Blogg nr.103.

Mediumet Lill Beate Nicolaysen.
Allerede det første ordet i det jeg vil skrive skaper problem.
Stavekontrollen i Word godtar ikke Medium i bestemt form. De foreslår medium-et eller mediet som er noe helt annet (TV, avis e.lign.) tror jeg?
Kanskje dette er et varsel om at jeg begir meg inn på et «fagområde» som er meget omstridd og lite akseptert, spesielt hos dem som tilsynelatende forvalter menneskenes kunnskap i denne verden?
Universiteter og høyskoler har flere ganger, motstrebende, måtte akseptere kunnskap som «vanlige» mennesker har hatt som nedarvet viten i tusener av år. 
Kloke koner, synske, galdrekoner, trollkarer, hekser og volver er noen av de navnene slike folk ble titulert med. Sagalitteraturen fra Island inneholder en mengde utsagn om slike folk. De fleste sagaene beretter om spådommer i fremtiden.
 Det vrimler av historier om mennesker som prøver å unngå den skjebne som blir spådd dem. Også fra grekernes mytiske sagn, er dette emner som tydeligvis
fasinerer sagaskriverne. En av de mest kjente «synske» var «Orakelet i Delfi» som store konger betalte svimlende summer til for å få vite om hvordan fremtiden deres ville bli når de skulle ut og sloss.
Da man gravde ut Osebergskipet i Norge, fant man 2 kvinnelik som synes å være hovedpersonene i graven. Man mener at det kan være mor og datter som innehadde slike evner, som da har blitt så høyt aktet av samtiden at de har fått en begravelse som var en stor konge verdig.
Fra gammelt av, har det jo vært Kirken og Paven i Rom som har hatt enerett på slike spirituelle og uforklarlige fenomen.
 De som våre hedenske forfedre æret høyt, menneskene som hadde disse spesielle spirituelle evnene, har vært forfulgt av denne institusjonen de siste 1000 årene. De ble kalt hekser og trollkarer og ble brent på bålet fordi de praktiserte på dette området som Kirken mente de hadde monopol på.
 Kirkens jomfrufødsel, gjen-oppstandelse fra de døde og en treenig gud, synes i høy grad å tilhøre samme emnet.
Lill, som nå er min kone, har jeg kjent i snart 15 år, men, etter hvert som jeg blir kjent med hva som virkelig bor i henne og hva hun evner å gjøre, skjønner jeg mer og mer at jeg aldri vil få full klarhet i hvem hun er og har vært.

Hun er et medium som evner å snakke til og å påkalle døde mennesker og levende og døde dyr. Hun hevder å ha levd mange liv og at hun husker noen av dem.
Hun lever delvis i en verden der jeg ikke kan følge henne, uten når vi har disse opplevelsene sammen som hun formidler til meg.
Det er dette innleggene mine skal handle om. Alle disse «synene» formidlet av henne, men noen ganger provosert fram fra min jordnære fornuft og interesse for historie.
 Grunnet at mye av det som jeg har opplevd gjennom henne, er samlet gjennom mange år og blitt nedskrevet, litt da og litt da, kan det godt hende jeg gjentar meg selv av og til, håper dere klarer å bære over med det.
Jeg må innrømme at når hun beveger seg inn på flere dimensjoner og energi svingninger så faller jeg ut. Det å kunne påkalle døde mennesker er mer enn nok for min realistiske fatteevne.
Hun er en ganske så «smålåten» og uegennyttig kvinne, lavmælt i all sin ferd. De eneste ganger hun hever sin røst er når jeg har glemt å gå ned med boss spannet eller klager over at støvsugeren bråker.
Der er aldri noen store fakter eller utagerende klær, vesen, eller annet som kan hentyde på hva som bor i henne.
Ganske så annerledes enn jeg ville forventet et menneske som innehar slike evner.
Faktisk så er denne hverdagslige holdningen til slike fullstendig utrolige opplevelser, det som fasinerer meg mest.
For å ha det klart. Hun driver ikke og spår folk, eller forteller noe som helst om fremtiden. Hun sier selv at hun ikke har noen form for magiske evner.
Hun påstår å ha healing evner, men jeg kan ikke verifisere dette.
En god venn av oss, som sier han ikke tror på slikt, kvir seg likevel ikke for å ringe og spørre om hun kan finne passet hans, i hans eget hus, når han skal til USA. Likeledes ringer han og spør om hun kan «heale» ryggen hans når han er der borte. Hvordan det går med ryggen får vi ikke vite, men neste gang han er der borte ringer han igjen og ber om samme behandling.
Spesielt «kloke koner» hadde store evner som helbredere og hjelpere av syke mennesker.
 Disse og andre ble også kalt «kvakksalvere» av den glorifiserte legestanden, også en «stand» som gjør krav på rangen neste etter Gud.
Da jeg var 20 år i 1961 hadde denne standen minst samme status som i dag, men på den tiden var Lobotomi av hjernen ennå godkjent som helbredelsesmetode???
På samme tiden og før, var det vanlig i Bergen å gå til «Losen», en velkjent helbreder på den tiden.
I dag kjente vi Snåsamannen og tidligere på Lillehammer, Marcello Haugen.
Opp gjennom tidene har det alltid eksistert mennesker som har vært utstyrt med slike spesielle evner som har vært vanskelig å godta for de som tror de har monopol på kunnskap.   
Det jeg vil skrive om er ikke så dramatisk som disse som spår fremtiden, men likevel ganske så uforståelig for vanlige folk, som jeg regner meg som del av.
TV har en serie som heter «Åndenes makt» som handler om hus som er «hjemsøkt» og blitt til plage for beboerne. Flere forskjellige mennesker, medium, klarer noen ganger å fjerne disse «spøkelsene» i denne TV serien.
En rekke hendelser som synes fullstendig uforklarlig for slike som meg og de fleste andre, blir fortalt av meget troverdige vitner.
Jeg har levd i lag med Lill i snart 15 år og gjennom henne har jeg «opplevd» så mye rart, fullstendig uforståelig for en praktisk mann og realist som jeg regner meg som.
Jeg er så meget realist at jeg ikke prøver å bortforklare det uforståelige som
ikke eksisterende. En slett ikke ukjent reaksjon.
Dog er jeg utstyrt med en meget godt utviklet nysgjerrighet som gjør at jeg føler en dragning mot disse opplevelsene hun beretter om. Tenk om jeg en gang kunne få et glimt inn i hennes verden også!!!
En verden hun sier er ganske hverdagslig og ikke noe å gjøre noe oppstyr for.
Det er faktisk en av de tingene som forundrer meg mest, som en meget dagligdags sak kan hun si: «Din far var her i går, han kom med denne beskjeden til deg.»------
Jeg innvender selvfølgelig med en gang: «Du har aldri møtt min far, som døde i år 2000».
Beskjeden var verdifull for meg, og når hun beskriver han nøyaktig med den strikkejakken han alltid gikk med, må jeg bare godta det.