Blogg nr. 107 Stokkevåg.

Jeg vil gjenta det jeg skrev i begynnelsen. Å gjengi Lills beretninger er en måte å prøve litt, å kompensere den urett Kirken med Paven i spissen, har gjort mot alle de menneskene som har slike spesielle evner. Nordmenn har blitt indoktrinert i over 1000 år med at slike vesen skal man brenne på bålet.

Den neste saken heter Stokkevåg og et klassisk eksempel på hvor forskjellig vi kan se på samme historien.
Fra mitt ståsted:
Stokkevåg er en gård i Solund som har vært fraflyttet i meget lang tid. Den ligger ensomt til, før i tiden, (1700) var det ingen andre bosetninger som hadde direkte sikt til denne plassen.
Mange følsomme personer som har dratt forbi i ettertid med båt, hevder at det viser seg skrømt der og at hele stedet har noe «tungt» over seg.  
Det er en merkelig historie knyttet til dette stedet, en historie som alle i Solund kjenner til.
På slutten av 1700 tallet ble mannen som bodde her, ufattelig rik. Så rik at han på slutten, eide 19 gårder rundt omkring, og dødsboet etter han viste store
kontantverdier på et nivå som var meget uvanlig i dette samfunnet.
Et sagn forteller at mannen en gang da han var ute og fisket, var blitt kidnappet av sjørøvere og tvunget til å reise med dem i mange år.
En gang da han og disse røverne dro gjennom sundet vest for gården hans, skal han ha lempet en tømmerstokk over bord. Inne i den skal han ha gjemt store verdier etter alle røveriene.
 Stokkevåg skal, etter sagnet, ha navnet sitt fra at alt rakgods som strømmen fører med seg, ender opp der.
 Seinere skal han ha klart å rømme fra røverne og tatt seg hjem til gården, der hans kone skal ha funnet stokken med alle verdiene.
Det er mulig denne historien er funnet på av han eller omgivelsene rundt ham, for å holde myndigheter unna og slippe å komme med en grundigere forklaring på rikdommen. Alle offentlige skatter på den tiden ble utregnet etter det gården kunne kaste av seg.
Historien holder ikke vann, av flere grunner.
Bygdehistoriker Alf Steinsund hevder at der finnes opptegnelser av navnet hans i kommunale arkiver for alle disse årene han skal ha vært vekk. Så der er ikke noe tid igjen til å ha vært med røvere, slik det blir hevdet.
Dessuten er ikke Stokkevåg en slik plass der alt som driver på sjøen havner.
Tvert imot er strendene forbausende fri for rakgods. Så en annen forklaring på denne rikdommen må finnes.
Stokkevåg har sannsynligvis navn etter fjellet Stokkevågnipa som rager opp rett bak husene. Fjellet lignes nok med en stokk som stikker opp som et seilingsmerke for båter som kommer fra nord.
 Dersom det har vært tyvegods, må selvfølgelig rette eierne av slikt, ha rettet blikket mot en slik plutselig rikdom hos en ikke velholden mann, øyeblikkelig. 
Samfunnet var på den tiden fattig på klingende mynt, det var for det meste varebytte det gikk i. Selv handelsfolk og fiskeoppkjøpere i området hadde ikke store verdier i kontanter. Så hvor kom pengene fra?
Ingen ting er bedre enn i slike tilfeller å spørre Lill.
Hun sier mye om Stokkevåg, men det jeg tar ut av historien hennes er at denne mannen og gårdens folk har drevet regulær sjørøveri og drap av folk som har lagt seg til på vestsiden av Stokkevåg med fartøy.
Omtrent en km. vest for husene, munner nordenden av Daløysundet ut.
Sandbunn for ankring, på begge sider av neset. Så alt etter hvilken vind, kan man alltid ligge trygt her i forhold til været. Etter å ha krysset Sognesjøen og manøvrert gjennom Daløysundet, eller også Ytre Steinsund, har det ganske sikkert vært kjærkommet med en slik god havn.
Det er det samme om man kommer nordfra. Man krysser Buefjorden, går gjennom Skomakeren ved Ospa, over den beryktede Lågøyfjorden og forbi Lågøyfallene, før man kommer sør til denne gode havnen.
Utslitt etter slike store strabaser, ville man kanskje være et lett bytte om natten av mennesker som ville dem ondt.
Slike hendelser var ikke ukjent på den tiden. På andre siden av Solund, i Krakhellesundet, var der en mann, i samme tidsperiode, som også drev med det samme. Han ble tatt av øvrigheten og henrettet.
Røveri av båter, rimer meget godt med spørsmålet, hvor kom pengene fra?
Det var kanskje bare disse som fòr langs kysten i mindre seilfartøy, som hadde store pengesummer med seg.
Fiskeoppkjøpere på vei nordover, eller nordlandsjekter på vei hjem, etter å ha solgt lasten i Bergen. Knut Hamsund forteller mye om dette i bl.a.
