Blogg nr. 113    Reisen Bergen --- Losna, nr.2

 

Fartsmilen på Helleneset

Denne distansen er den gamle norske milen som Norge var alene om å ha som måleenhet helt opp til 1900 tallet. Da ble den nedkortet til 10.000 meter. Grunnet innføring av desimalsystemet.
Denne distansen var, fra eldgammel tid, så langt en båt/skip rodde på 2 timer. Den ble kalt for «en viku sjøs», helt til, antagelig danskene, forandret navnet til en mil.
 Hver andre time, skiftet man mannskap til å ro. På lange ferder rodde man i 12 timer, dette ble kalt en «dags roing», 36 nautiske mil.
Seilte man på havet i god medvind, brukte man benevnelsen «et døgers reise» som var 144 n.m. En snitt fart på 6 n.m.
 Ofte misforstått av utlendinger, som ikke hadde begrepet døgn.
Det ble derfor ofte gjengitt, feilaktig, som at nordmennene brukte så og så mange dager til å seile til Island. Det hadde jo ikke noe med tid å gjøre, det markerte en distanse.
Dette eldgamle distansemålet, «en viku sjøs» ble brukt også på 1300 tallet.
Da opprettet myndighetene et system langs kysten av Norge, helt fra
Gøtaelv i Sverige, til langt inn i Hvitesjøen i Russland. (Murmansk betyr Nordmann)
Hver 6 n.m. skulle der være en skysstasjon til å frakte øvrighetspersoner, prester og futer, som skulle sanke inn skatter og sjeler. Skyssingen ble pålagt bøndene, mot lettelser i skattene.
Disse gamle skyss-plassene lar seg påvise i hele Hordaland og også delvis i Sogn. Denne ferden vår går den samme veien som øvrigheten ble fraktet den gang.
Begrepet «Rang og rangorden» kan meget vel stamme fra dette systemet. Øvrigheten rodde ikke, de ble plassert i akterenden på robåten. Som nettopp heter rang, og er ypperlig egnet til å sitte i for en som slapp å slite. Det kan meget vel ha utviklet seg til å bli at «rangspersonen» satt der.
 Noen steder forteller navnene om at de var slike skyss-steder.
Så da vi nå stevner mot den gamle fabrikk og kai i Salhus, forteller navnet at det opprinnelig har vært Sælhus, som betydde vertshus.
Etter hvert vokste det opp overnattingsplasser på noen av disse stedene, som også fikk rett til å drive handel og å selge brennevin.
Flere steder langs kysten vår, ble slike steder sentrale plasser som vokste og ble ofte det største samlingsstedet for befolkningen. Kremmerleie ble de kalt.
Det er stor mulighet til at Bodø by har sin opprinnelighet fra et slikt sted, som opprinnelig het Bratten- Løp.
Distansen fra Skolten til Salhus, måler godt 7 n.m.
 Systemet var selvfølgelig alltid avhengig av en god havn. Slik at man måtte tilpasse ro-skiftene etter dette. Det å krysse en fjord under ugunstig vind, kan ha gjort at noen av skyss-stedene har kortere distanse.
Skal man måle på et sjøkart, i mangel av passer, så er kortenden på en vanlig fyrstikkeske, nøyaktig 1 n.m. Kjekt å vite.
Ordet «Viku sjøs» er det mange som har forsøkt å gi en forklaring på.
Her er min definisjon, som jeg tror jeg er alene om:
Det er snakk om en gjennomsnitts fart over meget lang tid. En rotur som varer mer enn en uke, som f.eks. Bergen-Trondheim.
Sjøs, menes å være på sjøen. Over så lang tid vil med/mot strøm og endring av vindretning i stor grad elimineres. Slik kunne en konge som sendte en hæravdeling av sted, vite ganske sikkert når den ville være fremme.
Alt betinget av disse 2 timers øktene i 12 timer pr. dag.
På andre siden av Byfjorden, babord side, utgjør Askøy mesteparten av fjord strekningen.
Navnet Askøy, antar man kommer fra kongsgården på Ask. Det er sannsynlig at denne gården ble kongens eie ved slaget i Hafrsfjord i 872.
Harald Hårfagre og hans etterkommere hadde en mengde slike gårder langs kysten, de ble kalt Veitsle-gårder og ble drevet av betrodde kongsmenn.
I Eirik Blodøks regjeringstid, (934-936) nevnes denne gården i sagaen om Egil Skallagrimsson. Da blir øyen kalt Fenring.  Ingen har en god rasjonell forklaring på dette navnet.
Et annet stedsnavn i nærheten, som også ikke har, hittil, fått noen god forklaring, er Hopsvannet. Betegnelsen Hop, som det finnes en mengde av langs kysten vår, betyr, etter min mening, « Et ferskvann som ligger meget nært salt sjø. Noen ganger kan man ro inn når det er flo, andre ganger er det bare en foss imellom.»
Kanskje betegnelsen hadde stor betydning for vikingskipene, lettvint å skaffe drikkevann til alle de menn som var om bord?
Ferskvann dreper også «sjømakk» som ganske sikkert må ha vært et problem, den gang som nå, for trebåter. Et par ukers opphold i ferskvann kan være nok.
Som en kuriositet kan jeg opplyse at ca. 300 meter under oss, på bunnen av Byfjorden, ligger en ubåt som het Nautilus.
Den var bygget av den Amerikanske marine i 1917, og ble senket i 1931 av Sir Hubert Wilkens, etter et mislykket forsøk på å seile under polarisen. Ubåten har blitt påvist av en såkalt ROV, et undervanns kamera.
Festningen på Helleneset var visstnok den eneste festning i Bergen som løsnet skudd mot tyskerne og skadet krigsskipet Königsberg, som seinere ble senket inne på Vågen av engelske fly.

