man lett gjøre feil. Det er et meget godt hjelpemiddel i tillegg til andre navigasjons hjelpemidler.
Jeg var på vei nordover Hjeltefjorden i august, klokken var litt over tolv og det var bekmørkt og stille.
Da slapp koblingen til propellen og motoren ruste opp. Det gikk noen sekunder før jeg rakk å komme ut av hytten og slå den ned. Vannet fosset da inn og det var ikke mulig å holde unna med en bøtte. Valget var enkelt, båten sank.
 Jeg hadde nettopp passert Skjelanger på Halsnøy og det syntes ikke å være så langt å svømme. Men strømmen var i mot, så etter en stund snudde jeg mot øyen Toska som syntes uendelig langt unna. Jeg kan ennå etter over 50 år, huske silhuetten mot himmelen av plantegranen på øyen.
Etter 5 kalde timer kom jeg inn på nordvest siden av Toska i sekstiden om morgenen ganske så nedkjølt, jeg måtte dra meg etter armene innover land. Ette hver begynte bena å fungere også.
Sigfred Toska het den hjelpsomme bonden jeg kom frem til og som hjalp meg.
Solen var da kommet opp og etter noen timer var jeg helt fin.
Siden da har navnet Toska hatt en helt egen betydning for meg.
En liten grønn perle i havet, med vennlige mennesker, der solen alltid skinner, er ikke det en drøm for mange?
Da jeg studerte på kartet denne avsides dalen på Osterøy som heter Toskedalen, slo det ned i meg, kanskje den vanlige uttalen av navnet Toska som en stavelse ikke er helt riktig?
Begynnelsen av denne dalen ved sjøen, er på en måte to-delt av denne åsen i midten.
Hva om det skal være stavelsen to og at resten skal være nedkortet fra begrepet skar?
Et skar er en kløft i terrenget som deler det i to deler.
Øyen Toska i Hjeltefjorden er nesten delt, i flere deler. De henger sammen, men den nordligste delen kalles Ut-Toska, fordi den nesten er avskilt.
Studerer man Toska utfor Bømlo, viser det seg at denne øyen også er nesten avdelt av våger eller skar.
Dermed blir forklaringen på navnet Toska på begge øyene og Toskedalen på Osterøy: «To-skar- øya» og «To-skar dalen»..
I Eggedalen på Østlandet er lignende navn brukt på et fjell, Toskardsfjellet.
her er «d» en i behold, noe som ytterligere bekrefter min forklaring.

 

Blogg nr. 81    Rusta, Røst

Helt siden jeg foretok min solo seilas med Penelope rundt Island i 2001,
har jeg trodd at ordet «rust eller røst» betyr «straumsjø».
Jeg var en del nervøs for å seile rundt «Langanes» til Raufarhofn på østsiden av Island, som er et virkelig langt nes, derfor spurte jeg meg for i havnen Vopnafjørdur om forholdene.
En Islandsk fisker fortalte meg at jeg skulle holde meg tett inntil land når jeg rundet spissen, ellers ville jeg komme ut i «rusta eller røsta».
Det var meget grunt der på neset, så jeg holdt god avstand da jeg passerte og dermed fikk jeg erfare det han mente med «rusta/røsta». Det ble noen harde timer.
Straumsjø er blant det hardeste man kan komme ut for med en båt. Når strømsetting av tidevannet møter stor havsjø dannes det bølger som er meget vanskelige å takle. De kommer liksom fra alle kanter og kan bryte inn over dekk på ganske store båter. Mens store bølger på havet har en retning og en forutsigbarhet, så kan straumsjø lignes med en heksegryte.
På vestsiden av Færøyane ved øyen Mykines er dette fenomenet særdeles fremherskende. Bonden som bor der hevder, muligens noe overdrevet, at man kan bare komme i land på øyen 5 ganger i året.
Strømsettingen av tidevannet der borte kan komme opp i 12 knop, slik at nesten alle båter må ta hensyn til den.
I mitt tidligere innlegg om Træet, (blogg nr. 60) nevner jeg navnet Rusta rett før bakken ned til dette stedet på Frøyset.
Nedenfor denne plassen, som jeg husker folket på Frøyset kalte Rusta,
 ca. hundre meter ned, er sjøen med strømmen inn og ut fra Austevågen, samt utløpet av Frøyset-elven. Det har derfor vært nærliggende for meg å tro at det
er denne tidevannsstrømmen som har gitt navnet Rusta.
I denne «etterpå klokskapens alder» har jeg begynt å tvile på dette.
Stedet Rusta ligger altfor høyt oppe fra sjøen til at det kan være den som er utgangspunkt for navnet.
Dessuten er det andre indikatorer som peker mot en annen løsning.
Det kan synes som om det er avstanden fra gården Frøyset som er avgjørende for navnsettingen. «Den bosettingen som ligger lengst unna, eller ytterst» er kanskje en bedre begrunnelse. Frøyset har ganske sikkert vært et Hov til ære for guden Frøy, og den eldste bosetningen der.
På en seilskute har vi betegnelsen røst-jern, som er det jernet som er plassert ytterst på begge sider av skutesiden for å holde masten oppe.
Disse røst-jernene er satt fast med gjennomgående bolter, og er det kraftigste beslag om bord.
På et hus med vanlig mønetak kalles enden av taket/ huset for «røstet».
Tidligere har jeg i et annet innlegg kalt denne trekanten som dannes under røstet, for «bjor».  (Blogg 41)
En god seilervenn fra England kom engang til meg og ville låne kart for å seile til Lofoten og Røst.
Da jeg selv har seilt i dette området, prøvde jeg å advare ham om at det kunne være meget vanskelig å navigere rundt Røst.
Landet er meget lavt, uten særegne landemerker og med en mengde skjær, båer og grunner. Dessuten er skodde en faktor som forekommer meget ofte.
Dette var i den tiden da vi ikke hadde annet hjelpemiddel i navigasjonen enn kompass og sjøkart.
Engelske yachts-menn er ofte meget dyktige på å vite om tidevann og strømsettinger og forhold lik deres egen kystlinje. Skjær og båer, er de lite vant med og noen av dem som er over høyvann, er i Norge dårlig merket på kartet og meget lett å overse.
 Da han kom tilbake forklarte han, etter nøye studium av sjøkartet, var han kommet til at det var best, ikke å seile inn i dette området. Spesielt fordi jeg hadde sølt kaffe på et av kartene, sa han!!!
Fra fjellene over Bodø kan man se helt ut til øyriket Røst på klare dager, men det er så absolutt i kanten av synsrekkevidden.
Norsk Stadnamn Leksikon baserer forklaringen på navnet Røst etter det gammelnorsk og islandsk sier røst betyr: Havstrøm.
Dersom denne begrunnelsen er grunnlaget ville det være mye mer sannsynlig at man brukte Moskenes -Straumen ved Lofoten, den hører til en av de sterkeste vi vet om i Norge.
Jeg betviler havstrøm som opphav til navnet Røst og mener det er mye mer sannsynlig det betyr: «ligger lengst unna, eller ytterst.» Slik jeg har forklart om røst-jern og røstet på hus og Rusta på Frøyset.
Det er flere steder på Østlandet som heter Rusta, men det er vanskelig å danne seg en mening fra kartet om hvorfor, fordi utbygging av boligområder og annen urbanisering skjuler den opprinnelige beliggenheten i forhold til gammel bebyggelse.
Tidligere innlegg nr. 41 Hund, beskriver ordet som det første som møter deg, sett utenfra. Røst blir da andre veien, sett innenfra.

 

 

 

 

Blogg nr. 80  Engelsk- norsk, Farm, eventyr m.m.
Da jeg engang i overmot fortalte mine tre barn, som alle er blitt akademikere og snakker engelsk mye bedre en jeg gjør, at engelsk er norsk i sin opprinnelse, brakte det meg inn i en ustoppelig diskusjon med dem.
Likevel kommer det av og til en SMS fra dem om et ord som finnes i engelsk, som vi/jeg trodde var et erke norsk ord.
Det hjalp jo meget godt på min troverdighet at språkprofessor Jan Terje Faarlund ved Oslo universitet, hevdet det samme en god stund seinere, i 2012.
En gang på et seminar om Gulatinget i kommunehuset, hevdet jeg overfor 2 eldre engelske professorer at ordet og begrepet «farm» er et norsk ord. Min evne til sterk argumentasjon på engelsk, var på den tiden liten, så jeg ble litt overkjørt.
Det forandrer ikke det faktum at det er et norsk ord. Fiskere på kysten her i området kjenner godt ordet, det brukes/bruktes når båten er/var godt lastet, og begrepet farmen omfatter alt som den er lastet med.  
For å forstå påstanden: Ordet gard/gård er kommet fra det gjerdet (garden) som den første bonden satt opp. Selve navnet på en gård kommer av det som han skapte, jorden i seg selv, har ikke noe navn.
Vikingtiden som blir så glorifisert i dag, var ikke annet enn en rekke erobringsforsøk på å underlegge seg landene i vest. Det var ikke langt unna til at det hadde lyktes også. Samtidig må det ha vært en meget stor utvandring av bønder fra Norge som søkte ny og bedre jord. Den beste og fineste åkerjorden i Norge, blir kalt «eng» som et sammenligningsord med den jord man fant på andre siden av Nordsjøen, England.
Alle disse bøndene som dro hjemmefra med familie og alt de eide om bord i båter, kalte den første jorden de slo seg ned på, etter alle eiendelene de hadde med seg, «farmen», alt som var om bord i båten.
Det har nesten alltid vært kampen om mer jord menneskene har slåss om.
Dette skjedd for «bare» ca. 1000 år siden, slik at mange av stedsnavnene der borte er mye eldre, noen kan ha blitt overført fra Norge.
Navnet Oslo som jeg har skrevet om tidligere (blogg nr.31) omhandler utløpet (osen) av elven Alna, samme navn på elv finnes også i Nord England.
På Hebridene, de gamle norske «Suderøyene» er nesten alle navn gjenkjennelige for en nordmann. Bare hovednavnene på øyene synes å være av gælisk opprinnelse.
Det kan være påvirkningen fra det franske språk som har gjort artikuleringen av engelsk så fremmedartet for norske tunger.
 Etterkommeren av Gange Rolf i Normandie vant jo denne kampen om England og det franske språk ble talt av overklassen, adelen, slik som dansk ble infiltrert i norsk.
Ordene skrives jo nesten på samme måte som på norsk, men uttalen blir helt annerledes.
Nesten alle navn på kroppsdelene våre, familie, jordbruksredskaper og dagligdagse ord er mer eller mindre skrevet på samme måte.
Enkelte ord har endret betydning, men er lett å kjenne igjen. «Friend» kjennes jo lett som «frende» med en beslektet betydning. Ordet «adventure» er meget likt vårt eventyr, men har en begrenset betydning.
Begrepet «old» har vært et ord i norsk, men har nylig gått ut av bruk, noe Oldtiden, olding og oldsaker vitner om.
 I Norge er tittelen bonde meget vel anskrevet, men tilsvarende finnes ikke i England. Tittelen «peasant» er negativt ladet, og skal ha opprinnelse fra et fransk ord som tilsvarer leilending eller husmann.
For 1000 år siden og mer, Har disse områdene i vest fremstått som «det forjettende land», på samme måte som Amerika gjorde seinere.
De utvandrende norske bøndene klarte ikke å beholde «odelsretten» som Håkon den Gode gav tilbake til de hjemmeværende.
 De engelske bøndene ble offer for Lensvesenet ,som ga nesten all eiendomsrett av jorden, til konge og adel.
De britiske øyer er et sammensurium av folkeslag. De første vi vet om, skal være Pikterne, (de malte) som Romerne slåss mot. Pikternavnet brukes om den opprinnelige øybefolkning i nord, Skottland.
Dernest skal Gallerne ha kommet, 300 år før Kristus. Gælisk språk er andrespråk, eller likestilt noen steder i Skottland.
 En brite er opprinnelig fra Bretagne i Frankrike.
Romerne rådet i 500 år etter Kr. Deretter kom tyskerne, Sakserne og  Englenderne.
 Angelsakserne som engelskmennene henviser til som sine forfedre i kampene mot nordmennene og danskene.
Skal man tro den gamle islandske saga om Frithjof den Frøkne, hadde småkonger fra Sogn allerede erobret Shetland og Orknøyene før Harald Hårfagres tid, anno 872.
Disse steinborgene som blir kalt Brocher, sto da allerede på øyene i vest.
De blir tilegnet Pikterne, men ingen vet riktig hvem som bygget og hvorfor,
heller ikke når de ble bygget. De omtales som meget gamle flere steder i de gamle sagaene om vikingene.
Navnet Ork i Orknøyene, mener man skal bety «villsvin» og er det eneste ordet som er igjen etter Pikterne. Dette er ytterst tvilsomt, da vi har denne stavelsen i flere av våre norske kystnavn. Som f.eks. Orkanger og Orkneset.

 

 

Blogg nr. 79.  Kveldulv,

I min bok om og bevis av hvor Gulatinget lå, bruker jeg et utdrag av sagaen om Egil Skallagrimsson fra Island som en del av beviset.
Bestefaren til denne Egil, het Ulv og ble kalt Kveldulv. Han emigrerte til Island fordi han ble uvenner med Harald Hårfagre, da en sønn av ham ble drept.
Den sønnen som reiste med ham til Island, var da kalt Skallagrim og Kveldulv døde på sjøreisen bort, angivelig på grunn av utmattelse ved sin kraftanstrengelse som såkalt berserk i hevnangrep på kongens menn, en hendelse som muligens fant sted et sted i Solund.
Islendingene i tiden etter, visste ikke hvorfor han ble kalt Kveldulv.
De forklarte navnet, i seinere tid da sagaene ble nedskrevet, med at han ble
«Hamram om kvelden».  Ordet skal visst bety at han tok på seg «hamen» til en
ulv. En ikke helt ukjent oppfatning av de gamle vikingene, de kunne omskape seg til et dyr under spesielle forhold.
Denne sønnesønnen hans, Egil, var ikke en helt så enkel fyr. Han var det vi i dag kaller et «brushode», en mann som handlet i affekt på et øyeblikks innskytelse,
Noe som ofte brakte ham inn i mye bråk.
Det var den samme Egil som seinere i livet sitt, gikk holmgang mot Atle Skamme i Eivindvik og drepte ham. Kampen foregikk ikke ute på Timmerøy
 slik mange lokale sier det skjedde, men sagaen er klar på at det var avholdt like ved tingplassen. Så kanskje rett utfor inngangen til kommunehuset??
Egil Skallagrimsson er en gammel sagahelt på Island, han var kjempesterk og var meget flink til å «kveda», noe  Islendingene verdsatte meget høyt.
Denne spesielle hendelsen skjedde i den første tiden hans i Norge. Han kom på besøk til en veidslegård som var drevet av en av kongens menn på Atløy, samtidig som kongens følge var der.
En veidslegård var en gård som kongen eide, med jevne mellomrom besøkte han den sammen med hirden sin, som da åt opp det gården hadde produsert i mellomtiden. Disse gårdene var kanskje ervervet som krigsbytte, etter slaget i Hafrsfjord.
Egil ble servert øl av verten, men ikke det beste, som var reservert kongen, som da var Harald Hårfagre.
Dette tok Egil meget dårlig opp, og inne i samme salen som kongen var, slo han i hjel denne kongens mann som serverte dette simplere ølet.


 Deretter la han på sprang ut av huset.
Kirken på Atløy i dag, er på et sted som heter Vilnes, og det er nok mulig denne gården var på samme sted.
En mengde av kongens menn søm fòr hele øyen for å finne Egil, men han hadde svømt ut til en saueøy utenfor. Tilslutt kom 2 menn roende til denne øyen også. Egil slo dem da i hjel og tok båten deres.
Historikere vil ha det til at dette var i Sauesundet på østsiden, men sagaen sier ganske så klart at det var bare en øy man hadde sauer på.
Sagaen sier også: « Han rodde hele natten og litt av morgenen også for å komme til frendene sine.»
Frendene hans kan mest trolig ha bodd i den bygden der bestefaren, Kveldulv, kom fra.
På nordsiden av Førdefjorden ligger der en bygd/grend som heter Kvellestad. Det kan være dette navnet som har gitt Ulv, tilnavnet Kveldulv.
D en er vanligvis stum i slutten av ord, slik at Islendingene kan ha tilført en d for å få en mening i navnet.
Måler man distansen på sjøen fra en av de ytterste øyene på sørsiden av Atløy,
helt til Kvellestad, får man ca. 21 nautiske mil. De gamle i vikingtiden regnet, gjennomsnittlig over en lang distanse, at man rodde ca. 3 nautiske mil pr. time.
Forklart i blogg nr.xxx
Dette gir 7 timers roing til denne plassen og passer meget godt med denne antagelsen.
Navnet Kvellstad har sammenheng med ordet «kve», en innhengning for å samle kveget.
Der kommer 2 elver ned gjennom Kvellestad dalen, den vestligste danner en
bue eller et nes, som sammen med terrenget bak danner en naturlig kve til å holde dyrene samlet uten noe gjerde.
 Ikke så annerledes enn opprinnelsen til stedsnavnet hage. Blogg nr. 21.
Folket på Kvellestad har nok vært inne på denne sammenhengen med Kveldulv tidligere også. De har hatt fiskebåter som har båret dette navnet Kveldulv, flere ganger. Kanskje de har gamle overleveringer i slekten om sammenhengen?
Det fasinerer meg når man i gamle sagaer fra Island, kan lese om dramatiske hendelser for mer enn 1000 år siden på steder her på kysten i Norge man kjenner godt og har vært på mange ganger.
Tenk på det, for mer enn 1000 år siden, «eksisterte» ikke Amerika, Australia eller noen av dagens kjente områder på sørsiden av ekvator?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.

  

 

Blogg nr. 78  Rutle, Rutletangane, Kyrkjeøy og Guløy.

Tidligere, i flere innlegg, har jeg brukt uttrykk som gamle mennesker brukte i sin hverdag til å finne forklaring på naturformer som synes ukjent av folk flest og da spesielt «Norsk språkråd».
Slike som min bestemor sa om «rome/råme,» (blogg nr.26  Romarheim) eller gamle bondeuttrykk som «daure» (blogg nr.50  Daurmålfjell) og flere andre.
Jeg har før uttrykt min mangel på løsning av stedsnavnet Rutle, men nå har jeg fått et nytt innspill fra en gammel bonde.
Han sier at etter at møkken har blitt spredd og mestedelen har kommet jorden til gode, blir det liggende igjen små klumper med møkk som blir samlet opp.
Dette kaller man «rutlemøkk».
Uttrykket gir en god forklaring som passer meget godt til utseende av jorden på gården Rutle.
«Norsk Stadnamn Leksikon» forklarer navnet Rutle med: «Noe som har glidd ut, evt. jordras». En forklaring som er videreført fra O. Rygh. Den synes usannsynlig for meg.
Gården Rutle ligger på en ganske så flat halvøy som stikker ut i Sognefjorden på sørsiden, nesten helt ute, i begynnelse av fjorden. Halvøyen er omgitt av en mengde flate øyer som danner meget gode havner og hele området kalles etter denne gården for Rutletangane.
Litt lengre inne ligger et større sammenhengende jordbruksområde som kalles Rutledal.
Jordområdet til Rutle består av relativt flate små hauger og fjellhamrer, det blir nok regnet for ganske så «skrint» for jordbruk å være. Siden navnet Rutle er det dominerende, er det grunn til å tro at dette har vært den første bosetningen i området.
Da er det nok havnene og det sjøen kan skaffe til underhold, som har vært hovednæringen.
Østavinden ut fjorden og nordavinden fra Losna har gjort at disse havnene er nevnt mange ganger som nødhavner under ekstreme værforhold.
Jeg har tidligere hevdet at ordet og navnet Gulen står for meget sterk vind.
(Blogg nr.19 Gulholmen) Dette er en av grunnene til at jeg nå sier at en av disse flate øyene, opprinnelig ble kalt Guløy.
Den Guløy som kong Håkon Håkonsson engang midt på 1200 tallet bebygget:
«Han lot bygge kirke på Guløy nord for Bergen, og flyttet Gulatinget der til.»
Slik sier sagaen om noe av det han gjorde.
En av øyene heter i dag Kyrkjeøy og et sund som er på nordsiden av øyen heter Kyrkjesundet.
Det har vært stor diskusjon om denne kirkens eksistens, men en oppmåling av kirkeruinen, som ble foretatt så seint som rett før 1902, bekrefter at den fantes.
Kirken var bygget delvis av stein og delvis av tømmer. Den har sannsynligvis brent ned og all steinen som kirken og kirkegårdsmuren var bygget av, er fjernet etter oppmålingen.
Det var bare stormenn og konger som bygget kirker av stein før i tiden.
Dette er enda et argument for at det var denne kirken Håkon bygget.
Et tredje argument er at steinen var bearbeidet og hugget til, slik at den var attraktiv som bygningsmateriale. Dette vises i den låve/fjøs bygningen som ble bygget 10- 15 år etter oppmålingen, der slik stein er brukt.
Eieren av Kyrkjeøy, Gjert Hallvardsson, solgte hovedbruket i 1918, og bygget seg nye hus på en mindre parsell av øyen.
Det fortelles i et sagn/overlevering at låven/fjøset er bygget av stein fra den opprinnelige kirken.
Kirken var beliggende rett øst for hovedhusene på gården, der Kyrkjesundet ender. Rester av brannruinen finnes enda i jorden.
Helt øst på øyen kan der spores rester etter en bosetning, området kalles for Skottland. Det kan være der munkene som drev kirken, bodde.
 På 1200 tallet i katolsk tid, var det ikke uvanlig at munker kom fra Skottland, øyen Iona, for å bidra til å opprettholde kristendommen.
Der er lagt ned mye arbeid ved sjøen på vestsiden, store steinheller og kai for folk å komme lett i land.
Tinget kan ha vært holdt på den store flaten mellom sjøen og kirken.
I begynnelsen av 1300 tallet er Gulatinget kommet til Bergen.
Før i tiden, da øyen var uten skog, gjorde vinden og været, øyen til en utsatt plass å bo, ifølge gamle folk fra Rutle.
Opp gjennom århundrene, har folk fra ytre deler av Sogn, holdt tingmøter og retterganger i dette området. Ganske sikkert en gammel arv fra den gang Gulatinget ble holdt her.

 Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

 

Blogg nr. 76 Språk, dialekter.
Det kan nok være jeg nå begir meg ut på et skikkelig minefelt denne gangen?
Da jeg første gang i 2001, kom til Island med min båt Penelope, var første stedet jeg kom til, Neskaupstadir.
Ikke vanskelig å forstå, «Neset der kjøp og handel fant sted».
Det kom på besøk ombord, en eldre mann og hans voksne sønn som jeg hadde en hyggelig prat med. Det var bare det små aberet, jeg måtte snakke engelsk til sønnen og norsk til faren. Island hadde sluttet å ha «skandinavisk» som andre språk, engelsk hadde overtatt.
Vesle Island som alltid har vært meget bevisst på språket sitt, hadde innsett at deres språk var et minoritets språk og for å bevare det, innførte de det kommende verdens språk som andre språk, i stedet for opprinnelsesspråket skandinavisk.
Kanskje vi i Norge også er på vei mot en slik konklusjon?
Disse stedsnavnløsningene som jeg skriver om, er jo mange ganger forklaringer på gamle bygdenavn, som en mengde mennesker også har som deres familienavn. Det handler om deres identitet, slik at selv om det er gått mange generasjoner siden sistemann levde på navneplassen, har navnet vanligvis, stor betydning for dem som bærer det.
Språket er jo i enda større grad et identitetsmerke for de fleste folk.
Da Ivar Aasen midt på 1850 tallet, formet det vi i dag kaller nynorsk, utfra dialekter hovedsakelig fra vestlandet i Norge, var der et stort behov for et eget språk som tydelig skilte nordmenns tale fra dansk talemål. Dansk hadde dominert, særlig som skriftspråk, i 400 år.
Jeg fikk selv på skolen i Bergen beskjed om å snakke dannet. Tenk gjennom det, ordet dannet er jo ikke noe annet enn dansk.
Det er nå gått 170 år siden nynorsk ble lansert. Over store deler av vestlandet og også i andre bygder ble dette skriftspråket tatt imot med åpne hender.
Det handler også her om identitet, dette språket var mye mer i pakt med det språket som ble snakket på disse stedene. Dessuten, distanserte det i større grad bondebefolkningen fra byborgerne. Disse som hadde brukt skriftspråket  til å gjøre forskjellene større mellom by og land.  
170 år er lang tid.

På bilfergene i området hvor jeg bor, henger det en stor plakat med advarsler om hva bilistene skal ta hensyn til.
Studerer man dette ganske store skriftlige varselet, vil man se at bare noen få bokstaver bærer bud om at det er skrevet på nynorsk og ikke bokmål.
Det forteller tydelig at forskjellen mellom det vi kaller bokmål og språket nynorsk er blitt så liten, at man utmerket godt kunne klart seg med bare et språk.
På den ene siden har vi slike som gjør bergensdialekten i NRK, tertefin, så nært dansk som mulig, på den andre siden har vi dem som graver frem eldgamle språk ord, som for lengst er utgått av dagligdagse dialektord.
Dessuten har vi disse som skal snakke kulturelt riktig og presterer et slags nynorsk som høres latterlig ut, uten det dialektiske særpreg som er en betingelse i språket.
Ekstremister vil alltid finnes, men de to språkene har nærmet seg hverandre så mye at det må være på tide å gjøre dem til et språk?
Vi har en fantastisk språkressurs i Norge i form av alle de særegne dialektene våre.
Jeg legger merke til det gode, at dialekter er på fremmarsj i samfunnet vårt.
Selvfølgelig kan noen som snakker trøndersk, fortone seg vanskelig å forstå for vestlendinger, men slik er det over hele landet, oslofolk skjønner godt trøndersk, men kan ha problemer med stavangersk.
Står man på avstand av islendinger som snakker, høres «tonen» i språket ganske likt med slik de snakker i indre Sogn.
På kysten synes dialektene å være mer «utvatnet» enn de man hører i bunnen av fjordene våre, eller også oppe i de øverste dalene på østsiden av landet.
Jeg står noen ganger og bare lytter til melodien i språket til folk jeg snakker med, fra f.eks. Vik i Sogn, slik at jeg må spørre opp igjen for å vite hva de sa.
Min eldste sønn brukte å tilbringe sine sommerferier hos sin bestemor i Sørfjorden i Hardanger. Folk i Hardanger var tidlig ute med å bruke sin dialekt selv inne i Bergen, så å få han til fortelle fra sommeren på hans «bestemors dialekt» var en fryd å høre.
En rekke «standup» komikere har spesialisert seg på å herme etter folk som bruker sin dialekt uten å «knote». Det er dette som er vårt rette nynorsk, alle dialektene som folk mer og mer bruker også i det offentlige rom.

 

 

 

 

 

 

 

.