Blogg nr.
107 Stokkevåg.
Jeg vil gjenta det jeg skrev i begynnelsen. Å gjengi Lills beretninger er en
måte å prøve litt, å kompensere den urett Kirken med Paven i spissen, har gjort
mot alle de menneskene som har slike spesielle evner. Nordmenn har blitt
indoktrinert i over 1000 år med at slike vesen skal man brenne på bålet.
Den neste saken heter Stokkevåg og et klassisk eksempel på hvor forskjellig vi
kan se på samme historien.
Fra mitt ståsted:
Stokkevåg er en gård i Solund som har vært fraflyttet i meget lang tid. Den
ligger ensomt til, før i tiden, (1700) var det ingen andre bosetninger som
hadde direkte sikt til denne plassen.
Mange følsomme personer som har dratt forbi i ettertid med båt, hevder at det viser
seg skrømt der og at hele stedet har noe «tungt» over seg.
Det er en merkelig historie knyttet til dette stedet, en historie som alle i
Solund kjenner til.
På slutten av 1700 tallet ble mannen som bodde her, ufattelig rik. Så rik at
han på slutten, eide 19 gårder rundt omkring, og dødsboet etter han viste store
kontantverdier på et nivå som var meget uvanlig i dette samfunnet.
Et sagn forteller at mannen en gang da han var ute og fisket, var blitt
kidnappet av sjørøvere og tvunget til å reise med dem i mange år.
En gang da han og disse røverne dro gjennom sundet vest for gården hans, skal
han ha lempet en tømmerstokk over bord. Inne i den skal han ha gjemt store
verdier etter alle røveriene.
Stokkevåg skal, etter sagnet, ha navnet
sitt fra at alt rakgods som strømmen fører med seg, ender opp der.
Seinere skal han ha klart å rømme fra
røverne og tatt seg hjem til gården, der hans kone skal ha funnet stokken med
alle verdiene.
Det er mulig denne historien er funnet på av han eller omgivelsene rundt ham,
for å holde myndigheter unna og slippe å komme med en grundigere forklaring på
rikdommen. Alle offentlige skatter på den tiden ble utregnet etter det gården
kunne kaste av seg.
Historien holder ikke vann, av flere grunner.
Bygdehistoriker Alf Steinsund hevder at der finnes opptegnelser av navnet hans
i kommunale arkiver for alle disse årene han skal ha vært vekk. Så der er ikke
noe tid igjen til å ha vært med røvere, slik det blir hevdet.
Dessuten er ikke Stokkevåg en slik plass der alt som driver på sjøen havner.
Tvert imot er strendene forbausende fri for rakgods. Så en annen forklaring på
denne rikdommen må finnes.
Stokkevåg har sannsynligvis navn etter fjellet Stokkevågnipa som rager opp rett
bak husene. Fjellet lignes nok med en stokk som stikker opp som et
seilingsmerke for båter som kommer fra nord.
Dersom det har vært tyvegods, må
selvfølgelig rette eierne av slikt, ha rettet blikket mot en slik plutselig
rikdom hos en ikke velholden mann, øyeblikkelig.
Samfunnet var på den tiden fattig på klingende mynt, det var for det meste
varebytte det gikk i. Selv handelsfolk og fiskeoppkjøpere i området hadde ikke
store verdier i kontanter. Så hvor kom pengene fra?
Ingen ting er bedre enn i slike tilfeller å spørre Lill.
Hun sier mye om Stokkevåg, men det jeg tar ut av historien hennes er at
denne mannen og gårdens folk har drevet regulær sjørøveri og drap av folk som
har lagt seg til på vestsiden av Stokkevåg med fartøy.
Omtrent en km. vest for husene, munner nordenden av Daløysundet ut.
Sandbunn for ankring, på begge sider av neset. Så alt etter hvilken vind, kan
man alltid ligge trygt her i forhold til været. Etter å ha krysset Sognesjøen
og manøvrert gjennom Daløysundet, eller også Ytre Steinsund, har det ganske
sikkert vært kjærkommet med en slik god havn.
Det er det samme om man kommer nordfra. Man krysser Buefjorden, går gjennom
Skomakeren ved Ospa, over den beryktede Lågøyfjorden og forbi Lågøyfallene, før
man kommer sør til denne gode havnen.
Utslitt etter slike store strabaser, ville man kanskje være et lett bytte om
natten av mennesker som ville dem ondt.
Slike hendelser var ikke ukjent på den tiden. På andre siden av Solund, i
Krakhellesundet, var der en mann, i samme tidsperiode, som også drev med det
samme. Han ble tatt av øvrigheten og henrettet.
Røveri av båter, rimer meget godt med spørsmålet, hvor kom pengene fra?
Det var kanskje bare disse som fòr langs kysten i mindre seilfartøy, som hadde
store pengesummer med seg.
Fiskeoppkjøpere på vei nordover, eller nordlandsjekter på vei hjem, etter å ha
solgt lasten i Bergen. Knut Hamsund forteller mye om dette i bl.a.
romanene «Segelfoss by» og «August».
