Blogg nr. 57. Lime.
I et radioprogram av NRK for mange år siden, kunne lytterne ringe inn og spørre om forklaring på mange ord og navn. Den som svarte på disse spørsmålene, var en språkforsker som heter Sylfest Lomheim.
Et av spørsmålene var hva ordet «lime» kommer av.
Lomheims svar var at det skulle være et importert ord fra engelsk. Det er ganske vanlig å beskylde engelskmennene å være årsak til en del ord i språket vårt.
Jeg har hevdet tidligere i en rekke innlegg på min blogg at jeg mener det i mye større grad er omvendt. Selvfølgelig har vi en rekke navn på klær, biler og verktøy som har sin opprinnelse fra engelsk. Før begynnelsen av 1900 tallet var det meget få varer og begreper som kom derfra. Engelsk var et fremmed språk som mange nordmenn slet med å forstå og snakke.
Denne spesielle måten å uttale ordet meget forskjellig fra hvordan det skrives, falt vanskelig for mange norske. Det var meget lettere med tysk.
Etter min ikkefaglige oppfatning kan det skyldes innflytelsen fra fransk og latin for mange ord og uttale som representerer utvikling av samfunnet og fremveksten av vitenskap.
Forbausende mange ord om kroppen, landbruks verktøy, familie, ukedager, skipsutstyr og mange fler er like med norske ord når man ser dem skrevet, men blir vesentlig entret via uttalen.
Den meget store innvandring fra Norge og Danmark av bønder i Vikingtiden, har tydeligvis satt store spor i det engelske språk.
Ta bare det erkenorske ordet «eventyr» , se hvor likt det er «adventure», men ikke så vidtfavnende som på norsk.
Eller «smørbutt», der beholderen «butt» er blitt navnet på innholdet. Det finnes utallige eksempler.
En morsom historie om ukedager gikk da jeg vokste opp: Navnet lørdag er den eneste ukedagen som ikke er lik vår. Lørdag betyr på norsk «Laugardag» som er badedag. Den dagen badet alle vikingene, mens engelskmennene satt og studerte stjernehimmelen. «Saturday» er Saturns dag. Det var en kjent sak at det ikke ble vasket så mye i England som her hjemme.
Selv språkprofessorene er enig med meg at disse eldgamle stedsnavnene som er oppkalt etter naturens utseende er blant de eldste i Norge.
Jeg sier, som et rundt tall, 2000 år, men det kan være minst 500 år mer eller mindre. De utpregede jordbruks- stedsnavnene begynner for rundt 1500 år siden, da jordbruket virkelig begynner å vokse frem her i Norge.
Inne i Hardangerfjorden ligger et nes som kalles Limeneset. Neset har et helt karakteristisk utseende, omtrent som et rovdyr som blotter tennene mot deg.
En bred kalksteinsåre (marmor) litt over flomålet, går hele veien rundt og etterlater ingen tvil om at det er denne kvite marmoren som har gitt navnet til neset.
Det finnes en rekke slike steder, som Limevikja på Sotra og ikke minst Limfjorden i Danmark som så tydelig representerer forekomsten av «lime», som vi i dag kaller marmor, men er kalkstein.
For å produsere ulesket kalk må den brennes i en ovn i nesten en uke. Da frigjøres all CO2, eller kulldioksid. Når man da tilsetter vann kan kalken brukes som bindemiddel. Den er ikke så sterk som sement og den stivner ikke under vann. I hele middelalderen var det dette som ble brukt av murere i f.eks. gamle kirkebygg og andre eldre murbygg som Håkonshallen i Bergen
Det var et stort kalkbrenneri på Halsnøy kloster i Sunnhordland på 1300 tallet, de eksporterte den brente kalken med skip langt av garde. Der finnes et stedsnavn: «Limeovnen» etter denne tiden på øyen.
Øyen Hille ute i fjorden og øyen Moster var steder der de hentet råstoffet, kalkstein.
Bærum Verk i Oslo ble på samme tid startet som et kalkbrenneri.
Redskapet (sope)lime forteller at disse kvistene på den ble satt fast, nesten som når man murte med lime.
Det lar seg, i dag, gjøre å tidfeste når kalkmørtelen ble laget igjen, man kan måle mengden av CO2.
Kalkbrenning kom kanskje med irske munker(misjonærer) til Norge lenge før kristendommen kom. Den eldste av de tre kirkene på Kyrkjebø på Færøyene, er bygget av stein og med kalk som bindemiddel. Det hevdes at den ble bygget av St. Brendan som levde på 500 tallet.
Jeg tok prøver av kalken da jeg var der i 2001, men den har ikke blitt datert ennå.
Det må kunne konstateres at «lime» er et norsk ord som har mistet hoved betydningen, men lever videre i betydningen klister, festemiddel.
I et radioprogram av NRK for mange år siden, kunne lytterne ringe inn og spørre om forklaring på mange ord og navn. Den som svarte på disse spørsmålene, var en språkforsker som heter Sylfest Lomheim.
Et av spørsmålene var hva ordet «lime» kommer av.
Lomheims svar var at det skulle være et importert ord fra engelsk. Det er ganske vanlig å beskylde engelskmennene å være årsak til en del ord i språket vårt.
Jeg har hevdet tidligere i en rekke innlegg på min blogg at jeg mener det i mye større grad er omvendt. Selvfølgelig har vi en rekke navn på klær, biler og verktøy som har sin opprinnelse fra engelsk. Før begynnelsen av 1900 tallet var det meget få varer og begreper som kom derfra. Engelsk var et fremmed språk som mange nordmenn slet med å forstå og snakke.
Denne spesielle måten å uttale ordet meget forskjellig fra hvordan det skrives, falt vanskelig for mange norske. Det var meget lettere med tysk.
Etter min ikkefaglige oppfatning kan det skyldes innflytelsen fra fransk og latin for mange ord og uttale som representerer utvikling av samfunnet og fremveksten av vitenskap.
Forbausende mange ord om kroppen, landbruks verktøy, familie, ukedager, skipsutstyr og mange fler er like med norske ord når man ser dem skrevet, men blir vesentlig entret via uttalen.
Den meget store innvandring fra Norge og Danmark av bønder i Vikingtiden, har tydeligvis satt store spor i det engelske språk.
Ta bare det erkenorske ordet «eventyr» , se hvor likt det er «adventure», men ikke så vidtfavnende som på norsk.
Eller «smørbutt», der beholderen «butt» er blitt navnet på innholdet. Det finnes utallige eksempler.
En morsom historie om ukedager gikk da jeg vokste opp: Navnet lørdag er den eneste ukedagen som ikke er lik vår. Lørdag betyr på norsk «Laugardag» som er badedag. Den dagen badet alle vikingene, mens engelskmennene satt og studerte stjernehimmelen. «Saturday» er Saturns dag. Det var en kjent sak at det ikke ble vasket så mye i England som her hjemme.
Selv språkprofessorene er enig med meg at disse eldgamle stedsnavnene som er oppkalt etter naturens utseende er blant de eldste i Norge.
Jeg sier, som et rundt tall, 2000 år, men det kan være minst 500 år mer eller mindre. De utpregede jordbruks- stedsnavnene begynner for rundt 1500 år siden, da jordbruket virkelig begynner å vokse frem her i Norge.
Inne i Hardangerfjorden ligger et nes som kalles Limeneset. Neset har et helt karakteristisk utseende, omtrent som et rovdyr som blotter tennene mot deg.
En bred kalksteinsåre (marmor) litt over flomålet, går hele veien rundt og etterlater ingen tvil om at det er denne kvite marmoren som har gitt navnet til neset.
Det finnes en rekke slike steder, som Limevikja på Sotra og ikke minst Limfjorden i Danmark som så tydelig representerer forekomsten av «lime», som vi i dag kaller marmor, men er kalkstein.
For å produsere ulesket kalk må den brennes i en ovn i nesten en uke. Da frigjøres all CO2, eller kulldioksid. Når man da tilsetter vann kan kalken brukes som bindemiddel. Den er ikke så sterk som sement og den stivner ikke under vann. I hele middelalderen var det dette som ble brukt av murere i f.eks. gamle kirkebygg og andre eldre murbygg som Håkonshallen i Bergen
Det var et stort kalkbrenneri på Halsnøy kloster i Sunnhordland på 1300 tallet, de eksporterte den brente kalken med skip langt av garde. Der finnes et stedsnavn: «Limeovnen» etter denne tiden på øyen.
Øyen Hille ute i fjorden og øyen Moster var steder der de hentet råstoffet, kalkstein.
Bærum Verk i Oslo ble på samme tid startet som et kalkbrenneri.
Redskapet (sope)lime forteller at disse kvistene på den ble satt fast, nesten som når man murte med lime.
Det lar seg, i dag, gjøre å tidfeste når kalkmørtelen ble laget igjen, man kan måle mengden av CO2.
Kalkbrenning kom kanskje med irske munker(misjonærer) til Norge lenge før kristendommen kom. Den eldste av de tre kirkene på Kyrkjebø på Færøyene, er bygget av stein og med kalk som bindemiddel. Det hevdes at den ble bygget av St. Brendan som levde på 500 tallet.
Jeg tok prøver av kalken da jeg var der i 2001, men den har ikke blitt datert ennå.
Det må kunne konstateres at «lime» er et norsk ord som har mistet hoved betydningen, men lever videre i betydningen klister, festemiddel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar