Blogg nr. 107 Stokkevåg.

Jeg vil gjenta det jeg skrev i begynnelsen. Å gjengi Lills beretninger er en måte å prøve litt, å kompensere den urett Kirken med Paven i spissen, har gjort mot alle de menneskene som har slike spesielle evner. Nordmenn har blitt indoktrinert i over 1000 år med at slike vesen skal man brenne på bålet.

Den neste saken heter Stokkevåg og et klassisk eksempel på hvor forskjellig vi kan se på samme historien.
Fra mitt ståsted:
Stokkevåg er en gård i Solund som har vært fraflyttet i meget lang tid. Den ligger ensomt til, før i tiden, (1700) var det ingen andre bosetninger som hadde direkte sikt til denne plassen.
Mange følsomme personer som har dratt forbi i ettertid med båt, hevder at det viser seg skrømt der og at hele stedet har noe «tungt» over seg.  
Det er en merkelig historie knyttet til dette stedet, en historie som alle i Solund kjenner til.
På slutten av 1700 tallet ble mannen som bodde her, ufattelig rik. Så rik at han på slutten, eide 19 gårder rundt omkring, og dødsboet etter han viste store
kontantverdier på et nivå som var meget uvanlig i dette samfunnet.
Et sagn forteller at mannen en gang da han var ute og fisket, var blitt kidnappet av sjørøvere og tvunget til å reise med dem i mange år.
En gang da han og disse røverne dro gjennom sundet vest for gården hans, skal han ha lempet en tømmerstokk over bord. Inne i den skal han ha gjemt store verdier etter alle røveriene.
 Stokkevåg skal, etter sagnet, ha navnet sitt fra at alt rakgods som strømmen fører med seg, ender opp der.
 Seinere skal han ha klart å rømme fra røverne og tatt seg hjem til gården, der hans kone skal ha funnet stokken med alle verdiene.
Det er mulig denne historien er funnet på av han eller omgivelsene rundt ham, for å holde myndigheter unna og slippe å komme med en grundigere forklaring på rikdommen. Alle offentlige skatter på den tiden ble utregnet etter det gården kunne kaste av seg.
Historien holder ikke vann, av flere grunner.
Bygdehistoriker Alf Steinsund hevder at der finnes opptegnelser av navnet hans i kommunale arkiver for alle disse årene han skal ha vært vekk. Så der er ikke noe tid igjen til å ha vært med røvere, slik det blir hevdet.
Dessuten er ikke Stokkevåg en slik plass der alt som driver på sjøen havner.
Tvert imot er strendene forbausende fri for rakgods. Så en annen forklaring på denne rikdommen må finnes.
Stokkevåg har sannsynligvis navn etter fjellet Stokkevågnipa som rager opp rett bak husene. Fjellet lignes nok med en stokk som stikker opp som et seilingsmerke for båter som kommer fra nord.
 Dersom det har vært tyvegods, må selvfølgelig rette eierne av slikt, ha rettet blikket mot en slik plutselig rikdom hos en ikke velholden mann, øyeblikkelig. 
Samfunnet var på den tiden fattig på klingende mynt, det var for det meste varebytte det gikk i. Selv handelsfolk og fiskeoppkjøpere i området hadde ikke store verdier i kontanter. Så hvor kom pengene fra?
Ingen ting er bedre enn i slike tilfeller å spørre Lill.
Hun sier mye om Stokkevåg, men det jeg tar ut av historien hennes er at denne mannen og gårdens folk har drevet regulær sjørøveri og drap av folk som har lagt seg til på vestsiden av Stokkevåg med fartøy.
Omtrent en km. vest for husene, munner nordenden av Daløysundet ut.
Sandbunn for ankring, på begge sider av neset. Så alt etter hvilken vind, kan man alltid ligge trygt her i forhold til været. Etter å ha krysset Sognesjøen og manøvrert gjennom Daløysundet, eller også Ytre Steinsund, har det ganske sikkert vært kjærkommet med en slik god havn.
Det er det samme om man kommer nordfra. Man krysser Buefjorden, går gjennom Skomakeren ved Ospa, over den beryktede Lågøyfjorden og forbi Lågøyfallene, før man kommer sør til denne gode havnen.
Utslitt etter slike store strabaser, ville man kanskje være et lett bytte om natten av mennesker som ville dem ondt.
Slike hendelser var ikke ukjent på den tiden. På andre siden av Solund, i Krakhellesundet, var der en mann, i samme tidsperiode, som også drev med det samme. Han ble tatt av øvrigheten og henrettet.
Røveri av båter, rimer meget godt med spørsmålet, hvor kom pengene fra?
Det var kanskje bare disse som fòr langs kysten i mindre seilfartøy, som hadde store pengesummer med seg.
Fiskeoppkjøpere på vei nordover, eller nordlandsjekter på vei hjem, etter å ha solgt lasten i Bergen. Knut Hamsund forteller mye om dette i bl.a.
romanene «Segelfoss by» og «August».
Det at båter forsvant på sjøen, var så vanlig, slik at store pengesummer ble akseptert til å forsvinne når slikt skjedde.
Her følger Lills egen versjon av samme hendelsen:
«I mars 2009 var jeg på tur til en nedlagt gård i Solund. Jeg hadde vært der tidligere, gården har vært fraflyttet i mer enn 50 år, men slike gamle hus med «sjel» har alltid fasinert meg.
jeg ruslet rundt blant de gamle husene og virkelig tok inn våren, solen og varmen. Da ble jeg oppmerksom på en kvinneenergi som sto på loftet og så ut det nordre vinduet. Hun var høy og slank i sort kjole med høy krage. Mørkt hår
stramt bakover i en knute i nakken. Hun sa hun het Josefine. (Senere har jeg lest i bygdeboka om en Josefine som var født i 1864)
Hun var frustrert og fortvilet over at ingen lenger ivaretok hverken gården eller gårdsarbeidet. Hun følte det som en viktig oppgave å være tilstede.
Jeg fortalte henne at hun var død og lite kunne gjøre med å ivareta stedet.
Jeg tilbød henne lysbroen, en bro av lys hvor sjeler som henger igjen i denne dimensjonen, etter sin død, får mulighet til å gå over i neste dimensjon.
Noen ganger kommer hendelser som bekrefter det jeg har sagt tidligere.
Når jeg kommer inn i et av naustene kjenner jeg igjen en av båtene, den som disse ungene hadde og som de ikke fortøyde.
Det er meget sannsynlig at disse barna i hulen har kommet fra denne plassen, og at man har funnet båten deres på rek, et eller annet sted. Vi har aldri fått noen bekreftelse på at tre barn forsvant under krigen, men vi har heller ikke gjort noen nærmere undersøkelser.»
Det er hennes møte med døde vesener, på stranden lenger vest, som har gjort at jeg har forstått hva folket på stedet har drevet med.
Hun forteller om et meget dramatisk møte, da skipbrudne folk som kommer vassende i land, meget forkomne, blir stukket ned med kniv. Spesielt en ung kvinne med et barn på armen, opprører henne meget, og hun prøver å avverge
hendelsen, men blir selv truet. Hun beskriver en eldre kone i vadmelskjørt, sort sjal bundet rundt skuldrene og et skaut på hodet. Hun var bred og liten og gikk og plukket ting som var drevet i land. Der var flere menn, også de små og brede, kledd i vadmels bukser. 2 menn dro i land noe som kunne være en brukket mast og seil med tauverk.
Hun begynner å sende lys, og den første kvinnen blir oppmerksom på henne. Alle retter ryggen og ser på henne. En av mennene trekker kniv og kommer truende mot henne, hun stopper han med denne «lyshånden» sin og kommanderer dem til å gå over «lysbroen» hun har opprettet.
Hun sier denne hendelsen var bare en av mange og at mannen på stedet sammen med hele huslyden deltok i disse røveriene og drapene.
Stedets avsidesliggende beliggenhet, og denne fortreffelige havneplassen må ha vært det optimale sted for nettopp slik aktivitet.
Skipene/båtene som ble plyndret, har ganske sikkert blitt senket ute på Stokkevågosen der ingen hadde mulighet til å avdekke grusomhetene som hadde skjedd.
Lill forteller om en «Lysportal» som hun oppretter i sin kamp med « mørke energier» på stedet. Hun sier at den jobben hun gjorde på Stokkevåg, er den største utfordringen hun har hatt. Hun sier og at stedet ligger på en energimeridian i urkraftfeltet, som også andre steder langs kysten har felles med dette stedet.
Hun har opplevd den samme energi som dette stedet har, også i nabokommunen Gulen på noen øyer. Forunderlig nok, så ligger disse øyene på  samme meridian eller lengdegrad som Stokkevåg i Solund.
Når jeg skriver dette, kommer jeg til å huske det besøket jeg gjorde til Rosa ved Isfjorden. Om morgenen da vi satt og spiste frokost, kom der inn en mann som jobbet som healer på Åndalsnes. Han var fremmed for oss alle, men hadde «følt det på seg» at hans nærvær var nødvendig. Da han hørte at jeg bodde i Eivindvik i Gulen, sa han at han har alltid følt at også der nede måtte det være et slikt energimessig sterkt sted.
Følsomme folk som drar forbi med båt, hevder i dag at Stokkevåg, føles meget lettere og at man hittil ikke har sett noe «skrømt» der heller. Å dikte opp en slik «omvendt» historie som forklaring, har nok vært meget påkrevd i dette tynt befolkede samfunnet. Mange av samtidens folk har nok visst bedre, men samhold er også en av egenskapene i Solund. Samhold mot Kirken og Øvrigheten utenfor, som i hovedsak utplyndret dem.