Blogg nr.
56. Taretråling.
Det å skrive
om aktiviteter jeg var med på for 45 år siden, har satt i gang en mengde minner
fra den tiden. Så dette innlegget vil også handle om tare og da spesielt
tråling etter stokktare.
Jeg utdannet meg som froskemann i 1968 i Bergen. På den tiden kostet et komplett utstyr ca. en ¼ årslønn, slik at det utstyr som ikke var absolutt nødvendig ble utelatt eller ble erstattet av noe som var simplere, men billigere.
Det man kalte «Fancywest» (oppstigningsvest) ble erstattet av en bærepose i plast. Ved å puste inn i den fikk man 10 kg. oppdrift, det fungert flott.
Da man begynte med å tråle etter stokktare, var det som regel gamle utrangerte fiskefartøyer eller lignende som ble brukt. Disse var lite egnet til formålet, gamle ensylindrede motorer og høye styrehus på akterenden som vanskeliggjorde wireslepet.
Det hendte ofte at de slet vekk trålen, da var det jeg ble kontaktet.
Dykking var noe helt fremmed i Solund på den tiden, de fleste fiskere kunne ikke svømme og det å stikke hodet under vann sto for dem som noe meget skremmende.
Disse karene på taretrålerne hadde vært, uten unntak, fiskere som kunne mye om å «drive på sjøen», men å markere hvor de hadde mistet trålen med en ile og en «blåse», var langt under deres verdighet. En fisker tar « med» han. D.v.s. en krysspeiling basert på fjellene langt innenfor kysten. Da kan et «med» variere mye.
Så når jeg hadde svømt rundt der nede i en time uten å finne trålen, var det nesten som om de mente jeg måtte være blind.
Etter mer en times dykking, blir ganske så nedkjølt med en gammel fillete våtdrakt, så en to timers hjemtur etterpå i en båt uten varme, var ganske så krevende.
Da jeg bygget opp Penelope var det med en 1200 liter vanntank og en 100 liter varmtvannstank. Det finnes ikke noe i hele verden, som er bedre en rikelig med varmtvann etter en slik økt.
Dette med dykking fascinerte disse gamlekarene, jeg ble ofte spurt om jeg så mye hummer der nede. Da svarte jeg alltid at det var mye lettere å plukke dem ut av teinene deres enn å jakte på dem. Noe som alltid vakte en del kommentarer.
En gang var det en kar som ba meg dykke etter gifteringen hans, den lå ikke så dypt sa han, bare 40 favner?(64 meter). Jeg anbefalte han å kjøpe en ny.
En rekke ganger ble jeg fortalt eventyret? Om sulingen som en gang fikk en stor kiste på pilken. Kisten så nøyaktig ut som de pengekistene de brukte i gamle dager. Da han bøyde seg ned og grep i ene håndtaket, løsnet det og kisten for ned i dypet. Dessverre var det ingen som kunne si hvem denne fiskeren var eller hvor det hadde skjedd. Alle bedyret likevel at historien var sann, så det var bare for meg å lete.
All denne dykkingen på tarefeltene, viste ganske klart hvor lite effektiv trålingen var. En fòrhøster slik bønderne har til traktoren, ville vært det ideell.
Jeg tegnet en slik undervanns tarehøster, men som sagt: Å stikke hodet under vann for en fisker!!!!!
Tegningen ble vel begynnelsen på ideen om å bygge en ubåt senere i livet. Begrensingene som en våtdrakt og vanlig pressluft gav, gjorde at jeg begynte å fabulere om noe bedre.
På taremottaket i Buskøy traff jeg mange av dem som drev med denne tare geskjeften.
En artig historie, som jeg kan garantere er sann, ble fortalt av en skipper fra Værlandet. Han hadde en medhjelper som var litt spesiell. Han hadde et stort svart krøllet skjegg og tilsvarende mye hår, dessuten var han totalt døv og stum. Jeg har selv truffet han og prøvd å konversere med han, uten at det var så vellykket.
Disse to drev og trålte i nærheten av Alden, da de så en stor lastebåt som gikk i ring, en stor sirkel. De forsto at noe var galt og klarte og komme seg opp på siden av denne båten. Hjelperen gikk om bord og fant styrmannen sovende over rattet, det var vanskelig å få han våken, så han gikk ned i båten for å finne flere av mannskapet. I en lugar fant han en mann som lå og sov, ganske sikkert fordi han var så full.
Da han ble bråvekket og så denne skapningen over seg som bare utstøtte lyder, skrek han høyt i panikk og trakk dynen over hodet igjen.
Mannskapet fortsatte ferden nordover etter en stund, men hva han tenkte, han som hadde våknet så brått av rusen, vites ikke.
Mange år seinere forsvant denne skipperen og hans da voksne sønn en vinternatt, de hadde fått seg ny og moderne taretråler, som kanskje ikke var så trygg på sjøen som den gamle fiskebåten?
Et helikopter med tre mann lette etter båten rundt Alden, da de ble tatt av denne fallvinden jeg har fortalt om tidligere. Alle tre omkom. Så også med de to, far og sønn.
Jeg utdannet meg som froskemann i 1968 i Bergen. På den tiden kostet et komplett utstyr ca. en ¼ årslønn, slik at det utstyr som ikke var absolutt nødvendig ble utelatt eller ble erstattet av noe som var simplere, men billigere.
Det man kalte «Fancywest» (oppstigningsvest) ble erstattet av en bærepose i plast. Ved å puste inn i den fikk man 10 kg. oppdrift, det fungert flott.
Da man begynte med å tråle etter stokktare, var det som regel gamle utrangerte fiskefartøyer eller lignende som ble brukt. Disse var lite egnet til formålet, gamle ensylindrede motorer og høye styrehus på akterenden som vanskeliggjorde wireslepet.
Det hendte ofte at de slet vekk trålen, da var det jeg ble kontaktet.
Dykking var noe helt fremmed i Solund på den tiden, de fleste fiskere kunne ikke svømme og det å stikke hodet under vann sto for dem som noe meget skremmende.
Disse karene på taretrålerne hadde vært, uten unntak, fiskere som kunne mye om å «drive på sjøen», men å markere hvor de hadde mistet trålen med en ile og en «blåse», var langt under deres verdighet. En fisker tar « med» han. D.v.s. en krysspeiling basert på fjellene langt innenfor kysten. Da kan et «med» variere mye.
Så når jeg hadde svømt rundt der nede i en time uten å finne trålen, var det nesten som om de mente jeg måtte være blind.
Etter mer en times dykking, blir ganske så nedkjølt med en gammel fillete våtdrakt, så en to timers hjemtur etterpå i en båt uten varme, var ganske så krevende.
Da jeg bygget opp Penelope var det med en 1200 liter vanntank og en 100 liter varmtvannstank. Det finnes ikke noe i hele verden, som er bedre en rikelig med varmtvann etter en slik økt.
Dette med dykking fascinerte disse gamlekarene, jeg ble ofte spurt om jeg så mye hummer der nede. Da svarte jeg alltid at det var mye lettere å plukke dem ut av teinene deres enn å jakte på dem. Noe som alltid vakte en del kommentarer.
En gang var det en kar som ba meg dykke etter gifteringen hans, den lå ikke så dypt sa han, bare 40 favner?(64 meter). Jeg anbefalte han å kjøpe en ny.
En rekke ganger ble jeg fortalt eventyret? Om sulingen som en gang fikk en stor kiste på pilken. Kisten så nøyaktig ut som de pengekistene de brukte i gamle dager. Da han bøyde seg ned og grep i ene håndtaket, løsnet det og kisten for ned i dypet. Dessverre var det ingen som kunne si hvem denne fiskeren var eller hvor det hadde skjedd. Alle bedyret likevel at historien var sann, så det var bare for meg å lete.
All denne dykkingen på tarefeltene, viste ganske klart hvor lite effektiv trålingen var. En fòrhøster slik bønderne har til traktoren, ville vært det ideell.
Jeg tegnet en slik undervanns tarehøster, men som sagt: Å stikke hodet under vann for en fisker!!!!!
Tegningen ble vel begynnelsen på ideen om å bygge en ubåt senere i livet. Begrensingene som en våtdrakt og vanlig pressluft gav, gjorde at jeg begynte å fabulere om noe bedre.
På taremottaket i Buskøy traff jeg mange av dem som drev med denne tare geskjeften.
En artig historie, som jeg kan garantere er sann, ble fortalt av en skipper fra Værlandet. Han hadde en medhjelper som var litt spesiell. Han hadde et stort svart krøllet skjegg og tilsvarende mye hår, dessuten var han totalt døv og stum. Jeg har selv truffet han og prøvd å konversere med han, uten at det var så vellykket.
Disse to drev og trålte i nærheten av Alden, da de så en stor lastebåt som gikk i ring, en stor sirkel. De forsto at noe var galt og klarte og komme seg opp på siden av denne båten. Hjelperen gikk om bord og fant styrmannen sovende over rattet, det var vanskelig å få han våken, så han gikk ned i båten for å finne flere av mannskapet. I en lugar fant han en mann som lå og sov, ganske sikkert fordi han var så full.
Da han ble bråvekket og så denne skapningen over seg som bare utstøtte lyder, skrek han høyt i panikk og trakk dynen over hodet igjen.
Mannskapet fortsatte ferden nordover etter en stund, men hva han tenkte, han som hadde våknet så brått av rusen, vites ikke.
Mange år seinere forsvant denne skipperen og hans da voksne sønn en vinternatt, de hadde fått seg ny og moderne taretråler, som kanskje ikke var så trygg på sjøen som den gamle fiskebåten?
Et helikopter med tre mann lette etter båten rundt Alden, da de ble tatt av denne fallvinden jeg har fortalt om tidligere. Alle tre omkom. Så også med de to, far og sønn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar