Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.

 

 

Blogg nr.110  

Historien om Kyrkjeøy.
Jeg nevnte i begynnelsen at jeg hadde funnet noen jern ting på Kyrkjeøy som jeg viste Rosa på Vatne.
Kyrkjeøy er en øy som er en del av Rutletangane i Gulen. De strekker seg ut nordover i Sognefjorden ved Rutledal.
Grunnet navnet er det naturlig å tro der engang har vært en kirke der.
Mange har ment at det bare er en sammenblanding med den private kirken på Losna, men begge kirkene er nevnt i B.K. på 1300 tallet. Dessuten ble der foretatt en oppmåling av kirkeruinen av en Bendixen, rett før 1902.
For mange år siden bodde der en mann i Eivindvik som het Ingolf Kyrkjeøy og var oppvokst på denne øyen. Han forklarte meg nøye hvor kirken hadde ligget.
 Seinere, etter han var død, ble jeg kontaktet av en kvinne som arbeidet med sin hovedfagsoppgave om forsvunnet kirkegods. Jeg tok henne med ut til denne øyen og viste henne dette området som ble kalt Skottland. Det var tydelig at noe hadde blitt bygget på dette stedet. Hun brukte da disse opplysningene i sin oppgave.
En tid etter ble jeg oppringt av bonden som eide Kyrkjeøy, Konrad Brosvik.
Han sa at det var utelukket at kirken hadde ligget på stedet Skottland. Den hadde ligget rett bak hovedhuset hans, var hans konklusjon.
Han hadde vært med som barn, og laget en potetåker, de hadde da funnet en mengde aske som tydelig viste at det var en branntomt.
 Oppmåling av kirkeruinen fra rett før 1902, sier kirkeruinen ligger på en liten flate øst for husene på øyen. Flaten heller mot nord og øst.
Problemet er at denne beskrivelsen passer på begge stedene, men etter nøyere vurdering passer den best der Brosvik beskriver.
Disse jern tingene som jeg viste Rosa, ble funnet på stedet Skottland med en
metalldetektor.
Som dere kanskje forstår var jeg etterhvert meget i tvil om kirkens opprinnelige plassering.
Etter å ha kjent Lill en god stund, inviterte jeg henne på en tur til Kyrkjeøy.
Jeg hadde ikke fortalt henne noe om øyen og det som jeg antok hadde vært der, langt tilbake i tid.
Øyen er forbundet med fastlandet med en liten bro og igjenfylling av et par sund. Det er bare en sti ut der og det tar en halvtime å gå fra kjørevei.
Etter den siste igjenfyllingen, går der en sti langs sjøen på østsiden av øyen. Stien har nok engang gått helt ut til dette stedet Skottland, men det er bygget en hytte med gjerde rundt et sted. Det gjør at vi måtte bryte av fra stien og gå rundt denne eiendommen.
Vi tok en liten rast før vi kom frem til dette stedet som jeg antok var kirkestedet. Da sier Lill ganske så rolig: «Det gikk en munk mellom oss på stien.
Han var bakbundet og iført en rød/brun kappe med hette. Ganske liten av vekst og virket mørkhudet. På føttene hadde han en slags sandaler med snøring oppover leggen. Det morsomme er at han fortsatte rett gjennom denne hytten som vi måtte gå rundt.»
 Stien måtte engang ha gått gjennom der hytten stod i dag.
Flere år seinere var Lill og jeg på historisk museum i Bergen. Da utbryter hun:
«Se, Steinar, nøyaktig slikt fottøy som den bakbundne munken på Kyrkjeøy hadde.»
Da vi ankom dette neset som blir kalt Skottland, utbrøt Lill med en gang:
« Jeg hører munkesang og ser at her har det ligget et slags kloster, et sted der munker har bodd. Jeg ser kjøkkenhagen, en urtehage på utsiden, der dyrkes det, nepe, kål, erter, bønner og kvann. Lin og hamp synes også å være der.
Et lavt bygg med små celler som er brukt til soverom og et fellesrom.»
På mitt spørsmål om kirke: «Her har ikke ligget noen kirke. Det har vært et bosted for disse munkene som drev kirken i katolsk tid.
På myren bak har Abbeden bodd, i et hus som også var brukt som lager.
Det synes som bygningene er bygget av en slags torv, mørke, brune.»
Myren viser tydelig at den er drenert på sydøst siden og på vestsiden.
Det jeg tidligere hadde trodd var rester etter murer, viste seg å være steinsatte dreneringsgrøfter, hvor steinene viste, etterhvert som myren sank. 
Lill sier: «Det dukker opp en eldre munk som presenterer seg som Abbed Peter, en litt korpulent mann, skallet med en grå krans, mørk rød/brun kjortel og sandaler. Han er veldig stolt av en kirkeklokke, ser ut som en sølvklokke, som han har hatt med seg til kirken. Klokken tar han med seg seinere når han reiser tilbake.
Han sier han er Ire og kommer fra øyen Iona. Iona er en meget kjent øy i Skottland. Mesteparten av England ble kristnet av Irske munker som bodde på denne øyen.
Han forteller at kirken og klosteret var bygget før hans tid.
6 munker hadde reist i forveien og bygget alt.
Jeg spør om den bakbundne munken, men han avfeier det med å si, han var en utro tjener.
Videre forklarer abbed Peter at de hadde god tilgang på mat og drikkevann. Snakker og om et stort hasseltre.»
Disse opplysningene og møtene som Lill beretter om, er samlet gjennom en rekke besøk på Kyrkjeøy. Jeg har prøvd å samle dem i en rekkefølge, for lettere å bringe inn en sammenheng for mine lesere.
En annen sak som hendte den første dagen vi var der i lag.
 På tilbaketuren, helt i sørenden av øyen, ligger et hus og låve som en mindre eiendom, utskilt av hovedbruket så seint som i 1918.
Annen etasje av låven, av tre, er i dårlig forfatning. I det vi går forbi, får Lill en kraftig reaksjon. Hun sier hun fornemmer en fryktelig redsel, så sterk at hun begynner å gråte. Hun forteller at en mann i uniform som hun først tror er tysker, men ved nærmere ettertanke, må være en engelsk flygeruniform, har gjemt seg på denne låven. Hun ser at han blir skutt gjennom døren.
Vi vet ikke noe om en slik hendelse, men jeg var med Penelope, for mange år siden, da Den Norske Marine fra Håkonsvern, tok opp et fly som hadde styrtet i sjøen mellom Kyrkjeøy og fergekaien i Rutledal. Under krigen var hele dette området en stor tysk festning. Flyet er sannsynlig utstilt på museet på Håkonsvern.
Når vi går vestover mot hovedhusene på øyen, får Lill et nytt «syn».
«Vi gikk videre til en stor åpen nesten rund plass.
Det neste jeg ser, er et bilde hvor det er natt, Et stort bål er tent midt på plassen. I bålet er to værhoder med store horn, satt på hver sin staur, vendt mot hverandre. Rundt bålet sitter mange mennesker i en sirkel rundt. De er kledd i skinn og vevde ullstoffer. En hadde en saueskinnsfell som jakke.
 Jeg får en følelse av at dette er en offerhandling eller et ritual, hva vi i dag ville kalle en hedensk handling.
Bak noen busker og små trær i den ene enden av plassen, står noen vettskremte munker og ser på.
Da bildet forsvinner, får jeg en følelse av at det på samme sted hvor bålet hadde vært, står en kirke. Den har mye stein i seg—har falt sammen--.
Prøver å kjenne om steinen fortsatt er der, får ikke noe utslag, men en følelse av at steinen er flyttet for å rydde mark. Steinen er hvit eller rosa.»
Vi drar ut igjen i 2009, men da bruker vi skøyten Penelope og ankrer i Kirkesundet. Vi tar småbåten med påhengsmotor inn til bunnen av sundet, nedenfor husene som ligger der i dag.
Lill beretter: «Den mannen som jeg hadde sett forrige gang, med to saueskinn
sydd sammen over skuldrene, sto på bredden og tok imot oss. Han hadde en lang stokk i den ene hånden og gav inntrykk av å være en slags høvding.
Det at vi la til på andre siden enn der han sto, synes å forvirre ham.
Jeg ble tatt i mot som en meget respektert kvinne. Han bukket dypt og ærbødig for meg og ønsker meg velkommen.
Vi går i prosesjon, han først, så meg, deretter de andre mennene bak meg.
Vi kommer til samme plassen jeg hadde sett tidligere med det store bålet.
En kvinne med et sykt barn på fanget blir vist meg. Jeg tror dette er hans kone, hun er kledd i finere drakt med farger, enn de andre.
Han ønsker at jeg skal helbrede barnet og vil også vite hvorfor de var fordrevet fra deres tidligere offer plass.
Jeg sier jeg kan ikke redde barnet, og «bildet» forsvinner.»
Etter hvert som årene har gått, har besøkene på Kyrkjeøy blitt mange.
Det har og disse «møtene» til Lill med energier fra svunnen tid.