                                                   Salhus

Etter Helleneset og Eidsvågsneset, er det dårlig med havneplass før man kommer til Salhus. Så man måtte strekke ro-distansen en ekstra nautisk mil.
Vanligvis går fjordabåtene midtfjords, naturen kommer da litt på avstand og dette strekket kan bli litt kjedelig.
Salhus var engang et sted med stor tekstilproduksjon som sysselsatte en mengde folk i det som da het Salhus fabrikker. Grunnlagt på kraftproduksjon fra et oppdemmet vann på toppen av fjellet over.
Tvers over fjorden ligger Frekhaug på øyen Holsnøy, som på 60 tallet hadde bilfergeforbindelse fra Salhus.
Navnet Holsnøy, kan kanskje være en endring av Halsnøy som der finnes en rekke øyer som heter. Det kan være et sammenligningsbilde med begrepet hals på en kropp. Fordi øyen ligger så nær andre.
På denne øyen er der et spesielt stedsnavn. Jeg hadde en gang en venn som jeg ertet med: «Du kan ikke være fra et sted som heter 10.»
Stedet heter Io, (io) og er kanskje et av Norges lokalnavn som er mest kjent i utlandet.
 Io, het en av de greske Musene der bl.a. musen Europa også var med.
Io er også navnet på en måne som går rundt Jupiter.
Fra Salhus går ferden videre over ytre del av Osterfjorden, særlig siden båten Granvin var planlagt å gå til dagens Knarvik.
På 60 tallet kan man nesten si at Knarvik «ikke eksisterte.».
Opprinnelig gikk bilfergen over fjorden fra Steinestø til Isdalstø. Fergekaien på Knarvik ble kanskje bygget på slutten av 50 tallet, der fantes ingen hus på dette store området som var bare noen bergrabber og kortvokste furutrær. Fortsatt er det Isdalstø som er postadressen til hele området.
Knarvik, «der knarrene ble bygget», en trang vik med en strand beliggende mot sydvest. Meget velegnet for et slikt byggeprosjekt. Der er en mengde slike steder her i Nordhordland, kalt med nesten det samme navnet.

Osterfjorden har navn etter Osterøy som igjen har navn etter det at den er den eneste større øy som ligger øst for fastlandskysten. En ganske så god grunn til å få dette navnet. 
I våre dager har jo Nordhordlandsbroen erstattet bilfergen, som når det var på det travleste var Norges mest trafikkerte fergestrekning.
Broen går til Flatøy som også, pussig nok, heter Håøy i nordenden.
Turen på 60 tallet ville nok ha gått forbi Litlebergen før den passerer Tjuvholmen i Radfjorden.
Tjuvholmen fordi her henrettet man forbrytere i gamle dager. Slike små holmer var ofte brukt til den slags i nærheten av sentrale steder.
Vår tur går fra Knarvik gamle fergekai, gjennom Hagelsundet og forbi den enda eldre fergekaien Isdalstø. Dalen Isdal sin stø (båtplass).
Jeg har en ganske så omfattende forklaring på Isdal som er nærmere forklart i min blogg nr. 34.
Kortversjonen er at «is» kommer av det gamle ordet Isenkram og betyr jern. Formen på dalen, lik mange andre daler og fjorder med samme navn, kan lignes med en blæsterbelg (Blåsebelg)som var tvingende nødvendig når man begynte å utvinne jern 500 år f.Kr.

__________________________________________