Blogg nr. 55 Tare.
Denne gangen
blir det ikke noen navnløsning, men en beretning fra min tid i Solund midt på
70 tallet.
Jeg antar alle har hørt at man nå er begynt å dyrke tare i sjøen for å bli brukt som eksklusivt tilbehør til matretter. Det fabuleres om at dette skal bli det nye satsingsområdet i havbruksnæringen.
Der finnes en mengde forskjellige tarearter. Ku-tare, sukker-tare, grisetang/tare, navn som forteller om at tare som mat ikke er noe nytt. I hundrevis av år har nordmenn brukt tare og tang som mat, både til seg selv og også husdyrene.
En periode brukte man å brenne taren, slik at asken kunne videre foredles til bl.a. jod produksjon.
På 70 tallet begynte man i Solund å tråle etter tare, da spesielt stokktare, som er nesten som små trær, ca. 2 meter høye og med en ca. 10 cm tykk stamme, med mye stort bladverk på. De vokser på fjellgrunn ned til 20-25 meters dybde.
Der er også en annen type sjøvekst som heter finger-tare. Denne kan høstes spesielt om våren når det er stor fjære. Den vokser på skjær og berg som vanligvis er under vann. Noen påstår det er samme type tare som stokktare, men med forskjellig vokseområde.
Jeg har selv deltatt i det å høste finger-tare, noen få vårer, i Ospa.
Man bruker en slags båt som kalles «smakke». En flatbunnet pram med et lite rom helt bak for å kunne øse ut sjøen som kommer inn.
Som navnet sier, vokser den i små stengler tykke som en finger eller blyant, tett i tett. Stilken kan være ca. en meter lang og går så over til et blad 5-10 cm. bredt, som kan bli opptil 5 meter langt.
Man ligger på kne på ripen og skjærer med en sigd. Havet er aldri i ro slik at båten ligger og «jager» frem og tilbake av det man kaller «draget».
4 timer har man til disposisjon på hver «fjære». 2 timer før laveste og 2 timer etter. De to siste er mye mer vanskelige fordi «draget» øker på når det begynner å flø.
En godt lastet «smakke» tar 1750 kilo, når man da er halvveis, er det nesten 1 tonn i den og det gjør at den ikke er så lett å flytte på. Man skjærer inne i trange «gytter» (kløfter) som ofte har en stor stein på bunnen som båten kan bli stående på når «draget» går ut. Da må man bare holde seg fast og vente på at neste bølge skal få den løs. Ikke så helt ufarlig, som man forstår, og det er «drepende» hardt arbeid . Man klarer ofte ikke å dra den lange taren i et kast, men må legge sigden fra seg og dra med begge hendene.
Bare lyden av brenningene og måseskrik, helt aleine på hele området, fantastisk!!!!
Når man da etter 4 harde timer sitter på toppen av en full lastet båt, som da ikke lenger synes under taren, kan man virkelig føle seg som « konge på haugen».
Jeg hadde, i dag, dessverre ikke klart den jobben i et kvarter engang. Men det tilhører et av mine beste minner.
«Trygven på Gavlen», eller hans rette navn Trygve Buskøy var et bekjentskap jeg alltid vil huske.
Første gang jeg traff han, kom han inn i min stue på Færøy for å gi meg en skikkelig «overhaling». Det var fullt ut berettiget, jeg hadde krysset Lågøyfjorden i en liten landstedsbåt i nordakuling, og kunne takke Vårherre for at jeg levde.
Han hadde kommet en stund etter samme vei i sin store fiskebåt, og hadde tatt det ekstra bryet med å gå i land på «min» øy bare for å si fra om min «torskeskap».
Det forteller litt om hvilken kar han var.
Gavlen er den nordligste delen av Buskøy der han hadde gården sin.
Som tidligere nevnt er en gavl en bratt, tverr ende på en øy eller en ås. Båter som har en tverr bakende, blir ofte kalt en Gavl.
Trygven var en dypt religiøs og meget vennlig mann som levde av fiske og jordbruk. Han var meget sterk og ble regnet for å utgjøre for 3 «notahunder».
Notahund var de som var i lettbåten og dro not når det var kastet sild. Et meget tungt arbeid.
Han innehadde også rekorden i finger-tare skjæring på en fjære. Noe han var meget stolt av.
På landhandelen på Buskøy møttes vi ofte om lørdagene når vi kallene var og handlet.
Etter en tid merket jeg at Trygven var så avvisende når jeg traff han, meget uvanlig for ham å være. Det viste seg at de andre karene ertet han med den usannheten at «han bykaren på Færøy» hadde slått rekorden hans.
Da vi hadde fått oppklart denne løgnen, var vi gode venner etter det.
Dessverre fikk «Trygven på Gavlen» et trist endelikt.
Han var barnløs og bodde sammen med sin kone Berte på Gavlen.
Om våren brenner bøndene det gamle visne graset og lyngen før det nye kommer opp, noe Trygven også gjorde denne våren.
Jeg antar alle har hørt at man nå er begynt å dyrke tare i sjøen for å bli brukt som eksklusivt tilbehør til matretter. Det fabuleres om at dette skal bli det nye satsingsområdet i havbruksnæringen.
Der finnes en mengde forskjellige tarearter. Ku-tare, sukker-tare, grisetang/tare, navn som forteller om at tare som mat ikke er noe nytt. I hundrevis av år har nordmenn brukt tare og tang som mat, både til seg selv og også husdyrene.
En periode brukte man å brenne taren, slik at asken kunne videre foredles til bl.a. jod produksjon.
På 70 tallet begynte man i Solund å tråle etter tare, da spesielt stokktare, som er nesten som små trær, ca. 2 meter høye og med en ca. 10 cm tykk stamme, med mye stort bladverk på. De vokser på fjellgrunn ned til 20-25 meters dybde.
Der er også en annen type sjøvekst som heter finger-tare. Denne kan høstes spesielt om våren når det er stor fjære. Den vokser på skjær og berg som vanligvis er under vann. Noen påstår det er samme type tare som stokktare, men med forskjellig vokseområde.
Jeg har selv deltatt i det å høste finger-tare, noen få vårer, i Ospa.
Man bruker en slags båt som kalles «smakke». En flatbunnet pram med et lite rom helt bak for å kunne øse ut sjøen som kommer inn.
Som navnet sier, vokser den i små stengler tykke som en finger eller blyant, tett i tett. Stilken kan være ca. en meter lang og går så over til et blad 5-10 cm. bredt, som kan bli opptil 5 meter langt.
Man ligger på kne på ripen og skjærer med en sigd. Havet er aldri i ro slik at båten ligger og «jager» frem og tilbake av det man kaller «draget».
4 timer har man til disposisjon på hver «fjære». 2 timer før laveste og 2 timer etter. De to siste er mye mer vanskelige fordi «draget» øker på når det begynner å flø.
En godt lastet «smakke» tar 1750 kilo, når man da er halvveis, er det nesten 1 tonn i den og det gjør at den ikke er så lett å flytte på. Man skjærer inne i trange «gytter» (kløfter) som ofte har en stor stein på bunnen som båten kan bli stående på når «draget» går ut. Da må man bare holde seg fast og vente på at neste bølge skal få den løs. Ikke så helt ufarlig, som man forstår, og det er «drepende» hardt arbeid . Man klarer ofte ikke å dra den lange taren i et kast, men må legge sigden fra seg og dra med begge hendene.
Bare lyden av brenningene og måseskrik, helt aleine på hele området, fantastisk!!!!
Når man da etter 4 harde timer sitter på toppen av en full lastet båt, som da ikke lenger synes under taren, kan man virkelig føle seg som « konge på haugen».
Jeg hadde, i dag, dessverre ikke klart den jobben i et kvarter engang. Men det tilhører et av mine beste minner.
«Trygven på Gavlen», eller hans rette navn Trygve Buskøy var et bekjentskap jeg alltid vil huske.
Første gang jeg traff han, kom han inn i min stue på Færøy for å gi meg en skikkelig «overhaling». Det var fullt ut berettiget, jeg hadde krysset Lågøyfjorden i en liten landstedsbåt i nordakuling, og kunne takke Vårherre for at jeg levde.
Han hadde kommet en stund etter samme vei i sin store fiskebåt, og hadde tatt det ekstra bryet med å gå i land på «min» øy bare for å si fra om min «torskeskap».
Det forteller litt om hvilken kar han var.
Gavlen er den nordligste delen av Buskøy der han hadde gården sin.
Som tidligere nevnt er en gavl en bratt, tverr ende på en øy eller en ås. Båter som har en tverr bakende, blir ofte kalt en Gavl.
Trygven var en dypt religiøs og meget vennlig mann som levde av fiske og jordbruk. Han var meget sterk og ble regnet for å utgjøre for 3 «notahunder».
Notahund var de som var i lettbåten og dro not når det var kastet sild. Et meget tungt arbeid.
Han innehadde også rekorden i finger-tare skjæring på en fjære. Noe han var meget stolt av.
På landhandelen på Buskøy møttes vi ofte om lørdagene når vi kallene var og handlet.
Etter en tid merket jeg at Trygven var så avvisende når jeg traff han, meget uvanlig for ham å være. Det viste seg at de andre karene ertet han med den usannheten at «han bykaren på Færøy» hadde slått rekorden hans.
Da vi hadde fått oppklart denne løgnen, var vi gode venner etter det.
Dessverre fikk «Trygven på Gavlen» et trist endelikt.
Han var barnløs og bodde sammen med sin kone Berte på Gavlen.
Om våren brenner bøndene det gamle visne graset og lyngen før det nye kommer opp, noe Trygven også gjorde denne våren.
Mens han holdt på med dette fikk han et akutt
hjerteanfall og ble liggende hjelpeløs i flammende, de fant han død og nesten
oppbrent.
Paradoksalt nok, er det ikke så mye styrken og rekorden til Trygven som gjør at han blir husket, men den omtanken for andre mennesker som han alltid viste.
Paradoksalt nok, er det ikke så mye styrken og rekorden til Trygven som gjør at han blir husket, men den omtanken for andre mennesker som han alltid viste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar