Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?

I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innenfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.

Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.




   

Blogg nr. 36.
Isenkram, eisen, Veøy, Krakhellesundet, Tollesundet og Seilsteinen.

Enda en gang må jeg komme med en tilleggs bemerkning til blogg nr. 34, Isdal.
Da jeg voks opp i Bergen, hadde vi en type butikk som ble kalt Isenkrambutikk.
Dette var de som handlet med ikke spiselige varer, som jernvarer og verktøy.
Isenkram har sannsynligvis opprinnelse fra hansatiden og tysk, slik mange uttrykk i Bergen har. Kram er det samme ordet man finner i krambu og kremmer. På tysk heter jern, eisen, mistenkelig lik ordet «Isarn-kol»  eller
«Blæsterbelg» som jo var blant de mest nødvendige redskapene i fremstilling av jern?
I går da jeg spiste middag på en kafe, stoppet en trailer utenfor kafeen for å levere varer. Over førerhuset lyste et navn mot meg med store bokstaver:
Veøy.
Ve står for helligdom, slik at navnet betyr «Den hellige øyen».
Jeg har tidligere hevdet at det er en mulighet for at den opprinnelige Gulatingsplassen, Prestegården i Eivindvik, kan ha hatt navnet Ve eller Veum.
To sterke indikatorer eller delnavn antyder det.
«Varg i Veum» betyr jo, å ta våpen med seg innfor den hellige ringen laget av hasselkvister.
Veøy er en liten øy midt i Moldefjorden. Den er utstyrt med en kirke enda så liten den er. Dette fordi den høyst sannsynlig var en hellig plass og et samlingsted for bygdene rundt, lenge før kristendommen kom til landet vårt.
Prestene hadde en utrolig evne til å overta våre eldgamle hedenske tradisjoner og helligdommer og gjøre dem til sine egne.
Midtvintersblotet og midtsommer feiringen, er blitt gjort til St.Hans (Johannes) og Jul er blitt en kristen helligdom. På engelsk er navnet også endret til Christmas. Mye tyder på at Jul er det samme som hjul, noe som går rundt.
Slik året slutter og begynner på nytt uavlatelig.
Dagens tema er et sund i utløpet av Sognefjorden der naturen skiller seg meget fra andre sund på kysten.
Navnet er Krakhellesundet. Det strekker seg omtrent snorrett i sør-nord retning fra Sognesjøen til Buefjorden i nord.
Det er et meget spesielt sund, ganske så ulikt andre sund i dette området av kysten. Nesten som en sprekk i den høye fjellheimen. Som om en Jotun skulle ha hugget ut en passasje for skipene.
Helle/Hille er brukt en rekke steder som navn på flate tilnærmet runde øyer en rekke steder på kysten, Håkonshella, Hille og Lihella.
Fra min sommer oppvekst på Kjerdalen ved Frøyset i Masfjorden, vet jeg at man kalte loddrette fjellvegger også for det samme. Der het det ca. 50 meter høye stupet, Hildrane.
I dette sundet er det nok den loddrette betydningen det hentydes til.
Hele vestre side er, med små avvik, sammenhengende « hildrar.»
På østsiden, som dannes hovedsakelig av øyen Losna, er det også slik.
Denne linjen er brutt i nordenden av Tollesundet som går tilnærmet øst-vest.
Tollesundet forklares av O. Rygh å bety: Et sted de tar toll av dem som passerer.
Når man kjører båt, kan også sees fra bil, fra Brekke vestover, kan man se på nordre delen av Krakhellesundet, Enstadlandet, en spiss fjelltopp stikke opp-
Den fungerer som et styringsmerke gjennom sundet. Presis som en Tollepinne eller en Tollekniv.
På nordsiden ligger øyen Skorpa med samme bratte sjølinje.
Det snorrette Krakhellesundet er bare brutt av en liten holme på vestsiden som kalles Seilsteinen.
 Her gikk et skip som het Ferndale på grunn under krigen. En bergingsbåt, Parat, prøvde å dra den av, da de ble angrepet av engelske fly som senket begge.  
Litt sør for denne Seilsteinen, ligger en liten havn der det står et gammelt hus.
På 1700 tallet bodde der en mann som innlosjerte folk som kom seilende forbi.
Et jektemannskap som var plassert på loftet for natten, hadde en mann som ikke fikk sove, men ble liggende å studere takkonstruksjonen over dem.
Han vekket de andre og sammen satt de og ventet, da bjelken som hadde vært over hodene deres, plutselig falt ned og ville drept dem alle.
De tok mannen for seg, hardhendt, og han tilsto at han hadde drevet med dette en stund. Han gav dem en del sølv for at de ikke skulle varsle noen, men da de kom til første øvrighet, meldt de fra.
Mannen ble da tatt og straffen han fikk, var ganske spesiell:
Han ble lagt i en tønne som det var slått en rekke spiker inn i, så ble denne tønnen rullet utfor noen hamrer.
Det har lenge versert historier om at han hadde gjemt en stor sølvskatt et sted i alle steinurene der.
NSL sier om navnet Krakhella bl.a.: « lang stang med en krok på» eller « et krokvokst tre», men er usikker.
Naturen er så mangfoldig i Krakhellesundet, det kan være den stupbratte fjellsiden av Krakhellefjellet eller Krakken i nordenden som navnet refereres til. Til og med sjøuhyret Kraken har også vært nevnt som opphav.
En ting som alle som ferdes gjennom sundet føler, er denne «litenheten» i forhold til de høye hamrene. En følelse? Kanskje dette er grunnlaget for navnet?
Tidligere omtalte gammelnorsk ordbok har tre forskjellige definisjoner på Kraka.
Den siste som også rimer med denne følelsen er: Krakastokk eller påleverk.
Det å gå gjennom en overdimensjonert jettestor rett korridor med høye vegger på begge sider, gir mye av den samme følelsen.
Denne forklaringen på Krakhellesundet synes for meg som den riktigste.