Blogg nr. 92   Sammendrag.
I en rekke innlegg har jeg nå lagt frem bevis på hvor Gulatinget, felles tinget for Hordafylke, Sygnafylke og Firda fylke ble holdt i Gulen, som det har navn etter. Helt frem til kong Håkon Håkonsson flyttet det, engang midt på 1200 tallet, til stedet som ble kalt Guløy hvor han også bygget en kirke.
Så når eliten av historikere hevder stor usikkerhet om hvor dette stedet var, kan alle mine lesere slå i bordet med at det var Eivindvik i Gulen.
Gjennom tre meget vektige bevis, rekonstruksjon av Egil Skallagrimsson saga,
gjennom endringene av mange stedsnavn rundt tingplassen i Eivindvik og disse fire fjelltoppene med Veter for varsling av ufred, har jeg engang for alle slått dette fast. 
I tillegg har jeg endret den overbevisning at det var presten Niels Griis Astrup Dahl som bygget muren rundt Eivindvik. Han bare reparerte den og fulgte den samme gamle traseen. En trase som hadde en helt annen misjon enn å ringe inn jordbruksland. Noe som også må inngå i bevisbyrden.
Så nå ligger det åpent for å få muren fredet og muligheten av å få det bevist at den kanskje kan være Norges eldste og største monumentale byggverk fra hedensk tid.
Likeledes har jeg med meget stor grad av sannsynlighet slått fast at denne flytteplassen av Gulatinget som kong Håkon Håkonsson gjorde til et sted kalt Guløy, ikke var på Floli, der årtusenmonumentet for Sogn og Fjordane nå er bygget.
Med bakgrunn i min navneforklaring på hva navnet Guløy står for og med et støttende og forklarende syn fra min samboer Lill, har jeg påvist hvor steinen til denne kirkeruinen, som sto der så seint som i 1902, har havnet og lar seg påvise også i dag.
Med bakgrunn i disse påstander, er det nå åpnet for at arkeologiske utgravinger burde settes i gang, både for å konstatere alderen på denne ringmuren sammen med de tre steinhusene, men også på Kyrkjeøy må det være mulig ved utgraving å finne sokkelen til kirken som så definitivt har vært der helt opp til vår tid.
Spesielt det østre steinhuset på Haugane i Eivindvik, som uten tvil har blitt bygget samtidig med muren, kan det være arkeologiske spor i grunnen inne i ruinen.
Dette huset viser at der har vært 2 innganger tett ved hverandre på nordsiden og at der muligens har vært en skillevegg i tre som delte huset i to.
Kanskje det bodde mennesker i ene enden og dyr i andre?
Alle tre husene har en åpning mot innmark som er vanskelig å forklare, deler av åpningen kan ha vært til å fjerne dyremøkk, men dette gir ikke hele forklaringen. Takene på husene har ganske sikkert vært av tre og må ha blitt fornyet opp gjennom århundrene. Spor etter ildsteder som har nyttet ljore i taket er også en mulighet.
Mennesker og husdyr bodde i lag i hus, langt tilbake i tid.
Det var god varme om vinteren å bo sammen med «storfeet».
På Ytre Hebridene som engang var norsk land, kalt «Suderøyene», levde mennesker og dyr i lag i noe som de kaller «Black House» helt fram til 1970 årene.
Det ser for meg ut som steinhusene har blitt bygget først, eller samtidig. Kanskje for innkvartering av alle arbeiderne som bygget muren?
Steinhuset på Fonna har engang i ettertid blitt nedkortet ca. 4 meter på lengden? 
Det vestre huset på Haugane er påkostet en god del i nyere tid med bl. a.
Skifertak.
Når engang Gulen og Eivindvik våkner av dvalen og innser at turisme er en god måte å skaffe arbeidsplasser for dem som vil bli boende i sin hjemkommune, kan man knapt ønske seg et bedre utgangspunkt.
I tillegg til naturen, alle øyene og fjellene, med havet rett utfor, må begrepet
« Demokratiets vugge» være noen og en hver kan misunne oss.
Det flotte monumentet og parken som tusenårsplassen på Floli representerer, de to steinkorsene sammen med den eldgamle muren i Eivindvik som ringer inn hele den plassen som var brukt til å avholde Gulatinget i kanskje 500 år.
I tillegg, på andre siden av fjellet, Kyrkjeøy som spilte en like sentral rolle for Gulatinget i en kortere periode, før det kom til Bergen på begynnelsen av 1300 tallet.
Unge entusiastiske arkeologi studenter som leter etter et prosjekt å gå løs på, har her en gylden mulighet. Klarer man å tidfeste muren rundt Eivindvik til å være i nærheten av så gammel som jeg har antydet, vil det være en sensasjonell nyhet.
Da blir både verdensmesterskap i fotball og den kinesiske mur vesentlig mindre.

.

 

Blogg nr. 91    Kyrkjeøy eller Guløy.

Jeg har hevdet i lang tid, lenge før Lill hadde dette «synet», at Kyrkjeøy på Rutletangane er det stedet som kong Håkon Håkonsson bygget kirke og flyttet Gulatinget til.
Jeg har sannsynliggjort det i min bok, men det har vært vanskelig å bevise denne påstanden. Det hjelper at Lill kommer med en meget god forklaring på flyttingen, og støtter min påstand.
Hennes forklaring på hvorfor flytting, er så logisk og akseptabel at den burde kunne regnes med i historien om den rette Guløy som flyttestedet.
Det har nylig dukket opp et nytt moment i denne saken.
Kirkeruinen av den kirken som engang sto på denne øyen, har blitt oppmålt og
beskrevet av en mann som het Bendixen, omtalt i bygdeboken for Gulen som er skrevet av Kleiva.
Beskrivelsen og målene av kirkeruinen er litt vanskelig å tyde, slik at jeg derfor alltid har gått ut fra at denne målingen er meget gammel.
Ved en innskytelse ringte jeg universitetsbiblioteket i Bergen og spurte når denne oppmålingen av Bendixen hadde funnet sted.
Oppmålingen er datert til 1902, var svaret jeg fikk.
Det var jo en sensasjonell nyhet, da er vi jo tilbake til vår egen tid, med slektregister og matrikkel nummer over eiendommer.
Det kan faktisk være en mulighet for at det eksisterer foto av denne ruinen??
Disse murene som Bendixen beskriver, er alle fjernet og der finnes ikke spor av noen kirkeruin eller kirkegårdsmur igjen. Men med så kort tid tilbake, er det mulig å rekonstruere hva som har hendt. Det er ikke lenger tilbake enn at nålevende menneskers besteforeldre levde på den tiden.
Konrad Brosvik som var eier av hovedbruket for 20 år siden, fortalte at kirken hadde stått rett øst for hovedhuset hans, på en slette. Han hadde vært med som barn og laget en potetåker der, og funnet en branntomt ned i jorden.
Dette passer meget godt med den oppmåling som er beskrevet av Bendixen.
Så hvor er all steinen blitt av?
I Bendixens beskrivelse heter det at begge gavlveggene av stein fortsatt sto der. Dessuten var der også en kirkegårdsmur rundt hele kirkeplassen. Inngangen var på vestsiden med koret helt i øst.  
Det har tidligere blitt hevdet av andre fastboende på øyen, at kirken skal ha stått lengst øst i et område som kalles Skottland. Her viser det at noe har blitt bygget, men kirken sto ikke der. Det kan ha vært det stedet hvor munkene bodde, de som drev kirken i katolsk tid?
 I et sagn/historie sies det at steinen har blitt brukt i et fjøs på øyen.
Gjert Hallvardsson var eier av hele Kyrkjeøy fra 1892 til 1918.
I 1918 solgte han hovedbruket og skilte ut et mindre jordstykke som han kalte Fredheim. Han bygget et nytt våningshus og en løe/fjøs på denne eiendommen.
Dette var i den tiden som denne Bendixen måler opp kirken, slik at kirkeruinen må være fjernet før 1918.
Når vi forutsetter at denne kirken som ble kalt Rutzla kirke, var den samme som kong Håkon Håkonsson lot bygge på Guløy, må man og kunne forvente at et kirkebygg bygget av en konge, ville vært betydelig mer påkostet enn en vanlig bygdekirke, som vanligvis i hele Norge var bygget av trematerialer.
Det forplikter å være konge, slik at det «høvet» seg for kong Håkon Håkonsson å bygge kirken i stein, slik storfolk var begynt å gjøre på denne tiden, midten av 1200 tallet.
Det er sannsynlig at langveggene har vært av tre og at kirken har brent ned, kanskje i begynnelsen av 1300 tallet, da Gulatinget er kommet til Bergen.
Fjøset på eiendommen Fredheim består av meget fint tilhugget stein. En bearbeidet stein som ble regnet for å være meget kostbar.
Da kirken var beliggende på Gjert Hallvardssons eiendom, er det meget forståelig at mannen har sitt seg «mon» i å benytte steinen i denne kirkeruinen
når han skulle bygge sitt nye fjøs.
Det er mulig at denne steinen har en lysere farge enn den steinen som Kyrkjeøy består av. Den kan være innført annensteds fra, noe som kanskje kan bli verifisert ved analyse.
Fjerning av all steinen har frigjort verdifull dyrkbar jord og har gitt store besparelser for det nye fjøset.
Det å fjerne en gammel kirkeruin i dag, ville meget sannsynlig medført fengsel straff for den som gjorde det, men det er uvisst hvordan samfunnet så på noe slikt på den tiden. Helt «stuereint» har det nok ikke vært den gang heller.
Husk at ruinen hadde stått, mulig urørt, i 600 år.
Et kirkebygg, særlig et som kongen selv hadde bygget, må ha vært en særlig hellig bygning som folk flest ville latt stått urørt.
Et annet moment på Kyrkjeøy er det flotte og meget arbeidskrevende «båtlende» på vestsiden. Store steinheller er brukt for å lage kai og naust, med en bred fin vei opp til øyens hovedhus eller også kirken?
Tinget kan ha funnet sted på denne store sletten mellom sjøen og kirken?
Øyen har blitt, i andre sammenhenger, kalt den beste og fineste havnen i hele Sogn. I den sammenheng overgår den selv Eivindvik i å ha gode «lende» for alt folket som nesten uten unntak, kom med båter.
Det har i nyere tid blitt avholdt flere rettsmøter i dette området, både på Kyrkjeøy og Rutle, noe som kan henge igjen fra den tiden Gulatinget ble avholdt her.
Området er meget sentralt og kan ha vært et meget stort alternativ til den opprinnelige plassering av tinget.

 

 

 

Blogg nr. 90  Flyttingen.

I året 2005, da tusenårsmarkeringen for Sogn og Fjordane ble bygget på Floli, ble det holdt en mengde folkemøter i Eivindvik. En rekke historie professorer fra Island, England og Norge holdt foredrag og stilte opp for spørsmål fra allmuen. De fleste hadde tittelen emeritus professor (gått ut på dato), men det kom lite ut av disse foredragene i praktiske forklaringer om hvor Gulatinget opprinnelig ble holdt og hvor denne flytteplassen Guløy befant seg.
Jeg kaller det «syttende mai taler» som har lite eksakt kunnskap å videreformidle.
Professor Helle var engasjert av fylkeskommunen til å skrive bok om Gulatinget, men denne boken også, inneholdt lite eksakt kunnskap.
«Sannsynligvis var tinget blitt holdt i Eivindvik» skriver han. «Det er intet som tilsier at det har vært holdt ting eller stått kirke på Floli», var hans hovedkonklusjoner.
Ganske så ullent synes jeg. Han avviste sagaen om Egil Skallagrimsson som for upresis.» Han kjente Solund godt sa han, for han hadde engang gått gjennom der med en båt.???
Han gav derimot en meget god forklaring på hvorfor «Kyrkjenavnet» forekom på vestsiden av Floli. «Det var der de la båtene sine når de skulle til kirke om vinteren og Midtunvågen og Prestesundet var tilfrosset av is.»  
Jeg prøvde ved flere anledninger, også skriftlig, å antyde et annet sted enn Floli som flytteplass, men ble ganske kontant avfeid.
Det var allerede bestemt at minnesmerket skulle stå på Floli.
Et meget flott anlegg, som Gulen kan være stolt av å vise frem.
 At det ikke er riktig plass er underordnet dette.
Så hvor var Guløy og hva betyr navnet?
Stedsnavn er det bloggen min i hovedsak handler om og jeg har tidligere hevdet at Gulen har navn etter «sterk vind». Som antagelig henviser til alle steder i Gulafjordene hvor fallvind gjør seg sterkt gjeldende.
  En rekke eksempler som Guleskjæret, Gulholmen, Guleslettene, Gulestø og Gulen bekrefter betydningen til fulle.
Guløy betyr etter dette «en vindblåst øy». Et navn som da ikke nødvendigvis er knyttet til Gulafjordene.

På Floli, kun tre kilometer fra Eivindvik, ligger en halvøy som heter Guløy, som er eid av gården Floli som den ligger ved.
Det er meget tvilsomt om den har fått navnet etter å være en vindblåst øy, noe den ikke er, det er mer sannsynlig at den har fått navnet etter det at den ligger midt i Gulafjorden.
Dagens halvøy har ganske sikkert opprinnelig vært en øy, med en passasje gjennom ved full flo. Eidet synes å ha blitt opp mudret gjennom mange århundrer, fast fjell er ikke synlig, bare en mulig utgraving kan bekrefte det.
En slik passasje ved full flo og lien ovenfor helt opp til flolifjellet er mer enn god nok grunn til at stedet har blitt hetende Floli.
Alle er enige om at der aldri har vært holdt noe ting på selve Guløy, da halvøyen er en spiss fjelltopp som ingen ville plassert noe som helst stort på.
Siden den er eid av gården Floli og der ikke finnes noe annet sted i nærheten som har dette navnet Guløy, er derfor Floli blitt utpekt som denne flytteplassen til Gulatinget.
Jeg har lenge hevdet at det finnes lite logikk i det å flytte bare 3 km., noe som er så stort og innarbeidet og ikke minst gjerdet inn med denne store overdimensjonerte muren. Det at stedet ikke er navngitt Guløy, slik som sagaen sier, må også veie tungt.
 Det må finnes en meget god begrunnelse for flyttingen.
I alle «syttende mai talene», av alle disse professorene, var ikke dette med årsak til flytting, nevnt noen gang. 

Min meget spesielle samboer Lill Nicolaysen sine uttalelser om dette, er jo fullstendig «uspiselige» for den akademiske elite og vil vanskelig kunne brukes i noe sammenheng som bevis, men hun er den eneste som har gitt noen forklaring på grunnen til flytting av Gulatingsplassen, og den forklaringen hun kommer med, er meget god og så absolutt akseptabel.
 Hun ble oppfordret av en gammel mann her i Eivindvik, til å kontakte Dagfinn Bonde som hadde vært den som sto kong Håkon Håkonsson nærmest.
Her er det hun sier:
« En stor rødmusset mann med rødt krøllet hår, som ikke presenterte seg, kom frem. Han sa det hadde utviklet seg i Eivindvik meget stor hedenskap og at det hadde blitt gjort hærverk på kirken og noen av de 4 religiøse symbolene, korsene, var blitt ødelagt.
Det hadde blitt mye slåssing og dreping på grunn av dette.
Kongens menn hadde lykkes i å nedkjempe motstanden.
Dyrkingen av hedenskapet ble da flyttet til Guløy og det hadde utviklet seg en meget stor hedensk bevegelse som dyrket de gamle guder med bloting og hedenske ritualer. Folk kom langveis fra for å dyrke disse gamle gudene på denne Guløy ved Rutletangane.
For en gang for alle, å få slutt på dette, ble det bygget en kirke på denne øyen og Gulatinget ble flyttet dertil.
For å få folk til å komme dertil, ble navnet endret til Kyrkjeøy, da navnet Guløy, som forteller at det er en vindblåst øy, kunne virke avskrekkende.»   
Sitat slutt.
Det har vært hevdet fra andre mennesker i Gulen også, at Kyrkjeøy var det opprinnelige Guløy som Gulatinget ble flyttet til.
Håndfaste bevis på at dette er rett har manglet.

,

 

 

 

Blogg nr. 89  Prestegårdsmuren fortsatt.

Når jeg går nærmere inn på det sitatet vedrørende disse takstene som ble gjort på presten Dahl sin tid, er der en del som synes litt merkelig.
Dahls brev til stiftsmannen, synes å inneholde ganske så tynne argumenter for å bygge denne gedigne muren.
Hvorfor må han forsvare den ekstraordinære byggingen?
I Midtun dalen og ellers i Gulen er utelukkende steinmurer som grense mot utmark og andre eiendommer, brukt overalt. Så behovet for trevirke til dette synes sterkt overdrevet.
Murene overalt i Gulen er ca. 1 meter høye, eller lavere, og består som en ensteins mur i bredden, ganske så forskjellig fra dette som Dahl bygger.
 Det har tydeligvis vært reist spørsmål til Dahl om denne overdrevent høye og brede muren, som synes utført langt over det som var nødvendig.
Takstmennene i 1824 priser muren til 2 spesidaler pr. favn når steinen er kjørt fram?  
Etter min vurdering er det vesentlige med hele muren, fremskaffing av all denne steinen. Det går tydelig frem at steinen må ha vært der på forhånd.
Takseringen regner med en lengde på 520 favner. Med 2 spesidaler pr. favn ville taksten blitt 1040 spesidaler?
Den blir derimot satt til 500 spesidaler totalt.
Lengden i dag er 1700 meter eller ca. 900 favner. Lengden på muren bare i Eivindvik er ca. 560 favner. Takstmennene regner altså med en kortere lengde enn selv bare lengden i dagens Eivindvik?
Dessuten blir summen satt til bare ca. halvdelen av denne lengen også?
Det er ikke noen annen forklaring på dette misforholdet:
Store deler av muren må ha stått der fra før, det presten Dahl gjorde var å utbedre en mye eldre og kanskje forfallen mur, som beholdt de samme dimensjoner og samme trasè.
Det har alltid blitt hevdet at muren ringer inn alt jordbrukslandet til Prestegården.…….. Ja mon det?
På Fonna spesielt synes dette å være en merkelig påstand. Området som er gjerdet inne, er bare halvdelen av den jord på denne siden som var tilgjengelig, siden øya fra gammelt av, var eid av Prestegården.  Dessuten er det innmurte området relativt lite i forhold til de store omkostningene ved denne overdimensjonerte muren.
En annen sak er at dersom muren hadde begynt i viken på vestsiden litt lengre øst og sløyfet denne inkluderende kløften som ikke har noen verdi for en bonde, ville man spart 100-150 meter mur, uten å tape noe jordbruksland?
Det synes ganske så klart at formålet med muren på Fonna, har en helt annen grunn enn jordbruk. Murene på Fonna og i Eivindvik er så definitivt bygget i samme byggeprosjekt, de er ganske så like.
Ser man på Eivindviks fastland, synes jordbruk å være mer rimelig, men i vest er der en avdeling av jorden som ikke aldeles rimer. Det naturlige ville være å følge skjæringen øst for gamleheimen der elven går ned til sjøen. Da ville man spart mye mur. Når først muren blir plassert oppe på platået Lunden, hvorfor inkluderer den ikke da den tidligere husmannsplassen Stølen også?
Jordbruksområdene her henger jo sammen?
Største parten av Kirkeneset, som ligger innenfor, er meget lite egnet jordbruksland?
Disse smale åpningene i muren, 1,5 meter, synes å være i smaleste laget for en bonde med hest og slede/kjerre. Grunnet den store bredden på muren,              1 meter, vanskeliggjøres gjennomkjøring for en doning.
Det har vært gjort oppmerksom på av noen som har hatt bolig ved muren i 50 år, denne sløyfen som muren gjør opp og rundt det vi kaller Krossteigen.
Ved nærmere studier synes både steinen som er brukt og utførelsen vesentlig dårligere enn resten av muren. Det har blitt antydet at muren kanskje har gått tvers over, men at kanskje Dahl, for å skape mer dyrkbar mark, har fjernet den opprinnelige og bygget denne sløyfen som er dobbelt så lang.
 Særlig vestsiden av sløyfen bekrefter dette sterkt, da den mest ser ut som en forstøtningsmur, bare ca. 0,5 meter over bakken på innsiden. Den østre siden varierer mye i utførelse og steinbruk, men også den er av lavere kvalitet.  
Tre steinhus som synes opprinnelig å ha vært like i størrelse og form, utgjør deler av muren. Alle tre er frittstående, selv om den langsiden som vender inn mot matjorden, fungerer som en del av muren.
Når det ikke er Dahl som har bygget den og det tilsynelatende ikke er behovet for å ringe inn jordbruksland som er hovedformålet, hvem har bygget den, hvorfor er den bygget og når er den bygget?

Det er meget nærliggende å forbinde disse spørsmålene til det jeg nettopp har bevist, at Gulatinget ble holdt innenfor disse murene.
Det forklarer til fulle, særlig muren på Fonna. Det vesentlige må ha vært å ha rikelig med strandlinje til alle båtene og område nært denne for opphold, matlaging og tilgang på ferskvann. Man kan vel regne med at så å si alle som kom til tinget, kom med båt.  
Vi vet, ifølge sagaen om kong Håkon Håkonsson at tinget ble flyttet til Guløy en gang på 1200 tallet.
Jeg har tidligere hevdet at sannsynligvis ble tinget grunnlagt før Harald Hårfagres tid.  Da må tinget før flytting ha eksistert på denne plassen i kanskje
500 år.
Det var vanlig i sagaene om kongene våre, å lage en slags «skryteliste» på slutten av fortellingene, da om hvilke vesentlige ting kongen hadde utrettet i sin regjeringstid.
I denne sagaen heter det: «Kongen lot bygge kirke på Guløy og flyttet Gulatinget dertil.»
Etter kanskje 500 år, må det ha vært litt av sak å flytte Gulatingplassen
 som kanskje hadde vært den mest sentrale plass i Norge i nesten alle disse årene.
Ordet «hov» synes å bety noe som ringer inn noe. Fiskehov/håv og hoven på en hest, men mest av alt, dette hellige stedet som rommet gudshusene i Asa Troen. Å ringe inn helligdommen med et gjerde eller mur var brukt lenge før de kristne kirkene overtok denne kulturtradisjonen.
Det fortelles i, f.eks. om Baldershagen i Fridtjof den Frøknes saga, der var det bygget et stort tregjerde rundt hele helligdommen.
Man må kunne gå utfra at det å bygge en mur som avgrenset denne hellige og politiske plassen som Gulatinget var, må ha blitt høyt prioritert av dem som engang bestemte at dette fellestinget skulle finne sted her i Gulen.
Etter det jeg vet har det blitt gjort uhyre lite av det offentlige for ved hjelp av arkeologi å kunne stadfest dette som jeg hevder.
Jeg vil tro at bunnene i disse tre steinhusene, kanskje kunne gi arkeologiske resultater.
Om muren opprinnelig er så gammel som jeg antyder, vil jeg tro at den må være det største og eldste monumentale byggverk i landet vårt???

 Bygget i hedensk tid, før år1030.
Etter det jeg vet er omtrent alt som er bygget av slikt i Norge, bygget av Kirken eller konger etter at kristendommen ble innført.
Det ville være en fantastisk attraksjon dersom man kunne få dette brakt på rene.
Fredning av muren burde være første steg i den retning.

 

 

 

Blogg nr. 88.   Prestegårdsmuren.

Jeg antydet i et tidligere innlegg at jeg kanskje hadde en nyere oppdagelse å berette. De tidligere innleggene hittil om Gulatingsplassen har jeg skrevet om i min bok, «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der».
Sommeren 2020 kom en mann til Eivindvik som også hadde besøkt Eivindvik tidligere, han hevdet at den muren som vi kaller Prestgardsmuren, var mye eldre enn fra presten Dahls tid, men han la ikke frem noe som underbygget denne påstanden. Det gjorde likevel at nysgjerrigheten min våknet.
Eneste fastboende på Fonna, Audun Skauge og jeg, gikk i gang med å måle opp denne muren som omgir hele indre delen av Eivindvik og en del av øyen
 Fonna.
Jeg skal gi en kort oppsummering av denne oppmålingen.
Den begynner i øst på Fonna. På en 3-4 meter høy fjellknatt over sjøen. Meget pent oppmurt, 1meter bred nede, 80 cm. oppe, ca. 1,8 -2 meter høy. Koningen mot toppen går inn fra begge sider.
Den går fra sjøen i øst og vestover ca. 500 meter. Strekningen inneholder et steinhus, 10,30 meter samt 4 stk. opprinnelige åpninger på ca. 1,5 meter.
Selv om steinhusets nordre vegg danner en del av muren, er huset bygget uavhengig av muren, som ender mot husets tverrvegger som er 6,4 meter brede.
Fra den vestre enden går muren nordover ned til sjøen ca. 160 meter.
Flere steder er det gjort inngrep i den opprinnelige muren, med anvendelse av steinen til andre formål, men sokkelen av den står igjen.
På fastlandet i vest, begynner muren ved sjøen, som vestre grense til avdøde Nygårds eiendom. Den går rett opp til vei som går til Solleibotn, ca. 100 meter, med en åpning, 1,5 meter bred.
Etter det er muren fjernet i ca. 107 meter, grunnet vei og gamleheim. Etter gamle bilder kan traseen rekonstrueres. Der har vært en åpning på muligens 1,5 meter i det som er fjernet.
Fra baksiden av heimen, forsetter muren med 2 åpninger til veien opp til
«gamle vassverk dammen». Ca. 250 meter.
Her går den rett opp, nord og ned igjen lenger øst. Den ringer inn det vi kaller
«Krossteigen», med ca. 170 meter. Et nyere tids fjøs har ligget på toppen.
Avstand tvers over er ca. 80 meter.
Fra dette østlige punktet går muren noenlunde rett østover videre til sjøen i Midtunvågen, med ca. 420 meter.
Dette siste strekket inneholder 2 steinhus, et som er 6,60 meter langt og et som er 10,5 meter langt. Dette siste som ligger lengst øst, flytter murens trasè,
tilsvarende bredden på huset, 6,60 meter lenger nord. En bredde som går igjen på alle steinhusene.
Dette huset fremstår som en ruin og er det absolutt dårligste området av hele muren. Grunnet trasè endringen, må nødvendigvis huset og muren være bygget samtidig.
Muren på Fonna måler 660 meter, inkludert et steinhus på 10,3 meter som er bygget uavhengig av muren.
Muren på fastlandet måler 1046 meter, inkludert 2 steinhus.
Denne lengden, totalt c. 1700 meter, utgjør en steinmasse som omregnet i dagens lastebillass ville utgjort 550 billass. En enorm mengde stein.
Hvor all steinen kom fra er et av mange spørsmål som reiser seg.
Sambygdingen Aud Randal har laget en hovedfags oppgave om presten
Niels Griis Alstrup Dahl, som var prest i Eivindvik fra 1804 til 1852.
Der legger hun frem en del opplysninger om Prestegardsmuren, som er det navnet muren har fått.
Avskrift: «Kring prestegarden vart det satt opp ein svær steingard.
I 1817 målte takstmennene han til 220 famner, i 1824 målte han 520 favner, og tilslutt omlag 800 famner, eller 1,5 km.
Han er 2,5 alne brei (må være feil, 1,5 alne?) og nesten 3 alne høg.»
Dahl skrev til stiftsdireksjonen i 1824: «………og desforuden særlig bespare Skoven og sig selv  for den ufyselig Mængde Gjerdsel, der udfordres til 520 famne Gjerdesgaard at vedlikeholdes omkring hele Prestegaarden, hvortil dens
 Skov hidtil i min Formands tid har været saa medtaget at nu neppe findes den fornødne Brensel.»
Dermed slåes det ettertrykkelig fast at det er presten Dahl som har bygget muren.
Dette henger godt sammen med det vi vet ellers om presten, bonden, stortingsmannen, vitenskapsmannen og en av de store samfunnsstøttene i hele det 1800 årstallet. 
Er det virkelig slik, eller har kanskje denne fremmedkaren noe rett??  
La oss se på det, neste gang.

 

 

Blogg nr. 87  Geografi og topografi rundt Eivindvik

Kong Håkon Den Gode som dør år 960, reparerte (bøtte) systemet med å bruke bål på fjelltoppene for å varsle om ufred. Varselsystemet må altså ha vært brukt lenge før hans tid. Filmen «Ringenes Herre» brukte dette varselet, men der ble det kalt i oversettelsen, baunebrenning. Her på kysten av Norge ble det kalt Veter eller Vetebrenning. Det er blitt skrevet at det tok en uke å varsle hele landet ved hjelp av disse vetene. På gamle sjøkart kan man se bak navnet på noen fjell, står der Veten i parentes. I Solund er det fjellet på Nesøy og Krakhellefjellet som får dette tillegget.
Her rundt Eivindvik har vi fire slike Veter, bl.a. nevnt i boken «Strilesoga».
 De er alle plassert i de fire kompassretningene. Etter det jeg vet, finnes ikke dette noen andre steder.
Så mange, så tett, og i de fire hovedretningene.
Trekker man en strek på kartet mellom 2 av dem, Hisarøyfjellet i vest og Svabergfjellet i øst, går streken over kommunehuset i Eivindvik. Gjør man det samme med de 2 andre, Neverdalsfjellet i sør og fjellet bak gården Midtun, Midtunfjellet i nord, går også streken over kommunehuset.
Neverdalsfjellet har, på en flate på vestsiden av varden, flere steinsøyler nedsatt i sprekker i fjellet. Den eneste tenkbare praktiske grunn, kan være å markere selve bålplassen.
Hva som er Midtunfjellet, har vært omstridd, men det absolutt mest logiske er at det er fjellet som gården Midtun ligger under. Det har blitt hevdet av beboere, at man brukte betegnelsen Vitefjellet/Kvitefjellet før i tiden. Det kan være en forvanskning av Vetefjellet.
Så krysspunktet mellom disse fire vetene var stedet der Gulatinget var holdt.
Jeg kaller det et meget sterkt bevis på at vetene rammet inn Gulatingsplassen.
Det må være klart at ordren om full mobilisering, ville ha hatt sitt utspring på den viktigste plassen i landet.
Rent geografisk ligger Eivindvik rett ved siden av Norvegen, som navnet Norge kommer av, den innerste leden, som de minste robåtene brukte. Samtidig ligger stedet nesten ved Dingeneset som var det eldgamle skille mellom Hordafylke og Sygnafylke. Tingmøtet som var her i året 934/936 omfattet også Firdafylke, men det kan kanskje ha kommet til i ettertid?

Historie professor Helle, hevder i sin bok at Gulatingets begynnelse må ha vært i regjeringstiden til Harald Hårfagre (Slaget i Hafrsfjord år 872)
Det stiller jeg meg tvilende til.
Hele ideen bak Gulatinget er flertallets rett i demokratisk ånd.
Da står tittelen enevoldskonge sterkt opp mot dette. En slik konge ville plassert tinget hvor det passet ham. Det som passet fellesskapet synes lite forenelig med en slik tilkjempet posisjon.
Tingets betydning hos folket synes å ha stått så sterkt at kongemakten måtte føye seg etter det, noe som tilsier at Gulatinget må være en del eldre enn fra Harald Hårfagres tid.
Gulatinget vokste hele tiden, slik at det seinere, omfattet Rygjafylke og også begge Agderfylkene. Likeledes mener man at Sunnmøre også kom hertil.
Fra Valdres over Filefjell og ut Sognefjorden kom de også.
Alle norske konger og en del av de danske, anså Eivindvik som den opprinnelige Gulatingsplassen. Derfor besøkte de, nesten alle, Eivindvik eller før kristentiden Lundvik.
Det har ganske så sikkert vært et opprinnelig Hov her, navnet Lund forteller om det.
Reint topografisk var dette et sted med lite vind, meget godt beskyttet mot nordavinden, en stor slette og en sandstrand for båtlende.
 Et meget godt egnet sted for et stort stevne med mye folk. For et stevne som skal holdes utendørs i flere dager, er dette meget viktige faktorer, som folk av i dag, kanskje ikke har tenkt nok gjennom.
 Lundvik har nok vært et ideelt kultsted fra lenge før Gulatinget ble opprettet. Det absolutt mest egnede sted for en felles Tingplass.
Kirkens meget gamle beliggenhet og størrelse på kirkesognet sammen med disse to steinkorsene, understreker stedets meget store betydning.
Likeledes hevder professor Helle at tinget som var hold i 934/36, beskrevet i sagaen om Egil Skallagrimsson, med et representant ting, skiller seg mye fra Island, som hadde allmannating ting på den tiden. Det skal være hans argument for at at denne sagaen ikke er pålitelig.
Dette kan enkelt forklares. Innbyggertallet på Island må ha vært mye mindre enn i Norge. Det ville vært lite praktisk at alle skulle komme til ting.
 En eller flere representanter fra hvert område, synes som en bedre løsning be med en større befolkning.
 Det er uråd å vite hvor mange mennesker som årlig kom til tinget, men omtrent alle må ha kommet med båt og derved hatt behov for en stor strandlinje og plasser for telt og drikkevann.  
Beliggenheten til Eivindvik var så nært midtpunktet av den tids sentrale maktsenter i Norge som det var mulig.
Så tett til hoved leia er også et meget sterkt argument, det er lite trolig at man skulle måtte langt inn i en fjord.
Oppveksten av Bjørgvin som by og senter på kysten, kom først mye seinere,
Året 1310 skal Gulatinget være kommet til Bergen.
Gulating Lagmannsrett bærer navnet etter dette.
På den tid var enevoldskongen og ikke minst Kirkens makt vokst så mye at den ene manns røst var vanskelig å bli hørt.
Legg merke til hvordan kroningen av Kongen blir utført i dag.
Kongen blir tildelt kronen av erkebiskopen. Fortsatt et bilde på resultatet av maktkampen mellom disse to, som begge kjempet for kontroll og utnytting av vanlige folk. Den makt som Gulatinget utøvde i kraft av flertallet av de samme, fremstår som helt unik.
 Det er derfor godt forståelig at når «vikingene» tok med seg denne demokratiske lov strukturen til fremmede land, der enevoldskongene var suverene, var dette med å skape et mer vekstkraftig og ordnet samfunn.

 

 

Blogg nr. 86 Stedsnavnendringer rundt Gulatinget.

Å endre stedsnavn skal det mye til for å klare. Bare store hendelser med fremstående personer kan klare slikt. Som f.eks. da Alvøy ble endret til Håkonshella, grunnet denne underlige hendelsen at kongen var født og døde på samme stedet, uten at han hadde noen annen tilknytting til stedet.
Da kong Olav Haraldsson den digre, seinere kalt den Hellige, første gang ankom Norge fra England, fikk ha landkjenning på Selje sør for Stadt.
 På sin ferd sørover kysten, fikk han varsel om at unge Håkon Jarl var ventende å komme ut Sognefjorden og videre nordover.
Sagaen om Olav Den Hellige sier: « Olav brøt da av fra leia sør for Fjaler og la seg i Saudungsundet med to skip, et på hver side med en trosse mellom. Da unge Håkon kom roende, vindet kongen opp trossen og båten hans kantret, slik at han ble fanget.»
Ekspertisen i Norge plasserer dette sundet, feilaktig, til Sauesundet ved Askvoll.
Det eneste sundet man kunne være sikker på at Håkon ville bruke, kan bare ha vært dagens Storakersund, som er det første nordre utløpet av Sognefjorden.
Alle andre sund nordover, ville vært usikkert, alt etter vær og vind forhold.
Dessuten er der ikke noe annet sund « sør for Fjaler,» utenom leia.
Så her navngir Snorre dette sundet til Saudungsundet. Det samme navnet som er brukt i Egils Saga, sundet som frendene til Egil stevnet mot.
 Fra Dingeneset er korteste vei på østsiden av Losna. Så det blir helt rett når sagaen sier de stevner mot Saudungsundet.
Jeg har tidligere i et blogginnlegg (Blogg nr.21) forklart at her lå gården som var viet guden Balder, og ble kalt Baldershagen.
Dette er kanskje den første navnendringen som blir gjort av denne kongen som vi antar tvangsinnførte kristendommen i Norge, navnet Baldershagen blir omgjort til Storaker.
Et ganske så vanlig navn for 1000 år siden, Gården har lite relevans fra naturen til det navnet forteller.
Med en politisk agenda om å endre alle hedenske navn, er det klart at Baldershagen ville være et av de første for kongen å endre, på sin ferd mot Gulatingsplassen, som var det viktigste politiske stedet i Norge på den tiden.
Navn som knyttet seg til bloting og dyrking av Odin og Tor, var selvsagt umulig å kunne akseptere på steder der denne nye religionen fikk fotfeste.
Der er tre gårdsbruk i området, som alle har vært knyttet/eid av Prestegården i Eivindvik. Alle har en navneform som var vanlig på 1100 tallet, Et mannsnavn sammen med en natur endelse.
Henriksbø i Midtundalen. Henrik var ikke et norsk navn på den tiden.
Fjellet bak heter Ormekletten. Åsen fra gården og opp til fjelltoppen kan lignes med en orm.
På Hisarøyen ligger Villsvik, som i gamle dokumenter blir omtalt som Wilhjamsvik. Også et utenlands navn.
Så er det Stevnebø, et navn som har avstedkommet mange spekulasjoner. Noen har til og med ville plassere tingplassen der, bare grunnet navnet.
I gamle Islandske sagaer, blir det utenlandske navnet Stefan, skrevet som Stefne. Stefnebø var den gamle betegnelsen på Stevnebø.
Meget sannsynlig riktig forklaring, fordi det passer inn i mønsteret.
Tre gårder med meget gunstig beliggenhet, vend mot sydvest, beskyttet fra den kalde nordavinden for dyrking av korn og med utenlandske navn. Det er meget nærliggende å anta at disse gårdene var gitt som levebrød til prestene i denne nyopprettede kirken i Eivindvik. Norske prester kunne det, logisk nok, ikke være på den tiden.
Bygdebok forfatter Kleiva sier:» I Gulen er det vanlig å kalle opp fjellene etter de gårdene som ligger under dem eller eier dem.»
Ingen fjell i Gulen har navn etter disse tre gårdene.
Fjellet som ligger rett over selve Gulatingsplassen i Eivindvik, har ikke et skikkelig navn engang. Det kalles Høgefjellet enda det ikke er det høyeste fjellet i dette fjellmassivet?
Navnet Prestegården er jo heller ikke noe egennavn. Kleiva mener det har vært en storgård liggende her, så hva het den før?
To indikatorer, satellitt navn, kan tyde på at navnet har vært Ve eller Veum.
Øyen Vesøy, som alltid har vært under prestegården, kan være
 «gården Ve sin øy».
I Dagens Hausevik, ligger plassen Vesetvik som alltid også har tilhørt kirken.
Dette kan være «viken der gården Ve har seter». Vannet ovenfor heter Prestevannet. Vesetvik er et kjent familienavn i Gulen.
Ve eller Veum betyr helligdom, og er brukt andre steder i Norge. Så et slikt navn passer meget godt til den plassen hvor Gulatinget ble holdt.
Navnet Eivindvik har det vært mange spekulasjoner på.
Stedet man sverger eden, Øyvindarvik, vinden fra øyene, og mange fler.
Her i Eivindvik er et egennavn som heter Lunden, nedenfor hvor gamleheimen ligger i dag- De fleste Lundnavn er opprinnelig offerlund hvor man i hedensk tid ofret dyr og kanskje også mennesker til store trær og andre hellige symboler.
Båtbygger Lars Nygård som var født rundt 1900, og bodde der, hevdet at Lundnavnet var et egennavn og ikke skapt av en treklynge.
 Det var her Gulatingsstevnet i 1934 ble holdt.
Min samboer Lill hevder at det opprinnelige navnet på Eivindvik, var Lundvik, men med det formålet å endre alle hedenske navn, ble navnet «Ei-vind-vik».
Siden d-en er stum i slutten av navn, representerte det nye navnet, ganske så bra, betydningen av det gamle. Ingen andre har kommet med denne forklaringen, som jeg synes er meget troverdig.
Overfor plassen hvor dagens kommunehus ligger, høyst sannsynlig den gamle tingplassen, ruver et berg bratt opp, Det heter Mikkelfjellet, det skal være opprinnelig Michael fjellet, etter erkeengelen. Berget har ganske sikkert hatt en viktig rolle under tingmøtene. Det har opprinnelig stått en vindfløy og en varde på toppen av berget.
Egil Skallagrimsson hadde enda engang et ærend på Gulatinget seinere.
Han gikk holmgang og vant mot Atle Skamme fra Askøy. Etter sagaen fant denne holmgangen sted i en ring som var laget tett ved tingplassen. Det var altså ikke på Timmerøy som i ettertid mange har hevdet.
Dette besøket gir ingen hint om hvor tinget ble holdt.
På bl.a. Dalsøyra finne en rekke meget gamle naturnavn. Berge, Myre, (Kjelle)vold, Molde og Lund. Navn som hører til de eldste i Norge, minst 2000 år gamle. Disse gamle naturnavn som også finnes andre steder i Gulen står i stor kontrast til alle nyere kulturnavn i og rundt Eivindvik.
Jeg mener endringen av så mange navn i området rundt Gulatingsplassen, kan bare være gjort av en med meget stor makt og som må ha hatt meget vektige grunner for å gjøre det.
Dette kaller jeg bevis nr. 2 på at Gulatinget fant sted på den gamle kultplassen i Eivindvik.

 

 

 

 

 

Blogg nr. 85  Egil Skallagrimsons-saga,
Det første bevis på hvor Gulatinget var.

Ingen vet hvem som skrev sagaen om Egil, men mye tyder på ar det har vært selveste Snorre Sturlason. Mine stedsnavn løsninger peker også i den retning.
Egil var sønnesønn av Kveldulv fra Sunnfjord, som ble tvunget til å reise til Island da Harald Hårfagre ble enevoldskonge.
Den Islandske sagaen om Egil Skallsgrimsson regnes som et helteepos på Island. Egil da også som helteskikkelse. Etter dagens målestokk fremstår han ikke som en helt. Utpreget glad i penger og en brushane av rang. Han evne til å «kvede» og hans styrke som slåsskjempe, gjør dog at Islendingene setter ham høyt.
Norske professorer avviser sagaen som lite troverdig, i hovedsak fordi de selv har plassert noen stedsnavn feil, grunnet sine manglende geografi kunnskaper.
Det blir nesten som å slå ut «Barnet med vaskevannet.» For denne sagaen er blant de mest verdifulle vi har.
Med bakgrunn i at jeg har en inngående kjennskap til sundene i Solund, kan jeg rekonstruere denne flukten av Egil fra Gulatingsplassen, til han slipper unna gjennom et trangt sund i Solund.    
Av de fem oversettelsene av sagaen som jeg har lest, er ingen nøyaktig lik. De avviker alle litt, og alle har plassering av Saudungsundet feil.
Dette avsnittet i sagaen begynner med at Egil stevner Kongen Eirik Blodøks sin veitslemann på Askøy inn for Gulatinget i en arvesak.
Dommen faller i Egils favør, men kongen vil ikke godta dette, slik at Egil må rømme fra tingplassen. ( At en Enevoldskonge ikke vinner frem i en sak, kan ikke ha sin like noe sted i verden, på den tiden.) Eirik Blodøks var konge i bare to år, 934 til 936.
I følge sagaen, springer Egil Skallagrimsson fra tingplassen over et «leite», mot der han hadde båten sin, som ikke er synlig fra tinget.
På forhånd har vi fått vite at han som er fredløs i Norge, plasserer skipet sitt i Steinsundet i Solund av forsiktighet. Deretter tar han en mindre båt inn til tingplassen, hvor han legger den på en viss avstand fra selve stedet, der også frendene hans sine båter ligger.
Jeg mener at dette «leite» er den gamle stien mellom kommunehuset i Eivindvik og Grønnevik eller Sollibotn.
Kongen som ligger inne på selve tingplassen med 7 skip, klargjør et skip og farer etter ham.
Da han kommer der hvor Egil hadde sin båt, er denne reist derfra.
Sagaen sier: «Kongen fortsetter «videre nordover gjennom sundet til han kommer til Sognesjøen.»
Dette er den første stedsbestemmelsen. Det er bare et sund som ender opp fra sør mot Sognesjøen. Folafotsundet--- Nyhammarsundet utenfor Eivindvik.
Mjåneset stikker ut på østsiden og ville ha skjult synet av båten til Egil for kongen, som må ha vært minst en halv time etter. Deretter ville Dingeneset lengre nord også sperret synet. Først da kongen var kommet forbi dette neset, som ligger i Sognesjøen, kunne han se en rekke båter på vei mot «Saudungsundet.» Dette navnet blir av «de sakkyndige» plassert som Sauesundet ved Askvoll og ødelegger hele logikken.
 Det riktige er at det er dagens Storakersund ved Risnehalvøyen båtene stevner mot. Dette skal jeg skal forklare nærmere i neste innlegg.
Kongen tar igjen båtene som viser seg å være frendene til Egil, som så sier at Egil for vestover til Steinsundet i Solund.
 Kongen har en kjentmann som heter Kjetil Hauld som loser han gjennom «de indre sundene» Dette kan bare være Indre Steinsund, som i sannhet trenger en kjentmann for et stort vikingskip. Å velge denne kursen til Ytre Steinsund, er det bare en lokalkjent mann som ville gjøre.
Sagaen beretter. «Egil holder på å klargjøre skipet sitt i Ytre Steinsund da kongen kommer meget overraskende på ham. 18 mann hopper da i lettbåten og ror mot kongeskipet. I det de passerer kaster Egil spydet sitt og dreper denne Kjetil Hauld. Kongeskipet må først snu, før det blir en kapproing der skipet hele tiden tar innpå denne mindre lettbåten.
Tilslutt smetter Egil gjennom et trangt sund som skipet er for stort til å komme gjennom og dermed må kongen gi opp jakten.
Egils skip blir brent og senket og resten av mannskapet drep»
Havnen han ligger i er Nordre Gildreneset, innenfor Geitarøy.
Dette kan jeg si med ganske så stor sikkerhet. Under siste krig, ble samme havn brukt av Shetlands Larsen også. Et ypperlig sted å gjemme seg for noen som er jaget. Det bor ingen i dette området og selv et skip med høye master vil ikke synes fra leia som går tett forbi. Likeledes er der to utganger fra havnen og også fra sundet. I tillegg kommer dette sundet som bare rommet en liten båt.
Det er ikke et eneste sund i Solund som kan gi en slik «gevinst» som Lunsholet
ved Ytreøy. Avstanden mellom disse to stedene, rimer også med at der var en kapproing over en del tid.
Da Egil kastet spydet, tok han feil av Kjetil Hauld og kong Eirik. Ordet Hauld har forskjellig betydning i alle oversettelsene, men det kan være en tittel, en slags høvding og kanskje den eldste Suling man noen gang har hørt om.
 Feiltagelsen kan skyldes at han var kledd som en høvding.  
Gamle folk i Ytreøy, som jeg spurte for 30-40 år siden, sa at sundet kunne slippe en 30 fots båt gjennom på flo sjø. I ettertid har «Lunsholet» blitt oppmudret, men er fortsatt så smalt at et 6 meter bredt vikingskip, ville vært for bredt.
Folk i Ytreøy, som har vært eiere av Geitarøy, forteller forunderlig nok, at et gammelt sagn sier: « Der har et stort skip blitt brent og senket for lenge siden.»
Jeg tok opp denne overleveringen av en hendelse i mer enn 1000 år, med historieprofessor Bessastadir i Akureyri på Island i 2001. Han mente at så lenge det involverte en konge var det ikke usannsynlig at det kunne blitt overlevert i alle disse generasjonene. Han var for øvrig meget interessert i det jeg fortalte, i motsetning til våre egne professorer som avviser hele sagaen.
Grunnet unøyaktige oversettelser og feilplassert navn, har dette vitnesbyrdet om Gulatinget blitt underkjent hittil i Norge.
Når de rette navnene kommer på plass, er Egil Skallagrimsson Saga, så nøyaktig at den må regnes som bevis på at Gulatinget fant sted i Eivindvik.

