Litle Brandsdal                                                                                                                               

Som i mitt forrige innlegg, Mjåneset, vil jeg begynne med de nærmeste stedsnavnene.
Fra mitt kjøkkenvindu har jeg i over 40 år sett over Gulafjorden på en plass som heter Litle Brandsdal. De første 30 årene lyste det alltid om vinteren fra en enslig pære. Nå er mannen som bodde der død og plassen er bare brukt som feriested.
Litle Brandsdal er en enslig liten gård beliggende 50 meter fra sjøen og uten noe veiforbindelse. Dalen er ca. 300 meter fra sjøen opp til himmelbrynet som danner en U i profil, denne er bare brutt av en liten fjellknatt i bunnen av Uen.
På andre siden, vet jeg fra tidligere besøk, ligger Store Brandsdal som også er fraflyttet. Begge dalene har denne profilen mot himmelbrynet felles.
Se bilde.
Går vi en mils vei lenger vest, finner vi den lille bygden Brandanger.
Anger har jeg tidligere foreløpig forklart med at det betyr en liten våg. En våg finnes også her, men midt i vågen ligger en liten holme. Holmen ser ikke ut som de mest vanlige holmene, som vanligvis er som et forvokst skjær med vegetasjon. Sjøkanten på denne holmen går rett opp ca.5-10 meter og så er den flat på toppen.
Ser man nøye etter, er det ikke vanskelig å se at formen på denne holmen er meget lik formen på denne fjellknatten i bunnen på himmelprofilen til Litle Brandsdal.
Antar man at denne natur formen representerer begrepet brand, er det nærliggende å se om det passer andre steder også.
Gammelnorsk forklarer brand med at det betyr stokk. Det er bare det at stedsnavnforskere legger denne stokken flat i naturen og får ingen mening.
Sammenligner man formen med en avkuttet trestamme, passer det forbausende godt.
Utrykket « en brande av en mann», altså «en som ruver», så passer dette også.
Ved byen Florø ligger det en øy som heter Brandsøy.  Øyen er som et stort fjell der øverste delen er kappet av og er flat. Den samme naturformen, men i større målestokk.
På kartet finner jeg flere holmer som bærer navnet Brandsholm.
Når regnværet her på kysten aldri synes å ta slutt, tar jeg noen ganger bilen over fjellet i håp om litt sol. Det er artig å se om mine navnekunnskaper kan brukes på Østlandet også.
I den store Gudbrandsdalen ved Vinstra, finner jeg et gårdsområde som heter
Brandval. Vinstra synes for meg å være det størst stedet i nedre Gudbrandsdalen.
Val er et uttrykk som her på Vestlandet forbindes med hjortejakt. Man får tildelt et visst antall dyr i hver val. Det brukes også i Nord-Norge om rett til laksefiske i deler av en elv. Valdres har trolig sin opprinnelse fra dette ordet.
Brandval er en meget bratt åskam som er oppdyrket, der det som synes å være den eldste bygningen ligger på toppen. Naturen passer meget godt med det jeg har funnet ut på de andre stedene.
Ordet gud eller god er det samme som prest i hedensk tid. Da kristendommen ble påtvunget oss, fikk presten den samme rollen som Goden hadde hatt før. Den største og mektigste i bygden. Det at Goden bodde på den rikeste gården, synes meg klart her på Brandval.

Navnet er brukt en rekke steder her på Vestlandet. Gudvangen, Guddal, Godvik, Godøysund og Godefoss på Island.
Vinstra blir forklart på en meget naiv måte: Elven dreier til venstre?
Nedenfra dreier den til høyre!!.
Her hos oss har vi et uttrykk som synes ukjent på østsiden, nemlig ordet Vinsk.
Det et brukt den dag i dag av snekkere og trebåtbyggere og betyr; bøyd og vridd. Det er meget nærliggende å tro at dette ordet danner grunnlag for navnet Vinstra.
Et annet navn som også kan utledes av dette uttrykket er Vinje.
De Vinjenavn jeg kjenner ligger ved en sving på elven.
NSL vil ha det til at det kommer fra vin som betyr gresslette.
Dette passer ikke med de 2 fjell som ligger på hver side av tidligere nevnte  Møsvatn. Østre og vestre Vinjefjell ligger på hver side av den meget karakteristiske svingen på Møsvatn, og så høyt over havet at det ikke kan være snakk om gresslette.

Mjå                                                                                                                                             

Rett nord for ekspressbåt kaien ved Eivindvik, ligger der tre nes som stikker ut i den gamle ferdsel leden Nordvegen. På alle tre nesene ligger der tilsynelatende gravrøyser etter samme mønster som jeg nevner i min tidligere blogg om Kong Vatnar. Alle bærer tegn på å ha blitt plyndret. Ingen vet hvor gamle de er eller hvorfor de ligger der. Den sørligste, Nordre Espeneset synes for meg som at den har blitt laget i en tid da sjøen har stått 1-1,5 meter høyere enn i dag.
Etter det jeg har funnet ut bringer det oss til ca.1000 år før Kristus.
Et bronsealder funn i nærheten blir også datert til denne tiden.
Den gang Kong Salomo og Dronningen av Saba drev å tullet litt, da blir lille Norge med i det skikkelige historielaget, lenge før Romerriket var påtenkt!

 Det var det mellomste neset som var dagens emne. Mjåneset ligger nøyaktig på 
61grader nord. Mjå er et velkjent ord, og brukes mye som en forstavelse i mange navn. Det betyr slank eller smal.
 På nordsiden av Sognesjøen ligger et sted, kjent for sin særegne flora, det kalles
Mjåta, som altså betyr  «Den Smale».
Det merkelige med ordet Mjå er at det meget ofte resulterer i nedkortinger av navnet det er en del av. Slik at det ofte er vanskelig å gjenkjenne forstavelsen.
           I Austfjorden i Masfjorden rett inn for Mongstad ligger stedet Mjanger, på gamle sjøkart kalt Mjånger. Dette er en smal våg på østsiden av fjorden der navnet sier ganske tydelig at dette er en nedkorting av Mjå og Anger. Anger er mye brukt om mindre våger her på kysten.
Med dette i tankene, la oss se på Manger på Radøy. Senter på Manger ligger tilsynelatende et stykke opp fra sjøen, men studerer man sjøkartet vil man se en smal våg gå inn fra vest, helt inn til senteret. Dagens Mangervåg/Mangerpoll.
Et nytt eksempel på at man har en dobbel navngivning fordi man ikke lenger kjenner den opprinnelige betydning av Mjåanger.


Et annet eksempel er det velkjente navnet Måbødalen i Hardanger. Denne smale bøen som borer seg inn i selve Hardangervidden. Med bakgrunn i disse forgående navnene, er det selvinnlysende at Mjåbødalen forklaringen på navnet.
        På en biltur til Lillehammer studerte jeg kartet for å finne veinummer fra Fagerheim. Det slo meg da jeg så Mjøsa i denne målestokken, at navnet meget vel kunne være opprinnelig Mjåsjøen.  Norges største innsjø, sjø brukes ofte om store vann. Den fremstår som en lang tarm av et vann.
Norsk Stadnavn Leksikon (NSL) kaller betydningen for «Den Glitrende).
Glitrer ikke alle vann når solen skinner på dem.?
Det som begynte som en impuls har etter vært blitt meget overbevisende.
Elven som renner ned til Rjukan kommer fra et kjempe stort vann som i dag kalles Møsvann. Vannet har den samme lange smale formen som Mjøsa. Det kan utmerket godt ha vært kalt Mjåsjøen opprinnelig.
Litt tynt kanskje?  Vangsmjøsa passer ikke med denne beskrivelsen.
            La oss vende tilbake til Vestlandet. Der finnes det nemlig to gårdsområder som kalles Mjøs.
På Radøy igjen, ligger et gårdsområde som heter Nordanger. Radøy består av mange smale våger som kommer inn fra nord og forsetter som små dalfører. Høydene mellom disse dalene er for lave til å kalles åser, de er mer å ligne med en forvokst åker med rader. Noe som så tydelig har gitt navnet Radøy.
NSL sier navnet kommer fra et ra. Det jeg vet finnes det ikke noe fremtredende ra på denne øyen. (Steinrøys etter istiden)
Gårdene Nordanger er tydelig oppkalt etter denne Nordangervågen.
Nord for Nordanger på samme rad, høyde, ligger flere gårder samlet som heter
Mjøs.
Her grenser innmarken til Storavatnet som ligger på vestsiden av samme høydedrag. Dette vannet har samme form, langt og smalt, og kan opprinnelig ha hett Mjåsjø.
Navnene viser tydelig at sjøen og vannet har hatt navnene først. Etter hvert som jordbruket har vokst frem med samme navnene, har behovet for nye navn på de opprinnelige, skapt Storavatn og Nordangervågen (som også er en dobbel betegnelse).
På Osterøy, som jeg har navneforklart tidligere, ligger også et gårdsområde som kalles Mjøs. Denne ligger ved Mjøsvågen som lenger inne blir betegnet som Hosanger. Samme form, lang og smal. Her kan også navnet Mjåsjø vært det opprinnelig, men fremveksten av gårdsbruk med samme navn har fremdrevet andre navn på det opprinnelige.

Voss – Vossevangen - Bulken                                                                       

Jeg har tidligere hevdet at det er en stor forskjell på mine stedsnavnløsninger og dem som «Norsk Stadnamn Leksikon» hevder.
Jeg har antatt dette skyldes min nære kunnskap om naturen på disse stedene.
Jeg har etter hvert begynt å få en mistanke om at det står like dårlig til med andre navn også.
Da Sommertoget med NRK ankom Voss , ble professor Akselberg fra Voss intervjue og spurt om hvorfor det heter Voss. Hans svar var høyst svevende,» det måtte ha noe med vann å gjøre» svarte han.
Jeg har ikke noe spesiell nær kunnskap om stedet, selv om jeg har vært der en rekke ganger på korte besøk. Det kunne være artig å prøve å løse dette navnet også, litt utenfor komfortsonen min.
Kommunen Voss.
Etter det jeg kjenner til er det ikke noe sted i området som heter bare Voss.
Det navnet som antagelig danner grunnlaget for kommunenavnet er Vossevangen. 
Vannet nedenfor er da tydelig oppkalt etter denne vangen som utgjør flaten mellom dette og den bratte skråningen ovenfor.
Gyldendals Store Norske Leksikon sier at en tvilsom forklaring er at det betyr høyde, men at det mer sannsynlig har noe med vannet å gjøre.
Ser man på hvilke andre stedsnavn som inneholder ordet voss i sine navn, finner man bl. a. gården Vossateig ved Dale i Sunnfjord.
Denne gården ligger nesten på toppen av en bratt og høy ås bakom tettstedet Dale. Det er et sterkt skrånende jordstykke som ender i en meget bratt li.
Navnet Vossateig, kunne meget vel også ha vært Bratteteig.
På Hardangervidden, nær Myrdal stasjon, ligger et fjell som kalles Vossaskavl.
Fjellet er over 1600 meter høyt og har en isbre på toppen. Denne breen er tydeligvis den som gir delnavnet skavl. På andre siden av breen stuper fjellet bratt ned. Det er meget nærliggende å tro at dette stupet er det som gir delnavnet voss.
To navn som synes å indikere at voss har med brattlendt å gjøre.
Vossevangens beliggenhet med vannet på den ene siden og den bratte skråningen som skiheisen Bavallen går opp, synes meget vel å passe med disse to andre navn.
Voss synes å bety meget bratt lende. Høyde var kanskje ikke så dumt likevel?
Sør for halvøyen Stadt, ligger en grunne som kalles Vossagrunnen.
Når en fiskegrunne blir betegnet som knapp, menes det at den på en av sidene går bratt ned, slik at det er meget lett å drifte av selve grunnen. Dette kan være tilfelle med denne grunnen også. Det vil derfor i henhold til min definisjon av voss, være grunn til å kalle denne grunnen med det samme navn.

I andre enden av Vangsvatnet ligger tettstedet Bulken. Professor Akselberg prover å forklare navnet i sin navnebok, men gir opp.
Navn blir ofte satt etter der naturen avviker fra det tradisjonelle.
Slike dalbunnvann som Vangsvatnet har oftest en ellipse form, der hovedelven kommer inn i ene enden og renner ut i andre enden av ellipsen.
Slik er det ikke her. Formen på vannet er elliptisk, men litt før enden danner vannet noe som kanskje kan kalles en bul ellet bulk på hovedformen. Her renner vannet ut også. Etter det jeg vet, så kalles begge sider av denne delen av vannet for Bulken. Dette styrker da denne antagelsen at navnet Bulken har navn etter denne «misformen» på Vangsvatnet ved utløpet. 

Bontelabo,  Fyllingsdalen/ Fyllingsnes og Osterøy                                                       
                                                                                                                                       

I 20 år reiste jeg rundt med Penelope og samlet navneløsninger på steder jeg reiste forbi. Hva andre hadde gjort før meg, var ukjent. Først da jeg fikk boken
«Kulturhistorisk vegbok for Hordaland» utgitt av Hordaland Fylkeskommune, oppdaget jeg at der var meget stor forskjell i forklaring på en rekke navn. I min naivitet skrev jeg til forlaget og gjorde oppmerksom ca. 30 navn som var uriktig forklart. Oppdagelsen av det «sorte hull» var resultatet. Som kjent kommer intet ut fra dette.
 Da en kjent språkforsker utgav en stadnamnbok om Hordaland så seint som i 2012, håpet jeg at den skulle ha nye forklaringer på disse navnene. Dessverre var navneløsningene i det vesentlige O. Ryghs`s gamle forklaringer.
På grunn av disse forskjellene, har jeg prøvd å sette meg inn i hva som er gjeldene forklaringer på alle de navnene jeg mener å ha løst.(NSL)

Den ene halvdelen av tittelen på denne stedsnavnboken; Bontelabo, får 4 forskjellige forklaringer?  
Den ene forklaringen er at det er forvanskning av et fransk navn på et horehus som skal ha ligget der.
Min forklaring er på langt nær så fantasifull, men derimot kanskje mer reell?
Navnet er et nyere tre stavelses ord,  kanskje fra 1300 tallet.
Bont er nynorsk for bunt, underforstått tørrfiskbunt.
La er lager og bo er bod.
Med andre ord: Boden der tørrfisken er lagret.
Jeg er så gammel at jeg husker trikken i Bergen. Når folkene som jobbet på «tørrfisken» kom inn, trakk vi andre oss vekk. Det er nemlig en meget sterk lukt fra tørrfisk.
Hanseatene har nok hatt et eget felles lager på utsiden av Bergenhus festning, langt vekk fra vanlig bosetning. Mengden tørrfisk må ha vært mye større enn det var plass til i de trange sjøbodene inne i Vågen.
Fyllingsdalen. Navnet blir i boken drøftet til å bety, «den bortgjemte dalen».
Stedsnavn som kommer fra naturformer regnes som de eldste vi har. Før Bergen by ble grunnlagt (1100 tallet) må Fyllingsdalen faktisk ha vært en mer sentral dal enn Vågen. Nordås vannet med Straume og Sæle vannet må ha vært mer attraktiv for folk som fòr på sjøen, spesielt de som kom fra sør.
Nord for Bergen, på Lindås halvøyen ligger et nes som heter Fyllingsnes.
Ordet « fylde» i egenskap av bredde, synes for meg å være en mulig fellesnevner på begge navnene.
Fyllingsnes er et meget bredt og kort nes.
Fyllingsdalen er en kort dal som ender som en botn. Den er muligens nesten like bred som den lang.
Fyllingsdalen blir da Den brede dalen.
Fyllingsnes blir Det brede neset.
Begge navnene følger de vanlige reglene for hva som gav navn.
Osterøy blir av O. Rygh og også i dette verket forklart med:
« Den ruvende. Noe som står opp.»
Ser man på øyen fra Hylkje i Åsane, vil man se at fjellene på Lindås og fjellene ved Vaksdal, Trengereid, er jamhøyde med fjellene på øyen. De danner faktisk en lik horisont linje hele veien. Den siden som vender mot vest har relativ slakk skråning mot toppen. I Veafjorden på sørsiden, kan kanskje en slik beskrivelse passe, men fjellet på Vaksdalsiden er like bratt. Fjorden er slik en mengde fjorder er.
Det kan vanskelig forståes at ruvende, oppstående skal ha gitt navn til øyen.
Derimot er Osterøy den eneste større øy i området som ligger øst for fastlandskysten. Dette er mer enn nok særegent til at øyen får navn etter beliggenheten.
Navnet betyr enkelt og greit: Den Østre Øyen.
 

Alvøy                                                                                              

                                                                                                                                                                   

 
For ca. 120 år siden, skrev professor Oluf Rygh, heretter kalt Rygh, et bokverk på 13 bind om navn på norske gårder. Det heter» Norske Gaardnavne « hvor hvert gårdsnavn får sin forklaring. Dette storverket er å regne som en bibel i norsk stadnamn forskning. All nyere forskning synes å følge denne bibelen.
Leksikonet NSL synes i det vesentlige å være basert på hans navneforklaringer.
Det er dette storverket jeg kritiserer og har vesentlige andre forklaringer på en mengde stedsnavn. Det er ikke mulig å bli hørt av bl. a. Norsk Språkråd, eller redaktører når jeg forfekter slike radikale meninger.
Det er derfor jeg har opprettet denne bloggen for å få leserne til selv å gjøre seg opp en mening. Rygh sine forklaringer skal jeg ta med, men hans begrunnelser kjenner jeg ikke.
Rygh forklarer Alvøy med at det betyr grus eller aur.
Jeg har dykket mye rundt øyen Håkonshella. Fra det nordre innløpet til pollen langs vestsiden helt sør til den omtalte «mindrestrømmen», går fjellet nesten loddrett ned til ca. 50 meter. Der finnes ikke på vestsiden og heller ikke inne i havnen noe som kan gi det minste grunnlag for å kalle øyen noe som relaterer til grus eller aur.
Dersom jeg skulle gitt øyen navn, den gang man i det vesentlige rodde forbi, ville jeg kalt øyen for Straumøy. Denne meget sterke tidevannsstrømmen langs vestsiden, er det absolutte mest fremtredende ved hele stedet.
La oss se litt på andre steder som har et lignende navn.
Jeg er av den oppfatning at dersom navn eller stavelser i navn går igjen en rekke andre navn, er det stor sannsynlighet for at de alle har en felles naturform. Jeg er ikke blind for at 2 navn kan være like, selv om de har helt forskjellig bakgrunn, men dette er mer sjeldent.
I Øygarden nord for Sotra, ligger en øy som hetet Alvøy. Heller ikke denne har grus eller aur som en fremtredende faktor. Den har derimot sterk tidevannsstrøm på begge sider, ganske likt Håkonshella.
Dessuten ligger det på vestsiden av øyen et sted som heter Alvheim. Dette stedet ligger ved et trangt sund som går nord-syd og som også lager sterk
strøm.
 Mellom Radøy og Lindåslandet finnes Alverstraumen.
Dette er et meget kjent område som går under navnet Straumane, som begynner ved Lille Bergen og går helt til Fensfjorden. Dersom man begynner på Straumane i sør, 2 timer før høyvann, vil man ha strømmen med helt til man kommer til Lygrakalven. Med en saktegående båt eller man ror, vil man da få strømmen med også videre i det den snur. Med en strøm på 1til 2 knop har dette stor betydning i tid. Man regner man ror i ca. 3 knops fart.
Dette er et område som kan konkurrere med Håkonshella i å være godt kjent.
De tre første enekongene i Norge bodde nært til her.
Rygh forklarer navnet Alver med at det betyr» all slags vær». Latterlig synes jeg.
Et rolig beskyttet område, uten vesentlige fjell, synes å være langt fra å få navn relatert til været.
Alverstraumen og Alver synes å passe meget godt til den forklaring som jeg har gitt på de andre stedene.
På Nesodden i Oslofjorden ligger et sted som heter Alværn. Det ligger på fastlandet ved sjøen, rett utfor er der noen små øyer som heter Steilene. Disse danner et sund som også her skaper sterk tidevannsstrøm.   
I Sognefjorden et stykke innenfor Lavik er der et sted som kalles Alværa.
Det vesentlige ved Alværa, som har vært det betydeligste stedet på denne stranden fra gammelt av, er havnen. Sognefjorden er sparsomt utstyrt med havner. Dersom østavinden kommer, den kan bli meget sterk, er det uråd å forsere inn fjorden. Fra gammelt av har nok denne små lune havnen blitt høyt skattet, og det har også vært et såkalt kræmmerleie. ( handel, brennevin og skysstasjon.)
Sognefjorden har den egenskap at strømmen går mye sterkere ut fjorden på nordsiden, noe båttrafikken har dratt nytte av i uminnelige tider. Noen steder ved nes som kommer ut, kan denne strømmen forsterkes meget, grunnet bunnforholdene. Så dette stedet passer også til navnet «straum», selv om det er vanskelig å se det umiddelbart.
I Sunnfjord ved elven Gaular, litt nedfor stedet Sande, ligger det en gård som heter Alværen.
Denne ligger ikke ved noe tidevann, men ved elven. Gaular har her et meget sterkt stryk som meget vel kan ha gitt gården navn. Dersom navnet Alv bare betyr straum, uavhengig om det er tidevann eller et stryk, kan dette og stemme med de andre navnene.
Hvorvidt det brukes e eller æ, er dialektiske forskjeller. Alværa er nok det opprinnelig, men danskene innførte «en» endelsen. Den ble forsøkt tilbakeført, men familienavnene ble ikke rørt. Derfor kan gården Alværen ha beholdt den gamle danske endelsen. Det er en mengde slike familienavn med dansk stavemåte i Norge.
På kartet har jeg sett at i en fjord på Møre er der et nes som stikker skarpt ut i en fjord, kalles Alvnes . Der blir også det at Alv betyr straum bekreftet.
Spekulasjon:
Navnet Alv er jo snublende nært ordet elv som jo representerer en nesten lik naturform. Etter det jeg vet har ikke ordet elv i vår form vært så lenge i språket. Før sa man Å, som i navnet Åmot (elvemøte). Hvorfor har vi sluttet å bruke det, mens danskene bruker det fortsatt?
Islendingen Snorre bruker også ordet Kvisl om elv.
Ord i språket vårt forsvinner og helt andre ord erstatter dem?
Old blir til gammel, men forsetter i England. Drott blir til konge.
Grjot blir til stein, men forsetter på Island.
Det må da være slik at noen navn har blitt til når det ordet har vært i bruk, og så har man glemt betydningen av det og lagt til den nye meningen?
Norheimsund betyr « trangt sund heim –sund.
Kanskje ordet alv for straum har blitt til ordet elv i en beslektet naturform.
Jeg vil oppfordre dere til å se dere rundt på den naturen som omgir dere. Begynn å spekuler på hvorfor akkurat det navnet?
Vær oppmerksom på at i byene er navnene ofte endre etter «store menn» som har eid eller levd der.

 

 

 

 

 

 

 

Alvøen                                                                                                

                                                                                                                                                                   

Navnet Alvøen er det mange som har prøvd å forklare.
Historiker Fossen utbryter i boken sin «Laksevågs Historie»; men der finnes jo ingen øy?
Øyen finnes den, og det er slett ingen liten øy.
Man må se litt på dette stedet Alvøen og Alvøpollens historie.
For ca. 400 år siden ble elven og vannet i den utnyttet til forskjellig næringsformål. Der ble en av de første fabrikkene rundt Bergen etablert.
 I 1797 ble Alvøens Papirfabrikk bygget. Den leverte en periode papiret til pengesedlene våre. Det skapte mange arbeidsplasser, og familien Fasmer i Alvøen ble et begrep på rikdom og fremgang. De siste 400 årene var Alvøen det absolutt sentrale i dette området.
Navnehistorisk er 400 år kort tid.
1000 år tidligere ble navnet Håkonarhella skapt i Alvøpollen av det merkelige sammentreff, det var her kong Håkon den Gode ble født av moren Helga Mostrastong fra Moster og det var her han døde etter å ha blitt såret på Fitjar i året 961, for godt og vel 1000 år siden.
 1000 år er også kort tid for et navn. Spesielt for et naturnavn. Så hva het dagens Håkonshella før?
 Fra gamle islandske sagaer berettes det: Kong Alrek på Alrekstad, som kanskje fjellet Ulriken i Bergen er kalt opp etter, hadde en sønnesønn som het Vatnar som ble en stor og mektig mann. Flere slekter på Island regner han som sin stamfar. Da han døde, 500/600 tallet, valgte han å la seg begrave i Alvøpollen. Graven hans var kjent helt til begynnelsen av det 20 århundre. Stedet heter den dag i dag Vatnarneset.
Så hvorfor der, tilsynelatende i utkanten av riket sitt?
Helt tilbake til bronsealder i Norge, var det skikk at mektige menn lot seg grave, eller rettere sagt røyse ned, på fremstikkende nes i leden. Da kunne reisende som for forbi, ære denne gamle som lå der. Det finnes en rekke slike røyser langs med den gamle ferdselsleden, Norvegen, veien gjennom de trange sundene. Kanskje opprinnelsen til navnet Norge/Noreg?
Ikke noe sted langs leden, før Bergen by var grunnlagt, synes å ha vært så sentral som havnen i Alvøpollen. Det forteller alle disse kongsnavnene i området. Foruten navnet Håkonshella og Vatnarneset, er det også i nærheten: Kongshavn, Drotningsvik, lille Kongshaug, Kongshaug, muligens Oksebåsen også. ( som havneplass for kongen) 
Det sentrale og vesentlige i Alvøpollen, var den gang, denne fantastisk gode og gunstig beliggende havnen der alle som reiste langs kysten måtte forbi. Den sterke tidevannsstrømmen utenfor gjorde også sitt til at de måtte stanse og vente på rett strøm.
Dersom man undersøker veifyllingen i bunnen av bakken ned til Håkonshella, vil man se at det engang har vært et vannløp gjennom her.
 Navnet på gården som ligger rett oppfor er Minnestraumen. Sannsynligvis en endring av Mindrestraumen, som bekrefter at det har vært et vannløp gjennom her.
Dette forteller at Håkonshella må ha vært en øy tidligere. Helle/Hille er brukt som navn flere steder på kysten om flate og tilnærmet runde øyer slik som denne er.
Det opprinnelige navnet må ha vært Alvøy og grunnet havnens store betydning, har landet bakenfor i hele pollen blitt hetende Alvøy. Når da navnet har blitt endret i ca. år 1000, har det gamle navnet blitt værende på fastlandet.
Dette får sin bekreftelse på motsatt side av Vatlestraumen. Der ligger Brattholmen som har gitt navnet til en hel bygd, enda ingen noen gang har bodd på holmen.
Havnen her er også meget sentral, den var en av disse 6 mils skysstasjonene som ble opprettet på 1300 tallet. Et emne til forklaring senere.
Navnet Vatlestraumen synes mistenkelig likt navnet på denne begravde stormannen Vatnar. Det blir i så fall å regne som et kulturnavn, som er yngre.
             Navn blir som regel satt etter særegenhet ved stedet, det som ofte er det mest fremtredende ved naturen. De fungerer ofte som en slags kart også. Når noen skal beskrive stedet for en som aldri har vært der før, brukes det ved naturen som skiller seg ut.

Ofte er det slik at folk ikke tenker gjennom hva navnet står for, de bare bruker  
det som et begrep.
Hva navnet Alvøy står for, er et meget interessant emne som jeg vil ta opp neste gang.

Innledning                                                                                                                           
                                                                                                                                          

Om meg og mine tanker om betydning av naturstedsnavn

Velkommen til min blogg om naturstedsnavn, skrevet på bokmål. Nynorsk synes å være et riktigere målføre, men siden 90 % prosent av nordmenn bruker bokmål og jeg på en måte er født inn i det med min bergenske bakgrunn, blir det bokmål.  Stadnamn (rød strek) høres likevel flottere ut.
Jeg er av den mening at alle disse stedsnavnene som det vrimler av i landet vårt, er vår fremste kulturarv nest etter språket vårt.
 Vi som nordmenn har bodd i dette landet i uminnelige tider, og det er våre forfedre som har satt navnene, selv om noen kan være flere tusen år gamle. Det sømmer seg derfor å få forklart betydningen av dem så riktig som mulig.
Jeg har samlet på slike navneløsninger på vanskelige navn i over 40 år og har en anselig mengde av dem.
Det rare er at ingen av mine navneløsninger er det som er gjeldene i Norge i dag ifølge NSL: «Norsk Stadnamn Leksikon»?
 Jeg er overbevist om at mine løsninger er mye nærmere sannheten enn det som dette leksikonet forfekter. 
Mine forklaringer er i hovedsak basert på visuelle studier av den navngitte naturen. Mange av ordene som er brukt i navnene, finnes/ fantes i språket vårt for bare noen få generasjoner siden.
Utrykk som min bestemor fra Masfjorden, født i 1877, brukte i dagliglivet hennes, har forklart flere naturnavn for meg.
I det vesentlige kommer mine navneløsninger fra kysten av Vestlandet, mellom Florø og Sunnhordaland. Et område jeg har trafikkert meget ofte i disse 40 årene med seilskøyten min Penelope. Turer til Shetland, Færøyene og Island har også gitt næring til mine spekulasjoner, selv om navnene på disse stedene er relativt unge, bare 1000 til 1200 år. Men de kan være brakt over av disse som måtte rømme Norge og blitt satt på steder som kanskje ikke hadde den samme natur.
Mange av navnene fra relativt små steder her på kysten, kan videreføres til «store» navn andre steder i landet. Navn som ikke er forklart eller det knytter seg stor usikkerhet til forklaringen. Det er forbausende mange navn i NSL som har konklusjonen: « Tying uviss.»
Det synes for meg som om det å finne den opprinnelige betydning av ordet i navnet, har større betydning enn den naturen som navnet beskriver.          Naturstedsnavn regnes som de eldste i Norge, men det er en vesentlig forskjell i alderen på selve ordet og dets opprinnelse og på den tiden det blir brukt som navn. Dessuten er mange navn gitt som et sammenligningsbilde med ting fra hverdagen til disse navnegiverne. Når f. eks. navnet Oksen er brukt om en øy, så nytter det lite å drøfte ordet okse, når dette er et bilde fra naturen.        Oksen foran alle kyrene, dvs. de påfølgende øyene.
 Eller Levra som betyr lever og betegner glattheten og slitasjen på fjellgrunnen,  som derfor gir en stor assosiasjon til en dyrelever.