Blogg nr. 101
  Introduksjon av «seeren» Lill.
Blogg antallet frem til nr. 99, blir i det vesentlige om stedsnavn.
Grunnet Corona viruset som har begrenset reisingen min, og det at det har begynt å minke på stedsnavnløsninger etter hvert, gjør at jeg, for en stund, skifter emne å skrive om.
Selv om tittelen er Stedsnavn, synes jeg dog at bloggen er så innarbeidet med over 7000 besøkende, at jeg vil beholde navnet. Det kan komme en og annen stedsnavnløsning innimellom.
Frem til jeg fylte 65 år, var slike opplevelser som slike «seere» har, fullstendig fremmed for meg.
Jeg har nå levd nært til Lill Nicolaysen i 15 år og alle de opplevelsene jeg har hatt gjennom henne, har jeg etter hvert begynt å skrive ned. Det har blitt ganske mye.
Den akademiske stand og Putin, spør alltid etter bevis på det som er ganske åpenbart for vanlige folk. Før Kirken tok over alt med sin enerett til alle slike «synske hendelser», var der en del mennesker i samfunnet vårt som ble høyt aktet for disse synske evnene sine.
 Kirken gjorde sitt beste for å utrydde dem ved å brenne dem på bålet. På Nordnes i Bergen står en støtte, kalt Heksesteinen.
På den står det skrevet; Her ble 350 mennesker uskyldig brent i hjel.
Utført av Kirkens menn!!!
Ved å skrive om det jeg har erfart om emnet, vil det kanskje bli en begynnelse på oppreisning til alle disse som ble urettferdig beskylt og brent for å være hekser og trollkarer.
Mitt forrige innlegg om Lills syner om Langhaugfolket, ble lagt ut litt impulsivt, grunnet dette bildet som John Kåre Larsen la ut på FB.
Det har nå gått mer enn 10 år siden denne hendelsen. Jeg var selv til stede 2 av de 3 gangene hun «så» dette folket.
Jeg så selvfølgelig ingenting.
 Det ser jo mer enn merkelig ut, når den du går i lag med, stopper opp, midt ute på en myr, og tilsynelatende fører en samtale, (geberder og kroppsspråk) med noe som du ser ikke er der?
Jeg var meget skeptisk, men denne påstanden om høyere vannstand gjorde meg nysgjerrig. Jeg har selv gått opp hele den lange myren, fra sørenden av Valsvatnet til denne lille havnen på Kråkeneset man passerer på styrbord side, etter å ha krysset Sognesjøen for å gå inn Indre Steinsund. Terrenget på avstand tilsier ikke at der skulle være en slik passasje, mindre enn 5 meter over sjønivået.
På Lills anvisninger merket jeg av med sprakebusker, de fire hjørnene på dette huset hun så.
 Etter hennes beskrivelse er det ikke et hus, men et slags bur for oppbevaring av mat og et tørt sted å spise sammen. Røyken fra bålet ville selvfølgelig gå ut mellom de tynne trestokkene, som må ha hatt spalter mellom seg.
Likeledes var det interessant det hun sa om at «teltene» deres var kledd med torv. Det gir jo meget god isolasjon.   
Jeg finner ikke noe irrasjonelt eller ulogisk i henne beskrivelse av landsbyen.
Å vite når sjøvannstanden var 5 meter høyere enn i dag, er ikke så lett.
Da isen over Norge forsvant, steg vannstanden, men også landet steg, slik at de vekslet mellom seg. Dessuten var landhevingen meget forskjellig i landsdelene, avhengig av geologi og beliggenhet.
Etter det jeg husker om Grønehelleren i Ytre Sula, ligger også den et godt stykke opp fra sjøen?
Jeg har ikke bevis, i den forstand man bruker i en rettsal, men jeg bruker alltid min logiske sans og mine praktiske kunnskaper, når Lill beretter.
En rekke ganger har jeg trodd hun var ute på «ville veger», men på imponerende vis har det logiske kommet på plass, likevel.
En gang jeg spurte henne om korsene i Eivindvik sa hun:
«Jeg blir vist 4 kors, de 2 første ble plassert på en nøyaktig nord-syd linje.»
Jeg innvendte umiddelbart at de to som står der i dag, ikke står på noen slik
linje.
Hun svarte kontant, « Det korset som står utenfor kirken, er flyttet opp fra sjøen i seinere tid.»
Da jeg slo opp i leksikonet om korsene i Eivindvik, står der: Et gammelt sagn forteller at korset ved kirken skal ha blitt flyttet opp fra sjøkanten på 1600 tallet»
Tar man med et kompass til den østre kanten av Prestekaien, som hun peker ut, viser det en nøyaktig nord-syd linje til korset i Krossteigen.
Korsene i Eivindvik blir behandlet mer inngående seinere.
Et eksempel av mange.
Å følge Lill i hennes påstander, er ikke like lett.
Hun sier hun ser døde mennesker, kommuniserer med dem og blir oppkalt og oppsøkt av dem.
 Hun sier begrepet «tid» ikke eksisterer i denne «hennes verden».
 I en rekke tilfeller har hun påkalt mennesker som har vært død i mange hundre år. I følge henne er de kledd slik de var i den perioden de kommer fra.
  Hun beskriver klesdrakten inngående, slik bare en kvinne kan.
Hun sier også at vi er en sjel i en kropp, sjelen lever evig.
 Når vi dør er det bare en overgang til vi blir født igjen i en ny kropp.
Det høres selvfølgelig fullstendig utrolig ut, men jeg har en følelse av at en mengde mennesker er nysgjerrige, slik jeg er, på disse evnene hennes.
De tror ikke på den slags sier de, men husk at selv Kirken sier du er velkommen, selv om du ikke er troende.
Min store interesse for gammel historie, gjør at en god del av det jeg kommer til å skrive om handler om slikt. Man skulle tro dette ville være en god kombinasjon, men det er ikke så lett som det kanskje høres ut.
Disse vesener som dukker opp, har ofte ikke noe forhold til stedsnavn og geografi, ei heller har de slik oversikt over hendelser, slik vi har.
Vi kan, eksempelvis, sitte i en bil der jeg kjører. Når hun vinker ut av vinduet, spør jeg hvem hun vinker til. Der var ingen, det jeg kunne se.
«Å, det var bare en liten 8 års gutt som druknet nedfor her for mange år siden,
han er glad og lykkelig,» svarer hun ganske så dagligdags.
Slike hendelser er blitt så vanlig i min tilværelse, at jeg ofte må spørre, « I din eller min verden?»
Det dagligdags og lett henslengte, synes jeg er blant det mest skremmende:
«Martinus var her for en stund siden. Han spurte om du trodde at de boltene du brukte var sterke nok?»
Dette da jeg re-oppbygget Penelope.
Eller i en jernvarebutikk når jeg vurderer hvilke skrutvinger jeg skal kjøpe:
«Martinus sier du skal ta de blå», kommer det tørt bak meg.
Martinus, båtbygger og en meget god venn av oss, har vært død i mer enn 10 år.?
Jeg skal i de kommende innlegg, referere en del av de hendelser vi har hatt sammen, gjennom henne.