Blogg nr.
35.Isdal, Levra, Lillehammer,
Tungodden, Stol, Kvam, Kvamsøy og Skiparvik
Etter et hektisk innløp på det nye året, med feiring, barnedåp, begravelse og to bilturer over Hardangervidden samt en influensa, er jeg blitt litt forsinket med et nytt innlegg. Disse lange kjøreturene over fjellet har gitt meg rikelig tid til å tenke gjennom påstanden i mitt forrige innlegg om hva Isdal står for.
En blåsebelg, slik mange har til å fyre opp i peisen med, høres kanskje litt banalt ut, men man må huske at en «blæsterbelg» var en absolutt nødvendighet når en smed skulle fremstille eller bearbeide metallet jern. 200-300 år før vår tidsregning begynte man med jernfremstilling fra myrmalm i Norge.
Når man lager et redskap/verktøy til å hjelpe seg med, får dette navn etter funksjonen eller/og utseende. Sistnevnte blir da som oftest etter hva det ligner.
Jeg har nevnt det tidligere, disse forfedrene våre må ha hatt en evne til å se naturen på, som er utenfor vår rekkevidde. Så kanskje det er mer begripelig nå, når man vet at dette verktøyet som de navngav etter hva det lignet i naturen, representerer begynnelsen på jernalderen i Norge.
I vår tid, når man laget et redskap til å bryte opp med og samtidig kunne trekke spiker med, laget man et brekkjern. Brekkjernet viste seg i utseende å være meget likt et kubein som man så daglig. Dermed et sammenligningsnavn.
Mye av navngivingen på steder følger samme prinsipp.
Når Levra får sitt navn, så er det fordi fjellgrunnen/berggrunnen rundt denne plassen assosierer med dyrelever som disse menneskene arbeider med daglig.
Avrundet og glatt.
Det gir da selvsagt ingen mening å drøfte ordet levra, slik språkforskerne ofte angriper emnet.
La oss se litt på annet verktøy/ redskap som har samme navn som steder.
En hammer/hamar kan defineres som et bratt berg uten vegetasjon, men mer avrundet og butt i formen enn en klippe.
Verktøyet hammer finnes i utallige utgaver. Jeg har minst 10 forskjellige.
Steder som da har ordet hammer som del stavelse, har som regel noe av denne naturformen. Jeg kunne ikke se den på Lillehammer, men den kan være overgrodd av vegetasjon. Naturformen kommer først, så verktøyet.
Et nes på sjø eller vann, samme som nese. Det er mange varianter av dette:
Tange, som er flatere og tunge som er helt flat.
Etter et hektisk innløp på det nye året, med feiring, barnedåp, begravelse og to bilturer over Hardangervidden samt en influensa, er jeg blitt litt forsinket med et nytt innlegg. Disse lange kjøreturene over fjellet har gitt meg rikelig tid til å tenke gjennom påstanden i mitt forrige innlegg om hva Isdal står for.
En blåsebelg, slik mange har til å fyre opp i peisen med, høres kanskje litt banalt ut, men man må huske at en «blæsterbelg» var en absolutt nødvendighet når en smed skulle fremstille eller bearbeide metallet jern. 200-300 år før vår tidsregning begynte man med jernfremstilling fra myrmalm i Norge.
Når man lager et redskap/verktøy til å hjelpe seg med, får dette navn etter funksjonen eller/og utseende. Sistnevnte blir da som oftest etter hva det ligner.
Jeg har nevnt det tidligere, disse forfedrene våre må ha hatt en evne til å se naturen på, som er utenfor vår rekkevidde. Så kanskje det er mer begripelig nå, når man vet at dette verktøyet som de navngav etter hva det lignet i naturen, representerer begynnelsen på jernalderen i Norge.
I vår tid, når man laget et redskap til å bryte opp med og samtidig kunne trekke spiker med, laget man et brekkjern. Brekkjernet viste seg i utseende å være meget likt et kubein som man så daglig. Dermed et sammenligningsnavn.
Mye av navngivingen på steder følger samme prinsipp.
Når Levra får sitt navn, så er det fordi fjellgrunnen/berggrunnen rundt denne plassen assosierer med dyrelever som disse menneskene arbeider med daglig.
Avrundet og glatt.
Det gir da selvsagt ingen mening å drøfte ordet levra, slik språkforskerne ofte angriper emnet.
La oss se litt på annet verktøy/ redskap som har samme navn som steder.
En hammer/hamar kan defineres som et bratt berg uten vegetasjon, men mer avrundet og butt i formen enn en klippe.
Verktøyet hammer finnes i utallige utgaver. Jeg har minst 10 forskjellige.
Steder som da har ordet hammer som del stavelse, har som regel noe av denne naturformen. Jeg kunne ikke se den på Lillehammer, men den kan være overgrodd av vegetasjon. Naturformen kommer først, så verktøyet.
Et nes på sjø eller vann, samme som nese. Det er mange varianter av dette:
Tange, som er flatere og tunge som er helt flat.
Navnet Tungodden i Solund har en meget
butt front mot sjøen. Som vår egen tunge. Navnet Tungodden er også brukt på
Island.
Jeg har tidligere skrevet om uttrykket stall som også er brukt på en rekke gårdsnavn, Stall og Stallane, beliggende på en hylle.
Sannsynligvis er begrepet stol relatert til stall som en mindre utgave. Stol finnes også som gårdsnavn.
Se rundt dere, verktøy, redskaper, møbler, meget ofte finner vil stavelser igjen i navnene som refererer til naturformer.
Der er et stedsnavn som er brukt mange steder: Kvam eller Kvamme, også
Kvamsøy, Kvamskogen.
Jeg ser for meg en høyrygget ørelappstol når jeg kjører forbi steder som heter noen av disse navnene.
En slik stol er meget bekvemmelig å sitte i.
Stavelsen kvam/kvem finnes i ordet. Den henviser til at disse stedene er sydvest vendte, beskyttet mot nordavinden ved en ofte skålformet bergvegg eller åsrygg bak seg, som ikke er så høy at den skaper fallvinder.
Med andre ord, en meget bra og bekvem plass å bo.
Man må huske at alle gårdsbruk her på Vestlandet dyrket korn den gang, graden av kald nordavind var avgjørende for størrelsen på avlingen.
Selv sønnavinden ble ofte ikke så sterk på slike plasser, fordi det kan danne seg en overtrykk sone, grunnet fjellveggen bak, som presser vinden opp over åsen.
Så i sannhet, bekvemmelig.
Kvam i Hardanger har dette platået, Kvamskogen oppkalt etter seg, med en bratt fjellside ned til dalen. Området er jo velkjent for sin fruktdyrking.
Sør i Gulen kommune ligger et nedlagt fergeleie som heter Skiparvik.
Sannsynligvis kalt etter det at det er en meget god havn før Fensfjorden.
Ordet «skipa» betyr på nynorsk, «å skape noe, å danne noe»
Det er der for nærliggende å tenke at ordet skip har sin bakgrunn nettopp i dette uttrykket «skipa».
Jeg har tidligere skrevet om uttrykket stall som også er brukt på en rekke gårdsnavn, Stall og Stallane, beliggende på en hylle.
Sannsynligvis er begrepet stol relatert til stall som en mindre utgave. Stol finnes også som gårdsnavn.
Se rundt dere, verktøy, redskaper, møbler, meget ofte finner vil stavelser igjen i navnene som refererer til naturformer.
Der er et stedsnavn som er brukt mange steder: Kvam eller Kvamme, også
Kvamsøy, Kvamskogen.
Jeg ser for meg en høyrygget ørelappstol når jeg kjører forbi steder som heter noen av disse navnene.
En slik stol er meget bekvemmelig å sitte i.
Stavelsen kvam/kvem finnes i ordet. Den henviser til at disse stedene er sydvest vendte, beskyttet mot nordavinden ved en ofte skålformet bergvegg eller åsrygg bak seg, som ikke er så høy at den skaper fallvinder.
Med andre ord, en meget bra og bekvem plass å bo.
Man må huske at alle gårdsbruk her på Vestlandet dyrket korn den gang, graden av kald nordavind var avgjørende for størrelsen på avlingen.
Selv sønnavinden ble ofte ikke så sterk på slike plasser, fordi det kan danne seg en overtrykk sone, grunnet fjellveggen bak, som presser vinden opp over åsen.
Så i sannhet, bekvemmelig.
Kvam i Hardanger har dette platået, Kvamskogen oppkalt etter seg, med en bratt fjellside ned til dalen. Området er jo velkjent for sin fruktdyrking.
Sør i Gulen kommune ligger et nedlagt fergeleie som heter Skiparvik.
Sannsynligvis kalt etter det at det er en meget god havn før Fensfjorden.
Ordet «skipa» betyr på nynorsk, «å skape noe, å danne noe»
Det er der for nærliggende å tenke at ordet skip har sin bakgrunn nettopp i dette uttrykket «skipa».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar