Blogg nr. 117  stedsnavn.
Jeg skal prøve å ta opp igjen, det å finne nye stedsnavnløsninger.
Noen av de tidligere løsninger ligger det flere års fundering bak.
 Etter hvert har det minket på min «bank» av stedsnavn-løsninger som jeg har samlet de siste 50 år.
I en fredelig meningsutveksling med en som står meg nær, ble det brukt benevnelsen arrogant om min person, et uttrykk jeg har vanskelighet med å akseptere.
Ved nærmere forklaring kom det frem hva som lå bak:
Det at jeg kritiserer ledende stadnamnforskere i deres arbeid på å finne forklaringer på stedsnavn.
Det er mulig jeg gjentar meg selv nå, men når jeg går tilbake til slutten av nitti tallet, fikk jeg som gave en bok som heter «Kulturhistorisk vegbok for Hordaland». Boken er utgitt av Hordalands fylkeskommune og er en meget godt skrevet bok, dog med mange feil i forklaringene på en rekke stedsnavn.
I min naivitet skrev jeg, den gang, til Fylkeskommunen og gjorde oppmerksom på dette.
Jeg fikk svar, de skulle forelegge mitt brev for den som hadde vært sakkyndig i nettopp forklaring på stedsnavnene. Siden har jeg aldri hørt noe.
Fra å være ytterst ydmyk, har jeg da gått, etter hvert som jeg har gravd meg inn i stedsnavn problematikken, til å bli karakterisert som arrogant.
Jeg skrev nylig en mail til språkrådet, der jeg fortalte om mine oppdagelser av ord i det norske språk, som tilsynelatende er ukjent for dem.
Svaret var slik jeg tidligere har fått svar fra Stadnamnavdelingen:
Jeg burde lese deres Stadnamn leksikon og ellers kunne jeg abonnere på tidskriftet «Namn og Nemne».
Problemet mitt er at den nye redaktøren av dette tidsskriftet, er den samme personen som i sin tid var stedsnavn konsulent for Hordalands fylkeskommune og jeg har liten tro på at han har forbedret seg i alle disse årene.

Norsk Stadnamn Leksikon, vil jeg påstå at jeg er blant dem i Norge som har lest den oftest. Hver gang jeg har lansert nye stedsnavnløsninger, har jeg alltid dobbelskjekket dette mot nettopp denne boken. Så det har blitt hundretalls av ganger.  Ikke en gang har mine løsninger vært i nærheten av det leksikonet hevder.  

Det er tydelig at argumenteringen deres går i ring og er slik man svarer en skolegutt.
Denne påstanden min om ord som har vært og som fremkommer av mine navneløsninger, synes jeg selv er meget interessant.
Når f.eks. navnet «bru» som lar seg utlede av hundretalls navn som har ordet som del av navnet sitt, til å bety en tilnærmet forklaring, som «Innsnevring av vannvei», så har ikke vi en slik betegnelse for denne naturformen lenger i språket vårt.
 Ordet har gått over til å bety bro, og begrepet er forsvunnet.
Et annet ord som alle kjenner til, er begrepet «old», som er blitt erstattet av ordet gammel. Old finnes fortsatt i engelsk og i en rekke sammensatte ord i norsk også, Oldtid, olding, oldsaker m.m. Det er tydelig at ordet må ha forsvunnet for kort tid siden, men hvorfor og hvor kommer gammel fra?
Det kan ikke jeg svare på.
Betegnelsen «gule» for vind men også ordet «kol» for vinddrag har jeg skrevet om i tidligere innlegg.
Likeledes når ordet «Å» for elv forsvinner, overtar en endret utgave av begrepet «Alv» (Vannstraum) og blir elv.
Eller ordet «rome» (det som flyter oppå) gir navn til Romsdalen og Romerike, men eksisterer bare i begrepet rømme.  
Bjor for trekant, Øl for gruntområde, voss for brattheng og
 kvam for (bekvemmelig)
En rekke personer spør, hvilken betydning har det hva den opprinnelige grunnen til at et stedsnavn blir rett forklart?
For mange mennesker i Norge som har slike stedsnavn som familienavn, fungerer det som en slags «identifikasjon» eller tilhøring til det stedet, selv om det har gått en rekke generasjoner siden innehaverne har bodd der.
For dem betyr rett forklaring mye.
Likeledes lærer det oss mye om forfedrene våre, hvordan deres begreps verden og tilværelse var. Kulturhistorie kaller man det.
 Det viktigste for dem var at navnene fungerte som kart og beskrivelse av naturen, en slags veibeskrivelse for andre.
Utlendinger med engelsk språklig bakgrunn og andre, forsker på de gamle vikingenes utbredelse i den nye verden. For dem betyr rett definisjon av de gamle navnene mye. De er jo helt avhengig av at dem som har språket som morsmål, forklarer betydningen nøyaktig.
De fleste har sikkert opplevd amerikanere og canadiere, seriøse forskere, som driver og forsker på hvor stor utbredelse vindruer hadde der borte i vikingtiden?
Uten å ha fått det med seg, eller vil ikke ta det inn over seg, at det gamle norrøne ordet «vin» betyr beitemark.
Så å finne Vinland der vindruer vokser, har vokst, er fortsatt et stort
 «must, over there»
Jeg har hevdet tidligere, med støtte fra de fleste bønder (ikke akademikere) i Norge, at begrepet «mark eller markja» ikke betyr skog, slik stadnamnforskerne hevder, men at navnet derimot representerer alt det bygden bruker og nyttiggjør seg av i naturen, gjerne eier. Dette helt uavhengig av hva som gror der, enten det er fjell, myr eller skog.
 Jeg tilskriver canadiske arkeologer og hevder at norske stadnamnforskere oppgir feil forklaring på navnet Markland ved å kalle det Skoglandet. Når da jeg lanser en teori på hvor grønlenderne ble av, basert på min forklaring av dette navnet, som arbeiderkysten eller slavekysten, blir den selvfølgelig avvist med engang. Kollegialt felleskap er viktig.
Det er mulig at jeg fortjener ordet arrogant, men jeg akter å holde på mine løsninger av stedsnavn.
Mine forklaringer er ikke i samsvar med det Oluf Rygh har hevdet i 120 år og blir da ikke akseptert av lokalpressen. Likevel står en mann frem der og hevder han har studert stedsnavn hele sitt liv, og kommer med en lang liste over navneløsninger.
Da kan man spørre om ikke han ganske enkelt kunne lest seg til alle løsningene i Rygh sine verker, for det er nøyaktig de samme løsningene.
Da min «beholdning» av slike navneløsninger snart tar slutt, blir jeg heretter mer tvunget til å resonere og analysere meg frem til svarene. Da blir nok konklusjonene mine mindre presise.
  

 

Blogg nr. 116
Reisen Bergen----Losna, 5 del.

Da vi forlot Mjømna for å gå østover, forlot vi også dette systemet med skysstasjoner hver 6 n.m. Det er ting som tyder på at det kanskje har vært en slik i Eivindvik også.
 Dette for alle embedsmennene og prestene som også måtte inn i Sognefjorden for å kreve skatt og å sanke sjeler.
Så kommer vi ut Prestesundet til Folafotsundet som har navn etter den sydøstre kanten av Hisarøy. Sett fra Høgefjellet, ser neset ut som en forvokst hestehov, derav navnet «Fole».
Fjellet som ligger oppfor heter Stevnebøfjellet (Veten), de tre andre er Svabergfjellet i øst, Neverdalsfjellet i syd og Midtunfjellet i Nord.
Disse 4 vetene er et av bevisene mine på at Eivindvik var stedet der Gulatinget ble holdt.
Navnet Ei-vind-vik, kan være navnet Lundvik som er omgjort, grunnet behovet for å fjerne hedenske navn. Der er et lokalt område som heter Lunden i Eivindvik. Som oftest etter hedensk offerlund.
Mine navneforklaringer er nærmere og grundigere forklart i min blogg om stedsnavn. «steinarjors.blogspot.com»
I Dette sundet, på østsiden, finnes 3 gamle røysegraver på hvert sitt nes.
Nordre Espeneset, Mjåneset og Dingeneset.
Sistnevnte var åsted for et stort slag, Håkon Ladejarl mot Eirikssønnen Ragnfrid i året 928.
Navnet kommer fra tettstedet Dingja som betyr Dungen (Dyngja).
Det lille fjellet Husafjellet , i forhold til den store Brosviksåta, bakom.
Bare forståelig når man ser det fra midt på Sognesjøen.
Dette er den gamle grensen mellom Hordafylke og Sygnafylke. Ganske sikkert grunnen til Gulatingets plassering, så nært grensen som mulig.
Dingja hadde tønnefabrikk og snekkerverksted, det var vegløst helt til midt på 70 tallet.
Vi er nå ute på Sognesjøen. På babord side ligger holmen Systeinen som nok er forkorting av Sygnesteinen. Den markerer at man nå er kommet til Sogn.
Før man svinger av til styrbord, inn fjorden, ligger det et sted, Mjåta, rett frem, på nordsiden.
Et ganske spesielt sted, botanisk sett. Beskyttet mot nordavinden og med såkalt «Råtefjell» i grunnen, er dette stedet, «Det smale», uvanlig grøderikt.
På styrbord side viser stedsnavnet Sygnefest at vi er begynt på den lange Sognefjorden. Her er Sogn «festet (fortøyd) i resten av verden».
En meget kjent havn for fartøyer som skal lenger inn. Eller på vei ut, når de får sydvesten midt i fleisen.
Hitler bygget her det som har blitt kalt Nord-Europas største festning, i redsel for at Sognefjorden skulle bli inngangen til de alliertes forsøk på motoffensiv mot Tyskland. Rester av grunnmurer og tuneller etter dette, finnes fortsatt.
Før vi svinger nord mot øyen Losna, vil jeg bemerke dette neset som stikker ut i fjorden foran oss.
Det heter Rutletangane etter gården Rutle, og er en meget god og benyttet havn, med en rekke øyer. Kanskje den beste havnen i hele Sogn har den blitt kalt.
Fra sagaene vet vi at her lå hele flåten til Kong Sverre værfast i mange dager, før han kom seg inn og kunne holde slaget ved Fimreite i 1184.
Her ligger også en øy som heter Kyrkjeøy, som jeg er overbevist om er den rette «Guløy» som Gulatinget ble flyttet til.
Guløy, «den vindblåste øyen», kan meget vel ha vært det gamle navnet.
Steinruinen etter kirken, ble målt opp her så seint som i 1902.
 Etter den tid må antagelig bonden som eide hele Kyrkjeøy, ha fjernet/brukt all steinen da han bygget seg nye hus og solgte hovedbruket i 1917.
Stedet Rutle har blitt brukt som retts-tingsted flere ganger i nyere tid.
Den østre enden av øyen blir kalt Skottland. Kanskje etter munkene som bodde her og drev kirken i katolsk tid frem til den brant, engang i overgangen 1200/1300 tallet? 
1310 er Gulatinget kommet til Bergen i følge dokumentet, Bjørgvin Kalvskinnet.

Så stevner vi mot den gamle Losna, fødestedet for en stor adels ætt i Norge, Losneætta.
Her har også ligget en kirke, samtidig med den på Kyrkjeøy.
Det er mulig dette har vært en privat kirke for denne adelsætten.
Navnet Losna, kunne tyde «løs av land» men det er andre steder som også heter Losna i Norge, der det ikke passer med denne forklaringen.
Losna er skilt fra fastlandet og øyen Skorpa av Tollesundet på nordsiden og Krakhellesundet på vestsiden.
Man har lenge hevdet at navnet Tollesundet skulle komme av at man tok toll av dem som kom inn fra nord. Det het ikke toll i gammel tid, dessuten betyr «Toll» det samme som i tollekniv og tollepinne.
«Noe som rager opp».
Dette kan man tydelig se fra båt eller bil når vi reiser fra Brekke og vestover. «Tollen» er en spiss fjelltopp på Endestad-landet i Solund.
Den viser som en styrepinne på lang avstand.
På avstand sees Losna, på østsiden, som om den har en stor massiv hatt av grått fjell. Under er det grønt av vegetasjon. Dette er den samme geologien som også kommer opp av Sognesjøen og skaper førnevnte,  Mjåta.

 Dette som jeg kalte råtafjell, meget mineralsk og lett nedbrytbar
fjellgrunn. Steinsorten på toppen kalles Konglomerat og er den steinen som mesteparten av Solund består av.
Gårdene på østsiden av Losna er beskyttet mot sydvesten og nordvesten, bare utsatt for østavinden som om sommeren som oftest er varm og mild.
Sammen med den mineralrike fjellgrunnen er dette meget gode forutsetninger for å skape en storgård. Slike gode vekstvilkår for korn, kombinert med en beliggenhet så nært havet, gjorde at mulighetene for å produsere mat må ha vært særs gode.
Den godt beskyttede havnen på nordøst siden, må også hatt en stor betydning.
Å seile Sognefjorden inn når det blåser østavind, den kan bli meget sterk,
må ha vært en vanskelig sak. Så en god ventehavn til vinden snudde, slik også Kong Sverre trengte i 1184, må også regnes med som meget verdifullt.
Jeg takker for turen og laget og ønsker «Granvin» god tur tilbake.
Hilsen Steinar Jørs.

PS.  Alle navnforklaringene er mine egne. Skulle noen ha andre velbegrunnede forklaringer, vil jeg gjerne høre om dem på: steinar.jors@gmail.com
 DS.

 

 

Blogg nr. 115 - 4 Reisen Bergen –Losna 

                                          

                                              Vikingevåg på Byrknes.

 

Passeringene ved Alversund og Bruknappen er så knappe at det blir regnet for å være på grensen av det forsvarlige med en så stor båt.
Har man en høyere seilmast kan man gå Bakkastraumen, eller Fonnesstraumen som noen er begynt å kalle den. Her er seilingshøyden 18 meter, men for bare seil, blir det mange meget korte «bautinger», vendinger, når det blåser nordavind.
Det var nok Kilstraumen som ble valgt i gamle dager da det bare var vind som var fremdriftsmiddelet.
Jeg har hørt om en gammel skipper som var på vei inn i Kilstraumen med en 80 fots båt. Strømmen var så sterk at han ikke klarte å forsere.
Den eneste utveien hans var å snu båten og gå ut igjen. En uhyre farlig manøver, men han kom velberget fra det.
Herfra åpner landet seg og Fensfjorden ligger klar til å bli krysset.
Rett etter disse nordre utløpene passerer man på styrbord side, et nes som kalles Vardetangen. Dette er det vestligste punkt i Norge, på fastlandet.
 Rett innenfor kan man i dag se flammen på Mongstad, som representerer en mengde kjempestore tankskip som krysser kursen vår.
Uansett, selv på 60 tallet, kan det komme andre skip som krysser kursen vår. Da er det ikke alltid like lett å vite om man passere foran et skip som kommer fra styrbord, som man vanligvis har vikeplikt for.
Da har sjøfolk et godt knep til å fastslå dette.
Man tar et «med», fastpunkt, det møtende skip i forhold til en sprosse i vinduet, holder hodet helt i ro, dersom skipet går fremover i forhold til sprossen, vil det gå forbi deg, foran. Går det bak sprossen, vil du passere foran, men dersom det står i ro, har dere kollisjonskurs og du må senke farten eller legge kursen mer mot styrbord.
Før Radaren ble vanlig, var dette en grei måte å finne det ut på. På lang avstand er det ikke så lett å avgjøre dette ellers.
I dag har man vikeplikt for skip fra begge retninger, da Fensfjorden er blitt en trafikk sikkerhetssone.
Å beregne farten på disse gigantene av noen tankskip er ikke så lett uten radar. Man kan bli liggende i «evigheter» å vente på at de passerer.
Det neste punktet i dette skyss-systemet, var Vikingevåg på Byrknesøy.
Distansen er bare 4,5 n.m., men det å krysse Fensfjorden har nok vært av de vanskelige og strabasiøse skyss-etappene.
Fensfjorden ble regnet, før, for en av de vanskelige å krysse, i dag regnes den som en av de største «havner» i Nord-Europa. Tidene skifter.
Det kan ofte være vanskelig å se landet på andre siden, hvor man skal styre.
 For vår tur er det to valg, Ånnelandssundet på østsiden, eller Mjømna-sundet innenfor Byrknesøy-landet.
Problemet nordover er at det ligger noen små skjær, Reieskjera, midt mellom disse alternativene. I mørke og regntjukke kan det være vanskelig å skille dem ut.
Når jeg tidligere gikk sydover med båt, tok flammen på Mongstad nattsynet mitt, men kursen på broen over Skjelsundet var «rett syd», 180 grader.
Vikingevågs plassering, bekrefter at ordet Viking kommer av å være sjørøver. Dette er nesten den optimale plassering av en havn der man hadde utsikt begge veier for å røve dem som kom seilende. Likevel kunne man ligge i skjul og komme overaskende på dem man ville røve.
Kong Sverres Birkebeinere ble angrepet av Baglerne på dette stedet, seinere skjedde det samme ved at Birkebeinerne angrep Baglerne.
Så havnen har hatt en sentral rolle i uendelig tid, for alle som reiste på kysten. Neset på sydøst siden av Byrknesøy, har fått navnet Vikingneset, etter denne gode og mye benyttede havnen.
Vikingevåg er også mye brukt som første havn, av utenlandske seilere som kommer over fra Shetland.
Litt nord for denne havnen, ligger en dårligere havn som har navnet Fanteplass. Fant er det samme navnet som Splint som var det vanlige navnet på «de reisende» i dette området. Det var ofte ikke godtatt at slike folk fikk ligge «jamsides» med andre såkalt «bedre» folk.

 Det kan også være at navnet skyldes at havnen var så mye dårligere enn Vikingevåg ved siden.
Lenger nord kommer vi til øyen og stedet Mjømna.
Navnet betyr «Lårbeinet» og kan komme av at øyen ser slik ut, i fugleperspektiv, med «foten» pekende sydover.
Vi er nå inne i Gulafjord området med øyene utenfor.
Navnet Gule, betyr sterk vind, det kan være det forteller om fallvindene fra fjellene som Gulafjordene er vel kjent for.
Rett øst for sundet ved Vikingevåg, ligger et skjær som heter Guleskjæret.
Det vrimler med slike Guleskjær, både i Gulen og Solund.
Når en mann som drev sjøen, d.v.s. var fisker, kunne se ut kjøkkenvinduet sitt på skjæret utenfor, hvor mye vind og sjø det var før han begav seg ut med båten, var det naturlig at han kalte skjæret for Guleskjæret. Å ta slike «merke» på landet i forhold til sjøen, er noe alle som «driver» sjøen gjør.
Den gamle skyss leden nordover, fortsetter til øyen Søre Glavær ca. 7 nautiske mil. Den gamle skjenkestuen fra Glavær, er plassert på museum inne i Sogn.
Herfra er det 6,5 n.m. over Sognesjøen til Steinsundholmen i Indre Steinsundet. En velkjent handelsplass fra gamledager, Sognesjøen regnes for å være enda hardere å krysse enn Fensfjorden.
Ferden vår går ikke den veien, men vi dreier øst når vi passerer nordenden av Mjømna og krysser nordenden av Ånnelandssundet. Det rette navnet er Mjåsundet, «smalsundet», et navn som er lite brukt.
Det er godt mulig at Granvin ville valgt dette sundet på sin vei nordover, det er tross alt korteste veien mot Floli.


I sundet ligger stedet Ånneland og plassen Tunsberget. Sistnevnte er
«Tunet under berget». På samme måte som navnet Tønsberg har blitt til.
Øyen på østsiden heter Sandøy og helt nord ligger den kjente havnen med alle skjærene. Skjerjehamn.
Handelsted og hotell og det var et transittsted for alle Sognebåtene, som her fordelte seg til de forskjellige fjordene.
Enda litt lenger øst, passerer vi enda et sund som leder sør til Fensfjorden.
Dette er Brandangersundet, der det gamle reketrålersenter, Furnes i Gulen, ligger. Her i nærheten, Selviken, befinner seg også en gammel treskofabrikk som er gjort til museum.
Navnet Brandanger som har gitt navnet til sundet, inneholder samme navnet som Norges største dalføre bærer. (Gud)brandsdalen.
Gud er nesten den samme tittelen som de hedenske prestene i Norge hadde. «Gode». «Brandsdalen der Goden bodde.»
Anger har jeg nevnt tidligere, til å bety en liten fjord.
I denne lille fjorden ved dette stedet Brandanger, ligger en liten holme. Holmen ser ikke slik ut som de fleste holmer gjør, denne holmen har 5-10 meter høye bratte sider, og så er den ganske flat oppå.
Dette er den klassiske formen i naturen som blir kalt en «Brande». Bekreftet en rekke steder. Litle Brandsdal, litt lenger inne, har den samme formen mot himmelranden. Brandsøy ved Florø også.
Goden bodde på gården Brandval ved Vinstra.
Videre østover, passerer vi stedet Stevnebø på Hisarøy. Dette navnet har skapt stor debatt, noen har til og med villet at navnet henviser til Gulatinget.
Jeg har brukt stedsnavnet som en del av argumenteringen, i min bok om beviset på hvor Gulatinget fant sted.
I flere gamle islandske sagaer blir det utenlandske mannsnavnet Stefan, forvansket til Stefne. Dette var det gamle navnet, Stefnebø.
Her bodde sannsynligvis en underprest ved Gulatinget som het Stefan.
Logisk nok ville alle prestene være utenlandske i begynnelsen av kristendommens tid i Norge.
 Der er 3 slike navn (1100 tallet) på gårder, rundt Eivindvik, laget av utenlandske mannsnavn med en naturendelse.
Noen med mye makt, så det engang som meget påkrevd å endre alle stedsnavn som var relatert til den gamle hedenske Åsatroen, i kampen med å innføre kristendommen i Norge.
Ferden går videre østover mot gården Floli, der det er laget en flott markering av 1000 års stedet i Sogn og Fjordane. En rekke av monolitter i stein i en meget attraktiv park.
 Der antar man Gulatinget ble flyttet til på midten av 1200 tallet. Fordi en halvøy som tilhører Floli gården, bærer navnet Guløy.
 Høyst sannsynlig er den kalt etter det at den ligger midt i Gulafjorden. Nevneverdig vind er der ikke.
Tinget ble flyttet (midt på 1200 tallet) av Håkon Håkonsson til:

 «Guløy nord for Bergen, hvor han lot bygge en kirke også.»
Etter omvisning på denne markeringsplassen og foredrag om Gulatinget, forsetter seilasen vestover gjennom sundet ved Eivindvik.
Ser man over fjorden, i det man forlater kaien på Floli, sees denne førnevnte «branden» på toppen av Litle Brandsdalen, i silhuett mot himmelen.
I sundet er det mulig å se deler av denne muren som går rundt hele Eivindvik og også over en del av øyen Fonna.
Muren er ca. 1700 meter lang, 2 meter høy og 1 meter bred og inneholder 3 stor steinhus, bygget samtidig eller før.
Etter min mening er den bygget for å ringe inn Gulatingsplassen og landingsplasser til alle som kom med båt til tinget.
Steinmassene som har medgått til denne muren er 3-4 ganger større enn tidligere nevnt Håkonshallen i Bergen.
Her kan man også se noen av de 4 fjellene/Vetene som omgir Eivindvik,
hver Vete, ganske nøyaktig, i de fire kompassretninger.
 Der blir kommunehuset senter.
 Begrepet Fonn er et frittliggende fjell som går opp i en bue fra grunnlinjen for så å gå ned til samme grunnlinje. Fanebust betyr derfor «bustaden under Fonna». Fane er fordanskning av ordet fonn. Passer meget godt på Fanafjellet ved Bergen også. Snøfonn er en spesialisering av begrepet fonn.

De fire vetene som markerer Gulatinget.
Midtunfjellet over garden Midtun, Svabergfjellet, Stevnbøfjellet og Nevedalsfjellet.

 

 

Blogg nr. 114.  Reisen Bergen--- Losna  3del.

Solholmen i Alversund.

Så begynner Granvin» på den eldgamle ferdselsveien «Straumane» som kanskje har vært med og skapt navnet «Norvegen» et navn som har blitt nedkortet til Norge eller Noreg. «Vegen gjennom de trange sundene» som det opprinnelig har betydd. «Nor» er der mange eksempler på, at det betyr trangt sund.
Alversund kalles denne første delen av Straumane.
Stedet er den neste skyssplassen, bare 5 n.m. fra Salhus. Å krysse fjorden har nok blitt belønnet med en litt kortere rostrekning.
Den offisielle forklaring på navnet er at det betyr: «All slags vær».
Min forklaring er at det er ordet/begrepet «alv» som har blitt til ordet elv i dag, og har erstattet det gamle ordet «Å» for elv, som er gått ut av språket vårt.
Betydningen av ordet Alv, har opprinnelig vært « vannstraum», som svenskene fortsatt bruker i en A med tødler.
Navn som Alvøen, Alveren, Alvera og Alvern m.m. bekrefter dette til fulle.
I min barndom, 50 årene, gikk båtene til NHT (Nordhordland Trafikklag) gjennom det vestre løpet til Alversund. Det var så trangt at trærne nesten tok borti båten. En meget idyllisk kanal. Den østre er brukt i dag til ekspressbåtene.
Uvisst om Granvin på 60 tallet ville brukt denne?
Her ligger også den nydelige holmen «Solholmen» med et stort herskapshus.  Hele holmen er gjort om til park. Etter det jeg vet fra min barndom, skal den være eid/skapt av eieren av Børsen kafe i Bergen.
Etter denne meget velkjente plassen på Radøy, begynner vi på Rasundet.
Mange med saktegående båter, betegner dette sundet som langt og kjedelig.
Nappane passerer vi på styrbord side. Her mener man at liket av Kong Håkon den Gode (961), ble omlastet på en kjerre og kjørt til Seim, kongsgården i bunnen av Lurefjorden, tilhørende faren Harald Hårfagre, der Håkon skal være begravet.
 Sagnet er tvilsomt, det ville tatt like lang tid å ro liket rundt ved Lygra.
Navnet Radøy, mener jeg kommer av alle disse «radene» som går som ørsmå åser i nord-syd retning over hele øyen. Fra nord skjærer det seg inn trange våger eller «angere» som forsetter på land som små daler mellom disse radene. Ikke så ulikt en potetåker i meget større målestokk.
En av disse heter Nordangervågen, som da har gitt navnet Nordanger, til gårdsområdet som har innmarken sin til denne Angeren, (liten fjord) 
Rett nord for Nordanger ligger et gårdsområde som har navnet Mjøs.
 Et navn som har fått mange til undres på hva det betyr.
Et tilsvarende gårdsnavn finnes på Osterøy og navnet er jo også besnærende likt navnet på Norges største innsjø, Mjøsa.
Ordet Mjå, som betyr «smal eller slank» synes å forårsake flere nedkortinger på endelsene som kommer etter, enn det som er vanlig.
Innmarken på Mjøs går ned til et vann som nå heter Storevatnet.
Jeg tror navnet har opprinnelig vært Mjåsjøen, som da har blitt nedkortet til Mjøs. Når gården har fått navnet sitt etter sjøen, måtte sjøen få et annet navn. Lang og smal er Storavatnet. Det var vanlig å kalle store vann for sjø.
Dette er tilfelle med Mjøsa også. Norges største innsjø er i sannhet meget lang og smal.
  Gårdene på Osterøy grenser til vågen i Osterfjorden som heter Mjøsvågen, der den samme overføringen har skjedd med navnet.
Navn som Manger (Mjåanger), Mjanger i Masfjorden, Møsvatn og Måbødalen er navn som har undergått den samme nedkorting.
Nord i Rasundet kommer vi til det smaleste partiet av reisen. Der ligger denne lille holmen, Fargarholmen, med et nydelig førkrigs hus, som ikke er blitt ødelagt av modernisering.
Vi runder Bruknappen som er det neste skysstedet, en lun liten havn på nordsiden av Knappen, med et re-oppbygget gammelt hus. Det gamle brant ned for en del år tilbake.
Dette er den smaleste plassen på hele turen, med unntak av selve strømmene. Det bekrefter til fulle at «bru» betyr «innsnevring av vannvei». Knapp bekreftes av denne holmelignede halvøyen, som henger fast i land, på samme måten som en knapp. 
6,5 n.m er denne etappen fra Alversund.

Bruknappen i Radsundet

Så kommer vi til et område som har en helt annen natur. Her er en mengde våger som ikke har vært så lett å finne veien gjennom for folk som ikke var lokalkjente. Litt av den samme naturen som finnes på Radøy, men her er det trange sund og holmer.
Først på babord side er et langt sund som heter Grunnesundet. Man kommer ikke igjennom der uten med en liten båt på flo sjø.
Neste avstikker på samme side er en våg som kalles Taulevåg nr. 1, fordi på andre siden, vest, er også en våg som har det samme navnet.
Etter det jeg er blitt fortalt, skal navnet bety: «Å ta feil kurs på sjøen.» Den vestre med innløp fra nord, er en uendelig lang våg, særlig når man må gå den to ganger, inn og ut.
På styrbord side ligger et lite handelsted som heter Feste. Navnet forteller at her hadde folket innenfor båtene sine fortøyd. Feste er fortøningstauet på en båt. Sognefest (der Sogn, billedlig, er festet (begynner), eller i Arnafjorden med Festtangen ( En fin plass å ligge for dregg med feste i land.)
Leien forsetter, rett nord, i det man runder for å gå nordvest, passerer man Bispen.
 Bispen har dessverre fått en tragisk skjebne, men på 60 tallet sto han der i all sin velde.
Han markerer en grunne som ligger der, hvor det er/var bygget en stor steinvarde. Helt svart underdel med en hvit krage oppe. Presis som en prest på prekestolen.
Det sies at en stor lastebåt rente på og ødela varden. I dag er det en stålkonstruksjon som ikke ligner noe.
Litt lenger nord ligger en holme som heter Rådmannsøy. En så høytstående dignitær har nok ikke bodd der, men der har vært et klebersteinsbrudd som leverte stein til bl.a. Jernbanestasjonen og Biblioteket i Bergen. Han har nok vært eier av denne gruven.
Under en ekstrem høy sjøvannstand, gikk sjøen inn i gruven og fylte den opp, siden har bare tittelen på eieren blitt igjen.
På andre siden, styrbord, ligger en stor og en gang mektig øy.
Navnet Lygra er ikke så enkelt å forklare, sundet heter Luresundet, men det er tvilsomt at det er grunnlaget for navnet.
Sønnen til Harald Hårfagre, Eirik Blodøks, var bosatt på denne øyen en periode, før han gjorde engelskmann av seg og ble underkonge I York.
Ved siden av øyen Lygra, ligger en mindre øy som heter Lygrakalven.
En ikke så uvanlig måte å navngi to øyer på. Den store (kuen) med den mindre ved siden (kalven). Den nordre enden av denne kalven, kalles etter det for Kalshovudet (Kalvehodet).
Langs med denne Kalven er der en helt rett fjellhammer som har det uvanlige navnet, «Skipssiden.»  Kanskje et skip har ligget der engang?
På babord side går denne lange Taulevågen inn som en slik Anger som jeg har nevnt tidligere.
For fartøyer som har kommet nordfra til dette området, har det nok vært vanskelig å vite hvilken vei de skulle ta videre sørover.
På nordsiden av Kalshovudet går der en meget bred fjord østover. Meget lett å ta feil, ved å gå inn den. Navnet Lurefjorden forteller kanskje om det.
 Både Lurefjorden og Taulevågen er steder som er lett å velge feil for å komme videre sørover.
Der er et fenomen med tidevannet i dette området. Dersom man begynner å ro Straumane i sør, 2 timer før full sjø, tar det ca. 2 timer å komme hertil og man har strømmen med hele tiden. Når det da begynner å fjære, går strømmen ut begge veier, slik at man får den med seg videre også, helt til Fensfjorden. Det gir en ganske god fartsgevinst på en saktegående båt.
Lurefjorden med alle sundene og «angerne» utgjør et lite «innhav» som skaper mye utgående sjø når det begynner å fjære. Derfor er der bygget en sluse som leder inn til Lindås vågen. Den var til hjelp for rutebåten som skulle inn der i gamle dager.
I følge dykkersenteret på Nyborg, så er der en særegen manet- art som bare holder til i dette «havet».
Navnet Lindås og også Litle Lindås i Austrheim, har ikke navnet sitt etter treslaget lind, men navnet er avledet etter ordene «lindre og livd», som menes «beskyttet mot vinden» På samme måte som Lindesnes, beskytter båtene mot vinden. Alt etter hvilken side man befinner seg på.
Utløpet av dette «Innlandshavet» mot vest er Fosenstraumen mellom Radøy og Austrheim, dessuten mot nord Bakkastraumen, og Kjelstraumen.
Den siste, ved Mastrevik, kan bli så stri at den er vanskelig å forsere i mot.
 Jeg har hørt 7 knop på det sterkeste. Da har man ikke mye styringsfart med f.eks. «Granvin», og kan lett bli tatt av strømmen og havarere.
Derav navnet Mastrevik, ikke fordi det har vokst masteemne her, men fordi alle mastene, båtene, samlet seg her i påvente av rett strøm og rett bør (vind) videre nordover over Fensfjorden.
Kilstraumen vertshus er den gamle skyss stasjonen. Den ligger 10,5 n.m. fra Bruknappen, men jeg har ikke hørt om noen stasjon mellom disse to.
Kanskje «gevinsten» med medstrømmen spilte inn på skyss-distansen?
Det kan være at kirken på Lygra har fungert som innkvartering for dem som ikke var så glad i drikkevarer. Mange av disse skysstasjonene/kremmerleiene utviklet seg til beryktede drikkebuler.
Hvilken strøm man velger, er litt betinget av hvilken båt du fører.
Broen over Kilstraumen er oppgitt til 15 meter høyde. Navnet referer til alle disse «kjelene», strømvirvlene, som oppstår når strømmen går på sitt sterkeste. Fordelen med dette løpet, er at det er relativt kort, så det er fort gjort å komme gjennom, om strømmen passer.
NRKs Sommerbåt, som opprinnelig er en gammel Hurtigrute, gikk gjennom Straumane en sommer, den gikk ut, vestover gjennom Fosenstraumen.
Det blir antatt at dette er den største båten som noen gang har gått gjennom Straumane.

                                                 Kilstraumen og den gamle skyss-stasjonen.

 

 

Blogg nr. 113    Reisen Bergen --- Losna, nr.2

 

Fartsmilen på Helleneset

Denne distansen er den gamle norske milen som Norge var alene om å ha som måleenhet helt opp til 1900 tallet. Da ble den nedkortet til 10.000 meter. Grunnet innføring av desimalsystemet.
Denne distansen var, fra eldgammel tid, så langt en båt/skip rodde på 2 timer. Den ble kalt for «en viku sjøs», helt til, antagelig danskene, forandret navnet til en mil.
 Hver andre time, skiftet man mannskap til å ro. På lange ferder rodde man i 12 timer, dette ble kalt en «dags roing», 36 nautiske mil.
Seilte man på havet i god medvind, brukte man benevnelsen «et døgers reise» som var 144 n.m. En snitt fart på 6 n.m.
 Ofte misforstått av utlendinger, som ikke hadde begrepet døgn.
Det ble derfor ofte gjengitt, feilaktig, som at nordmennene brukte så og så mange dager til å seile til Island. Det hadde jo ikke noe med tid å gjøre, det markerte en distanse.
Dette eldgamle distansemålet, «en viku sjøs» ble brukt også på 1300 tallet.
Da opprettet myndighetene et system langs kysten av Norge, helt fra
Gøtaelv i Sverige, til langt inn i Hvitesjøen i Russland. (Murmansk betyr Nordmann)
Hver 6 n.m. skulle der være en skysstasjon til å frakte øvrighetspersoner, prester og futer, som skulle sanke inn skatter og sjeler. Skyssingen ble pålagt bøndene, mot lettelser i skattene.
Disse gamle skyss-plassene lar seg påvise i hele Hordaland og også delvis i Sogn. Denne ferden vår går den samme veien som øvrigheten ble fraktet den gang.
Begrepet «Rang og rangorden» kan meget vel stamme fra dette systemet. Øvrigheten rodde ikke, de ble plassert i akterenden på robåten. Som nettopp heter rang, og er ypperlig egnet til å sitte i for en som slapp å slite. Det kan meget vel ha utviklet seg til å bli at «rangspersonen» satt der.
 Noen steder forteller navnene om at de var slike skyss-steder.
Så da vi nå stevner mot den gamle fabrikk og kai i Salhus, forteller navnet at det opprinnelig har vært Sælhus, som betydde vertshus.
Etter hvert vokste det opp overnattingsplasser på noen av disse stedene, som også fikk rett til å drive handel og å selge brennevin.
Flere steder langs kysten vår, ble slike steder sentrale plasser som vokste og ble ofte det største samlingsstedet for befolkningen. Kremmerleie ble de kalt.
Det er stor mulighet til at Bodø by har sin opprinnelighet fra et slikt sted, som opprinnelig het Bratten- Løp.
Distansen fra Skolten til Salhus, måler godt 7 n.m.
 Systemet var selvfølgelig alltid avhengig av en god havn. Slik at man måtte tilpasse ro-skiftene etter dette. Det å krysse en fjord under ugunstig vind, kan ha gjort at noen av skyss-stedene har kortere distanse.
Skal man måle på et sjøkart, i mangel av passer, så er kortenden på en vanlig fyrstikkeske, nøyaktig 1 n.m. Kjekt å vite.
Ordet «Viku sjøs» er det mange som har forsøkt å gi en forklaring på.
Her er min definisjon, som jeg tror jeg er alene om:
Det er snakk om en gjennomsnitts fart over meget lang tid. En rotur som varer mer enn en uke, som f.eks. Bergen-Trondheim.
Sjøs, menes å være på sjøen. Over så lang tid vil med/mot strøm og endring av vindretning i stor grad elimineres. Slik kunne en konge som sendte en hæravdeling av sted, vite ganske sikkert når den ville være fremme.
Alt betinget av disse 2 timers øktene i 12 timer pr. dag.
På andre siden av Byfjorden, babord side, utgjør Askøy mesteparten av fjord strekningen.
Navnet Askøy, antar man kommer fra kongsgården på Ask. Det er sannsynlig at denne gården ble kongens eie ved slaget i Hafrsfjord i 872.
Harald Hårfagre og hans etterkommere hadde en mengde slike gårder langs kysten, de ble kalt Veitsle-gårder og ble drevet av betrodde kongsmenn.
I Eirik Blodøks regjeringstid, (934-936) nevnes denne gården i sagaen om Egil Skallagrimsson. Da blir øyen kalt Fenring.  Ingen har en god rasjonell forklaring på dette navnet.
Et annet stedsnavn i nærheten, som også ikke har, hittil, fått noen god forklaring, er Hopsvannet. Betegnelsen Hop, som det finnes en mengde av langs kysten vår, betyr, etter min mening, « Et ferskvann som ligger meget nært salt sjø. Noen ganger kan man ro inn når det er flo, andre ganger er det bare en foss imellom.»
Kanskje betegnelsen hadde stor betydning for vikingskipene, lettvint å skaffe drikkevann til alle de menn som var om bord?
Ferskvann dreper også «sjømakk» som ganske sikkert må ha vært et problem, den gang som nå, for trebåter. Et par ukers opphold i ferskvann kan være nok.
Som en kuriositet kan jeg opplyse at ca. 300 meter under oss, på bunnen av Byfjorden, ligger en ubåt som het Nautilus.
Den var bygget av den Amerikanske marine i 1917, og ble senket i 1931 av Sir Hubert Wilkens, etter et mislykket forsøk på å seile under polarisen. Ubåten har blitt påvist av en såkalt ROV, et undervanns kamera.
Festningen på Helleneset var visstnok den eneste festning i Bergen som løsnet skudd mot tyskerne og skadet krigsskipet Königsberg, som seinere ble senket inne på Vågen av engelske fly.

                                                   Salhus

Etter Helleneset og Eidsvågsneset, er det dårlig med havneplass før man kommer til Salhus. Så man måtte strekke ro-distansen en ekstra nautisk mil.
Vanligvis går fjordabåtene midtfjords, naturen kommer da litt på avstand og dette strekket kan bli litt kjedelig.
Salhus var engang et sted med stor tekstilproduksjon som sysselsatte en mengde folk i det som da het Salhus fabrikker. Grunnlagt på kraftproduksjon fra et oppdemmet vann på toppen av fjellet over.
Tvers over fjorden ligger Frekhaug på øyen Holsnøy, som på 60 tallet hadde bilfergeforbindelse fra Salhus.
Navnet Holsnøy, kan kanskje være en endring av Halsnøy som der finnes en rekke øyer som heter. Det kan være et sammenligningsbilde med begrepet hals på en kropp. Fordi øyen ligger så nær andre.
På denne øyen er der et spesielt stedsnavn. Jeg hadde en gang en venn som jeg ertet med: «Du kan ikke være fra et sted som heter 10.»
Stedet heter Io, (io) og er kanskje et av Norges lokalnavn som er mest kjent i utlandet.
 Io, het en av de greske Musene der bl.a. musen Europa også var med.
Io er også navnet på en måne som går rundt Jupiter.
Fra Salhus går ferden videre over ytre del av Osterfjorden, særlig siden båten Granvin var planlagt å gå til dagens Knarvik.
På 60 tallet kan man nesten si at Knarvik «ikke eksisterte.».
Opprinnelig gikk bilfergen over fjorden fra Steinestø til Isdalstø. Fergekaien på Knarvik ble kanskje bygget på slutten av 50 tallet, der fantes ingen hus på dette store området som var bare noen bergrabber og kortvokste furutrær. Fortsatt er det Isdalstø som er postadressen til hele området.
Knarvik, «der knarrene ble bygget», en trang vik med en strand beliggende mot sydvest. Meget velegnet for et slikt byggeprosjekt. Der er en mengde slike steder her i Nordhordland, kalt med nesten det samme navnet.

Osterfjorden har navn etter Osterøy som igjen har navn etter det at den er den eneste større øy som ligger øst for fastlandskysten. En ganske så god grunn til å få dette navnet. 
I våre dager har jo Nordhordlandsbroen erstattet bilfergen, som når det var på det travleste var Norges mest trafikkerte fergestrekning.
Broen går til Flatøy som også, pussig nok, heter Håøy i nordenden.
Turen på 60 tallet ville nok ha gått forbi Litlebergen før den passerer Tjuvholmen i Radfjorden.
Tjuvholmen fordi her henrettet man forbrytere i gamle dager. Slike små holmer var ofte brukt til den slags i nærheten av sentrale steder.
Vår tur går fra Knarvik gamle fergekai, gjennom Hagelsundet og forbi den enda eldre fergekaien Isdalstø. Dalen Isdal sin stø (båtplass).
Jeg har en ganske så omfattende forklaring på Isdal som er nærmere forklart i min blogg nr. 34.
Kortversjonen er at «is» kommer av det gamle ordet Isenkram og betyr jern. Formen på dalen, lik mange andre daler og fjorder med samme navn, kan lignes med en blæsterbelg (Blåsebelg)som var tvingende nødvendig når man begynte å utvinne jern 500 år f.Kr.

__________________________________________