Blogg nr. 101
  Introduksjon av «seeren» Lill.
Blogg antallet frem til nr. 99, blir i det vesentlige om stedsnavn.
Grunnet Corona viruset som har begrenset reisingen min, og det at det har begynt å minke på stedsnavnløsninger etter hvert, gjør at jeg, for en stund, skifter emne å skrive om.
Selv om tittelen er Stedsnavn, synes jeg dog at bloggen er så innarbeidet med over 7000 besøkende, at jeg vil beholde navnet. Det kan komme en og annen stedsnavnløsning innimellom.
Frem til jeg fylte 65 år, var slike opplevelser som slike «seere» har, fullstendig fremmed for meg.
Jeg har nå levd nært til Lill Nicolaysen i 15 år og alle de opplevelsene jeg har hatt gjennom henne, har jeg etter hvert begynt å skrive ned. Det har blitt ganske mye.
Den akademiske stand og Putin, spør alltid etter bevis på det som er ganske åpenbart for vanlige folk. Før Kirken tok over alt med sin enerett til alle slike «synske hendelser», var der en del mennesker i samfunnet vårt som ble høyt aktet for disse synske evnene sine.
 Kirken gjorde sitt beste for å utrydde dem ved å brenne dem på bålet. På Nordnes i Bergen står en støtte, kalt Heksesteinen.
På den står det skrevet; Her ble 350 mennesker uskyldig brent i hjel.
Utført av Kirkens menn!!!
Ved å skrive om det jeg har erfart om emnet, vil det kanskje bli en begynnelse på oppreisning til alle disse som ble urettferdig beskylt og brent for å være hekser og trollkarer.
Mitt forrige innlegg om Lills syner om Langhaugfolket, ble lagt ut litt impulsivt, grunnet dette bildet som John Kåre Larsen la ut på FB.
Det har nå gått mer enn 10 år siden denne hendelsen. Jeg var selv til stede 2 av de 3 gangene hun «så» dette folket.
Jeg så selvfølgelig ingenting.
 Det ser jo mer enn merkelig ut, når den du går i lag med, stopper opp, midt ute på en myr, og tilsynelatende fører en samtale, (geberder og kroppsspråk) med noe som du ser ikke er der?
Jeg var meget skeptisk, men denne påstanden om høyere vannstand gjorde meg nysgjerrig. Jeg har selv gått opp hele den lange myren, fra sørenden av Valsvatnet til denne lille havnen på Kråkeneset man passerer på styrbord side, etter å ha krysset Sognesjøen for å gå inn Indre Steinsund. Terrenget på avstand tilsier ikke at der skulle være en slik passasje, mindre enn 5 meter over sjønivået.
På Lills anvisninger merket jeg av med sprakebusker, de fire hjørnene på dette huset hun så.
 Etter hennes beskrivelse er det ikke et hus, men et slags bur for oppbevaring av mat og et tørt sted å spise sammen. Røyken fra bålet ville selvfølgelig gå ut mellom de tynne trestokkene, som må ha hatt spalter mellom seg.
Likeledes var det interessant det hun sa om at «teltene» deres var kledd med torv. Det gir jo meget god isolasjon.   
Jeg finner ikke noe irrasjonelt eller ulogisk i henne beskrivelse av landsbyen.
Å vite når sjøvannstanden var 5 meter høyere enn i dag, er ikke så lett.
Da isen over Norge forsvant, steg vannstanden, men også landet steg, slik at de vekslet mellom seg. Dessuten var landhevingen meget forskjellig i landsdelene, avhengig av geologi og beliggenhet.
Etter det jeg husker om Grønehelleren i Ytre Sula, ligger også den et godt stykke opp fra sjøen?
Jeg har ikke bevis, i den forstand man bruker i en rettsal, men jeg bruker alltid min logiske sans og mine praktiske kunnskaper, når Lill beretter.
En rekke ganger har jeg trodd hun var ute på «ville veger», men på imponerende vis har det logiske kommet på plass, likevel.
En gang jeg spurte henne om korsene i Eivindvik sa hun:
«Jeg blir vist 4 kors, de 2 første ble plassert på en nøyaktig nord-syd linje.»
Jeg innvendte umiddelbart at de to som står der i dag, ikke står på noen slik
linje.
Hun svarte kontant, « Det korset som står utenfor kirken, er flyttet opp fra sjøen i seinere tid.»
Da jeg slo opp i leksikonet om korsene i Eivindvik, står der: Et gammelt sagn forteller at korset ved kirken skal ha blitt flyttet opp fra sjøkanten på 1600 tallet»
Tar man med et kompass til den østre kanten av Prestekaien, som hun peker ut, viser det en nøyaktig nord-syd linje til korset i Krossteigen.
Korsene i Eivindvik blir behandlet mer inngående seinere.
Et eksempel av mange.
Å følge Lill i hennes påstander, er ikke like lett.
Hun sier hun ser døde mennesker, kommuniserer med dem og blir oppkalt og oppsøkt av dem.
 Hun sier begrepet «tid» ikke eksisterer i denne «hennes verden».
 I en rekke tilfeller har hun påkalt mennesker som har vært død i mange hundre år. I følge henne er de kledd slik de var i den perioden de kommer fra.
  Hun beskriver klesdrakten inngående, slik bare en kvinne kan.
Hun sier også at vi er en sjel i en kropp, sjelen lever evig.
 Når vi dør er det bare en overgang til vi blir født igjen i en ny kropp.
Det høres selvfølgelig fullstendig utrolig ut, men jeg har en følelse av at en mengde mennesker er nysgjerrige, slik jeg er, på disse evnene hennes.
De tror ikke på den slags sier de, men husk at selv Kirken sier du er velkommen, selv om du ikke er troende.
Min store interesse for gammel historie, gjør at en god del av det jeg kommer til å skrive om handler om slikt. Man skulle tro dette ville være en god kombinasjon, men det er ikke så lett som det kanskje høres ut.
Disse vesener som dukker opp, har ofte ikke noe forhold til stedsnavn og geografi, ei heller har de slik oversikt over hendelser, slik vi har.
Vi kan, eksempelvis, sitte i en bil der jeg kjører. Når hun vinker ut av vinduet, spør jeg hvem hun vinker til. Der var ingen, det jeg kunne se.
«Å, det var bare en liten 8 års gutt som druknet nedfor her for mange år siden,
han er glad og lykkelig,» svarer hun ganske så dagligdags.
Slike hendelser er blitt så vanlig i min tilværelse, at jeg ofte må spørre, « I din eller min verden?»
Det dagligdags og lett henslengte, synes jeg er blant det mest skremmende:
«Martinus var her for en stund siden. Han spurte om du trodde at de boltene du brukte var sterke nok?»
Dette da jeg re-oppbygget Penelope.
Eller i en jernvarebutikk når jeg vurderer hvilke skrutvinger jeg skal kjøpe:
«Martinus sier du skal ta de blå», kommer det tørt bak meg.
Martinus, båtbygger og en meget god venn av oss, har vært død i mer enn 10 år.?
Jeg skal i de kommende innlegg, referere en del av de hendelser vi har hatt sammen, gjennom henne.

 Blogg nr 94:  Langhaugfolket.
jeg legger ut en beretning om syner Lill Nicolaysen hadde da hun bodde på Hardbakke i Sildevika.

Beretningen om Langhaugfolket.

 En fjellknaus et par kilometer sør for Hardbakke i Solund blir kalt Langhaugen.
Den har form som en kjempemessig jeksel, der det i midten ligger en flat myr
som har utløp nord og videre øst. På vestsiden ligger et stort vann 15 meter over dagens havnivå, Klubbevatn. Dette vannet har utløp i sørenden og renner ned østover i et annet vann som bare ligger 2,5 meter over havnivået, Valsvatn. Dette vannet danner østsiden av jekselen Langhaugen, og renner ut i sjøen ved Valen på Hardbakke, der det i dag er laget en fylling over sjøen for hovedveien videre til broen over Indre Steinsund. Jekselen kan lignes med en borg med bratte fjellsider til alle kanter, og denne myren blir da det indre av borgen.

Lill beretter:
En dag jeg kom til denne myren, hvor jeg ofte tidligere har gått,» så» jeg en hel liten landsby med mennesker som levde der. Midt på lå et slags tømmerhus 6x4 meter, med torv tak og uten vinduer. Inngangen var på østsiden, den hadde ikke dør, men et stengsel av grener kunne settes foran.
Stokkene som huset var bygget av, var ikke så tykke og heller ikke hugget sammen i hjørnene.
I ytterkanten av myren langs med de oppstikkende fjellknattene og rundt dette huset, lå en rekke små hytter/telt. De så ut som disse teltene som samene bruker, laget av tynne trær. De var ikke trukket med skinn, men derimot var de kledd med torv helt opp. 15 stykker tror jeg det var. Inngangen er dekket med noe som ser ut som strie, men kan og være skinn.
 I sørenden mellom huset og noen av teltene, hadde man spent opp et garn mellom to stokker som var drevet ned i jorden. Hele området i nord hadde for øvrig store trær, løvtrær.
Noen menn holdt på å flå en bjørn. Det gikk geiter,( mulig en type sauer) og beitet på området. Hunder så jeg også.
Inne i hytten hang det geitemager fylt med vann langs med veggene, det hang også kjøtt, fisk og tørkede planter der. Midt på var et stort bål med tømmer stokker rundt i 2 rader, til å sitte på. Man festet maten på pinner som man stakk inn i bålet for å steke den. Gulvet synes å være av jord, og jeg kunne ikke se noen åpning i taket. Jeg så ingen redskaper, hverken av metall eller leire.

En høy kvinne iført en blå kjole kom mot meg, hun kalte seg Tirill. Hun har ingen mann, er en slags trollkone. Jeg spurt henne om hvordan hun laget blåfargen.( jeg vet at blått er vanskelig å få ut av naturen) Hun sa havfolket hadde gitt henne kjolen som gave etter at hun hadde kurert et sykt barn som de brakte til henne. Legekunsten hadde hun lært av sin mor som var død.
 Havfolket bodde lenger ute i vest, hadde større båter av tre med et slags seil. hun var litt redd dem, fordi de kunne være litt uberegnelige i oppførselen om de ikke fikk viljen sin.
Tirill berettet at de brukte å senke sine døde i sjøen ved å binde steiner til dem. Båtene sine hadde de liggende på østsiden, det var uråd å se hva de var laget av. Disse var mindre og bredere enn en kano og de brukte en slags padleåre.
Vannet på denne siden syntes å være høyere enn i dag. Halvøyen som i dag går ut på vestsiden fremsto som et skjær og vannet gikk opp til en liten fjellknatt litt lenger sør. Tirill sa de hentet vann på vestsiden og de bodde her for sin egen beskyttelse. De hadde drept bjørnen med spyd, men dette var en meget sjelden hendelse. De levde av fisk og fugleegg og geitekjøtt. Klærne deres syntes ikke å være skinn, men det var uråd å se hva de var laget av.
De oppleves som et rolig og harmonisk folk.
Alle var små og svarthåret, men jeg så en liten gutt med rødt hår.
Jeg besøkte landsbyen tre ganger, og bl. a. målte og avmerket jeg hyttens plassering. Siste gang hadde de gjemt seg, og kom motvillig frem, de var redd for at jeg skulle røpe stedet deres.
Etter det har jeg ikke sett dem og stedet synes helt uten energi.
Jeg har en anelse om at plassen ble angrepet og utslettet.

Konkluderende tanker:
I utgangspunktet så er plassen et absurd sted å bosette seg på. Rett nok et bra sted for beskyttelse, men for folk langt tilbake i tid, var det primære og absolutt det viktigste behov, tilgangen på mat. Dette synes tilsynelatende lite å være tilstede her.
Men---- Ser vi på påstanden om at vannstanden i Valsvatn var mye høyere enn i dag, åpenbarer det seg et interessant bilde.
Årsaken til dette kan bare være at vannet er sjø på denne tiden og at tidsrommet for denne bosetningen, var da havnivået var 5 til 6 meter høyere enn i dag. Vannet ligger i dag på kote 2,5. For at halvøyen skal bli et skjær, må vannstanden økes ca. 3 meter. Med et slikt havnivå, fremstår landskapet meget annerledes enn i dag.
Det åpner seg en kanal som ikke bare inkluderer Valsvatn, men som faktisk strekker seg sørover helt til Kråkeneset i Sognesjøen. Det var faktisk på den tiden en kanal østenfor Indre Steinsund fra Sognesjøen i sør til dagens Hardbakke i nord. En slik kanal ville være et ypperlig sted for å fange fisk og sjøpattedyr, og dermed også et ettertraktet bosted for den tids mennesker.
Lill mener folket på Langhaugen hadde et meget harmonisk og velfungerende samfunn, som kanskje var lenger kommet i utvikling enn andre folk i området på samme tiden.
Hun sammenligner dem med en flokk hun «så» nord for Råke. Disse fremsto som meget primitive i sammenligning. De gikk kledd i skinn og hadde ikke noe bosted, skjønt havnivået der var bare 1,5 meter høyere enn i dag.
Altså flere tusen år yngre?

 

 

Blogg nr. 92   Sammendrag.
I en rekke innlegg har jeg nå lagt frem bevis på hvor Gulatinget, felles tinget for Hordafylke, Sygnafylke og Firda fylke ble holdt i Gulen, som det har navn etter. Helt frem til kong Håkon Håkonsson flyttet det, engang midt på 1200 tallet, til stedet som ble kalt Guløy hvor han også bygget en kirke.
Så når eliten av historikere hevder stor usikkerhet om hvor dette stedet var, kan alle mine lesere slå i bordet med at det var Eivindvik i Gulen.
Gjennom tre meget vektige bevis, rekonstruksjon av Egil Skallagrimsson saga,
gjennom endringene av mange stedsnavn rundt tingplassen i Eivindvik og disse fire fjelltoppene med Veter for varsling av ufred, har jeg engang for alle slått dette fast. 
I tillegg har jeg endret den overbevisning at det var presten Niels Griis Astrup Dahl som bygget muren rundt Eivindvik. Han bare reparerte den og fulgte den samme gamle traseen. En trase som hadde en helt annen misjon enn å ringe inn jordbruksland. Noe som også må inngå i bevisbyrden.
Så nå ligger det åpent for å få muren fredet og muligheten av å få det bevist at den kanskje kan være Norges eldste og største monumentale byggverk fra hedensk tid.
Likeledes har jeg med meget stor grad av sannsynlighet slått fast at denne flytteplassen av Gulatinget som kong Håkon Håkonsson gjorde til et sted kalt Guløy, ikke var på Floli, der årtusenmonumentet for Sogn og Fjordane nå er bygget.
Med bakgrunn i min navneforklaring på hva navnet Guløy står for og med et støttende og forklarende syn fra min samboer Lill, har jeg påvist hvor steinen til denne kirkeruinen, som sto der så seint som i 1902, har havnet og lar seg påvise også i dag.
Med bakgrunn i disse påstander, er det nå åpnet for at arkeologiske utgravinger burde settes i gang, både for å konstatere alderen på denne ringmuren sammen med de tre steinhusene, men også på Kyrkjeøy må det være mulig ved utgraving å finne sokkelen til kirken som så definitivt har vært der helt opp til vår tid.
Spesielt det østre steinhuset på Haugane i Eivindvik, som uten tvil har blitt bygget samtidig med muren, kan det være arkeologiske spor i grunnen inne i ruinen.
Dette huset viser at der har vært 2 innganger tett ved hverandre på nordsiden og at der muligens har vært en skillevegg i tre som delte huset i to.
Kanskje det bodde mennesker i ene enden og dyr i andre?
Alle tre husene har en åpning mot innmark som er vanskelig å forklare, deler av åpningen kan ha vært til å fjerne dyremøkk, men dette gir ikke hele forklaringen. Takene på husene har ganske sikkert vært av tre og må ha blitt fornyet opp gjennom århundrene. Spor etter ildsteder som har nyttet ljore i taket er også en mulighet.
Mennesker og husdyr bodde i lag i hus, langt tilbake i tid.
Det var god varme om vinteren å bo sammen med «storfeet».
På Ytre Hebridene som engang var norsk land, kalt «Suderøyene», levde mennesker og dyr i lag i noe som de kaller «Black House» helt fram til 1970 årene.
Det ser for meg ut som steinhusene har blitt bygget først, eller samtidig. Kanskje for innkvartering av alle arbeiderne som bygget muren?
Steinhuset på Fonna har engang i ettertid blitt nedkortet ca. 4 meter på lengden? 
Det vestre huset på Haugane er påkostet en god del i nyere tid med bl. a.
Skifertak.
Når engang Gulen og Eivindvik våkner av dvalen og innser at turisme er en god måte å skaffe arbeidsplasser for dem som vil bli boende i sin hjemkommune, kan man knapt ønske seg et bedre utgangspunkt.
I tillegg til naturen, alle øyene og fjellene, med havet rett utfor, må begrepet
« Demokratiets vugge» være noen og en hver kan misunne oss.
Det flotte monumentet og parken som tusenårsplassen på Floli representerer, de to steinkorsene sammen med den eldgamle muren i Eivindvik som ringer inn hele den plassen som var brukt til å avholde Gulatinget i kanskje 500 år.
I tillegg, på andre siden av fjellet, Kyrkjeøy som spilte en like sentral rolle for Gulatinget i en kortere periode, før det kom til Bergen på begynnelsen av 1300 tallet.
Unge entusiastiske arkeologi studenter som leter etter et prosjekt å gå løs på, har her en gylden mulighet. Klarer man å tidfeste muren rundt Eivindvik til å være i nærheten av så gammel som jeg har antydet, vil det være en sensasjonell nyhet.
Da blir både verdensmesterskap i fotball og den kinesiske mur vesentlig mindre.

.

 

Blogg nr. 91    Kyrkjeøy eller Guløy.

Jeg har hevdet i lang tid, lenge før Lill hadde dette «synet», at Kyrkjeøy på Rutletangane er det stedet som kong Håkon Håkonsson bygget kirke og flyttet Gulatinget til.
Jeg har sannsynliggjort det i min bok, men det har vært vanskelig å bevise denne påstanden. Det hjelper at Lill kommer med en meget god forklaring på flyttingen, og støtter min påstand.
Hennes forklaring på hvorfor flytting, er så logisk og akseptabel at den burde kunne regnes med i historien om den rette Guløy som flyttestedet.
Det har nylig dukket opp et nytt moment i denne saken.
Kirkeruinen av den kirken som engang sto på denne øyen, har blitt oppmålt og
beskrevet av en mann som het Bendixen, omtalt i bygdeboken for Gulen som er skrevet av Kleiva.
Beskrivelsen og målene av kirkeruinen er litt vanskelig å tyde, slik at jeg derfor alltid har gått ut fra at denne målingen er meget gammel.
Ved en innskytelse ringte jeg universitetsbiblioteket i Bergen og spurte når denne oppmålingen av Bendixen hadde funnet sted.
Oppmålingen er datert til 1902, var svaret jeg fikk.
Det var jo en sensasjonell nyhet, da er vi jo tilbake til vår egen tid, med slektregister og matrikkel nummer over eiendommer.
Det kan faktisk være en mulighet for at det eksisterer foto av denne ruinen??
Disse murene som Bendixen beskriver, er alle fjernet og der finnes ikke spor av noen kirkeruin eller kirkegårdsmur igjen. Men med så kort tid tilbake, er det mulig å rekonstruere hva som har hendt. Det er ikke lenger tilbake enn at nålevende menneskers besteforeldre levde på den tiden.
Konrad Brosvik som var eier av hovedbruket for 20 år siden, fortalte at kirken hadde stått rett øst for hovedhuset hans, på en slette. Han hadde vært med som barn og laget en potetåker der, og funnet en branntomt ned i jorden.
Dette passer meget godt med den oppmåling som er beskrevet av Bendixen.
Så hvor er all steinen blitt av?
I Bendixens beskrivelse heter det at begge gavlveggene av stein fortsatt sto der. Dessuten var der også en kirkegårdsmur rundt hele kirkeplassen. Inngangen var på vestsiden med koret helt i øst.  
Det har tidligere blitt hevdet av andre fastboende på øyen, at kirken skal ha stått lengst øst i et område som kalles Skottland. Her viser det at noe har blitt bygget, men kirken sto ikke der. Det kan ha vært det stedet hvor munkene bodde, de som drev kirken i katolsk tid?
 I et sagn/historie sies det at steinen har blitt brukt i et fjøs på øyen.
Gjert Hallvardsson var eier av hele Kyrkjeøy fra 1892 til 1918.
I 1918 solgte han hovedbruket og skilte ut et mindre jordstykke som han kalte Fredheim. Han bygget et nytt våningshus og en løe/fjøs på denne eiendommen.
Dette var i den tiden som denne Bendixen måler opp kirken, slik at kirkeruinen må være fjernet før 1918.
Når vi forutsetter at denne kirken som ble kalt Rutzla kirke, var den samme som kong Håkon Håkonsson lot bygge på Guløy, må man og kunne forvente at et kirkebygg bygget av en konge, ville vært betydelig mer påkostet enn en vanlig bygdekirke, som vanligvis i hele Norge var bygget av trematerialer.
Det forplikter å være konge, slik at det «høvet» seg for kong Håkon Håkonsson å bygge kirken i stein, slik storfolk var begynt å gjøre på denne tiden, midten av 1200 tallet.
Det er sannsynlig at langveggene har vært av tre og at kirken har brent ned, kanskje i begynnelsen av 1300 tallet, da Gulatinget er kommet til Bergen.
Fjøset på eiendommen Fredheim består av meget fint tilhugget stein. En bearbeidet stein som ble regnet for å være meget kostbar.
Da kirken var beliggende på Gjert Hallvardssons eiendom, er det meget forståelig at mannen har sitt seg «mon» i å benytte steinen i denne kirkeruinen
når han skulle bygge sitt nye fjøs.
Det er mulig at denne steinen har en lysere farge enn den steinen som Kyrkjeøy består av. Den kan være innført annensteds fra, noe som kanskje kan bli verifisert ved analyse.
Fjerning av all steinen har frigjort verdifull dyrkbar jord og har gitt store besparelser for det nye fjøset.
Det å fjerne en gammel kirkeruin i dag, ville meget sannsynlig medført fengsel straff for den som gjorde det, men det er uvisst hvordan samfunnet så på noe slikt på den tiden. Helt «stuereint» har det nok ikke vært den gang heller.
Husk at ruinen hadde stått, mulig urørt, i 600 år.
Et kirkebygg, særlig et som kongen selv hadde bygget, må ha vært en særlig hellig bygning som folk flest ville latt stått urørt.
Et annet moment på Kyrkjeøy er det flotte og meget arbeidskrevende «båtlende» på vestsiden. Store steinheller er brukt for å lage kai og naust, med en bred fin vei opp til øyens hovedhus eller også kirken?
Tinget kan ha funnet sted på denne store sletten mellom sjøen og kirken?
Øyen har blitt, i andre sammenhenger, kalt den beste og fineste havnen i hele Sogn. I den sammenheng overgår den selv Eivindvik i å ha gode «lende» for alt folket som nesten uten unntak, kom med båter.
Det har i nyere tid blitt avholdt flere rettsmøter i dette området, både på Kyrkjeøy og Rutle, noe som kan henge igjen fra den tiden Gulatinget ble avholdt her.
Området er meget sentralt og kan ha vært et meget stort alternativ til den opprinnelige plassering av tinget.

 

 

 

Blogg nr. 90  Flyttingen.

I året 2005, da tusenårsmarkeringen for Sogn og Fjordane ble bygget på Floli, ble det holdt en mengde folkemøter i Eivindvik. En rekke historie professorer fra Island, England og Norge holdt foredrag og stilte opp for spørsmål fra allmuen. De fleste hadde tittelen emeritus professor (gått ut på dato), men det kom lite ut av disse foredragene i praktiske forklaringer om hvor Gulatinget opprinnelig ble holdt og hvor denne flytteplassen Guløy befant seg.
Jeg kaller det «syttende mai taler» som har lite eksakt kunnskap å videreformidle.
Professor Helle var engasjert av fylkeskommunen til å skrive bok om Gulatinget, men denne boken også, inneholdt lite eksakt kunnskap.
«Sannsynligvis var tinget blitt holdt i Eivindvik» skriver han. «Det er intet som tilsier at det har vært holdt ting eller stått kirke på Floli», var hans hovedkonklusjoner.
Ganske så ullent synes jeg. Han avviste sagaen om Egil Skallagrimsson som for upresis.» Han kjente Solund godt sa han, for han hadde engang gått gjennom der med en båt.???
Han gav derimot en meget god forklaring på hvorfor «Kyrkjenavnet» forekom på vestsiden av Floli. «Det var der de la båtene sine når de skulle til kirke om vinteren og Midtunvågen og Prestesundet var tilfrosset av is.»  
Jeg prøvde ved flere anledninger, også skriftlig, å antyde et annet sted enn Floli som flytteplass, men ble ganske kontant avfeid.
Det var allerede bestemt at minnesmerket skulle stå på Floli.
Et meget flott anlegg, som Gulen kan være stolt av å vise frem.
 At det ikke er riktig plass er underordnet dette.
Så hvor var Guløy og hva betyr navnet?
Stedsnavn er det bloggen min i hovedsak handler om og jeg har tidligere hevdet at Gulen har navn etter «sterk vind». Som antagelig henviser til alle steder i Gulafjordene hvor fallvind gjør seg sterkt gjeldende.
  En rekke eksempler som Guleskjæret, Gulholmen, Guleslettene, Gulestø og Gulen bekrefter betydningen til fulle.
Guløy betyr etter dette «en vindblåst øy». Et navn som da ikke nødvendigvis er knyttet til Gulafjordene.

På Floli, kun tre kilometer fra Eivindvik, ligger en halvøy som heter Guløy, som er eid av gården Floli som den ligger ved.
Det er meget tvilsomt om den har fått navnet etter å være en vindblåst øy, noe den ikke er, det er mer sannsynlig at den har fått navnet etter det at den ligger midt i Gulafjorden.
Dagens halvøy har ganske sikkert opprinnelig vært en øy, med en passasje gjennom ved full flo. Eidet synes å ha blitt opp mudret gjennom mange århundrer, fast fjell er ikke synlig, bare en mulig utgraving kan bekrefte det.
En slik passasje ved full flo og lien ovenfor helt opp til flolifjellet er mer enn god nok grunn til at stedet har blitt hetende Floli.
Alle er enige om at der aldri har vært holdt noe ting på selve Guløy, da halvøyen er en spiss fjelltopp som ingen ville plassert noe som helst stort på.
Siden den er eid av gården Floli og der ikke finnes noe annet sted i nærheten som har dette navnet Guløy, er derfor Floli blitt utpekt som denne flytteplassen til Gulatinget.
Jeg har lenge hevdet at det finnes lite logikk i det å flytte bare 3 km., noe som er så stort og innarbeidet og ikke minst gjerdet inn med denne store overdimensjonerte muren. Det at stedet ikke er navngitt Guløy, slik som sagaen sier, må også veie tungt.
 Det må finnes en meget god begrunnelse for flyttingen.
I alle «syttende mai talene», av alle disse professorene, var ikke dette med årsak til flytting, nevnt noen gang. 

Min meget spesielle samboer Lill Nicolaysen sine uttalelser om dette, er jo fullstendig «uspiselige» for den akademiske elite og vil vanskelig kunne brukes i noe sammenheng som bevis, men hun er den eneste som har gitt noen forklaring på grunnen til flytting av Gulatingsplassen, og den forklaringen hun kommer med, er meget god og så absolutt akseptabel.
 Hun ble oppfordret av en gammel mann her i Eivindvik, til å kontakte Dagfinn Bonde som hadde vært den som sto kong Håkon Håkonsson nærmest.
Her er det hun sier:
« En stor rødmusset mann med rødt krøllet hår, som ikke presenterte seg, kom frem. Han sa det hadde utviklet seg i Eivindvik meget stor hedenskap og at det hadde blitt gjort hærverk på kirken og noen av de 4 religiøse symbolene, korsene, var blitt ødelagt.
Det hadde blitt mye slåssing og dreping på grunn av dette.
Kongens menn hadde lykkes i å nedkjempe motstanden.
Dyrkingen av hedenskapet ble da flyttet til Guløy og det hadde utviklet seg en meget stor hedensk bevegelse som dyrket de gamle guder med bloting og hedenske ritualer. Folk kom langveis fra for å dyrke disse gamle gudene på denne Guløy ved Rutletangane.
For en gang for alle, å få slutt på dette, ble det bygget en kirke på denne øyen og Gulatinget ble flyttet dertil.
For å få folk til å komme dertil, ble navnet endret til Kyrkjeøy, da navnet Guløy, som forteller at det er en vindblåst øy, kunne virke avskrekkende.»   
Sitat slutt.
Det har vært hevdet fra andre mennesker i Gulen også, at Kyrkjeøy var det opprinnelige Guløy som Gulatinget ble flyttet til.
Håndfaste bevis på at dette er rett har manglet.

,

 

 

 

Blogg nr. 89  Prestegårdsmuren fortsatt.

