Blogg nr. 56.  Taretråling.

Det å skrive om aktiviteter jeg var med på for 45 år siden, har satt i gang en mengde minner fra den tiden. Så dette innlegget vil også handle om tare og da spesielt tråling etter stokktare.
Jeg utdannet meg som froskemann i 1968 i Bergen. På den tiden kostet et komplett utstyr ca. en ¼ årslønn, slik at det utstyr som ikke var absolutt nødvendig ble utelatt eller ble erstattet av noe som var simplere, men billigere.
Det man kalte «Fancywest» (oppstigningsvest) ble erstattet av en bærepose i plast. Ved å puste inn i den fikk man 10 kg. oppdrift, det fungert flott.
Da man begynte med å tråle etter stokktare, var det som regel gamle utrangerte fiskefartøyer eller lignende som ble brukt. Disse var lite egnet til formålet, gamle ensylindrede motorer og høye styrehus på akterenden som vanskeliggjorde wireslepet.
Det hendte ofte at de slet vekk trålen, da var det jeg ble kontaktet.
Dykking var noe helt fremmed i Solund på den tiden, de fleste fiskere kunne ikke svømme og det å stikke hodet under vann sto for dem som noe meget skremmende.
Disse karene på taretrålerne hadde vært, uten unntak, fiskere som kunne mye om å «drive på sjøen», men å markere hvor de hadde mistet trålen med en ile og en «blåse», var langt under deres verdighet. En fisker tar « med» han. D.v.s. en krysspeiling basert på fjellene langt innenfor kysten. Da kan et «med» variere mye.
Så når jeg hadde svømt rundt der nede i en time uten å finne trålen, var det nesten som om de mente jeg måtte være blind.
Etter mer en times dykking, blir ganske så nedkjølt med en gammel fillete våtdrakt, så en to timers hjemtur etterpå i en båt uten varme, var ganske så krevende.
Da jeg bygget opp Penelope var det med en 1200 liter vanntank og en 100 liter varmtvannstank. Det finnes ikke noe i hele verden, som er bedre en rikelig med varmtvann etter en slik økt.
Dette med dykking fascinerte disse gamlekarene, jeg ble ofte spurt om jeg så mye hummer der nede. Da svarte jeg alltid at det var mye lettere å plukke dem ut av teinene deres enn å jakte på dem. Noe som alltid vakte en del kommentarer.
En gang var det en kar som ba meg dykke etter gifteringen hans, den lå ikke så dypt sa han, bare 40 favner?(64 meter). Jeg anbefalte han å kjøpe en ny.
En rekke ganger ble jeg fortalt eventyret? Om sulingen som en gang fikk en stor kiste på pilken. Kisten så nøyaktig ut som de pengekistene de brukte i gamle dager. Da han bøyde seg ned og grep i ene håndtaket, løsnet det og kisten for ned i dypet. Dessverre var det ingen som kunne si hvem denne fiskeren var eller hvor det hadde skjedd. Alle bedyret likevel at historien var sann, så det var bare for meg å lete.
All denne dykkingen på tarefeltene, viste ganske klart hvor lite effektiv trålingen var. En fòrhøster slik bønderne har til traktoren, ville vært det ideell.
Jeg tegnet en slik undervanns tarehøster, men som sagt: Å stikke hodet under vann for en fisker!!!!!
Tegningen ble vel begynnelsen på ideen om å bygge en ubåt senere i livet. Begrensingene som en våtdrakt og vanlig pressluft gav, gjorde at jeg begynte å fabulere om noe bedre.
På taremottaket i Buskøy traff jeg mange av dem som drev med denne tare geskjeften.
En artig historie, som jeg kan garantere er sann, ble fortalt av en skipper fra Værlandet. Han hadde en medhjelper som var litt spesiell. Han hadde et stort svart krøllet skjegg og tilsvarende mye hår, dessuten var han totalt døv og stum. Jeg har selv truffet han og prøvd å konversere med han, uten at det var så vellykket.
Disse to drev og trålte i nærheten av Alden, da de så en stor lastebåt som gikk i ring, en stor sirkel. De forsto at noe var galt og klarte og komme seg opp på siden av denne båten. Hjelperen gikk om bord og fant styrmannen sovende over rattet, det var vanskelig å få han våken, så han gikk ned i båten for å finne flere av mannskapet. I en lugar fant han en mann som lå og sov, ganske sikkert fordi han var så full.
Da han ble bråvekket og så denne skapningen over seg som bare utstøtte lyder, skrek han høyt i panikk og trakk dynen over hodet igjen.
Mannskapet fortsatte ferden nordover etter en stund, men hva han tenkte, han  som hadde våknet så brått av rusen, vites ikke.
Mange år seinere forsvant denne skipperen og hans da voksne sønn en vinternatt, de hadde fått seg ny og moderne taretråler, som kanskje ikke var så trygg på sjøen som den gamle fiskebåten?
Et helikopter med tre mann lette etter båten rundt Alden, da de ble tatt av denne fallvinden jeg har fortalt om tidligere. Alle tre omkom. Så også med de to, far og sønn.

