Blogg nr. 78  Rutle, Rutletangane, Kyrkjeøy og Guløy.

Tidligere, i flere innlegg, har jeg brukt uttrykk som gamle mennesker brukte i sin hverdag til å finne forklaring på naturformer som synes ukjent av folk flest og da spesielt «Norsk språkråd».
Slike som min bestemor sa om «rome/råme,» (blogg nr.26  Romarheim) eller gamle bondeuttrykk som «daure» (blogg nr.50  Daurmålfjell) og flere andre.
Jeg har før uttrykt min mangel på løsning av stedsnavnet Rutle, men nå har jeg fått et nytt innspill fra en gammel bonde.
Han sier at etter at møkken har blitt spredd og mestedelen har kommet jorden til gode, blir det liggende igjen små klumper med møkk som blir samlet opp.
Dette kaller man «rutlemøkk».
Uttrykket gir en god forklaring som passer meget godt til utseende av jorden på gården Rutle.
«Norsk Stadnamn Leksikon» forklarer navnet Rutle med: «Noe som har glidd ut, evt. jordras». En forklaring som er videreført fra O. Rygh. Den synes usannsynlig for meg.
Gården Rutle ligger på en ganske så flat halvøy som stikker ut i Sognefjorden på sørsiden, nesten helt ute, i begynnelse av fjorden. Halvøyen er omgitt av en mengde flate øyer som danner meget gode havner og hele området kalles etter denne gården for Rutletangane.
Litt lengre inne ligger et større sammenhengende jordbruksområde som kalles Rutledal.
Jordområdet til Rutle består av relativt flate små hauger og fjellhamrer, det blir nok regnet for ganske så «skrint» for jordbruk å være. Siden navnet Rutle er det dominerende, er det grunn til å tro at dette har vært den første bosetningen i området.
Da er det nok havnene og det sjøen kan skaffe til underhold, som har vært hovednæringen.
Østavinden ut fjorden og nordavinden fra Losna har gjort at disse havnene er nevnt mange ganger som nødhavner under ekstreme værforhold.
Jeg har tidligere hevdet at ordet og navnet Gulen står for meget sterk vind.
(Blogg nr.19 Gulholmen) Dette er en av grunnene til at jeg nå sier at en av disse flate øyene, opprinnelig ble kalt Guløy.
Den Guløy som kong Håkon Håkonsson engang midt på 1200 tallet bebygget:
«Han lot bygge kirke på Guløy nord for Bergen, og flyttet Gulatinget der til.»
Slik sier sagaen om noe av det han gjorde.
En av øyene heter i dag Kyrkjeøy og et sund som er på nordsiden av øyen heter Kyrkjesundet.
Det har vært stor diskusjon om denne kirkens eksistens, men en oppmåling av kirkeruinen, som ble foretatt så seint som rett før 1902, bekrefter at den fantes.
Kirken var bygget delvis av stein og delvis av tømmer. Den har sannsynligvis brent ned og all steinen som kirken og kirkegårdsmuren var bygget av, er fjernet etter oppmålingen.
Det var bare stormenn og konger som bygget kirker av stein før i tiden.
Dette er enda et argument for at det var denne kirken Håkon bygget.
Et tredje argument er at steinen var bearbeidet og hugget til, slik at den var attraktiv som bygningsmateriale. Dette vises i den låve/fjøs bygningen som ble bygget 10- 15 år etter oppmålingen, der slik stein er brukt.
Eieren av Kyrkjeøy, Gjert Hallvardsson, solgte hovedbruket i 1918, og bygget seg nye hus på en mindre parsell av øyen.
Det fortelles i et sagn/overlevering at låven/fjøset er bygget av stein fra den opprinnelige kirken.
Kirken var beliggende rett øst for hovedhusene på gården, der Kyrkjesundet ender. Rester av brannruinen finnes enda i jorden.
Helt øst på øyen kan der spores rester etter en bosetning, området kalles for Skottland. Det kan være der munkene som drev kirken, bodde.
 På 1200 tallet i katolsk tid, var det ikke uvanlig at munker kom fra Skottland, øyen Iona, for å bidra til å opprettholde kristendommen.
Der er lagt ned mye arbeid ved sjøen på vestsiden, store steinheller og kai for folk å komme lett i land.
Tinget kan ha vært holdt på den store flaten mellom sjøen og kirken.
I begynnelsen av 1300 tallet er Gulatinget kommet til Bergen.
Før i tiden, da øyen var uten skog, gjorde vinden og været, øyen til en utsatt plass å bo, ifølge gamle folk fra Rutle.
Opp gjennom århundrene, har folk fra ytre deler av Sogn, holdt tingmøter og retterganger i dette området. Ganske sikkert en gammel arv fra den gang Gulatinget ble holdt her.

 Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

Blogg nr. 77.  Bygg, bygd, bygning, Bygstad og Bygdin.

I helgen var jeg på Hovden, øverst i Setesdalen, der et skisenter har vokst opp i seinere tid.
Over en gammel jernvinne som arkeologer har funnet der, har man bygget et museum som er vel verd et besøk.
Jeg fant det ganske artig at der var en slik «blæsterbelg» som ble kalt
 «Isarn-kol»  i mytisk tid i Norge, og som forklarer stedsnavnene Isdal og isfjord, (blogg nr.34), i denne rekonstruksjonen av en jernvinne og kolmile for utvinning av jern, som man begynte med i Norge, ca. 500 år før Kristus.
Det er uforståelig hvordan man har klart å finne ut hvordan. Det å bruke og å lage trekull er en betingelse for å oppnå så høy temperatur som jernet krever.
Blant de eldste folkeslag vi kjenner til som hadde denne kunnskapen, er Hettittene, som egypterne omtaler tilbake til 1200-1500 tallet BC.
Disse folkene levde i en del av dagens Tyrkia, som omtales som Anatolia. De var et stort krigerfolk, som spredde seg vidt omkring, sannsynligvis grunnet sine jernvåpen.  Rester etter hettittene har man funnet også i det gamle Troya.
Anatolia er et meget spesielt område, viss navn dukker opp fra oldtiden på forskjellige måter.
For dem som leser Bibelen, kan muligens «Edens Have» spores til dette området. Bibelen sier at to av fem navngitte elver som renner ut av denne hagen, er Eufrat og Tigris, som begge har sin begynnelse i dette fjellområdet.
Det er vel kanskje å dra det litt vel langt.
 I jakten på hvor det Indoeuropeiske språk hadde sin begynnelse, har Anatolia blitt dratt frem som et sterkt argument.
Språket som snakkes over hele Europa, med unntak av baskisk i Baskerland og finsk-ugrisk som finnene, samene og Ungarn bruker. Også i India, Tyrkia og Iran er språkene indoeuropeiske.
Et annet meget viktig element i europeisk kulturutvikling, har jeg lest om et sted som jeg ikke husker hvor, er blitt stedfestet til dette området.
Det er at opprinnelsen til disse fire kornsortene våre skal komme fra samme område, uten at det nå, skal stadfestes som sikkert.
Det kornslaget som jeg vil skrive om i dag, er det eldste og det som gror lengst nord, det fantes allerede i steinalderen i landet vårt. Ved utgraving av eldgamle steinalderboplassene har man funnet rester etter aks fra kornslaget bygg.
Jeg har tidligere skrevet om den første mannen som ble «boende» og som gav navnet bonde, denne muren eller gjerde som han satt opp for å beskytte avlingen, ble til navnet gard/gård.
Avlingen har nok ikke vært hverken gulerøtter eller kruspersille, men et kornslag som produserte mer næringsrik mat enn noe annet han kunne høste fra naturen.
Når man finner slike «ordtrapper» som jeg har skrevet om i blogg nr. 12,
 Grjot, som gir 6/7 nye ord utledet fra det ene, får jeg en skikkelig følelse av hvordan språket vårt har utviklet seg fra noen få hundre ord til den ordrikdommen som finnes i dag.
Jeg er fullt klar over at jeg går inn på et annet fagområde, språkforsking, men dette ordet synes meg så åpenbart at jeg kan vanskelig la være.
«Norsk Stadnamn Leksikon» sier at begrepet by, kommer av ordet bø, kort og godt, ingen nærmere utgreiing.
Siden kornslaget bygg regnes som det eldste av våre 4 kornarter, er det naturlig å tro at den første bonde begynte med denne kornsorten, innenfor denne «garden» han bygde.
Når da dalen eller området var fullt opp av slike «boende» med sine åkrer med bygg, ville det ikke da være naturlig at man ga stedene navn etter kornsorten, nemlig bygg = bygd?
Det var jo byggen som skapte denne samlingen av «boende».
Som en naturlig følge av dette ordet bygd, kunne ikke da ordet bygning og alle de påfølgende ord som følger av dette igjen, også være en slik «ordtrapp» som var tilfelle med ordet Grjot?
Det er jo begynnelsen av vårt jordbruk, så en menge ord, stedsnavn og bruksord, kan ha vokst frem fra dette navnet på det første jordbruksproduktet.
Navn som Bygstad, Bygdøy og kanskje Bygdin.
Sistnevnte vil NSL skal komme av ordet bøyd, men vannet med det navn er ganske rett og ser ikke slik ut. Navnet kan godt være brukt selv om der ikke har vært dyrket bygg. Etter hvert som ordet bygd har etablert seg, kan det være brukt for menneskelig bosetting, uansett hva som ble dyrket eller grunn for menneskelig aktivitet. 
Når da området vokste kan også begrepet by, blitt til fra nedkorting av ordet bygd.
Ser vi på det engelske ordet for by, som er town, kan det å ha oppstått etter begrepet (gårds)tun.
 Kanskje ikke så mye her på vestlandet hvor det regner så mye, men andre steder ble ofte beboelsen konsentrert rundt brønnen, hvor man hentet vann og vasket klær.
Tuntreet som gav skygge, var nok også en del av denne samlingsplassen.

 

 

 

 

 

 

Blogg nr. 76 Språk, dialekter.
Det kan nok være jeg nå begir meg ut på et skikkelig minefelt denne gangen?
Da jeg første gang i 2001, kom til Island med min båt Penelope, var første stedet jeg kom til, Neskaupstadir.
Ikke vanskelig å forstå, «Neset der kjøp og handel fant sted».
Det kom på besøk ombord, en eldre mann og hans voksne sønn som jeg hadde en hyggelig prat med. Det var bare det små aberet, jeg måtte snakke engelsk til sønnen og norsk til faren. Island hadde sluttet å ha «skandinavisk» som andre språk, engelsk hadde overtatt.
Vesle Island som alltid har vært meget bevisst på språket sitt, hadde innsett at deres språk var et minoritets språk og for å bevare det, innførte de det kommende verdens språk som andre språk, i stedet for opprinnelsesspråket skandinavisk.
Kanskje vi i Norge også er på vei mot en slik konklusjon?
Disse stedsnavnløsningene som jeg skriver om, er jo mange ganger forklaringer på gamle bygdenavn, som en mengde mennesker også har som deres familienavn. Det handler om deres identitet, slik at selv om det er gått mange generasjoner siden sistemann levde på navneplassen, har navnet vanligvis, stor betydning for dem som bærer det.
Språket er jo i enda større grad et identitetsmerke for de fleste folk.
Da Ivar Aasen midt på 1850 tallet, formet det vi i dag kaller nynorsk, utfra dialekter hovedsakelig fra vestlandet i Norge, var der et stort behov for et eget språk som tydelig skilte nordmenns tale fra dansk talemål. Dansk hadde dominert, særlig som skriftspråk, i 400 år.
Jeg fikk selv på skolen i Bergen beskjed om å snakke dannet. Tenk gjennom det, ordet dannet er jo ikke noe annet enn dansk.
Det er nå gått 170 år siden nynorsk ble lansert. Over store deler av vestlandet og også i andre bygder ble dette skriftspråket tatt imot med åpne hender.
Det handler også her om identitet, dette språket var mye mer i pakt med det språket som ble snakket på disse stedene. Dessuten, distanserte det i større grad bondebefolkningen fra byborgerne. Disse som hadde brukt skriftspråket  til å gjøre forskjellene større mellom by og land.  
170 år er lang tid.