Når jeg går nærmere inn på det sitatet vedrørende disse takstene som ble gjort på presten Dahl sin tid, er der en del som synes litt merkelig.
Dahls brev til stiftsmannen, synes å inneholde ganske så tynne argumenter for å bygge denne gedigne muren.
Hvorfor må han forsvare den ekstraordinære byggingen?
I Midtun dalen og ellers i Gulen er utelukkende steinmurer som grense mot utmark og andre eiendommer, brukt overalt. Så behovet for trevirke til dette synes sterkt overdrevet.
Murene overalt i Gulen er ca. 1 meter høye, eller lavere, og består som en ensteins mur i bredden, ganske så forskjellig fra dette som Dahl bygger.
 Det har tydeligvis vært reist spørsmål til Dahl om denne overdrevent høye og brede muren, som synes utført langt over det som var nødvendig.
Takstmennene i 1824 priser muren til 2 spesidaler pr. favn når steinen er kjørt fram?  
Etter min vurdering er det vesentlige med hele muren, fremskaffing av all denne steinen. Det går tydelig frem at steinen må ha vært der på forhånd.
Takseringen regner med en lengde på 520 favner. Med 2 spesidaler pr. favn ville taksten blitt 1040 spesidaler?
Den blir derimot satt til 500 spesidaler totalt.
Lengden i dag er 1700 meter eller ca. 900 favner. Lengden på muren bare i Eivindvik er ca. 560 favner. Takstmennene regner altså med en kortere lengde enn selv bare lengden i dagens Eivindvik?
Dessuten blir summen satt til bare ca. halvdelen av denne lengen også?
Det er ikke noen annen forklaring på dette misforholdet:
Store deler av muren må ha stått der fra før, det presten Dahl gjorde var å utbedre en mye eldre og kanskje forfallen mur, som beholdt de samme dimensjoner og samme trasè.
Det har alltid blitt hevdet at muren ringer inn alt jordbrukslandet til Prestegården.…….. Ja mon det?
På Fonna spesielt synes dette å være en merkelig påstand. Området som er gjerdet inne, er bare halvdelen av den jord på denne siden som var tilgjengelig, siden øya fra gammelt av, var eid av Prestegården.  Dessuten er det innmurte området relativt lite i forhold til de store omkostningene ved denne overdimensjonerte muren.
En annen sak er at dersom muren hadde begynt i viken på vestsiden litt lengre øst og sløyfet denne inkluderende kløften som ikke har noen verdi for en bonde, ville man spart 100-150 meter mur, uten å tape noe jordbruksland?
Det synes ganske så klart at formålet med muren på Fonna, har en helt annen grunn enn jordbruk. Murene på Fonna og i Eivindvik er så definitivt bygget i samme byggeprosjekt, de er ganske så like.
Ser man på Eivindviks fastland, synes jordbruk å være mer rimelig, men i vest er der en avdeling av jorden som ikke aldeles rimer. Det naturlige ville være å følge skjæringen øst for gamleheimen der elven går ned til sjøen. Da ville man spart mye mur. Når først muren blir plassert oppe på platået Lunden, hvorfor inkluderer den ikke da den tidligere husmannsplassen Stølen også?
Jordbruksområdene her henger jo sammen?
Største parten av Kirkeneset, som ligger innenfor, er meget lite egnet jordbruksland?
Disse smale åpningene i muren, 1,5 meter, synes å være i smaleste laget for en bonde med hest og slede/kjerre. Grunnet den store bredden på muren,              1 meter, vanskeliggjøres gjennomkjøring for en doning.
Det har vært gjort oppmerksom på av noen som har hatt bolig ved muren i 50 år, denne sløyfen som muren gjør opp og rundt det vi kaller Krossteigen.
Ved nærmere studier synes både steinen som er brukt og utførelsen vesentlig dårligere enn resten av muren. Det har blitt antydet at muren kanskje har gått tvers over, men at kanskje Dahl, for å skape mer dyrkbar mark, har fjernet den opprinnelige og bygget denne sløyfen som er dobbelt så lang.
 Særlig vestsiden av sløyfen bekrefter dette sterkt, da den mest ser ut som en forstøtningsmur, bare ca. 0,5 meter over bakken på innsiden. Den østre siden varierer mye i utførelse og steinbruk, men også den er av lavere kvalitet.  
Tre steinhus som synes opprinnelig å ha vært like i størrelse og form, utgjør deler av muren. Alle tre er frittstående, selv om den langsiden som vender inn mot matjorden, fungerer som en del av muren.
Når det ikke er Dahl som har bygget den og det tilsynelatende ikke er behovet for å ringe inn jordbruksland som er hovedformålet, hvem har bygget den, hvorfor er den bygget og når er den bygget?

Det er meget nærliggende å forbinde disse spørsmålene til det jeg nettopp har bevist, at Gulatinget ble holdt innenfor disse murene.
Det forklarer til fulle, særlig muren på Fonna. Det vesentlige må ha vært å ha rikelig med strandlinje til alle båtene og område nært denne for opphold, matlaging og tilgang på ferskvann. Man kan vel regne med at så å si alle som kom til tinget, kom med båt.  
Vi vet, ifølge sagaen om kong Håkon Håkonsson at tinget ble flyttet til Guløy en gang på 1200 tallet.
Jeg har tidligere hevdet at sannsynligvis ble tinget grunnlagt før Harald Hårfagres tid.  Da må tinget før flytting ha eksistert på denne plassen i kanskje
500 år.
Det var vanlig i sagaene om kongene våre, å lage en slags «skryteliste» på slutten av fortellingene, da om hvilke vesentlige ting kongen hadde utrettet i sin regjeringstid.
I denne sagaen heter det: «Kongen lot bygge kirke på Guløy og flyttet Gulatinget dertil.»
Etter kanskje 500 år, må det ha vært litt av sak å flytte Gulatingplassen
 som kanskje hadde vært den mest sentrale plass i Norge i nesten alle disse årene.
Ordet «hov» synes å bety noe som ringer inn noe. Fiskehov/håv og hoven på en hest, men mest av alt, dette hellige stedet som rommet gudshusene i Asa Troen. Å ringe inn helligdommen med et gjerde eller mur var brukt lenge før de kristne kirkene overtok denne kulturtradisjonen.
Det fortelles i, f.eks. om Baldershagen i Fridtjof den Frøknes saga, der var det bygget et stort tregjerde rundt hele helligdommen.
Man må kunne gå utfra at det å bygge en mur som avgrenset denne hellige og politiske plassen som Gulatinget var, må ha blitt høyt prioritert av dem som engang bestemte at dette fellestinget skulle finne sted her i Gulen.
Etter det jeg vet har det blitt gjort uhyre lite av det offentlige for ved hjelp av arkeologi å kunne stadfest dette som jeg hevder.
Jeg vil tro at bunnene i disse tre steinhusene, kanskje kunne gi arkeologiske resultater.
Om muren opprinnelig er så gammel som jeg antyder, vil jeg tro at den må være det største og eldste monumentale byggverk i landet vårt???

 Bygget i hedensk tid, før år1030.
Etter det jeg vet er omtrent alt som er bygget av slikt i Norge, bygget av Kirken eller konger etter at kristendommen ble innført.
Det ville være en fantastisk attraksjon dersom man kunne få dette brakt på rene.
Fredning av muren burde være første steg i den retning.

 

 

 

Blogg nr. 88.   Prestegårdsmuren.

Jeg antydet i et tidligere innlegg at jeg kanskje hadde en nyere oppdagelse å berette. De tidligere innleggene hittil om Gulatingsplassen har jeg skrevet om i min bok, «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der».
Sommeren 2020 kom en mann til Eivindvik som også hadde besøkt Eivindvik tidligere, han hevdet at den muren som vi kaller Prestgardsmuren, var mye eldre enn fra presten Dahls tid, men han la ikke frem noe som underbygget denne påstanden. Det gjorde likevel at nysgjerrigheten min våknet.
Eneste fastboende på Fonna, Audun Skauge og jeg, gikk i gang med å måle opp denne muren som omgir hele indre delen av Eivindvik og en del av øyen
 Fonna.
Jeg skal gi en kort oppsummering av denne oppmålingen.
Den begynner i øst på Fonna. På en 3-4 meter høy fjellknatt over sjøen. Meget pent oppmurt, 1meter bred nede, 80 cm. oppe, ca. 1,8 -2 meter høy. Koningen mot toppen går inn fra begge sider.
Den går fra sjøen i øst og vestover ca. 500 meter. Strekningen inneholder et steinhus, 10,30 meter samt 4 stk. opprinnelige åpninger på ca. 1,5 meter.
Selv om steinhusets nordre vegg danner en del av muren, er huset bygget uavhengig av muren, som ender mot husets tverrvegger som er 6,4 meter brede.
Fra den vestre enden går muren nordover ned til sjøen ca. 160 meter.
Flere steder er det gjort inngrep i den opprinnelige muren, med anvendelse av steinen til andre formål, men sokkelen av den står igjen.
På fastlandet i vest, begynner muren ved sjøen, som vestre grense til avdøde Nygårds eiendom. Den går rett opp til vei som går til Solleibotn, ca. 100 meter, med en åpning, 1,5 meter bred.
Etter det er muren fjernet i ca. 107 meter, grunnet vei og gamleheim. Etter gamle bilder kan traseen rekonstrueres. Der har vært en åpning på muligens 1,5 meter i det som er fjernet.
Fra baksiden av heimen, forsetter muren med 2 åpninger til veien opp til
«gamle vassverk dammen». Ca. 250 meter.
Her går den rett opp, nord og ned igjen lenger øst. Den ringer inn det vi kaller
«Krossteigen», med ca. 170 meter. Et nyere tids fjøs har ligget på toppen.
Avstand tvers over er ca. 80 meter.
Fra dette østlige punktet går muren noenlunde rett østover videre til sjøen i Midtunvågen, med ca. 420 meter.
Dette siste strekket inneholder 2 steinhus, et som er 6,60 meter langt og et som er 10,5 meter langt. Dette siste som ligger lengst øst, flytter murens trasè,
tilsvarende bredden på huset, 6,60 meter lenger nord. En bredde som går igjen på alle steinhusene.
Dette huset fremstår som en ruin og er det absolutt dårligste området av hele muren. Grunnet trasè endringen, må nødvendigvis huset og muren være bygget samtidig.
Muren på Fonna måler 660 meter, inkludert et steinhus på 10,3 meter som er bygget uavhengig av muren.
Muren på fastlandet måler 1046 meter, inkludert 2 steinhus.
Denne lengden, totalt c. 1700 meter, utgjør en steinmasse som omregnet i dagens lastebillass ville utgjort 550 billass. En enorm mengde stein.
Hvor all steinen kom fra er et av mange spørsmål som reiser seg.
Sambygdingen Aud Randal har laget en hovedfags oppgave om presten
Niels Griis Alstrup Dahl, som var prest i Eivindvik fra 1804 til 1852.
Der legger hun frem en del opplysninger om Prestegardsmuren, som er det navnet muren har fått.
Avskrift: «Kring prestegarden vart det satt opp ein svær steingard.
I 1817 målte takstmennene han til 220 famner, i 1824 målte han 520 favner, og tilslutt omlag 800 famner, eller 1,5 km.
Han er 2,5 alne brei (må være feil, 1,5 alne?) og nesten 3 alne høg.»
Dahl skrev til stiftsdireksjonen i 1824: «………og desforuden særlig bespare Skoven og sig selv  for den ufyselig Mængde Gjerdsel, der udfordres til 520 famne Gjerdesgaard at vedlikeholdes omkring hele Prestegaarden, hvortil dens
 Skov hidtil i min Formands tid har været saa medtaget at nu neppe findes den fornødne Brensel.»
Dermed slåes det ettertrykkelig fast at det er presten Dahl som har bygget muren.
Dette henger godt sammen med det vi vet ellers om presten, bonden, stortingsmannen, vitenskapsmannen og en av de store samfunnsstøttene i hele det 1800 årstallet. 
Er det virkelig slik, eller har kanskje denne fremmedkaren noe rett??  
La oss se på det, neste gang.