Blogg nr. 55    Tare.

Denne gangen blir det ikke noen navnløsning, men en beretning fra min tid i Solund midt på 70 tallet.
Jeg antar alle har hørt at man nå er begynt å dyrke tare i sjøen for å bli brukt som eksklusivt tilbehør til matretter. Det fabuleres om at dette skal bli det nye satsingsområdet i havbruksnæringen.
Der finnes en mengde forskjellige tarearter. Ku-tare, sukker-tare, grisetang/tare, navn som forteller om at tare som mat ikke er noe nytt. I hundrevis av år har nordmenn brukt tare og tang som mat, både til seg selv og også husdyrene.
En periode brukte man å brenne taren, slik at asken kunne videre foredles til bl.a. jod produksjon.
På 70 tallet begynte man i Solund å tråle etter tare, da spesielt stokktare, som er nesten som små trær, ca. 2 meter høye og med en ca. 10 cm tykk stamme, med mye stort bladverk på. De vokser på fjellgrunn ned til 20-25 meters dybde.
Der er også en annen type sjøvekst som heter finger-tare. Denne kan høstes spesielt om våren når det er stor fjære. Den vokser på skjær og berg som vanligvis er under vann. Noen påstår det er samme type tare som stokktare, men med forskjellig vokseområde.
Jeg har selv deltatt i det å høste finger-tare, noen få vårer, i Ospa.
Man bruker en slags båt som kalles «smakke». En flatbunnet pram med et lite rom helt bak for å kunne øse ut sjøen som kommer inn.
Som navnet sier, vokser den i små stengler tykke som en finger eller blyant, tett i tett. Stilken kan være ca. en meter lang og går så over til et blad 5-10 cm. bredt, som kan bli opptil 5 meter langt.
Man ligger på kne på ripen og skjærer med en sigd. Havet er aldri i ro slik at båten ligger og «jager» frem og tilbake av det man kaller «draget».
4 timer har man til disposisjon på hver «fjære». 2 timer før laveste og 2 timer etter. De to siste er mye mer vanskelige fordi «draget» øker på når det begynner å flø.
En godt lastet «smakke» tar 1750 kilo, når man da er halvveis, er det nesten 1 tonn i den og det gjør at den ikke er så lett å flytte på. Man skjærer inne i trange «gytter» (kløfter) som ofte har en stor stein på bunnen som båten kan bli stående på når «draget» går ut. Da må man bare holde seg fast og vente på at neste bølge skal få den løs. Ikke så helt ufarlig, som man forstår, og det er «drepende» hardt arbeid . Man klarer ofte ikke å dra den lange taren i et kast, men må legge sigden fra seg og dra med begge hendene.
Bare lyden av brenningene og måseskrik, helt aleine på hele området, fantastisk!!!!
Når man da etter 4 harde timer sitter på toppen av en full lastet båt, som da ikke lenger synes under taren, kan man virkelig føle seg som « konge på haugen».
Jeg hadde, i dag, dessverre ikke klart den jobben i et kvarter engang. Men det tilhører et av mine beste minner.
«Trygven på Gavlen», eller hans rette navn Trygve Buskøy var et bekjentskap jeg alltid vil huske.
Første gang jeg traff han, kom han inn i min stue på Færøy for å gi meg en skikkelig «overhaling». Det var fullt ut berettiget, jeg hadde krysset Lågøyfjorden i en liten landstedsbåt i nordakuling, og kunne takke Vårherre for at jeg levde.
Han hadde kommet en stund etter samme vei i sin store fiskebåt, og hadde tatt det ekstra bryet med å gå i land på «min» øy bare for å si fra om min «torskeskap».
Det forteller litt om hvilken kar han var.
Gavlen er den nordligste delen av Buskøy der han hadde gården sin.
Som tidligere nevnt er en gavl en bratt, tverr ende på en øy eller en ås. Båter som har en tverr bakende, blir ofte kalt en Gavl.
Trygven var en dypt religiøs og meget vennlig mann som levde av fiske og jordbruk. Han var meget sterk og ble regnet for å utgjøre for 3 «notahunder».
Notahund var de som var i lettbåten og dro not når det var kastet sild. Et meget tungt arbeid.
Han innehadde også rekorden i finger-tare skjæring på en fjære. Noe han var meget stolt av.
På landhandelen på Buskøy møttes vi ofte om lørdagene når vi kallene var og handlet.
Etter en tid merket jeg at Trygven var så avvisende når jeg traff han, meget uvanlig for ham å være. Det viste seg at de andre karene ertet han med den usannheten at «han bykaren på Færøy» hadde slått rekorden hans.
Da vi hadde fått oppklart denne løgnen, var vi gode venner etter det.
Dessverre fikk «Trygven på Gavlen» et trist endelikt.
Han var barnløs og bodde sammen med sin kone Berte på Gavlen.
 Om våren brenner bøndene det gamle visne graset og lyngen før det nye kommer opp, noe Trygven også gjorde denne våren.

 Mens han holdt på med dette fikk han et akutt hjerteanfall og ble liggende hjelpeløs i flammende, de fant han død og nesten oppbrent.  
Paradoksalt nok, er det ikke så mye styrken og rekorden til Trygven som gjør at han blir husket, men den omtanken for andre mennesker som han alltid viste.
 

Blogg nr. 54    Alden og dens tre navn og utsikt. Værlandet, Bulandet, Kinn, Tvibyrge, Brurestakken og resten av Sunnfjord. 

                                                   Monolitten Alden

                                           
                                                Aldehavnen

                                     Alden med tåkeskyen over seg.

På mange av de turene jeg har gjort med Penelope i vesterveg og lenger sør, har jeg 

truffet engelskmenn med yachtene sine som er nysgjerrige på hvordan det er og «yachte» i Norge.

Et spesielt område her på vestlandskysten har jeg fremholdt som særlig velegnet til nettopp dette.
Fra utløpet av Sognefjorden og nord til Florø, som er i det vesentlige, søre delen av Sunnfjord, med øyen Alden som et dominerende blikkfang i dette naturscenariet. 
Der finnes vel knapt noe annet fjell i Norge som er blitt så mye avbildet som fjellet på øyen Alden.
Som en gigantisk monolitt stiger den rett opp av havet, 480 meter, med loddrette sider hele veien rundt. Den kan synes vanskelig å bestige uten fjellklatrerutstyr.
Forbausende nok er det en relativt grei sti midt på sørsiden som fører opp til «sadelen», hvor det er et lite vann og en relativt grei sti østover til toppen.
Her oppe har man en fantastisk utsikt til øyene rundt.
I vest ligger Værlandet og Bulandet, tilsynelatende flatt som en pannekake. Bare «Værøytåa» stikker opp som gigantisk «Jotun tå».
I nord, tvers over en «Paddemark av en fjord»(holmer, skjær og grunner) ligger den kjent øyen Kinn med sin karakteristiske «klove» tvers gjennom fjellet.
I nordøst ser man den også så karakteristiske øyen Tvibyrge med sine to fjell, som den har fått navn etter.
Innenfor ligger den store og kjente øyen Atløy som er utstyrt med den spesielle « Brurestakken». En hundre meter høy fjellklippe som fremstår som den nederste delen på en gigantisk brudekjole.
Rett øst ligger øyen Lammetu og Korssundet og i sør skimtes innløpet til Krakhellesundet med sine høye «portsøyler».
Utsikten i sør domineres av øyene i Solund der Buskøy, Færøy, Drevøy og Ospa fronter Buefjorden med bl.a. fjellet Pollatinden i bakgrunnen.
Etter det jeg kjenner til, er øyen Alden den eneste i Norge som har tre navn.          den kalles meget ofte for « Den Norske Hest». Spesielt sett fra sør kan den lignes med en gigantisk hest som står vendt mot øst.
Blant fiskere på kysten rundt øyen blir den ofte betegnet som «Blåmannen eller Blåna». Den var mye brukt som en del av et «fiskemed» (krysspeiling) før i tiden og den har alltid et skjær av blåfarge over seg.
Fra gamle islandske sagaer, kjenner vi uttrykket «storalde» som betegnelse på havdønning. Så navnet Alden har nok sin opprinnelse fra å bli lignet med en kjempestor bølge.
Der stien begynner ligger det to små gårder rundt en idyllisk liten havn, som kan synes trygg i all slags vær.
Dessverre har havnen sin «slange» som det er vanskelig å forutse.
Under spesielle vindforhold spesielt fra nord, kan det komme ned stygge fallvinder som kan få det største skips-anker til å dregge.
jeg har selv stått på toppen og sett en flott amerikansk seiler bli ført tvers over havnen, slik at skipperen la på sprang nedover for å berge den.
Fjellet Alden har en sprekk tvers gjennom på toppen. Sprekken går nordvest-sørøst og er et par meter bred, ingen vet hvor dypt den går. Det ville i sannhet blitt litt av en flodbølge om denne gled ut!
Fjellet har i senere tid blitt litt av en turistattraksjon, vel vært å besøke. Jeg vil anbefale å ta med et kart av det omliggende øyriket, eller en godt kjent guide.
Som man ser av bildet fra toppen, har jeg, klok av skade, fortøyd Penelope fast i land med et anker til å holde den ute. En litt bedre måte å gjøre det på enn å ankre opp i denne spesielle havnen.

Blogg nr. 53  Resyme. Bontelabo, Fyllingsdalen, Fyllingsnes.

52 innlegg på min blogg tilsier at jeg har jubileum nå, et helt år har jeg lagt ut navnløsninger på stedsnavn hver søndag. Uten at jeg har talt antallet vil jeg anta at det må bli minst 100 navnløsninger. 

«Norsk Stadnamn Leksikon» hevder de har 6000 navn. Da jeg har brukt den boken mye som referanse til mine løsninger, vil jeg si jeg kjenner verket meget bra. Det merkelige er at av disse mine 100 navnløsninger er ikke et eneste av NSL sine løsninger det samme som mine?
Enten må jeg være på bærtur, eller så…………………..
Går man nærmere inn i disse 6000 navn, så vil man se at en meget stor del av dem er navn som er selvforklarende, som f.eks. Sandvik eller Haugesund og mange fler.
Mange av navnene som er tatt med i dette verket, har ikke noen forklaring i det hele tatt? Eller man opererer med helt opp til 4 forskjellige forklaringer på det samme navnet?
På en rekke av navnene brukes noen uttrykk som ikke gir så stor forståelse:
«Tying uviss,» eller favoritten « bortgløymd elvenamn», men også ukjent/kjent mannsnavn er mye brukt som forklaring.
Menneskene som levde for 2000 år siden, satte naturen så høyt at det var ytterst sjelden de navngav naturen etter et menneske. Disse gamle Asagudene ble ikke regnet for mer enn bare «litt» høyere enn vanlig folk. Begrepet Ås, høydedrag kan være etter dem, men fjellene var for store og mektige til å få navn etter en menneskelig gud.
Noen av mine navnløsninger som f.eks. Bru, forklarer flere hundre navn med den stavelsen alene. Bru og Alv er etter min mening de to mest spennende navnløsningene jeg har. Det er meget forunderlig at ikke språkforskere har oppdaget dette.
I begynnelsen av min blogg tok jeg opp hvorfor jeg synes dette med rett forklaring av stedsnavn var viktig, jeg skal ta opp igjen denne begrunnelsen nå.
I snart 50 år har jeg reist rundt med båt på Vestlandskysten og som min personlige hobby har jeg samlet på stedsnavn løsninger av de stedene jeg har reist forbi. Jeg er av den mening at nest etter språket vårt, er dette den største kulturarv vi har.

Først da jeg fikk som gave boken: «Kulturhistorisk vegbok for Hordaland», utgitt av Hordaland fylkeskommune, fikk jeg vite hva andre hadde kommet frem til på en rekke navn.
I boken,( som er en meget god bok,) hadde «Stadnamn konsulent Botolf Helleland» forklart en rekke av navnene. I min naivitet tilskrev jeg forlaget og gjorde oppmerksom på at over 30 navn var feil forklart.
Resultat; Det sorte hull, som alle vet intet kommer ut av.
I ettertid har jeg prøvd å sette meg inn i hva som er gjort av stedsnavnløsninger her på Vestlandet.
Oluf Rygh som døde i 1899 skrev 12 bind « Gaardsnavne i Norge», hans verk regnes som basis kunnskap om navn i Norge, også i dag.
Jeg har lest, nøye, hans verk «Søndre og nordre Bergenhus amt». De navnløsningene som Helleland gir, har alle sin opprinnelse fra O. Rygh sine verk. De fleste bygdehistorikere bruker fortsatt O. Rygh som grunnlag for sine navnforklaringer.
Da professor i Skandinavisk språk, Gunnstein Akselberg, utga sin bok:
« Frå Bontelabo til Ånuglo, Stadnamn i Hordaland», så seint som i 2012, var jeg meget spent om det ville komme noen korreksjoner.
I hovedsak så er navnløsningene hans de samme som O. Rygh, men hans  firfoldige forklaring av det ene av tittelnavnene Bontelabo, fremmer smilet.
«Boden der (tørrfisk)buntene ble lagret, synes meg å være enkelt.
En fersk filologstudent fra Voss, stående midt på Torgallmenningen, ville kanskje sett Fyllingsdalen som bortgjemt dersom han ignorerte den søndre siden av dalen og det nærliggende Fyllingsnes i Osterfjorden.
Det brede nes og den brede dal, etter ordet Fylde, selv uten drøftinger, synes mer rimelig. En hel rekke av hans navnforklaringer har jeg andre løsninger på.
 Et paradoks opplevde jeg da jeg bladde i et gammelt hefte om Breheimen, utgitt av DNT. Den norske turistforening. En turvandrer gir her en utmerket forklaring på en mengde fjellnavn i området. Forbausende nok, skrevet av Botolv Helleland.
Forklaringen kan være at her, i motsetning til Vestlandskysten, er han en vanlig turvandrer og iakttager som kjenner naturen meget godt. Det mener jeg er første forutsetning for å forstå stedsnavnene.
De kaller seg «stadnamnforskere». Forsker synes for meg å være en tittel som henger vel høyt i dette emnet. En akademisk vitenskap vil jeg så absolutt ikke kalle det. Vitenskap handler vel om det ukjente. Stedsnavn handler vel bare om å forstå hvorfor våre forfedre satt de navnene som de gjorde.

Man kan kanskje innvende at opprinnelig betydning av stedsnavn ikke er så viktig?
Norsk Språk Råd har så stor makt at når de «trer» en navnvariant ned over en bygd, har ikke den vanlige innbygger mye å stille opp med.
Noen av mine lesere påstår faktisk, at lokalavisene har fått munnkurv av samme Råd når det gjelder «uortodokse» stedsnavn forklaringer.
Jeg har nylig skrevet om Østerbø som kreves endret til Austerbø og Feste som skal skiltes Festo, hvor man gikk rettens vei, uten resultat.
Det har med identitet, det at man har et familienavn fra det stedet forfedrene kom fra, betyr mye for mange.
For en del tiår tilbake, tok dette Rådet uten videre og bare endret lokale navn for å unngå forveksling med andre «større» navn.
Slik som bl. a. Sula til Solund, Sandnes til Masfjordnes og Nyborg til Guløy.
Innbyggerne ble aldri spurt.

Etter at jeg har levert så mange navnløsninger begynner min beholdning av navn å tynnes ut, men jeg har en mengde uløste som er lagret på «harddisken». Løsningene pleier ofte å dukke opp etter en viss tid.
Planen er at jeg i blant sper på med historier fra dette øyriket utenfor Sogn, der jeg har virket i så mange år. I henhold til tittelen «Stedsnavn» så vil det komme nye navnløsninger innimellom. 

Blogg nr. 52.  Støl, Budeie, Kjelbu.

Begrepet støl er et uttrykk som synes å være begrenset til Vestlandet. Noen steder her sier de også «støyl».
Ordet tilsvarer seter på andre kanter av landet, men har en videre betydning her hos oss. Foruten at det betyr et midlertidig opphold på fjellet, brukes det også om beiteområder i utkanten av hovedbruket, også kalt heimestøl.
Disse stølene og setrene på fjellet var som oftest drevet av kvinner som ble kalt budeier. Gammelnorsk sier «Deigje» betyr tjenestegjente.
Siste stavelsen av ordet henviser til melkeprodukter. På engelsk, igjen, betyr ordet «dairy» melkevarer, mens begrepet er forsvunnet i norsk.
I min bergenske dialekt brukte vi, nesten som et fyord, «dajer» om kvinnelige bryst. Ordene deig og die kan også stamme fra det samme uttrykket.
Første stavelsen i budeie står nok for buskap. Så melke-buskap er nok den rette betydningen.
På mange gårder rundt om i landet vårt, var det å være budeie om sommeren, den første «jobben» ungjenter ble satt til.
Nesten ytterst i Austgulfjorden i Gulen ligger bygden Opdal. Her var den mest brukte ferdselsveien over fjellet til Frøyset i Masfjorden, nesten som et eid, som tidligere skrevet om.
Sannsynligvis har gården Opdal, (Litt høyere opp fra sjøen?) hatt støl på det gårdsområdet som i dag kalles Kjelby.
Gårdene Kjelby er å regne som en fjellgård, der det meget seint ble laget vei opp til fra Austgulfjorden.
Stien går over en liten åsrygg, Halsane sør for husene, hvor opprinnelig eiendomsgrensen til Frøyset begynte.
 Vannskillet er ofte brukt som grensesetting her på Vestlandet. Øst-vest grensen mellom våre fylker går ofte etter dette prinsippet. Vannet og landet det renner på helt til sjøen, markerte eiendommen.
Opdal og Frøyset var nok opprinnelig de to hovedbrukene mellom Austgulfjorden og Masfjorden.
Fra Halsane rett bak Kjelby begynner elven som renner gjennom Myrdalen og munner ut ved Sleire.
 Dette gode beiteområdet har vært gjenstand for strid opp gjennom årene.
Frøyset betalte i en periode leie i form av tømmer for å ha stølsbuen sin her.
Sleire er et vanskelig navn som jeg ikke har klart å løse. Pussig nok så kaltes folket på Sleire før i tiden, for skotter.
Dette skal skyldes at etter Svartedauden var denne bygden folketom.
En skotsk seilskute skal ha blitt stormblåst helt inn til utløpet av Frøyset elven og sunket ved det som nå kalles Skotteberget.
Løpet inn er i dag så oppmudret at nå ville det ikke vært mulig.
Mannskapet slo seg ned på Sleire, som til da bare var brukt til kalvebeite av Frøyset.
Tidsskriftet « Jol i Sogn» hadde i 2019 en beretning om Kjelby, skrevet av Sveinulf Skjerdal.
Det skjedde midt på 1700 tallet i utmarken på Kjelby. En kvinne ble slått i svime av en bjørn, og lagt på en steinhelle, mens bjørnen grov en hole til å lagre «maten» i.
Kvinnen våknet og klarte å lure seg vekk, men da hun begynte å løpe hjemover kom bjørnen farende etter henne.
Mannen hennes gikk og slo gras med en langorv på heimebøen da han hørte henne rope. Han løp henne til møtes og rente ljåen gjennom bjørnen slik at den falt død om. Bare for mindre enn 200 år siden fantes der både bjørn og ulv i disse fjellene.
Fjellet som bygden ligger ved kalles Bufjellet. Utfra det jeg tidligere har sagt om
fjellnavn sin stabilitet, er det naturlig å tro at i dagens Kjelby kan ha vært bu i siste delen av navnet.
Navnet har vært skrevet i mange forskjellige versjoner som Kjellbju, Kjellby, Kieldbu og folket der kaller seg i dag Kjelby.
O. Rygh vil ha det til at det kommer fra ordet «vannkjelde»
Samene har et uttrykk på norsk for når de samler reinsdyrene.
De «ringer» dem inn og kaller det å «kjele» dyrene.
Jeg har tidligere skrevet om Kilstrømmen/Kjelstrømmen ved Mastrevik.
Der har disse virvlene/kjelene i strømmen gitt navnet.
Hovedgården Opdal som hadde dyrene sine fra først av på beite i dette området, kan ha satt navnet Kjelbu, der buskapen ble «kjelet» eller ringet inn om høsten.
Det er fascinerende å se på film når reinen blir ringet inn. Det kan meget vel ha blitt gjort slik her også med den tids buskap, slik navnet klan tyde på.