På bilfergene i området hvor jeg bor, henger det en stor plakat med advarsler om hva bilistene skal ta hensyn til.
Studerer man dette ganske store skriftlige varselet, vil man se at bare noen få bokstaver bærer bud om at det er skrevet på nynorsk og ikke bokmål.
Det forteller tydelig at forskjellen mellom det vi kaller bokmål og språket nynorsk er blitt så liten, at man utmerket godt kunne klart seg med bare et språk.
På den ene siden har vi slike som gjør bergensdialekten i NRK, tertefin, så nært dansk som mulig, på den andre siden har vi dem som graver frem eldgamle språk ord, som for lengst er utgått av dagligdagse dialektord.
Dessuten har vi disse som skal snakke kulturelt riktig og presterer et slags nynorsk som høres latterlig ut, uten det dialektiske særpreg som er en betingelse i språket.
Ekstremister vil alltid finnes, men de to språkene har nærmet seg hverandre så mye at det må være på tide å gjøre dem til et språk?
Vi har en fantastisk språkressurs i Norge i form av alle de særegne dialektene våre.
Jeg legger merke til det gode, at dialekter er på fremmarsj i samfunnet vårt.
Selvfølgelig kan noen som snakker trøndersk, fortone seg vanskelig å forstå for vestlendinger, men slik er det over hele landet, oslofolk skjønner godt trøndersk, men kan ha problemer med stavangersk.
Står man på avstand av islendinger som snakker, høres «tonen» i språket ganske likt med slik de snakker i indre Sogn.
På kysten synes dialektene å være mer «utvatnet» enn de man hører i bunnen av fjordene våre, eller også oppe i de øverste dalene på østsiden av landet.
Jeg står noen ganger og bare lytter til melodien i språket til folk jeg snakker med, fra f.eks. Vik i Sogn, slik at jeg må spørre opp igjen for å vite hva de sa.
Min eldste sønn brukte å tilbringe sine sommerferier hos sin bestemor i Sørfjorden i Hardanger. Folk i Hardanger var tidlig ute med å bruke sin dialekt selv inne i Bergen, så å få han til fortelle fra sommeren på hans «bestemors dialekt» var en fryd å høre.
En rekke «standup» komikere har spesialisert seg på å herme etter folk som bruker sin dialekt uten å «knote». Det er dette som er vårt rette nynorsk, alle dialektene som folk mer og mer bruker også i det offentlige rom.

 

 

 

 

 

 

 

.

 

Blogg nr. 75     Balestrand, Bålen, Hjartholm .m.m.

Noen ganger glemmer jeg at det som jeg tar for selvsagt når det gjelder stedsnavn løsninger, ikke alltid er så selvsagt for andre som sjelden eller aldri tenker over hva navnene står for.
Jeg skal ta for meg noen av navnene langs med Sognefjorden, fra Brekke og utover. Jeg har ikke løsning på alle, men mine spekulasjoner kan kanskje videreføres av andre.
Da jeg har kjørt denne strekningen i snart femti år, så blir navnene en del av meg etter hvert.
Brekke går jeg ut fra alle kan. En bratt skråning med dyrket mark slik det er der kirken ligger i dag. Langt tilbake i tid, sto kirken på andre siden av elven og ble kalt Haugland kirke. Hvorfor den ble flyttet er ukjent for meg.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Takle. En kjent jordbruksbygd.
Navnet Takle har jeg støtt på hos mennesker jeg har møtt mange steder, men hva det står for grubler jeg på fortsatt.
Noen ledetråder har jeg likevel.
På et seilskip kaller man alt som rager opp over dekk og vedrører seilriggen, for «takkelasje».
Så har vi uttrykket «spetakkel», som kan stå for høy lyd.
Disse uttrykkene kan lede mot «noe som står opp» eller ruver, slik som fjellet bak Takle gjør.
Å sy en «takling», er å belegge enden på et tau man har kappet for å hindre enden fra å flise seg opp. Jeg er mottagelig for flere forslag.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Hjartholm.
Det kan være vanskelig å se hvorfor «holm» på selve plassen, men sett fra fjorden eller andre siden, noe som ofte har gitt navnet på steder, kan man tydelig se at denne «åsen» som danner skille mellom Indre og Ytre, meget vel kan gi navnet holme. Holme brukes ikke bare om en liten øy, men også om samme naturform som hever seg opp over terrenget rundt.
«Hjarte» er det som ligger midt i kroppen, kanskje midten på denne strekningen fra Brekke til Rutledal, eller/og « holmen mellom begge bygdene.» 
På Hisarøy ligger stedet Hjartås, midt inne på øyen. Det samme gjør Hjartåsvågen som kanskje er med og skaper navnet Hisarøy, slik jeg har forklart i blogg nr. 65.
Lenger ute kommer vi til stedet Bålen, som kanskje kan gi grunn til spekulasjon.
«Norsk Stadnamn Leksikon» har navnet med, men som ofte ellers bruker den
uttrykket, «Tying uviss», men henviser også til navnet Balestrand.
Dens forklaring på Balestrand skal bl.a. være at det er oppkalt etter en sagnkonge som het Kong Bale, alternativt, «en skrånende jordbakke»
Keiser Wilhelm fra Tyskland brukte å besøke dette stedet ofte. Det var han som gav denne digre utidstypiske statuen av Frithjof den Frøkne som står og ruver på toppen av Vangsnes.
Dersom Vagnsnes var det gamle Framnes der han bodde, slik det står i sagaen om Frithjof, er det mest sannsynlig at Balestrand var den plassen der den fagre Ingebjørg bodde med sine kongsbrødre.
Hun skulle dekke til taket på huset sitt med hvite laken, slik at han kunne se fra andre siden av fjorden om brødrene hennes var kommet hjem.
Det er bare på Balestrand dette kunne skjedd, da Leikanger, som det blir hevdet, ligger for langt unna.
Jeg har tidligere etterlyst denne « Anger» i dette navnet, men tilfeldigvis har jeg oppdaget at stedet ble kalt Leikvanger i tidligere tider. Det blir jo mer rett.
En gammel mann i Fylkesbåtane, fortalte at i gamle dager ble Balestrand kalt
Balholm.
Denne «holmen» i navnet er et lite skjær som har blitt inkorporert i hagen til det gamle Kvikne hotell.
Navnet Balholm forekommer meg å komme fra dette skjæret/holmen som også kan lignes med en «ball», som lett kan få endret uttalen, alt etter dialekten.
Det samme forholdet finnes på stedet Bålen, som også har et skjær liggende utfor strandlinjen sin. Slik at navnet rett og slett betyr «Ballen».
Lenger ute kommer Rutledal, som har navnet etter gården Rutle lenger ute.
NSL sin forklaring sier « noe som har glidd ut, eller et jordras».
Jeg er sterkt uenig i denne forklaring, når jeg ser på terrenget der, men jeg har fortsatt ikke funnet noen bedre.
Der er et par steder, bl. a. i Hyllestad, som bruker Rutle som del-ord i navnet.
Rutle var mye brukt som lokalt tingsted før i tiden, kanskje en kulturrest fra den gang kirken på Kyrkjeøy sto og kanskje var den opprinnelige kirken på denne Guløy som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet?

Blogg nr. 75     Balestrand, Bålen, Hjartholm .m.m.

Noen ganger glemmer jeg at det som jeg tar for selvsagt når det gjelder stedsnavn løsninger, ikke alltid er så selvsagt for andre som sjelden eller aldri tenker over hva navnene står for.
Jeg skal ta for meg noen av navnene langs med Sognefjorden, fra Brekke og utover. Jeg har ikke løsning på alle, men mine spekulasjoner kan kanskje videreføres av andre.
Da jeg har kjørt denne strekningen i snart femti år, så blir navnene en del av meg etter hvert.
Brekke går jeg ut fra alle kan. En bratt skråning med dyrket mark slik det er der kirken ligger i dag. Langt tilbake i tid, sto kirken på andre siden av elven og ble kalt Haugland kirke. Hvorfor den ble flyttet er ukjent for meg.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Takle. En kjent jordbruksbygd.
Navnet Takle har jeg støtt på hos mennesker jeg har møtt mange steder, men hva det står for grubler jeg på fortsatt.
Noen ledetråder har jeg likevel.
På et seilskip kaller man alt som rager opp over dekk og vedrører seilriggen, for «takkelasje».
Så har vi uttrykket «spetakkel», som kan stå for høy lyd.
Disse uttrykkene kan lede mot «noe som står opp» eller ruver, slik som fjellet bak Takle gjør.
Å sy en «takling», er å belegge enden på et tau man har kappet for å hindre enden fra å flise seg opp. Jeg er mottagelig for flere forslag.
Lenger ute kommer vi til Indre og Ytre Hjartholm.
Det kan være vanskelig å se hvorfor «holm» på selve plassen, men sett fra fjorden eller andre siden, noe som ofte har gitt navnet på steder, kan man tydelig se at denne «åsen» som danner skille mellom Indre og Ytre, meget vel kan gi navnet holme. Holme brukes ikke bare om en liten øy, men også om samme naturform som hever seg opp over terrenget rundt.
«Hjarte» er det som ligger midt i kroppen, kanskje midten på denne strekningen fra Brekke til Rutledal, eller/og « holmen mellom begge bygdene.» 
På Hisarøy ligger stedet Hjartås, midt inne på øyen. Det samme gjør Hjartåsvågen som kanskje er med og skaper navnet Hisarøy, slik jeg har forklart i blogg nr. 65.
Lenger ute kommer vi til stedet Bålen, som kanskje kan gi grunn til spekulasjon.
«Norsk Stadnamn Leksikon» har navnet med, men som ofte ellers bruker den
uttrykket, «Tying uviss», men henviser også til navnet Balestrand.
Dens forklaring på Balestrand skal bl.a. være at det er oppkalt etter en sagnkonge som het Kong Bale, alternativt, «en skrånende jordbakke»
Keiser Wilhelm fra Tyskland brukte å besøke dette stedet ofte. Det var han som gav denne digre utidstypiske statuen av Frithjof den Frøkne som står og ruver på toppen av Vangsnes.
Dersom Vagnsnes var det gamle Framnes der han bodde, slik det står i sagaen om Frithjof, er det mest sannsynlig at Balestrand var den plassen der den fagre Ingebjørg bodde med sine kongsbrødre.
Hun skulle dekke til taket på huset sitt med hvite laken, slik at han kunne se fra andre siden av fjorden om brødrene hennes var kommet hjem.
Det er bare på Balestrand dette kunne skjedd, da Leikanger, som det blir hevdet, ligger for langt unna.
Jeg har tidligere etterlyst denne « Anger» i dette navnet, men tilfeldigvis har jeg oppdaget at stedet ble kalt Leikvanger i tidligere tider. Det blir jo mer rett.
En gammel mann i Fylkesbåtane, fortalte at i gamle dager ble Balestrand kalt
Balholm.
Denne «holmen» i navnet er et lite skjær som har blitt inkorporert i hagen til det gamle Kvikne hotell.
Navnet Balholm forekommer meg å komme fra dette skjæret/holmen som også kan lignes med en «ball», som lett kan få endret uttalen, alt etter dialekten.
Det samme forholdet finnes på stedet Bålen, som også har et skjær liggende utfor strandlinjen sin. Slik at navnet rett og slett betyr «Ballen».
Lenger ute kommer Rutledal, som har navnet etter gården Rutle lenger ute.
NSL sin forklaring sier « noe som har glidd ut, eller et jordras».
Jeg er sterkt uenig i denne forklaring, når jeg ser på terrenget der, men jeg har fortsatt ikke funnet noen bedre.
Der er et par steder, bl. a. i Hyllestad, som bruker Rutle som del-ord i navnet.
Rutle var mye brukt som lokalt tingsted før i tiden, kanskje en kulturrest fra den gang kirken på Kyrkjeøy sto og kanskje var den opprinnelige kirken på denne Guløy som Gulatinget ble flyttet til engang på 1200 tallet?

 

Blogg nr. 74  Kråka, Kråkesund,Kråkesteinen, kråkeskjæret og flere.

Jeg har mange ganger tidligere fremholdt at stedsnavnene oppe i fjellheimen har i stor grad beholdt sine opprinnelige navn. Dette finner man ofte også på alle disse skjær og holmer langs kysten vår.
Noen av dem har jeg klart å løse, men de fleste står med store spørsmålstegn om hva våre forfedre har brukt som grunnlag ved navnesettingene.
Rundt Bømlo skal finnes et sted som heter Skinnhueneset og blant skjærene innenfor Utvær finnes et som kalles Skinnbroka.
Et navn som ofte er gjentatt på kysten av hele Norge, er navnet «Kråka».
Det er brukt alene eller sammen med nes, holmer, skjær, våger og øyer.
Bare i Solund har jeg funnet 7, og det er sikkert fler.
Så hva står navnet Kråka for?
Er det en sammenligning med fuglen kråke?
Norsk Stadnavn Leksikon har en formidabel variasjon i forklaringer på navnet:
Gråsvart farge, samling av kråker, tabunavn, ulykkesfugl. Kråkeskrik, kråkereir,
krak, forvanskning av krok og kram som i handelsvare.
Den metoden som jeg har brukt tidligere med bra resultat, det er å ta et visst antall steder som inneholder samme dele-ord og prøve å finne en fellesnevner for disse stedene i naturen.
Midt i leden for Hurtigruten, vest av Lågøy i Solund, ligger en holme som kalles Kråka. Den ligger helt for seg selv og der er ikke noe spesielt ved formen eller utseende ellers.
Det første som slår meg er at den kanskje har navnet etter sin beliggenhet.
Fritt beliggende langt fra andre holmer og skjær og meget utsatt for vær.
Lenger ute ligger Kråkesteinen, en litt større holme, sammen med noen andre tilsvarende «steiner».
Denne ligger lengst vest og oppfyller den siste betegnelsen, utsatt for vær/sjø.
Samlet sett ligger disse «steinene» også alene.
I bunnen av Lågøyfjorden finnes det vi kaller Kråkesundet, men som det riktige navnet sier, er Kråkøysundet.
Ved innløpet i vest, begynner sundet med denne Kråkøy som ligger helt alene og er meget usatt for været. Både sundet og denne halvøyen som danner den ene siden av sundet synes å ha navn etter Kråkøyna.
På nordsiden av Lågøyfjorden ligger den bebodde øyen Færøy som mot nord igjen grenser til Buefjorden.
Her ligger et skjær som er kalt Kråkeskjæret.
Det ligger godt ut fra land og unna andre skjær og holmer og er også meget utsatt for sjø i nordavinden.
Litt lenger øst, utfor Buskøy ligger Kråkholmen med samme beliggenhet i forhold til Buefjorden.
Fem kråkenavn som alle passer inn i denne fellesnevneren, beliggende alene og meget utsatt for vær.
Går vi lengst sør i Solund, mot Sognesjøen, finner vi Kråkeneset og Kråkevåg.
Sistnevnte er en den eneste vågen på hele stranden mot fjorden og den er meget  eksponert for sønnavinden over Sognesjøen.
Det samme kan passe på Kråkeneset også, det er heller ikke umulig at disse to kan ha navn etter hverandre.
I Gulen ligger to små skjær, vest og sør for Sogneoksen som kalles Kråkene.
De passer utmerket til den fellesnevneren som synes å utkrystallisere seg for disse Kråkenavnene.
Der ligger også Ytre og Indre Kråkeflua, Småkråkene og Kråkeskallane.
Alle med samme beliggenhet i forhold til andre skjær og holmer og også meget utsatt for været.
Der er en rekke uttrykk knyttet til fuglen kråke. Bl.a. ugangskråke,urokråke og uværskråke .
Uten at jeg er noen ekspert, forekommer det meg at fuglen kråke ikke har så ulikt væremønster til denne naturen. Den viser seg ofte alene og ofte på utsatte steder der man sjelden ser annen fugl.
Om det er navnet på fuglen som kom først, eller det er naturnavnene er vanskelig å si, men en sammenheng er der nok.
Kråkenavnet finnes langs hele kysten, også innlandet i Norge brukes kråke i navngivingen.
Navn som Kråkefoss , Kråketun og Kråkestein i innlandet vitner om det, men om navnet der har samme betydning som her på kysten, kreves mer inngående studier av naturen der borte.
Kråken er en meget intelligent fugl, det viser bl.a. denne merkelige adferden som kalles Kråketing. Der en mengde kråker kommer sammen og hakker livet av en av samme art. Det kan jo minne om våre retterganger.