Blogg nr. 52. Støl, Budeie, Kjelbu.
Begrepet støl er et uttrykk som synes å være begrenset til Vestlandet. Noen steder her sier de også «støyl».
Ordet tilsvarer seter på andre kanter av landet, men har en videre betydning her hos oss. Foruten at det betyr et midlertidig opphold på fjellet, brukes det også om beiteområder i utkanten av hovedbruket, også kalt heimestøl.
Disse stølene og setrene på fjellet var som oftest drevet av kvinner som ble kalt budeier. Gammelnorsk sier «Deigje» betyr tjenestegjente.
Siste stavelsen av ordet henviser til melkeprodukter. På engelsk, igjen, betyr ordet «dairy» melkevarer, mens begrepet er forsvunnet i norsk.
I min bergenske dialekt brukte vi, nesten som et fyord, «dajer» om kvinnelige bryst. Ordene deig og die kan også stamme fra det samme uttrykket.
Første stavelsen i budeie står nok for buskap. Så melke-buskap er nok den rette betydningen.
På mange gårder rundt om i landet vårt, var det å være budeie om sommeren, den første «jobben» ungjenter ble satt til.
Nesten ytterst i Austgulfjorden i Gulen ligger bygden Opdal. Her var den mest brukte ferdselsveien over fjellet til Frøyset i Masfjorden, nesten som et eid, som tidligere skrevet om.
Sannsynligvis har gården Opdal, (Litt høyere opp fra sjøen?) hatt støl på det gårdsområdet som i dag kalles Kjelby.
Gårdene Kjelby er å regne som en fjellgård, der det meget seint ble laget vei opp til fra Austgulfjorden.
Stien går over en liten åsrygg, Halsane sør for husene, hvor opprinnelig eiendomsgrensen til Frøyset begynte.
Vannskillet er ofte brukt som grensesetting her på Vestlandet. Øst-vest grensen mellom våre fylker går ofte etter dette prinsippet. Vannet og landet det renner på helt til sjøen, markerte eiendommen.
Opdal og Frøyset var nok opprinnelig de to hovedbrukene mellom Austgulfjorden og Masfjorden.
Fra Halsane rett bak Kjelby begynner elven som renner gjennom Myrdalen og munner ut ved Sleire.
Dette gode beiteområdet har vært gjenstand for strid opp gjennom årene.
Frøyset betalte i en periode leie i form av tømmer for å ha stølsbuen sin her.
Sleire er et vanskelig navn som jeg ikke har klart å løse. Pussig nok så kaltes folket på Sleire før i tiden, for skotter.
Dette skal skyldes at etter Svartedauden var denne bygden folketom.
En skotsk seilskute skal ha blitt stormblåst helt inn til utløpet av Frøyset elven og sunket ved det som nå kalles Skotteberget.
Løpet inn er i dag så oppmudret at nå ville det ikke vært mulig.
Mannskapet slo seg ned på Sleire, som til da bare var brukt til kalvebeite av Frøyset.
Tidsskriftet « Jol i Sogn» hadde i 2019 en beretning om Kjelby, skrevet av Sveinulf Skjerdal.
Det skjedde midt på 1700 tallet i utmarken på Kjelby. En kvinne ble slått i svime av en bjørn, og lagt på en steinhelle, mens bjørnen grov en hole til å lagre «maten» i.
Kvinnen våknet og klarte å lure seg vekk, men da hun begynte å løpe hjemover kom bjørnen farende etter henne.
Mannen hennes gikk og slo gras med en langorv på heimebøen da han hørte henne rope. Han løp henne til møtes og rente ljåen gjennom bjørnen slik at den falt død om. Bare for mindre enn 200 år siden fantes der både bjørn og ulv i disse fjellene.
Fjellet som bygden ligger ved kalles Bufjellet. Utfra det jeg tidligere har sagt om
fjellnavn sin stabilitet, er det naturlig å tro at i dagens Kjelby kan ha vært bu i siste delen av navnet.
Navnet har vært skrevet i mange forskjellige versjoner som Kjellbju, Kjellby, Kieldbu og folket der kaller seg i dag Kjelby.
O. Rygh vil ha det til at det kommer fra ordet «vannkjelde»
Samene har et uttrykk på norsk for når de samler reinsdyrene.
De «ringer» dem inn og kaller det å «kjele» dyrene.
Jeg har tidligere skrevet om Kilstrømmen/Kjelstrømmen ved Mastrevik.
Der har disse virvlene/kjelene i strømmen gitt navnet.
Hovedgården Opdal som hadde dyrene sine fra først av på beite i dette området, kan ha satt navnet Kjelbu, der buskapen ble «kjelet» eller ringet inn om høsten.
Det er fascinerende å se på film når reinen blir ringet inn. Det kan meget vel ha blitt gjort slik her også med den tids buskap, slik navnet klan tyde på.
Begrepet støl er et uttrykk som synes å være begrenset til Vestlandet. Noen steder her sier de også «støyl».
Ordet tilsvarer seter på andre kanter av landet, men har en videre betydning her hos oss. Foruten at det betyr et midlertidig opphold på fjellet, brukes det også om beiteområder i utkanten av hovedbruket, også kalt heimestøl.
Disse stølene og setrene på fjellet var som oftest drevet av kvinner som ble kalt budeier. Gammelnorsk sier «Deigje» betyr tjenestegjente.
Siste stavelsen av ordet henviser til melkeprodukter. På engelsk, igjen, betyr ordet «dairy» melkevarer, mens begrepet er forsvunnet i norsk.
I min bergenske dialekt brukte vi, nesten som et fyord, «dajer» om kvinnelige bryst. Ordene deig og die kan også stamme fra det samme uttrykket.
Første stavelsen i budeie står nok for buskap. Så melke-buskap er nok den rette betydningen.
På mange gårder rundt om i landet vårt, var det å være budeie om sommeren, den første «jobben» ungjenter ble satt til.
Nesten ytterst i Austgulfjorden i Gulen ligger bygden Opdal. Her var den mest brukte ferdselsveien over fjellet til Frøyset i Masfjorden, nesten som et eid, som tidligere skrevet om.
Sannsynligvis har gården Opdal, (Litt høyere opp fra sjøen?) hatt støl på det gårdsområdet som i dag kalles Kjelby.
Gårdene Kjelby er å regne som en fjellgård, der det meget seint ble laget vei opp til fra Austgulfjorden.
Stien går over en liten åsrygg, Halsane sør for husene, hvor opprinnelig eiendomsgrensen til Frøyset begynte.
Vannskillet er ofte brukt som grensesetting her på Vestlandet. Øst-vest grensen mellom våre fylker går ofte etter dette prinsippet. Vannet og landet det renner på helt til sjøen, markerte eiendommen.
Opdal og Frøyset var nok opprinnelig de to hovedbrukene mellom Austgulfjorden og Masfjorden.
Fra Halsane rett bak Kjelby begynner elven som renner gjennom Myrdalen og munner ut ved Sleire.
Dette gode beiteområdet har vært gjenstand for strid opp gjennom årene.
Frøyset betalte i en periode leie i form av tømmer for å ha stølsbuen sin her.
Sleire er et vanskelig navn som jeg ikke har klart å løse. Pussig nok så kaltes folket på Sleire før i tiden, for skotter.
Dette skal skyldes at etter Svartedauden var denne bygden folketom.
En skotsk seilskute skal ha blitt stormblåst helt inn til utløpet av Frøyset elven og sunket ved det som nå kalles Skotteberget.
Løpet inn er i dag så oppmudret at nå ville det ikke vært mulig.
Mannskapet slo seg ned på Sleire, som til da bare var brukt til kalvebeite av Frøyset.
Tidsskriftet « Jol i Sogn» hadde i 2019 en beretning om Kjelby, skrevet av Sveinulf Skjerdal.
Det skjedde midt på 1700 tallet i utmarken på Kjelby. En kvinne ble slått i svime av en bjørn, og lagt på en steinhelle, mens bjørnen grov en hole til å lagre «maten» i.
Kvinnen våknet og klarte å lure seg vekk, men da hun begynte å løpe hjemover kom bjørnen farende etter henne.
Mannen hennes gikk og slo gras med en langorv på heimebøen da han hørte henne rope. Han løp henne til møtes og rente ljåen gjennom bjørnen slik at den falt død om. Bare for mindre enn 200 år siden fantes der både bjørn og ulv i disse fjellene.
Fjellet som bygden ligger ved kalles Bufjellet. Utfra det jeg tidligere har sagt om
fjellnavn sin stabilitet, er det naturlig å tro at i dagens Kjelby kan ha vært bu i siste delen av navnet.
Navnet har vært skrevet i mange forskjellige versjoner som Kjellbju, Kjellby, Kieldbu og folket der kaller seg i dag Kjelby.
O. Rygh vil ha det til at det kommer fra ordet «vannkjelde»
Samene har et uttrykk på norsk for når de samler reinsdyrene.
De «ringer» dem inn og kaller det å «kjele» dyrene.
Jeg har tidligere skrevet om Kilstrømmen/Kjelstrømmen ved Mastrevik.
Der har disse virvlene/kjelene i strømmen gitt navnet.
Hovedgården Opdal som hadde dyrene sine fra først av på beite i dette området, kan ha satt navnet Kjelbu, der buskapen ble «kjelet» eller ringet inn om høsten.
Det er fascinerende å se på film når reinen blir ringet inn. Det kan meget vel ha blitt gjort slik her også med den tids buskap, slik navnet klan tyde på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar