Blogg nr. 4 
mediumet Lill.

 I et godt lag vi hadde hos Gudrun Ingvaldsen på Lågøy, fortalte jeg endel fra dette forsøket på å seile til Grønland med min båt, Penelope.
 Bl.a. at jeg brukte flittig disse «Heiturpottir» som finnes overalt på Island. Varmt vann opp til 40 grader, som befinner seg ute.
Jeg hadde skrevet i loggen fra hjemreisen, «en slik skulle jeg bygge når jeg kom hjem.»
Alle de andre i laget synes dette var en god ide, men når det kom til en realitet var det for det meste bare Lill som stilte opp. Sammen bygget vi en slik «Heiturpottir» på vestsiden av Lille Færøy. Jeg brukte spylepumpen på Penelope til å fylle den med 5000 liter sjøvann.
En god venn og nabo i Eivindvik spurte hvorfor jeg reiste så mye ut i Solund med båten min. Da jeg fortalte at jeg holdt på å bygge et utebadekar, spurte han hvorfor?
«Når jeg er ferdig skal jeg varme sjøvannet opp til 40 grader, så skal jeg sitte der sammen med en mengde jomfruer og nyte solnedgangen», sa jeg.
 Slike historier har gamle menn stor glede av å fortelle andre gamle menn.
Ha, ha, lo han, det skulle han gjerne se.
Så laget det seg slik at da karet var ferdig og vannet holdt 40 grader, så ryktes det til leirskolen hos Roar på andre siden av øyen. En gjeng ungdommer hadde bodd i telt nesten en uke, og noen av disse ungjentene kom over for å bade.
Så, etterpå, kunne jeg vise Per, naboen min, et bilde der jeg sitter i min «heiturpottir» med 4 ungjenter rundt meg.
Kommentaren var: « Det var som fanden, også en negresse og!!!!!»
Karet viste seg å lekke, slik at kostbart varmt vann rant ut.
Lills enkle kommentar var at det lekket rundt utløpsrøret. Det var tross alt jeg som var rørlegger, men det viste seg at hun hadde rett.
Hun hadde bare spurt seg for der hvor jeg ikke har adgang.
Hun hevder, halsstarrig fortsatt, på at det er noe alle mennesker kan dersom de bare prøver?
Det å finne igjen ting som er borte, er også en av hennes spesialiteter. Nå er ikke det så uvanlig blant kvinner man bor i lag med, men hennes evner går langt utover det. Hennes far som bor i Oslo kan finne på å ringe henne for å spørre etter ting som er blitt borte i hans eget hus.
Jeg har en del bøker som jeg ikke har så mye systematikk i, spør jeg henne når jeg leiter etter en bok, får jeg vite fargen på ryggen og i hvilken bokhylle den står. Det har ikke noe med at hun har ryddet boken vekk etter meg. 
Hennes sønn forteller at han i oppveksten brukte å invitere venner med hjem til middag, da sto alltid rett antall tallerkener på bordet, uten at det var varslet på forhånd.
Små praktiske ting i dagliglivet som er kjekt å ha.
Det viste seg etterhvert at hennes evner strakk seg langt utover det. 
En av de tingene som sjokkerte meg mest, var hennes påstander om at hun så døde mennesker. Ikke bare skygger eller energier som hun kaller det, men hun kan gjenfortelle i detalj hvilke klær de har på seg, detaljert slik som bare kvinner kan, når mennesker står foran dem, ansiktsuttrykkene deres og å snakke med dette «synet», det hele så uanstrengt og selvfølgelig.
I følge henne så eksisterer ikke tid i denne hennes verden, hun kan påkalle døde fra uendelig langt tilbake i tid.
Noen ganger påkaller hun dem, noen ganger får hun beskjeder i automatskrift.
Ofte blir hun oppsøkt av vesener som har en beskjed til noen rundt henne.
Hun har og noen spesielle i denne hennes verden, som hun henvender seg til med spørsmål.
Hennes vanlige håndskrift er meget sirlig, men når hun får disse automatskriftene skriver hun meget stygt, men lesbart og meget annerledes enn vanlig.
Hun hevder at hun er født med disse evnene, men hun lærte fort, som barn,
ikke å snakke om det hun så. Foreldrene hennes var meget religiøse pinsevenner som ikke aksepterte slike syner.
Først engang da faren hennes kjørte oss til flyet på Gardermoen skjønte hun at han også hadde disse evnene, da var han nesten 80 år.
Hun spurte hvorfor han ikke kjørte en annen vei som var kortere?
Han svarte at det var så mange dauinger på den veien.
Jeg spurte da om han virkelig så dem, noe han bekreftet sterkt.
På grunn av troen hadde han undertrykt disse synene hele sitt liv, var Lill sin konklusjon.
 Hun forsto først da, at det var fra ham hun hadde arvet evnene sine. 
Hennes oldemor på farssiden hadde alltid stått henne meget nær. 
Meget tidlig betinget Lill seg at hun ikke ville vite noe om fremtiden, sier hun.
Min store interesse for gammel historie, og kjennskap til en mengde gamle «mysterier» passet jo meget godt til disse hennes evner. Mye av det jeg kommer til å skrive om, handler nettopp om dette «samarbeidet».
Lill sier at slikt er venstrehånds arbeid for henne. Hun kaller seg selv en lysarbeider og en av hennes viktige oppgaver er å hjelpe døde videre ut av denne dimensjonen og inn i lyset.
Det tok lang tid før jeg kunne godta alle disse påstandene hennes, jeg prøvde hele tiden med min logikk, å finne logiske forklaringer på det hun fortalte.
Utallige ganger, spesielt når det gjaldt gammel historie, har jeg protestert meget iherdig, men har måttet bite i det sure eplet hver gang.
Jeg har det inntrykket at vesener på den andre siden, har lite utvalg når de vil overbringe beskjeder til dem som lever.
Det hender ofte hun får «besøk», spesielt er dette vesener som må ha hjelp til å finne veien videre til lyset, men også slektninger til perifere venner av oss som har meddelelser til dem.
Det pussige er at brannvarsleren i annen etasje i huset vårt begynner å pipe noen ganger, når noen av disse vesener vil ha kontakt. Den roer seg når Lill har slått den av en gang og hjulpet dem som søker henne.
Huset vårt i Eivindvik har tidligere hatt mange funksjoner, bank, skole, trygdekasse, tannlege samt boliger. Det er bygget i 1939, så ikke så meget gammelt. I følge Lill, har noen av disse tidligere beboerne vist seg for henne og blitt sendt videre eller etterlater seg energiavtrykk.
En snadde røkende mann som lytter på meldinger fra BBC. Det kan være far til en venn av meg som bodde her under krigen, han husker de hadde radio gjemt på loftet.
Pedellen som bodde i kjelleren, driver tydelig og vasker og rydder i det som var banklokalet en gang.
I det som engang var styrerom, som nå er kjøkken, sitter en mann ofte om kveldene med regnskaper.
Seinere skal jeg fortelle om noen som nesten blir å regne som familiemedlemmer.