Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?

I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innenfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.

Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 35.Isdal, Levra, Lillehammer, Tungodden, Stol, Kvam, Kvamsøy og Skiparvik
Etter et hektisk innløp på det nye året, med feiring, barnedåp, begravelse og to bilturer over Hardangervidden samt en influensa, er jeg blitt litt forsinket med et nytt innlegg. Disse lange kjøreturene over fjellet har gitt meg rikelig tid til å tenke gjennom påstanden i mitt forrige innlegg om hva Isdal står for.
En blåsebelg, slik mange har til å fyre opp i peisen med, høres kanskje litt banalt ut, men man må huske at en «blæsterbelg» var en absolutt nødvendighet når en smed skulle fremstille eller bearbeide metallet jern. 200-300 år før vår tidsregning begynte man med jernfremstilling fra myrmalm i Norge.
Når man lager et redskap/verktøy til å hjelpe seg med, får dette navn etter funksjonen eller/og utseende. Sistnevnte blir da som oftest etter hva det ligner.
Jeg har nevnt det tidligere, disse forfedrene våre må ha hatt en evne til å se naturen på, som er utenfor vår rekkevidde. Så kanskje det er mer begripelig nå, når man vet at dette verktøyet som de navngav etter hva det lignet i naturen, representerer begynnelsen på jernalderen i Norge.
I vår tid, når man laget et redskap til å bryte opp med og samtidig kunne trekke spiker med, laget man et brekkjern. Brekkjernet viste seg i utseende å være meget likt et kubein som man så daglig. Dermed et sammenligningsnavn.
Mye av navngivingen på steder følger samme prinsipp.
Når Levra får sitt navn, så er det fordi fjellgrunnen/berggrunnen rundt denne plassen assosierer med dyrelever som disse menneskene arbeider med daglig.
Avrundet og glatt.
Det gir da selvsagt ingen mening å drøfte ordet levra, slik språkforskerne ofte angriper emnet.
La oss se litt på annet verktøy/ redskap som har samme navn som steder.
En hammer/hamar kan defineres som et bratt berg uten vegetasjon, men mer   avrundet og butt i formen enn en klippe.
Verktøyet hammer finnes i utallige utgaver. Jeg har minst 10 forskjellige.
Steder som da har ordet hammer som del stavelse, har som regel noe av denne naturformen. Jeg kunne ikke se den på Lillehammer, men den kan være overgrodd av vegetasjon. Naturformen kommer først, så verktøyet.
Et nes på sjø eller vann, samme som nese. Det er mange varianter av dette:
Tange, som er flatere og tunge som er helt flat.

Navnet Tungodden i Solund har en meget butt front mot sjøen. Som vår egen tunge. Navnet Tungodden er også brukt på Island.
Jeg har tidligere skrevet om uttrykket stall som også er brukt på en rekke gårdsnavn, Stall og Stallane, beliggende på en hylle.
Sannsynligvis er begrepet stol relatert til stall som en mindre utgave. Stol finnes også som gårdsnavn.
Se rundt dere, verktøy, redskaper, møbler, meget ofte finner vil stavelser igjen i navnene som refererer til naturformer.
Der er et stedsnavn som er brukt mange steder: Kvam eller Kvamme, også
Kvamsøy, Kvamskogen.
Jeg ser for meg en høyrygget ørelappstol når jeg kjører forbi steder som heter noen av disse navnene.
En slik stol er meget bekvemmelig å sitte i.
Stavelsen kvam/kvem finnes i ordet. Den henviser til at disse stedene er sydvest vendte, beskyttet mot nordavinden ved en ofte skålformet bergvegg eller åsrygg bak seg, som ikke er så høy at den skaper fallvinder.
Med andre ord, en meget bra og bekvem plass å bo.
Man må huske at alle gårdsbruk her på Vestlandet dyrket korn den gang, graden av kald nordavind var avgjørende for størrelsen på avlingen.
Selv sønnavinden ble ofte ikke så sterk på slike plasser, fordi det kan danne seg en overtrykk sone, grunnet fjellveggen bak, som presser vinden opp over åsen.
Så i sannhet, bekvemmelig.
Kvam i Hardanger har dette platået, Kvamskogen oppkalt etter seg, med en bratt fjellside ned til dalen. Området er jo velkjent for sin fruktdyrking.
           
Sør i Gulen kommune ligger et nedlagt fergeleie som heter Skiparvik.
Sannsynligvis kalt etter det at det er en meget god havn før Fensfjorden.
Ordet «skipa» betyr på nynorsk, «å skape noe, å danne noe» 
Det er der for nærliggende å tenke at ordet skip har sin bakgrunn nettopp i dette uttrykket «skipa».

  

Blogg nr. 34   Isdal og Isfjordene

Kjører man sørover Lindåshalvøyen mot Knarvik passerer man dalen Isdal.
Der stedet Isdalstø ligger i utløpet ved sjøen.
Denne plassen Isdalstø var det sentrale stedet her sør i Lindås i gammel tid. Ikke så fryktelig gammel. Jeg husker godt at bilfergen fra Steinestø gikk helt hertil.
Knarvik eksisterte ikke. Der var ikke et eneste hus, ingen veier, ingen fergekai, bare noen skogløse bergrabber.
Postnummeret til Knarvik er Isdalstø den dag i dag.
Bussen opp fra kaien gikk den gang på andre siden av dalen, gjennom dette prisbelønte gardstunet på østsiden av dalen. 
Professor Akselberg i sin «stadnamn bok om Hordaland», forklarer navnet Isdal, slik: Man setter en H foran, derved er det naturlig at det må ha navn etter et hi, soleklart bjørnehi, slik at navnet etter hans forklaring skal bli Bjørnehidalen.

Nå er det slik at det finnes minst 3 stk. Isdaler.
Isdalen som hadde det gamle drikkevannet til Bergen, meget kjent etter mysteriet om liket av den ukjente isdalskvinnen.
Midt opp på Hardangervidden finnes der også, i 1200 meters høyde, et navn Isdalsvatn.
Tvilsomt om der skulle være et bjørnehi så høyt oppe. Dessuten er det min erfaring at førstebokstaven i navnet nesten aldri forsvinner.
Ved nærmere studium, vil man se at alle disse tre Isdalene, har tilnærmet samme form. Meget forskjellig i størrelse, men alle tre vender mot sydvest, alle har en botn eller ender blindt mot nord, de er meget brede på midten med relativt høye dalsider og alle tre har et vann i midten og elven ut har et meget trangt utløp.
I min blogg nr. 32 om mysteriet på Risnehalvøyen, synes det som mysterier særlig er av interesse for mine lesere. Så vær med meg nå på jakt etter løsning på dette navnet.
Biblioteket er fortsatt en bra plass å begynne. Jeg har funnet en «Gamal Norsk ordbok» fra 1930.
Det pussige med denne boken er at språket er det samme som vikingene og disse som for til Island talte, ca. 1000 år gammelt.
De stedsnavnene jeg søker er kanskje enda 1000 år eldre.
 Fra 500 tallet begynner stadnavn forskerne å finne systemer i navngivingen som kan katalogiseres og kartotekføres. Alle gårdsnavnene som slutter på heim, set, rud, land og mark gir grunnlag for tid setting. Slik jeg gjorde med mannsnavn med en naturendelse, som Henriksbø. Et klassisk navn fra 1100 tallet.
Det er naturnavnene fra før denne tid som er mitt hoved emne. Navn som Myr, Berg, Molde og Voll, er fra før denne tid, men hvor gamle er uråd å si. Jeg bruker 2000 år gamle som en meget rund tidsramme.
Så selv denne gamalnorsk boken blir i yngste laget.
Når jeg leter på ord som begynner på Is, er det et ord som fasinerer meg.
Det står  « isarn-kol (myt)» som skal bety vindbelg.
Myt. er forkortelse for mytisk, og betegner meget gammelt, selv for denne boken.
Kol vet jeg fra da jeg løste stedsnavnet Kolgrov, det betyr «vind eller vinddrag»
Da sitter jeg igjen med at isarn skal bety belg.
Ser man nærmere på naturformen av disse Isdalene, synes det lett å se at formene kan lignes med en blåsebelg. Voluminøse på midten og alle med et trangt utløp.
Selvfølgelig er ikke dalene kalt opp etter en blåsebelg, det er nok omvendt.
Disse naturfolkene hadde et spesielt navn på slik natur, og når de laget sitt første verktøy til smedene sin esse, ble navnet, etter det den lignet i den naturen de kjente.
Når jeg først har fått et hint om hva navnet Isdal kan være oppstått fra, er det naturlig å se hvor andre steder det passer.
Der ligger en dal og et vann, Isdal med samme form, nær Måbødals fossen i
Eidsfjord. Et annet lignende på Stord nær Leivik..
Det morsomme er at ser man nøye på Isfjorden ved Åndalsnes, kan kanskje denne fjorden også passe på denne beskrivelsen.
Den beste fjorden som passer ypperlig, er Isfjorden på Island. Fjorden er som en sekk med trangt utløp.
 Jeg har selv ligget der en natt med min Penelope på en av mine turer rundt Island.
Det var Sildafestival, så det ble lite søvn, islendingene kan feste.

Blogg nr. 33.
Lapskaus og Lote

For en tid tilbake ble en kjent språkforsker og stedsnavngransker spurt på TV hva lapskaus betydde, eller kom av?
Antagelig noe som kommer fra engelsk, var hans svar.
Engelsk innflytelse på det norske språk, har antagelig ikke foregått lenger enn de siste 100 årene.
Før det var det i mye sterkere grad, den andre veien språket gikk. Det var til England og omliggende øyer, det norske folk utvandret.
Jeg har nevnt det tidligere, en rekke ord som opprinnelige må ha kommet fra norsk.
Den morsomme: Smørbutt, der tre-esken blir det engelske navnet på smør.
Det engelske ordet keeper, er mistenkelig likt vårt ord «kipe», som var meget vanlig hos oss til å bære noe på ryggen i, for ikke lenge siden. Betydningen å holde på noe, kan passe begge.  
Da jeg  på mine turer til Island,har proviantert mange ganger på Shetland, har jeg forsøkt å finne noe som kunne lignes med lapskaus, men verken muntlig eller ved prøvesmaking har det lykkes meg. 
 Jeg forsøker å bruke samme metode som løser noen av mine navneløsninger; et to stavelses ord, der hver av stavelsene inneholder korte, men treffende beskrivelser av navnet. De vanskeligste og antagelig også de eldste, er de korte tilsynelatende en stavelses navn, som f. eks. Alna, Takle og Lot(h)e.
Fra vår båttradisjon finnes ordet «kause».
Når man spleiser en løkke på en tau-ende, legger man inn en kause for å beskytte tauet i løkken mot gnag. I dag er kausen vanligvis i metall, men før i tiden brukte man hardt tre.
Lapper er jo også små biter, så en mulig forklaring på ordet lapskaus, kan være « noe som inneholder små biter.» Kanskje noen av dere lesere har en bedre forklaring?
Det nevnte navnet Lothe finnes en rekke steder her på kysten.
NRK reporteren P. Lothe, og den kjente cowboyen Lotepus fra Hardanger er jo tydeligvis menn som har navn etter disse stedene.
Stedsnavnet Lote i Hardanger har ingen H, det er nok en etterlevning fra dansketiden.
Følger man den rette kystlinjen innover på sørsiden av Hardangerfjorden finner man stedet Lote rett før landet/stranden svinger inn mot stedet Utne.
Det kan tyde på at betydningen har med svingen å gjøre.
Det er også et vann ovenfor Odda som heter Lotevann. Elven og fossen herfra kalles Låtefoss, men grenden ved vannet kalles Låte, så sannsynlig er det dette siste Låte som er rett.
I Nordfjord ligger fergeleiet Anda- Lote, mellom Nordfjordeid og Sandane.
På nordsiden av fjorden ligger bare noen få hus i en grend som også bærer navnet Lote.
Går vi inn igjen i båtmiljøet, finner vi i trebåtbyggere har et navn på en spesiell del på større trebåter.
De kaller overgangen mellom kjølen og stevnen på en båt for «loten»
En meget viktig del i byggingen av en båt.
Formen på denne « loten» er meget likt slik landet/ sjølinjen endrer seg der hvor stedsnavnene er brukt.
På Vestlandet er forholdet der sjø møter land, eller omvendt, mye brukt i språket vårt.
 Det at steder som har en natur som kan lignes med noe man arbeidet med daglig, får navn etter dette, er ikke å undres over. En rekke av mine navneløsninger har nettopp dette som utgangspunkt, uavhengig av størrelsesforholdet.
Den definitivt største bekreftelse på min påstand om betydningen av navnet Lote, finner vi i Karmsundet sør for Haugesund.
Følger vi kystlinjen på østsiden, fra Haugesund sørover, hel til man med en båt skal svinge inn Boknafjorden, er den øyen/holmen man må runde, navngitt
Loten.
Det er da tydelig at Lote betyr at landet/sjølinjen brytes av, eller svinger.
 

Blogg nr. 32.
Åfjorden

I mange av mine tidligere blogger har jeg bemerket at mange ord i det engelske språk synes å være meget likt norske ord.
Det engelske ordet adventure har en forbausende likhet med vårt ord eventyr.
Betydningen av vårt eventyr synes å ha en litt videre betydning enn det engelske adventure.
Eventyr står for meg som en blanding av Bjørnstjerne Bjørnsons dikt;
« Undre meg paa, hva jeg faar at se over de høie fjelde?» og filmhelten, arkeologen Indiana Jones  gjøremål.
I sistnevntes beste stil, begynner denne historien også på et bibliotek.
Jeg antar at dere, kjære lesere, ikke har noe imot å være med på en ekspedisjon for å løse et mysterium og, ikke å forglemme, forklare enda et navn.
Gulen bibliotek i Eivindvik, har en gammel skinninnbundet bok som er skrevet på slutten av 1800 årstallet. Forfatter husker jeg ikke.
Boken heter «Nordre Bergenhus Amt» og er en kjedelig oppramsing av alle kommunene i Sogn og Fjordane fylke.
Det som er litt spesielt er at boken nevner noen særegenheter ved naturen i flere av kirkesoknene.
Angående Risnehalvøyen i Hyllestad, berettes det at på toppen av dette platået skal det finnes et vann som ikke har synlig avløp. Det spekuleres i at navnet
Åfjorden skal ha navn etter at dette underjordiske avløpet skal komme ut nede i fjorden, under flo-målet. Begrepet Å står da for elv, slik det gjorde i gamle dager, slik som f.eks. i Åmot som betyr elvemøte.
 Et vann som ikke har synlig avløp, medfører en rekke spekulasjoner.
Det må da nødvendigvis være et underjordisk vannlås som holder vannstanden konstant, slik som f.eks. på et klosett. Dette kan medføre et hulesystem som er vel verdt å undersøke.
En god venn fra dykkermiljøet, fortalt at han en gang hadde blitt leid av folk i Hyllestad til å finne utløpet av den undersjøiske elven, uten å lykkes.
 Min ekspedisjon ble utstyrt med noen flasker brekkfarge og rikelig niste, derpå gikk turen med Penelope til den tidligere Baldershagen, som i dag bærer navnet Storaker.
Gårdshusene ligger på en flate ca. 50 meter over sjøen, og kunne mye heller hatt navnet Breidablikk. Derfra går en gårdsvei opp til foten av et platå som deler dalen på tvers, i en øvre og en nedre del.
Stien opp har et sted bare en stige av tre for å komme opp. Det må ha vært vanskelig å få dyrene opp denne vegen.
Her oppe ligger et stort vann, Storavatn, med en enda mer spektakulær utsikt, Værlandet, Bulandet og Alden, store deler av søndre Sunnfjord ligger som et panorama ut for meg.
Tvers over vannet har naturen, med litt hjelp, laget en flott gangvei tvers over.
Stien min forsetter på nordsiden, nesten til enden av vannet, der bunnen bærer navnet Trollebotn. Her kommer en elv ned på høyre side, den leder opp en bratt bergvegg som er mulig å gå på, til et nytt vann. Her møter man stien fra nabogården Porten også.
Kartet viser en rekke vann som ligger etter hverandre på nordsiden av denne loddrette 500 meter høye fjellveggen som går rett i Åfjorden.
Så jeg måtte søke langs hele denne flaten etter dette vannet som ikke var spesifisert nærmere.
Hele ettermiddagen gikk med å lete, men jeg fant det til slutt, og det var litt skuffende i begynnelsen. Vannet hadde, dessverre, et avløp, en 5 meter lang bekk som forsvant ned en smal sprekk i fjellgrunnen.
Så all spekulasjon om underjordiske huler med vannlås, kunne jeg bare la fare.
Det hadde nylig regnet, så det var en del vannføring i bekken. Jeg tømte en liter
oransje brekkfarge i den, det var utrolig hvordan den spredde seg.
Det er 200/300 meter bort til kanten av stupet, hvor jeg plasserte meg med kamera for å se om noe kom ut 500 meter nede i fjorden.
Etter en god stund kunne jeg se en svak oransje dråpelignende form komme opp av sjøen, nærmere 2 kilometer lenger inn i fjorden.
På bildet syns den meget svak, grunnet den store høyden, men dråpen begynner ved toppen av det små treet som syns på bildet.
Dermed har denne ekspedisjonen konstatert at elven fra Jordevatnet munner ut under flomålet i Åfjorden nesten 500 meter lengre nede. Hvor dypt utløpet er nede i fjorden, er uråd å avgjøre.
Det er også stor mulighet for at det er denne undersjøiske elven som har gitt navnet Åfjorden. Det er nesten alltid slike særegenheter som danner grunnlag for de eldste stedsnavnene vi har.


                                                         

siste bilde viser fargen kommer opp ved toppen av treet.De andre er fra nordsiden av Åfjorden

Blogg nr.31
Oslo, Bergen, Tønsberg og Waterloo

Når jeg nå har forklart navnet på fedrelandet vårt, passer det bra å forklare navnet på hovedstaden vår også.
Fra år 1070 fungerte Bergen eller Bjørgvin, Grunnlagt av Olav Kyrre, som hovedstad.
 Vin har jeg tidligere forklart betyr slette/beiteland eller eng, slik at
forklaringen «Sletten under fjellet» passer bra.
På samme måte som Tønsberg blir «Tunet under fjellet». Et navn som blir bekreftet her i Gulen av navnet Tunsberg. Et lite hus nedfor et berg.
Bjørgvin vokste, spesielt etter at Hanseatene kom på 1300 tallet, til å bli den viktigste internasjonale byen i Skandinavia.
Oslo ble grunnlagt av kong Harald Hardråde i året 1047 i følge Snorre.
Den norske kongen Håkon 5, (1299-1319) var det som i praksis flyttet hovedstaden hit.
 Danskekongen Christian 4, endret navnet Oslo til Christiania i 16 24.
Det som man kalte «Gamlebyen» ble fortsatt kalt Oslo.

Min far som døde i 2000, var meget godt kjent for sin evne til å fortelle underholdende historier, han ble ofte et senter ved selskapelige tilstellinger på grunn av denne evnen til underholde folk.
Vi, hans nære familie, var vel kjent med at hans evne til holde seg til sannheten i disse historiene, kunne være heller tynn. Noe som kanskje ikke betyr så mye.
Da jeg overhørte min eldste sønn i å gjengi disse fargelagte historiene til sine venner, prøvde jeg forsiktig å antyde at kanskje ikke alt var like sant i det som hadde blitt fortalt. Jeg ble ganske kontant satt på plass: «Farfar hadde sagt det», og dermed var det ikke diskutabelt.
Så husk det, kjære fedre, en farfar er overordnet selv en far.
Mye likt etter dette mønsteret, har diverse professorer og andre med tyngde uttalt seg om den første stavelsen i navnet Oslo.
En forklaring er en endring til det gamle navnet «ass», underforstått etter Asene sitt navn.
Den siste delen av navnet Oslo, synes ingen å ha hatt noen formening om.

Wikipedia har en grei forklaring på navnet, men det synes som dette mediet også er uten den faglige tyngde som skal til for å bli godtatt.
Så navnet Oslo står fortsatt offisielt som uløst.
NRK reporter Arne Hjeltnes uttalt seg nylig på TV, at det var merkelig at den såkalte Loelven skulle har to navn.
For å ta den første stavelsen, det er en rekke stedsnavn i Norge som har «os» i navnet sitt og som også ligger ved et elveutløp.
Namsos ved utløpet av elven Namsen, Nidaros, ved utløpet av Nidelven og tettstedet og kommunen Os, sør for Bergen.
Det synes meg uforståelig hvorfor ikke denne enkle stavelsen skulle være den riktige.
Historiker Peder Claussøn Friis, mente at siden der var en dal som het Lodalen, måtte elven Alna som renner der, en gang ha hatt navnet Lo.
Dette er årsaken til all denne fabulering om en Loelv som også har navnet Alna.
  Han visste ikke at «Lo» betyr Elveslette. 
Så navnet Oslo betyr «Osen ved elvesletten» og kan lokaliseres til utløpet av Alna elven. ( Gamlebyen)
Slik som Byrkjelo i Nordfjord ikke har noe med navnet på elven å gjøre.
Eller Hafslo i Sogn, eller Loen også i Nordfjord.
Til og med Napoleons Waterloo i Belgia, fikk jeg bekreftet av en mann derfra, passer ypperlig til forklaringen Elveslette.
Pussig nok, der finnes en elv i Nord England som også heter Alna, og byen ved utløpet kalles Alnemouth.
Å forklare navnet Alna er nok meget vanskelig, men det er ganske sikkert at navnet er mye eldre enn fra vikingtiden.
 Kanskje fra den tiden vi hadde felles språk?

Blogg nr. 30.
Norge, Noreg, Norvegen, Nåra, Norvasund ,  Nordmannaslepet og Nor.

Stedsnavnene jeg skriver om fungerer jo som sterke identitetsbevis for de fleste av oss. Å ha et opprinnelsesnavn fra et sted i landet vårt, betyr mye for mange. Selv folk som ikke direkte har et slikt navn, har kanskje for bare noen få generasjoner siden også et stedsnavn å relatere seg til?
Et navn som vi alle slår oss på brystet og sier med stolthet, er navnet på fedrelandet vårt.
Norge eller Noreg gjør oss stolt, ikke bare på 17 mai, men spesielt når vi presenterer oss i utlandet.
Så hva står navnet Norge for?
Ser man på alle de europeiske landene måte å uttale det på, får vi ved oversettelse, Norveg/en.
Mye brukte navn, spesielt flerstavelsesnavn blir nedkortet over tid.
Dette ser man særskilt på navnene innover fjellheimen vår, disse blir mindre brukt og er mye enklere å skjønne betydningen av.
Ser man på navnet Norvegen:
Tar man vekk en «v» og «en» kommer Noreg til syne.
Tar man vekk «ve» og «n» kommer Norge frem.
Jeg har tidligere, ved flere høve, hevdet at navnet Nor betyr trangt sund.
Som f.eks. i Norheimsund, der det moderne sund er tilført etter at man mistet kunnskapen om hva Nor står for.
I Solund ligger en liten plass som heter Nåra. Navnet henviser i dag til denne små øyen det ligger på, men det har nok opprinnelig vært navnet på det trange sundet som skiller fra øyen Ytre Sula. Nor som sammen med ordet øyna har blitt til Nåra. Bare «a» står igjen av «øyna.»
Dette er meget vanlig, som f.eks. Grjotvin har blitt til Gryta. Mjåsjøen til Mjøsa.
Håøyna til Hyen.
Dialektiske forskjeller kan fort endre en «o» til «å».
En rekke steder i Norge bærer navnet Nor. Norsjø i Telemark, lang og smal, flere sund på Sørlandet har også samme Nor navnet på samme naturform.
Gibraltar ble i gammel tid kalt for Norvasund.
Så hvor er Norvegen?
Går man tur innover Hardangervidden, vil man på kartet støte på et navn, Nordmannaslepet. Dette var en av de store ferdselsårene over vidda i gamle dager. Slepet er stien/tråkket etter alle menneskene og dyrene som i hundrevis av år ferdes her.
Menneskene på østsiden av Hardangervidden, kalte dem som kom over til dem for Nordmanna. Mennene fra Norvegen.
Tydeligvis innbefattet dette alle som bodde vest for dem, ikke bare folket fra Hardanger.
Denne «d» som har sneket seg inn, kan meget vel være fordi navnene ble nedskrevet hundrevis av år seinere, i en tid da man trodde at Normanna betød nordmenn.
Norvegen tyder derfor på at det står for distansen langs kysten, fra sør i Karmsundet, gjennom alle sundene helt opp til Stadt. Naturen lenger nord endrer seg og er ikke så selvfølgelig «gjennom sundene» lenger.
Da vikingene begynte sine lange ferder langt nord inn i Russland og vestover til Shetland, Færøyene, Island, Grønland og Vinland, var allerede kunnskapen om at Nor betød «trangt sund», glemt. Dette vises så tydelig ved disse «påhengene» av et nyere ord sund, flere steder.
Dessuten var verdensbildet for disse Atlanterhavets erobrere blitt utrolig mye større. «Vegen gjennom sundene» kunne synes litt «navlebeskuende» i stedet for et litt mer klingende navn, «veien mot nord» som i mye større grad viste hva disse sjøfarerne stod for..
Iren Tim Severin bygget engang på 70 tallet en replika av en skinnbåt i Irland.
Han seilte den til Færøyene, Island og over til New Foundland for å bevise at den Irske munken St. Brendan hadde gjort dette på 500 tallet.
For denne bragden fikk han til disposisjon i Grekenland, en ny replika av et bronsealderskip fra 1200 f.Kr.
Med dette skipet, Argo, rekonstruerte han hjemreisen til Odysses fra Troya til Ithaka, som hadde tatt 10 år.
Hans konklusjon var at denne reisen, som skal ha funnet sted ca. 1100 f.Kr., bare foregikk inne i det «vesle Egeerhavet», men når Grekerne ekspanderte over hele Middelhavet, 600/700 år seinere, vokste også deres perspektiv, slik at de gjorde denne for dem, hellige reisen, like stor som deres ekspansjon hadde gjort dem. Derfor ble Herakles søyler til Gibraltar, Messinastredet til sundet der den farlige Hydra holdt til.   
Nøyaktig på samme måte som verdensbildet til vikingene vokste.