Blogg nr. 121   Strusshamn.

Sommerens underholdning fra NRK på TV, har vært å følge seilskipet Statsråd Lehmkuhls reise fra Nordkapp og sørover kysten.
Endepunktet, etter å ha vært på Shetland, var Strusshamn på Askøy.
Selv om jeg er oppvokst i nærheten, har jeg aldri vært på selve stedet.
Strusshamn har vært en sentral plass med den gode havnen og handelsted med gjestgiveri og mølle.
Det tyder på at en av disse skyss-plassene, som jeg har regnet opp tidligere, kunne ha vært her, men avstanden fra skyss stedet Brattholmen er for kort til at dette har vært en av de opprinnelige skyss-stedene.  
«Kultur historisk Vegbok for Hordaland» antyder at navnet Strusshamn, kan ha noe med det gammel norske ordet, «stutr», som betyr stut eller okse.
Da det ikke gis noen nærmere begrunnelse for denne antagelsen, er det meget vanskelig å forstå hva som ligger til grunn.
At navnet begynner med «st», synes å være meget tynt, men denne tynnheten i navnetyding er ikke ukjent i norsk stadnamnforskning.
Derimot er der et ord som heter «strut» som kanskje kan være grunnen til navnet.
Med ordet strut, forbinder jeg det med slike kremsprøyter som man bruker når man skal skrive på en bløtkake.
 Det er selvfølgelig en mengde andre anvendelser av noe slikt også. En strut var «noe tynt noe som stakk ut» mener jeg å huske.
 Nærheten til ordet «sprut», eller vannsprut, synes å være ganske klar, når man klemmer sammen f.eks. en hageslange.
Tar man kartet over Strusshamn for seg, ser man et trangt innløp med en meget lun og beskyttet havn innenfor. Helt innerst i havnen er det enda et trangt innløp til en ytterligere havn, rettnok i miniformat.
Dette kan være den «struten» som kan ha dannet grunnlag for navnet Strusshamn.
Det at naturformasjonen gjentar seg nok en gang, rettnok nedskalert, er så særpreget at det utmerket godt kan være det som gir navnet.

Man må huske at den som gir navnet, høyst sannsynlig har befunnet seg i en gruntgående robåt, slik at det er forhold for en slik båt som er avgjørende.
Ror man sakte forbi landet, oppleves naturen på en mye mer intens måte.
Uten andre navn-eksempler, må jeg innrømme at denne forklaring er litt tynn.

Det er mange som har spurt meg hvordan jeg kan finne disse løsningene på stedsnavn som jeg skriver om.
Dersom man sender små barn ut i naturen på egenhånd, for evt. å plukke bær eller annet, vil de når de kommer tilbake, ha en hel eventyrfortelling å berette om alt de har opplevd.
Opplevelsene blir knyttet til hendelser de har hatt forskjellige steder i den naturen de har ferdes i. Som f.eks. skitnemyren eller blåbærplassen eller den store steinen, også videre. Det særegne ved den plassen blir påpekt når det skal gjenfortelles.
Det er slik voksne mennesker også satte navn på steder i naturen, selv om deres navn ble mer opplysende og varige, slik at andre kan følge i deres fotspor.
Det som gjør det vanskelig er at ettersom tiden går, forsvinner eller forvanskes de ordene som blir brukt. I det gamle språket vårt, særlig blant bønder, finner man ofte rester etter disse ordene.
Når man prøver å forstå betydningen av navnet uten å studere den naturen som dannet grunnlag for navnet, blir det særlig vanskelig.
Så, ganske enkelt og naivt, forestill deg at du skal beskrive for andre, med bare et eller få ord, den naturen som ligger foran deg.
Man velger alltid det ved denne naturen som skiller seg ut, som er særegent for akkurat denne plassen.
Lange ord eller ord som krever litt ekstra tungegymnastikk, bli nedkortet over tid, men som oftest bevares de 2-3 første bokstavene, eller første stavelsen. Meget sjelden kommer det nye bokstaver, men de kan noen ganger endres for å gli lettere på tungen.
Kanskje slik med Strut som kanskje har blitt Struss også?
Selvsagt er det ikke så enkelt hver gang. Noen ganger føles det som man har grepet løsningen i «halen», men så viser det seg at slik var det ikke, likevel.

På Byrknes i Gulen er der en stor slekt som har navnet Einebærholm som slektsnavn. Alle vet at navnet stammer fra en liten holme på nordvest siden av  hovedøyen . Holmen var bebodde av bare en familie tidligere.
Jeg kom ganske fort til det at Eineboer hadde blitt endret til Einebær gjennom årene. Men,--- der er ofte et men.
Litt lenger inne og nord, ligger der to små holmer som heter store og lille Einebærholm.
Eier av den gården som eier holmene, hevder bestemt, der aldri har bodd folk på dem?
Jeg tar vanligvis ikke et avslag som det endelige.
En dag dro jeg ut med småbåten for å «saumfare øyene». Kartet viste at der kunne være mulighet.
Dessverre viste det seg at eieren hadde rett, det er en umulighet at noen kunne ha bodd på noen av dem. For å bo på en holme, må man ha en båt og det er ikke mulig å «lande» en båt noen steder rundt begge holmene. Nordvesten står rett inn fra havet og umulig gjør dette.
Så muligheten ligger for en annen til å prøve å løse navnegåten?
Når man finner to/tre eller flere slike navneantagelser som passer med naturen, så er det stor mulighet for at man er på rett spor.
Når jeg skriver i Word, får jeg ofte en rød strek under ord som jeg skriver feil.
Den feilen som ofte går igjen, er at jeg setter inn en «d» for mye.
Jeg tror dette er noe som henger igjen fra den gang jeg lærte rettskriving.
Da var språket vårt, i større grad, påvirket av «det danske tungemålet».
Et åk som vi ikke så lett blir kvitt.
Dette går også igjen i stedsnavnene våre, selv om de har blitt forsøkt tilbakeført, er det ingen som helt sikkert vet hva de het før danskene med sitt språk endret stedsnavnene. Man kunne ikke endre familienavnene, slik at en god del av dem, ennå har den danske formen.
Et av dem er Finden på sørsiden av Sognefjorden.
Vi kjenner godt til Synnøve Findens varemerke, navnet har høyst sannsynlig sin opprinnelse herfra.
Finden er en smal halvøy på sørsiden av fjorden, vegløs og fortsatt bebodd.
Den danner et grunt sund som leder inn til en liten fjordarm med Finnabotn helt inne.
Ekspertene vil ha det til at spissen på neset danner en slags øy som skal ha gitt navnet.
Finden har en ganske slak oppstigning på nordside og går bratt ned på den siden som vender mot fjorden inn til Finnabotn.
For meg synes neset å lignes med en finne på en fisk, i meget større målestokk.
Navnet inneholder denne danske «d» som har falt bort i det bekreftende navnet Finnabotn.
Så min mening er at stedsnavnet Finnen har vært det opprinnelige. Etter det at neset lignes med en fiskefinne, slik de fleste naturnavn også er oppkalt etter naturens særpreg.
Dessverre har jeg nå gått tom for nye stedsnavn løsninger. Dette blir den siste på en stund.
Jeg skal dog avslutte, neste uke, med noe som står mitt hjerte nær, en appell til Norges befolkning om å ta Gulatingets plassering i Eivindvik og også denne muren som innringer stedet, frem i lyset slik det fortjener.

 

  

Blogg nr. 120   Toten og Totland.

Jeg var en vinter på biltur fra Vestlandet til Lillehammer.
 Da jeg tok av fra riksvei E-16 ved Fagernes, kom jeg inn på en veistrekning, forbi Dokka mot Gjøvik, som jeg husker meget godt.
Er der ikke en sang som sier: «bakke opp og bakke opp og bakke ned?»
Det er det jeg husker, uendelige oppoverbakker med tilsvarende nedoverbakker.
Jeg husker dem spesielt fordi det var skikkelig vinterføre med veier dekket av snø. Som bilist fra Vestlandet, vet jeg at i slike bakker er det lett å miste veigrepet og da er det nesten umulig å klare å løse bilen midt i bakken.
Grunnet den fuktige luften hjemme vet jeg dette av bitter erfaring.
På Østlandet er det annerledes, skikkelig vinterføre er ikke noe å frykte der.
Men erfaringen fra hjemme sitter dypt, slik at det ble hele tiden å holde pusten til jeg var opp på toppen.
I ettertid har jeg bilt mye i dette området som er mellom Randsfjorden og Mjøsa og som i hovedsak dekker de to kommunene, Østre Toten og Vestre Toten.
I sannhet mye av «bakke opp og bakke ned». Området kunne meget lett vært kalt slik en bydel av Bergen kalles, Åsane.
Helt fra jeg var barn har jeg alltid trodd at begrepet «Ås» har blitt til etter å være oppkalt fra gudene i Åsatroen. En Ås, flere Æser.
Thor Heyerdahl mener sammen med Snorre Sturlasson at Æsene kom inn i Skandinavia samtidig, eller litt før Kristi fødsel.
Ser man på ættestigen, genealogien etter Odin, får man samme tidspunkt om man regner 25 år pr. generasjon.
Gudene, litt høyere enn menneskene, men ikke på langt nær så høye som fjellene?
For den tids mennesker var naturens viktighet, uendelig langt over en vanlig dødelig mann.
Et høydedrag eller en ås ville være mer enn nok å kalle opp etter for et dødelig vesen, selv en gud.
Dersom denne logikken holder i forhold til begrepet Ås, kan navnet være kanskje et par århundre yngre enn Kr. f.?

Spørsmålet blir da, siden jeg regner slike naturnavn for å være minst 2000 år gamle, Hva het en Ås før den fikk navn etter gudene?
Dersom man antar det er denne spesielle kuperte naturen som har gitt navn til dette området, Toten, kan da det ha vært den opprinnelige betegnelsen på topografien i dette landområdet?
Der finnes også et mindre sted i området som heter Toten. 
Leiter man blant stedsnavn etter lignende ord som Toten, finnes der en rekke steder som kalles Totland.
Disse som kaller seg eksperter, relaterer Totland til det plattyske ordet «Tot»,
som betyr død.
Dermed skulle alle med slike navn være områder hvor man drev med ofringer av dyr og mennesker?
Slike steder var vanligvis sentrale steder i en bygd, der mange mennesker bodde og tok del i dette som også ble kalt (offer)lunder.
 Derav alle stedsnavnene med navnet Lund. Sverige har en stor by som kalles Lund.
De stedene, som jeg har funnet som heter Totland, er ikke slike sentrale steder, de ligger ofte litt avsides fra de store jordbruksbygdene.
De har til gjengjeld mye av den samme naturen, «bakke opp og bakke ned» som også Toten har.
Et annet tysk ord er «totenslager» også kalt batong eller kølle. Dersom «tot» i denne sammenheng betyr død, synes det å være et dårlig redskap til å drepe folk med.
Politiet bruker slike redskap for å holde ro og orden blant befolkningen.
Derfor synes det mer troverdig at det er et redskap som forårsaker en «kul» i hodet på folk?
Andre ord i språket vårt er bl. a.(tommel)tott, mindre enn de andre fingrene.
Man sier også (tarm)totter om de små knortene inne i tarmene våre.
Likeledes har vi uttrykket. «Å være i tottene på hverandre». Kanskje også «tåte(smokk)»?
Slike rester etter ord i språket vårt, gjenfinnes ofte i noen av de sammensatte ordene vi bruker.
Selve grunnordet synes å ha forsvunnet, men jeg erfarer at når jeg finner løsninger på sammensatte stedsnavn, som da er meget gamle, gjenstår deler av navnet og peker på ord som engang fantes i språket vårt.
 Ved å sammenligne en rekke stedsnavn, kommer det ofte frem en fellesnevner fra naturen i alle som bærer samme stavelse.
 Hvorvidt Totland og Toten har en slik opprinnelse er vanskelig å bevise, men
når naturen på disse stedene synes å ha de samme hovedtrekkene i topografien er det nærliggende å anta at det er slik.
Det fremkommer et slags system for hvordan stedsnavnene oppstår, en rekke korte, men presise stavelser, angir sentrale deler av naturen.
Der finnes navn som har opptil 4 stavelser.
Bjor-eid-dals-elva er et godt eksempel. Jo lenger elven fjerner seg fra utspringet, midt på Hardangervidden, og nærmer seg mer bebodde områder,
forsvinner den ene stavelsen etter den andre. Til slutt kalles den bare «Eia».
Jeg ser at stedsnavnene oppe på fjellene, langt vekk fra folk, beholder sine navn slik de var opprinnelig.
Derfor er slike navn lettere å tyde.

 

 Blogg nr. 119     Borgund og Borlaug

Når språkforskerne grundig skal finne et ord eller et navns opprinnelse, så «drøfter» de, ordet eller navnet.
Dette er på nivå med når presten på talerstolen tar frem Bibelen for skikkelig og grundig slå fast et bibelsitat.
Jeg har en god venn som er bonde og meget opptatt av slektregistre og mine innlegg i bloggen min.
Etter det jeg forstår begynner han søndagene med å lese det nye jeg har lagt ut, samtidig med den første kaffekoppen.
Jeg har faktisk en SMS som jeg har mottatt fra ham kl. 06,15, en søndagsmorgen, der han etterlyser et nytt innlegg.  
Denne vennen min, har faktisk en «drøftemaskin» stående på øverste lemmen i låven sin.
Etter det han forklarer, så ble denne maskinen brukt av hans forfedre til å sortere kornet med. Så ordet «drøfte» betyr ikke annet enn å sortere.
Han gir meg mange ganger tips om ord som han kjenner fra sine besteforeldre, ord som noen ganger ligner på navn jeg finner på kartet. Ordene leder ofte til at jeg klarer med hans hjelp å finne betydningen av navnet.
Foruten å være bonde er han og entreprenør og driver mye og sprenger fjell.
Han har en varebil som han skryter mye av, litt yngre enn Adam, men den går.
Bilen er også lager for mye rart som han bruker/brukte en gang. Jeg tror ikke han har helt oversikt på hva som er lagret bak i den bilen.
Der finnes bl.a. en mengde bor i forskjellig størrelse og lengde.
Nå vet jeg, fra mitt trearbeid med Penelope, at et gammelt navn for et/en bor heter «Navar».
Navn som Navarseter og Navdal har navn etter det at naturen kan lignes med slik en «navar» ser ut. En trang lang dal.
Men en/et bor, hvordan skulle den naturen se ut?
Borgund stavkirke og Borgundøy f.eks.
jeg har ofte fundert på navnelikheten med vinen og fargen, Burgunder i Frankrike og disse navnene?
Der finnes faktisk en rekke stedsnavn som inneholder stavelsen «bor».
Det kan gi grunn til en rekke funderinger, hvorfor denne stavelsen?
Er der en sammenheng i de forskjellige naturer?
En gang jeg kjørte forbi Borgund stavkirke i Lærdal, jeg gjør ofte det istedenfor å kjøre den nye veien med alle tunellene.
 Da la jeg merke til at elven som går i bunnen av dalen, langs med bilveien, forsvinner tilsynelatende ut av synsfeltet.
Går man ut av bilen, det må man ofte gjøre for å få et skikkelig bilde av naturen på stedet, så ser man at elven går gjennom et trangt juv, et stykke lenger nede.
Dalen er delvis sperret av en bergrygg, samtidig som elven får en stor fall høyde.
Det er nærliggende å tenke seg at dette trange juvet, kanskje kan gi grunnlag for en stavelse som ikke er så ulikt det man har i ordet «bor». Elven har jo vitterlig «boret» seg gjennom berget.
Selvsagt går det ikke å trekke en konklusjon av bare et eksempel, men det gir grunnlag for å undersøke om andre navn med samme stavelsen, har et slikt juv.
Litt lenger oppe i dalen, deler veien seg mellom veien til Filefjell og vei til Hemsedal.
Her heter det Borlaug.
jeg har lenge tenkt at navnet har med veidelingen å gjøre, men med denne nye tanken må jeg se nøyere etter.
Siste delen av navnet, «laug», kan være det samme ordet som vi har i lørdag, som fra gammelt av var «laugardag» som betyr badedag.
Der finnes dessverre ikke noe juv rundt stedet Borlaug, så tilsynelatende er jeg på villspor.
Når jeg studerer kartet over Borlaug, ser jeg en elv/bekk som kommer ned et meget trangt dalføre på østsiden. Bekken heter Bora og renner inn i Lærdalselven der hvor Borlaug ligger.
Med andre ord her «bader» bekken Bora. Et ganske så godt uttrykk. Den har tydeligvis navn etter den trange dalen «bor» som den renner gjennom.
Slikt gir mersmak, så da er det bare å sjekke andre navn med stavelsen «bor» i navnet.
I min oppvekst i Bergen, var det vanlig å reise til Voss i påskeferien.
Vi leide vanligvis en hytte i Bordalen, en dal med en elv som renner nordover og som munner ut mot Vangsvatnet.
Når jeg studerer kartet inngående, og også biler opp der for å se nøyere etter. Så har denne dalen på slutten, før den går bratt ned til Vangsvatnet, også et slikt juv, der elven går stritt gjennom.  
Så igjen blir denne tanken min bekreftet av naturen.
Ved Ålesund ligger der en halvøy som heter Borgund.
Dette har engang vært en meget sentral plass, det vitner en gammel middelalder kirke om.
 Kirken ligger ved denne «Kaupang», en poll eller «pøyle» som bærer dette navnet. Det samme ordet som kjøpstad, som så tydelig forteller om stedets betydning engang.
Innløpet til denne «pøylen» er nærmest å regne for en tidevannsstrøm, meget trang, ganske sikkert vanskelig å ro inn på fjære sjø. Den danner en meget god havn for små båter.
På kartet er dette vanskelig å avgjøre, så jeg har nettopp bilt opp for å se med egne øyne.
 Naturen bekrefter til fulle det jeg hittil har funnet ut. Det ser også ut til at bruken av navnet «Bor» henger sammen med vann.
I Sunnhordland finnes en øy som heter Borgundøy. Denne øyen er dominert av et fjell som heter Borgundnuten. På sydsiden av dette fjellet går der en rekke juv med små bekker ned til lavlandet. Det kan være disse juvene som lager navnet på fjellet, som da øyen er kalt etter. Her er også et trangt sund som danner øyen. Usikker konklusjon bare ved hjelp av kart, jeg må nok ta en tur dertil også.
Et siste navn finner jeg i nærheten av Vangsnes, på sydsiden av Sognefjorden.
Her ligger en gård som heter Borlaug og nede ved fjorden finnes et sted som kalles «Borlaugkråa» Det synes som den ene av to elver på dette stedet kommer fra gården Borlaug og har et slikt trangt juv. Elven «bader da i sjøen».
«G» en mangler forklaring. Det kan være at stavelsen «gund» opprinnelig har stått for «grund» der «r» er falt bort?
Kanskje det engang har vært Bor-(g)rund?
 Nedkortinger følger ofte det samme mønster.
Det ble ingen vin fra Burgund denne gang, men det er ingen umulighet at navnet henger sammen med «Bor».
Ingen vet hvor gamle disse naturstedsnavnene våre er, men fransk er også et indoeuropeisk språk, som har samme opprinnelse som vårt.
Jeg seilteen gang, langs den franske kyst i Middelhavet med Penelope, da jeg passerte, kanskje det sydligste neset i dette landet?
Navnet på kartet var «Agde». Dette er kanskje det samme navnet som vårt «Agder», som betyr (kniv)egg eller kant. Agder er også vårt sydligste sted.
Så felles opprinnelse er ingen umulighet.

 

 

Blogg nr. 118       Ulvesundet, Ulven, Ulvnesøy.

Beauforts vindskala som går fra 0 til 12 var meget vanlig før i tiden til å angi vindstyrke, da særlig på sjøen.
10 er storm, 11 er sterk storm og 12 er orkan. Sistnevnte begynner med 32,6 meter vind pr. sekund. Det synes å bli mer og mer vanlig å angi vindstyrke i sekundmeter.
Jeg har en gang vært på sjøen med Penelope i vind som forekom meg å være i slik størrelse orden. Det var innaskjærs i Solund og vinden kom aktenfra, men jeg har aldri ellers opplevd noe lignende vind. Heldigvis hadde jeg ikke oppe seil.
På WHF meldte de da, det var målt 42 sekund meter på Måløybroen, som ligger rett sør for Stadt, hvor det normalt bruker å være den sterkeste vinden på kysten vår.
De fleste vindmålere på seilfartøyer og båter der vind er viktig, har en skala som ender på 36 sekundmeter.
Vindstyrken på broen over sundet til Måløy har jeg inntrykk av, brukes ofte som indikator på hvor mye vind det er når kysten vår blir rammet av ekstremvær.
Vindstyrke på 42 sekundmeter, må da være en god del over orkans styrke, det må sies å være sjelden man måler slik vind.
Sundet som Måløybroen krysser, heter Ulvesundet.
Jeg var engang «følgjar» eller slepebåt for Bakkejekta, som er en replika av en jekt fra Dalsfjorden. Dette var en av de første turene, før den hadde fått motor,
 det eneste fremdriftsmiddelet var et stort råseil og årer.
Mannskapet, med høvedsmann Ove Losnegård i spissen, hadde gjort en fremragende jobb med å bygge jekta. Dette var første «skikkelige» tur med båten.
Penelope hadde slept dem rundt Stadt og på tilbaketuren blåste der fin nordavind. Etter en pause på øyen Silda, satte jekta seil og for fin bør seilte den inn i Ulvesundet.
Jeg fulgte etter på passelig avstand og etter en stund satte jeg storseilet og stoppet motoren.
Det ble en fredelig seilas gjennom Ulvsundet, der jeg, til stor ergrelse for den nybakte skipper, halte innpå Bakkejekta.
Slike fredelige seilaser gjør at man får tid til å studere naturen rundt seg i større grad enn når man durer i vei for motor.
Nede i sundet passerte jeg Ulven. Et lite skjær midt i leden, farlig for båttrafikken.
Navnet kunne kanskje komme av det, men jeg tror heller navnet er avledet av det Ulvesundet som det ligger midt i.
Så hvorfor heter sundet Ulvesundet?
Det har vært en utstrakt antagelse at her på Vestlandet har guden Ull hatt stor utbredelse. Ganske enkelt og naivt, fordi det finnes så mange navn med forstavelsen «Ul og Ull».
Den norrøne guden Ull er ellers lite kjent på disse kanter.
Guden sto for bueskyting og skiløping, der iallfall siste delen synes i mindre grad å være så aktuelt for Vestlandet.
Kanskje navnet heller har å gjøre med dette fremherskende været i Ulvesundet?
Vinden her er jo meget påtagelig, siden den brukes som referanse når det gjelder vær.
Vi har jo dyret ulv, som er kjent for nettopp dette at det uler. Det er slett ikke umulig at den har fått navnebetegnelsen fordi den har denne særegne måten å kommunisere på. Kan det være at vinden kombinert med lyden «å ule» har gitt grunnlag for dens navn og også til en rekke stedsnavn der første stavelse er «Ul eller Ull?
 Dette med dobbel eller enkel konsonant kan ofte skyldes dialektiske forskjeller, men rent fonetisk kan det også skje, eller være behov for.   
Der er da en annen bokstav som er vanskeligere å forklare, nemlig
 bokstaven «v».
I området rundt Os (Bjørnafjorden) er der en stor slette som kalles Ulven. Den har vært mye disponert av militæret, men også til seilflyging.
Siste delen av navnet har blitt utlagt til å bety «vin» for beitemark.
Det er jo ganske logisk at en så stor slette må være meget eksponert for vind også.
Der finnes et sted i Oslo som også heter Ulven. Det er, i dag, bebygget over det hele, slik at det er litt vanskelig å vite den opprinnelige topografien.
En overveldende mengde stedsnavn her på vestlandet har denne forstavelsen Ul/Ull i navnet sitt.
Ulsteinvik, Ullensvang, Ulvik, Ulsetåsen, Ulefoss og en mengde til.
Det jeg kjenner til av disse stedene, så er de meget utsatt for vind. Særlig vind som kommer ned fra fjellet bak.
Der ligger en mindre øy i Osterfjorden, tett ved stedet Bruvik på Osterøy som jeg har forklart tidligere til å bety «viken der leia snevres inn».
Øyen ble brukt i min barndom, også som skremmebilde for særlige aktive gutter, en parallell til Bastøy ved Oslo.
Navnet er Ulvnesøy og den ligger tett ved hovedøyen, slik at det trange sundet utenfor Bruvik, øker vindhastigheten vesentlig. Slik forstavelsen på navnet Ulvnesøy så tydelig indikerer. Selve øyen har også et eget nes som stikker ut i fjorden.
Selv om jeg har 2 andre tidligere navn på vind, Gule og Kol, kan det meget godt være at ordet Ul(v) også står for vind.
Det kan ikke være selve naturens utseende når et sund med bratte fjellsider får samme navn som en stor slette.
Det sies at Inuittene på Grønland har 30 forskjellige navn på snø, så et fenomen som vinden som griper så mye inn i livet for oss som lever her på kysten, kan meget vel ha forskjellige navn. Alt etter type vind.
 Det er lite mulig for oss å kunne skille mellom nyansene på de forskjellige navnordene for vind.
De kan også tilhøre forskjellige tidsperioder for navngiving. Jeg har tidligere hevdet at ord forsvinner og blir erstattet av helt andre ord i språket vårt.
begrepet Ul for vind, kanskje med lyd i tillegg, er betraktelig mer overbevisende, som navneforklaring, enn denne lite kjente guden Ull.