 

Blogg nr. 84.    Gulatinget.
Etter nesten en hel vinter og en endeløs Corona tid, skal jeg ta opp igjen bloggen min om stedsnavns forklaringer.
Jeg må si at det er litt artig når jeg får tilbakemelding om at fortsatt etter 53 år, er det folk som husker hendelsen om min lange svømmetur til øyen Toska i Hjeltefjorden.( blogg nr. 82)
Jeg har nevnt tidligere at jeg har skrevet en bok som heter:
«Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
Boken er tilgjengelig på biblioteket, men relativt få har hatt mulighet å skaffe seg den ellers.
Et av hoved argumentene i dette beviset på hvor Gulatinget lå opprinnelig, er nettopp stedsnavn. Jeg påviser hvordan stedsnavn har blitt endret som et politisk knep for å kunne tvangs innføre kristendommen for ca. 1000 år siden.
 Da selvfølgelig på den største og politisk mest betydningsfulle tingplassen i Norge, Gulatinget.
For minst 40 år siden, var jeg i et selskap der jeg ble sittende ved siden av en svart mann fra Marokko i Afrika. I dag er dette ganske så selvsagt, men så langt tilbake var dette et særsyn.
Mannen fortalte at da han hadde gått på sin folkeskole i Marokko, var han som elev blitt lært opp til at «det moderne demokratiets vugge», opprinnelig hadde stått i Norge.
Dette har aldri jeg blitt fortalt, etter det jeg vet er det fortsatt ikke pensum i dagens skole i Norge. Har noen av dere blitt opplært i dette?
De gangene jeg har seilt til Island, har det fremgått ganske tydelig, at en av hoved attraksjonene for turistene på Island, er Tingvellir.
Det blir markedsført av islendingene som det eldste eksisterende parlament i verden.
En sannhet som kan diskuteres.
Fra sagaene ved islendingen Are Frode (ca. år 900) får vi vite at en mann kalt Ulvjot oppholdt seg i Norge i tre år for å lære Gulatingsloven utenat.
Etter hans diktat ble da Ulvjotsloven etablert på Tingvellir på Island.
Gulatingsloven var altså et mønster for denne Ulvjotsloven på samme måte som den norske ekspansjonen til England, Skottland, Irland og alle øyene i vesterled, brakte med seg loven fra nordmennenes hjemtrakt, den størst og mest utbredte i Norge: Gulatingsloven.

Kong Harald Hardråde som i året 1066 prøvde å erobre England, brukte som argument for denne handlingen.  «På annenhver gård i England er der enten en mann eller kvinne av norsk ætt».
Den utvandring fra Norge til alle disse vesterlandene, som delvis i perioder var erobret land, er meget undervurdert.
Jeg har alltid hevdet, mot folk med meget bedre engelskkunnskap enn min, at det engelske språk er i sin opprinnelse, norsk.
Det går nesten ikke an å bruke sterke nok adjektiver, når man beskriver betydningen av det demokratiske Gulatingets innflytelse på hele den vestlige verdens utvikling i demokratiets retning.
Udiskutabelt er dette det absolutt største kulturbidrag Norge noen gang har gitt verden.
Fra denne vesle plassen i Gulen, ble Gulatingets demokratiske ide og lovverk spredd utover i hele Europa og videre.
Guttebøker og filmer fra «det ville vesten» bruker begrepet «lovens lange arm». Begrepet og selve ordet lov, på engelsk law, er jo videreføringen av
den loven som ble skapt her i Gulen.
Det er det samme lovbegrepet diktatoren Putin i Russland misbruker for å dekke over sine misgjerninger, eller Trumps mobb i USA, angriper når de stormer senatet.
Mens verden ellers lager store turist attraksjoner av mye mindre betydningsfulle saker, synes den norske stat å bry seg i meget liten grad om Gulatingets betydning som kulturminne og turistmagnet.
Sogn og Fjordane Fylkeskommune har bygget et tusen års monument på Floli;
Rett nok feilplassert, men et flott minnesmerke over Gulatinget.
Det hevdes ofte at det er begrepet og ideen i Gulatinget som er det betydningsfulle og den lokale plasseringen har mindre å si.
Selvsagt er det slik, men hvilke topografiske og geografiske forutsetninger for en slik storstilt demokratisk arrangement er også av stor betydning.
Når jeg da beviser hvor det fant sted, med de forutsetninger i naturen som var til stede, betyr det meget, særlig for oss som bor i Gulen.
Det opprinnelige tinget har blitt delt i to enheter i dag, Det demokratiske norske Stortinget og det juridiske dømmende, Gulatings Lagmannsrett.
Den første argumentasjonen i beviset, er en rekonstruksjon av
 Egil Skallagrimsson saga.
 Dette er den eneste veiledende skriftlige beretning om et Gulatingsmøte som fant sted i året 934 eller 936, da Eirik Blodøks var enevoldskonge.
Det andre beviset er denne endringen av stedsnavn i området rundt Eivindvik, stedsnavn som stammer fra 1100 tallets navneskikk. I sterk motsetning til alle andre gårds og stedsnavn ellers i Gulen.
Det tredje beviset er Eivindviks topografi og dets beliggenhet nesten på delelinjen mellom to likeverdige fylker, samt disse to steinkorsene og ikke minst den gamle nedarvede tradisjon her på kysten om hvor Gulatinget ble holdt. Tilstedeværelsen av 4 veter i de fire kompassretningene rundt Eivindvik er også et talende spor.
Det har åpenbart seg enda et bevis, som synes å ha vært utenfor de fleste folks tanker. Dette siste kan vise seg kanskje å være det beste av alle.
Emnet er stort, så det forsetter i neste innlegg..