Blogg nr. 102
 Mine første møter med «seere».

Mesteparten av mitt liv var jeg fullstendig ukjent med dette som er så dagligdags i Lill Nicolaysens liv.
Midt på 80 tallet ble Anna Elisabeth Westerlund, Norges mest kjente medium på den tiden, invitert av kommunestyret i Gulen til å prøve å «se» Gulatinget, i Eivindvik eller et annet sted. All heder til dem, det er ikke ofte en kommunal instans gjør noe slikt.
Jeg ble leid inn som skysskar på øyene, bl.a. til Stevnebø.
Første gang jeg møtte henne, sa hun, idet vi håndhilste, noe om min fremtid som ennå ikke etter 35 år, har skjedd.
Hun var et fascinerende menneske som uttalte seg om fremtiden for flere folk som kom og hørte på henne.
Det hun sa om Gulatinget i Eivindvik passer godt med det Lill har uttalt om det samme, lang tid etterpå. Jeg skal komme tilbake til det.
Jeg var altså meget lite kjent med slike overnaturlige hendelser, helt til jeg var på besøk hos et vennepar av meg. Fruen i huset fortalte en pussig sak.
 Katten hennes hadde vært vekk i en hel uke, så hun hadde spurt om den hos en nabo av seg som var kjent for å finne igjen dyr. «Ta det med ro, den kommer igjen på fredag» hadde «Rosa på Vatne» svart henne. Fredags morgen banket katten på kjøkkenvinduet hennes!!!
Da jeg som er meget interessert i gammel historie, fant noen gamle jern ting i jorden på Kyrkjeøy ved Rutletangane, tok jeg med disse til denne Rosa for å høre om hun kunne «se» noe. Hun begynte med engang å tegne en kirke, uten at jeg hadde sagt hvor tingene kom fra.
Kirken var delvis av stein og delvis av tre og var tekket med noe som kunne være skifer eller små treplater, slike som brukes på stavkirker. Hun klarte ikke å ta på dem, sa hun???
En del år seinere, i 2005 da jeg mislykket i å seile min egen båt til Grønland og Canada, valgte jeg å ta fly i stedet. Jeg ville søke i Minnesota etter en grav med nordmenn og kanskje svensker fra så langt tilbake som i 1362.
Som en innskytelse ringte jeg til Rosa, som heter Rosalie Holstad og spurte henne om det, der hvor jeg skulle, var en grav og evt. gravstein.
Ring meg om 2 dager svarte hun. Da jeg gjorde det, sa hun: «Der er en grav og en gravstein og jeg ser et tre med en stor krok på.»
Dette var hyggelig å høre, men hennes uttalelse var så visst ikke betingelsen for reisen.
Jeg satt på flyet og tenkte på denne kroken oppe i et tre, jeg tenkte selvfølgelig på en jernkrok.
Da jeg kom til denne plassen var det første jeg så, denne kroken.
 Et stort tre lå på skrå utover vannet, men toppen av treet gikk vinkelrett ned mot vannet.
En utpreget blikk fanger, men kroken var ganske så annerledes enn jeg hadde forestilt meg.
 Jeg hadde kjøpt en satellitt telefon tidligere, til den mislykkede båtreisen, så jeg ringte Rosa med den, da jeg ikke kunne finne noen grav.
«Du må gå lenger opp og til venstre» svarte hun meg.
 Jeg satt på en utstikkerbrygge for å unngå trærne, på grunn av telefonen.  
Den neste telefonen: « du må gå ned igjen, tett ved hvor du var første gang.» sa hun. Jeg hadde ikke sagt jeg hadde flyttet meg.
Den tredje telefonen: « Jammen du sitter jo på den. Der ligger en meget stor gulbrun stein rett foran deg. Rundt den er graven».
Først da gikk det opp for meg at en grav laget av et reisefølge, opp en elv i et fremmed land, måtte nødvendigvis være laget ved at likene ble «røyset ned», slik man gjorde det i skikkelig gammel tid. Verktøy til å grave en ordinær grav ville jo vært fraværende.
 Graven ble seinere bekreftet av en kraftig metalldetektor. Den viste metall gjenstander rundt denne steinen i ca. 12 kvadrat fot område og i 3 til 4 fots dybde. Dette var akkurat den høyden stedet lå over vannet.
  Dessverre sa eieren av området, enda han var av norsk herkomst, nei til utgraving. En avgjørelse som var vanskelig å svelge.
En utgraving med funn ville engang for alle bevist at teksten på Kensingtonsteinen var reell.
Turen hadde likevel vært vellykket. Da jeg kom tilbake, oppsøkte jeg Rosalie Holstad som hadde flyttet til Isfjorden på Møre.
Da vi satt og snakket ved frokostbordet dagen etter, kom det inn en mann som jobbet som «healer på Åndalsnes. Han hadde «følt» det på seg at vi var der, og samtalte om slike emner som han også var opptatt av.
Da han hørte at jeg var fra Eivindvik, sa han at han visste at der nede også var slike spesielle energilinjer og punkter, han hadde registrert her oppe også.

 Et emne jeg kommer mer tilbake til i beretningene om Lill og hennes «syner»
Rosalie Holstad bor i dag, her i Eivindvik.

Da jeg traff Lill første gangen, viste jeg henne et bilde fra denne «graven» i Minnesota, uten å fortelle noe mer.
«Bildet er fra en gravplass og noen av steinene i skorsteinen i bakgrunnen, er tatt fra graven som har vært laget som en gravrøys.» sier hun.
Flere menn ble drept der. En mann fikk en øks i hodet da han sto og rørte i en gryte. Hun ser også et slags «salhylster» med et flagg i, rødt kors på hvit bunn.
Dette er eksakt det Kensingtonsteinen forteller om.
«Ved et vann med to skjær, ble 10 mann drept i 1362.»