Det at båter forsvant på sjøen, var så vanlig, slik at store pengesummer ble
akseptert til å forsvinne når slikt skjedde.
Her følger Lills egen versjon av samme hendelsen:
«I mars 2009 var jeg på tur til en nedlagt gård i Solund. Jeg hadde vært der
tidligere, gården har vært fraflyttet i mer enn 50 år, men slike gamle hus med
«sjel» har alltid fasinert meg.
jeg ruslet rundt blant de gamle husene og virkelig tok inn våren, solen og
varmen. Da ble jeg oppmerksom på en kvinneenergi som sto på loftet og så ut det
nordre vinduet. Hun var høy og slank i sort kjole med høy krage. Mørkt hår
stramt bakover i en knute i nakken. Hun sa hun het Josefine. (Senere har jeg
lest i bygdeboka om en Josefine som var født i 1864)
Hun var frustrert og fortvilet over at ingen lenger ivaretok hverken gården
eller gårdsarbeidet. Hun følte det som en viktig oppgave å være tilstede.
Jeg fortalte henne at hun var død og lite kunne gjøre med å ivareta stedet.
Jeg tilbød henne lysbroen, en bro av lys hvor sjeler som henger igjen i denne
dimensjonen, etter sin død, får mulighet til å gå over i neste dimensjon.
Noen ganger kommer hendelser som bekrefter det jeg har sagt tidligere.
Når jeg kommer inn i et av naustene kjenner jeg igjen en av båtene, den som
disse ungene hadde og som de ikke fortøyde.
Det er meget sannsynlig at disse barna i hulen har kommet fra denne plassen, og
at man har funnet båten deres på rek, et eller annet sted. Vi har aldri fått
noen bekreftelse på at tre barn forsvant under krigen, men vi har heller ikke
gjort noen nærmere undersøkelser.»
Det er hennes møte med døde vesener, på stranden lenger vest, som har gjort at
jeg har forstått hva folket på stedet har drevet med.
Hun forteller om et meget dramatisk møte, da skipbrudne folk som kommer
vassende i land, meget forkomne, blir stukket ned med kniv. Spesielt en ung
kvinne med et barn på armen, opprører henne meget, og hun prøver å avverge
hendelsen, men blir selv truet. Hun beskriver en eldre kone i vadmelskjørt,
sort sjal bundet rundt skuldrene og et skaut på hodet. Hun var bred og liten og
gikk og plukket ting som var drevet i land. Der var flere menn, også de små og
brede, kledd i vadmels bukser. 2 menn dro i land noe som kunne være en brukket
mast og seil med tauverk.
Hun begynner å sende lys, og den første kvinnen blir oppmerksom på henne. Alle
retter ryggen og ser på henne. En av mennene trekker kniv og kommer truende mot
henne, hun stopper han med denne «lyshånden» sin og kommanderer dem til å gå
over «lysbroen» hun har opprettet.
Hun sier denne hendelsen var bare en av mange og at mannen på stedet sammen med
hele huslyden deltok i disse røveriene og drapene.
Stedets avsidesliggende beliggenhet, og denne fortreffelige havneplassen må ha
vært det optimale sted for nettopp slik aktivitet.
Skipene/båtene som ble plyndret, har ganske sikkert blitt senket ute på
Stokkevågosen der ingen hadde mulighet til å avdekke grusomhetene som hadde
skjedd.
Lill forteller om en «Lysportal» som hun oppretter i sin kamp med « mørke
energier» på stedet. Hun sier at den jobben hun gjorde på Stokkevåg, er den
største utfordringen hun har hatt. Hun sier og at stedet ligger på en
energimeridian i urkraftfeltet, som også andre steder langs kysten har felles
med dette stedet.
Hun har opplevd den samme energi som dette stedet har, også i nabokommunen Gulen
på noen øyer. Forunderlig nok, så ligger disse øyene på samme meridian eller lengdegrad som Stokkevåg
i Solund.
Når jeg skriver dette, kommer jeg til å huske det besøket jeg gjorde til Rosa
ved Isfjorden. Om morgenen da vi satt og spiste frokost, kom der inn en mann
som jobbet som healer på Åndalsnes. Han var fremmed for oss alle, men hadde
«følt det på seg» at hans nærvær var nødvendig. Da han hørte at jeg bodde i
Eivindvik i Gulen, sa han at han har alltid følt at også der nede måtte det
være et slikt energimessig sterkt sted.
Følsomme folk som drar forbi med båt, hevder i dag at Stokkevåg, føles meget
lettere og at man hittil ikke har sett noe «skrømt» der heller. Å dikte opp en
slik «omvendt» historie som forklaring, har nok vært meget påkrevd i dette tynt
befolkede samfunnet. Mange av samtidens folk har nok visst bedre, men samhold
er også en av egenskapene i Solund. Samhold mot Kirken og Øvrigheten utenfor,
som i hovedsak utplyndret dem.