Blogg nr. 108.

 Presten Niels Griis Alstrup Dahl i Eivindvik og om  Gulatinget.

 Lill beretter:
« I 2008 var jeg på besøk hos Steinar i huset hans i «Gamlebanken» i Eivindvik.
Da jeg engang kom inn i det rommet han den gang brukte til kontor, viste en «mann» seg for meg. Langt smalt ansikt, høye kinnbein, smale lepper og
«Ibsens skjegg». Han var meget stram, rakrygget og kledd i en sort prestekjole.
Jeg spurte hvem han var?
Meget nedlatende spurte han om jeg ikke hadde gjøremål på kjøkkenet.
Til slutt sa han at han var notarius og skulle hjelpe Steinar med å skrive noe han kalte et felles arbeid.
Jeg svarte at om han ville ha kontakt med Steinar, måtte han gå gjennom meg og vise meg litt respekt.
Etter det ble han mye mer medgjørlig og han viste meg et skrift han hadde utgitt i 1810, han kalte det en pamflett. Den var litt større enn en A5 side, uten harde permer, så ut som et hefte som var sydd sammen i ryggen.
Første bokstaven så ut som en «E», skrevet på latin eller tysk. Pamfletten skulle omhandle hans teorier om hedenskap, Kyrkjeøy og korsene.»
Dette var vårt første møte med den som vi etter hvert forsto måtte være presten Dahl. Han var prest i Eivindvik fram til han døde i 1852.
Dette felles arbeid eller prosjekt som han sier han skal hjelpe meg med, er om Gulatinget i Eivindvik.
Notarius betyr «skriver» på Latin.
Pussig nok, så har jeg i lang tid hatt en såkalt skrivesperre. Å skrive brev og å svare på brev har alltid sittet « langt inne». Paradoksalt har det å skrive alltid vært min måte å uttrykke meg på, men når det gjaldt pliktskriving var det alltid vanskelig.  Nødvendige brev som måtte skrives eller besvares har alltid vært min store «akilleshæl».
Etter den tiden da denne hendelsen skjedde, merkelig nok, har jeg skrevet en hel bok om Gulatinget og hatt en blogg gående om stedsnavn i snart to år.
Tankene om Gulatinget hadde jeg gått med i lang tid, de var i hovedsak basert på min inngående kunnskap om naturen i Solund og sagaen om Egil Skallagrimsson, som foregår en del i Solund.
 Også min interesse for stedsnavn har vært en stor motivator.
Om min økende skrivelyst henger sammen med dette «besøket» er vel heller tvilsomt, men det hender så mye uforklarlig i samband med Lill.

Presten Niels Griis Alstrup Dahl var en ruvende skikkelse i Gulen og Norge i det 19 århundre. Stortingsmann, vitenskapsmann og en storbonde, en samfunnsbygger av rang. Bl. a. sørget han for at Gulen, eller «Eivindvik kirkesogn» ble vaksinert mot kopper, slik at da en stor epidemi herjet, gikk Gulen fri.
Hvorfor skulle han vise seg for Lill i dette huset i Eivindvik som er bygget nesten hundre år etter hans død?
Det har etter hvert blitt så mange møter med ham, at han nesten må regnes som en i familien vår?
Etter det jeg vet var han den første som plasserte Gulatinget til å ha funnet sted her i Gulen. En påstand som var heller uviss før hans tid.
 Han var meget historie interessert og bl.a. målte han opp avstanden mellom de 2 korsene og skrev en del om tinget.
Så når jeg går med tanker om å skrive beviset på at Eivindvik var det eksakte stedet, passer det meget godt med hans interesse.
Lills spesielle evner, paret med min store historiske interesse, er jo det perfekte
utgangspunkt for å finne ut hva som fantes for lenge siden.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at i min bok «Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?», har jeg ikke brukt Lills evner, med et unntak, hun forklarte navnet Eivindvik til å bety «Ei vind vik» etter navnet Lundvik. Reint fonetisk er d-en stum, slik at det
 hørtes som Lunvik.
Mine tanker om Gulatinget var formet lang tid før jeg traff henne.
Et av mine store spørsmål til Lill, var hva hun kunne «se» om disse 2 korsene som er så sentrale i historien om Eivindvik.
Lill sier:
« Jeg blir vist at det opprinnelig var 4 kors. Disse 2, nåværende, står på en linje som går nøyaktig, syd-nord. På denne linjen blir jeg vist 2 likesidede trekanter som står vinkelrett på den og markerer de 2 andre korsene.»
Jeg innvender umiddelbart, at korsene står ikke på noen nord-syd linje, langt derfra.
Svaret kommer umiddelbart:
«Korset utenfor kirken er flyttet. Det stod opprinnelig nede ved sjøen, tett ved der som det offentlige toalettet står i dag».
Når vi slår opp i Store Norske Leksikon, står det om Eivindvik: « Et gammelt sagn sier at korset ved kirken ble flyttet opp fra sjøen på 1600 tallet.»
Jeg tok med kompass og det viste ganske så nøyaktig en syd-nord linje derfra til korset oppe i Krossteigen.
En viten som Lill, den gang, hadde meget små forutsetninger for å uttrykke seg om.
Hun forsetter: «Det tredje korset skal ha stått et stykke nedenfor det huset som vi kaller Dingen huset. Det har stått rett øst, like langt fra denne linjen som det vestlige, som befant seg omtrent der det sydvestlige hjørnet av dagen pleiehjem er.
Dette korset ble revet ned og knust, samtidig som det østre, som og ble revet ned og delvis knust. Dette ble brukket av ved «roten» og toppen og den ene armen ble brukket av.
Det var vokst frem, sterke krefter i Eivindvik, som ville ha tilbake den hedenske Åsatroen. Både den første kirken og 2 av korsene fikk hard med fart.»
Hennes «møte» med Dagfinn Bonde, forklarer dette nærmere. (Se avsnitt om Kyrkjeøy, blogg nr. 90)
«Det vestlige korset ble plassert der hvor den gamle offerplassen, Lunden, hadde vært, noe som opprørte disse folkene meget.»
Det merkelige er at mange troverdige mennesker, mer enn 20, som alle var barn rundt 1900, fortalte at de hadde sett det tredje korset i bakken nedenfor nevnte Dingenhus?
Korset var mindre, lavere. enn de andre og sto på skjeve, med den ene armen
pekende ned og den andre av. Alle gir den samme beskrivelsen.
Synske Anne Elisabeth Westerlund sa, meget tidligere, at det tredje korset ligger i den utvendige trappen på et hus man mener er Dingenhuset og som ble bygget rett før 1900.
Prost Dahl som var så interessert i korsene, ville uten tvil bemerket et tredje kors når han målte opp de to andre?
Lill gir en forklaring på dette tilsynelatende paradokset:
«De som bygget trappen, rundt århundre skiftet, fant det tredje korset, i sin leiting etter stein å mure med. De brukte de avslåtte delene i trappen, men selve kroppen som så mest ut som en forvokst øks, eller bile, ble liggende igjen da den var for stor.
Andre tok da og reiste korset, som tydeligvis ikke ble skikkelig satt fast, Det sto noen tiår, men falt så ned.»
Lill ba om møte med den som sist hadde hatt korset «om hende».
«En mann kom frem, han insisterte på at han ville være anonym, noe som aldri hadde hendt meg tidligere, han sa at han bare ville lage seg en potetåker og hadde slept korset vekk fra åkeren. Han skrøt, til og med, og sa det var da ikke så tungt.»
Å finne det tredje korset ble et stort prosjekt for Lill og meg i en tid.
Hun sier:
«En kveld kom Dahl til syne i stuen vår, han hadde med seg en kvinne, stor og barmfager med en kurv på armen.
Jeg ble vist et bilde av en meget stor stein, halvrund i formen, med noen trær bak. Samtidig hørte jeg ordet «mat» gjentatt flere ganger. Det tredje korset skulle ligge i nærheten.»
En slik stein hadde jeg aldri sett her i Eivindvik, så det ble mye fundering på dette synet.
En dag kom naboen min, Rolf Hafsås på besøk. Han fortalte at da han var barn brukte de ungdommene som «gikk for presten», d.v.s. skulle konfirmeres, når de hadde friminutt spiste de nisten sin på en fjellknaus rett nedenfor Dingenhuset.
Jeg hadde aldri sett denne fjellknausen, fordi den var skjult av mange lauvtrær.
En annen mann i Eivindvik sa den ofte hadde blitt kalt kors-steinen av unger når de lekte.
Dette passet jo meget bra med det «synet av Dahl» hadde berettet, men tross meget iherdig leting har det ikke vært mulig å finne «det tredje korset».
Alle Lills hjelpere var sterkt enige om at det skulle ligge i jorden i det området.