romanene «Segelfoss by» og «August».
Det at båter forsvant på sjøen, var så vanlig, slik at store pengesummer ble akseptert til å forsvinne når slikt skjedde.
Her følger Lills egen versjon av samme hendelsen:
«I mars 2009 var jeg på tur til en nedlagt gård i Solund. Jeg hadde vært der tidligere, gården har vært fraflyttet i mer enn 50 år, men slike gamle hus med «sjel» har alltid fasinert meg.
jeg ruslet rundt blant de gamle husene og virkelig tok inn våren, solen og varmen. Da ble jeg oppmerksom på en kvinneenergi som sto på loftet og så ut det nordre vinduet. Hun var høy og slank i sort kjole med høy krage. Mørkt hår
stramt bakover i en knute i nakken. Hun sa hun het Josefine. (Senere har jeg lest i bygdeboka om en Josefine som var født i 1864)
Hun var frustrert og fortvilet over at ingen lenger ivaretok hverken gården eller gårdsarbeidet. Hun følte det som en viktig oppgave å være tilstede.
Jeg fortalte henne at hun var død og lite kunne gjøre med å ivareta stedet.
Jeg tilbød henne lysbroen, en bro av lys hvor sjeler som henger igjen i denne dimensjonen, etter sin død, får mulighet til å gå over i neste dimensjon.
Noen ganger kommer hendelser som bekrefter det jeg har sagt tidligere.
Når jeg kommer inn i et av naustene kjenner jeg igjen en av båtene, den som disse ungene hadde og som de ikke fortøyde.
Det er meget sannsynlig at disse barna i hulen har kommet fra denne plassen, og at man har funnet båten deres på rek, et eller annet sted. Vi har aldri fått noen bekreftelse på at tre barn forsvant under krigen, men vi har heller ikke gjort noen nærmere undersøkelser.»
Det er hennes møte med døde vesener, på stranden lenger vest, som har gjort at jeg har forstått hva folket på stedet har drevet med.
Hun forteller om et meget dramatisk møte, da skipbrudne folk som kommer vassende i land, meget forkomne, blir stukket ned med kniv. Spesielt en ung kvinne med et barn på armen, opprører henne meget, og hun prøver å avverge
hendelsen, men blir selv truet. Hun beskriver en eldre kone i vadmelskjørt, sort sjal bundet rundt skuldrene og et skaut på hodet. Hun var bred og liten og gikk og plukket ting som var drevet i land. Der var flere menn, også de små og brede, kledd i vadmels bukser. 2 menn dro i land noe som kunne være en brukket mast og seil med tauverk.
Hun begynner å sende lys, og den første kvinnen blir oppmerksom på henne. Alle retter ryggen og ser på henne. En av mennene trekker kniv og kommer truende mot henne, hun stopper han med denne «lyshånden» sin og kommanderer dem til å gå over «lysbroen» hun har opprettet.
Hun sier denne hendelsen var bare en av mange og at mannen på stedet sammen med hele huslyden deltok i disse røveriene og drapene.
Stedets avsidesliggende beliggenhet, og denne fortreffelige havneplassen må ha vært det optimale sted for nettopp slik aktivitet.
Skipene/båtene som ble plyndret, har ganske sikkert blitt senket ute på Stokkevågosen der ingen hadde mulighet til å avdekke grusomhetene som hadde skjedd.
Lill forteller om en «Lysportal» som hun oppretter i sin kamp med « mørke energier» på stedet. Hun sier at den jobben hun gjorde på Stokkevåg, er den største utfordringen hun har hatt. Hun sier og at stedet ligger på en energimeridian i urkraftfeltet, som også andre steder langs kysten har felles med dette stedet.
Hun har opplevd den samme energi som dette stedet har, også i nabokommunen Gulen på noen øyer. Forunderlig nok, så ligger disse øyene på  samme meridian eller lengdegrad som Stokkevåg i Solund.
Når jeg skriver dette, kommer jeg til å huske det besøket jeg gjorde til Rosa ved Isfjorden. Om morgenen da vi satt og spiste frokost, kom der inn en mann som jobbet som healer på Åndalsnes. Han var fremmed for oss alle, men hadde «følt det på seg» at hans nærvær var nødvendig. Da han hørte at jeg bodde i Eivindvik i Gulen, sa han at han har alltid følt at også der nede måtte det være et slikt energimessig sterkt sted.
Følsomme folk som drar forbi med båt, hevder i dag at Stokkevåg, føles meget lettere og at man hittil ikke har sett noe «skrømt» der heller. Å dikte opp en slik «omvendt» historie som forklaring, har nok vært meget påkrevd i dette tynt befolkede samfunnet. Mange av samtidens folk har nok visst bedre, men samhold er også en av egenskapene i Solund. Samhold mot Kirken og Øvrigheten utenfor, som i hovedsak utplyndret dem.

 

Blogg nr.106
Hulen på Færøy.
 
Lill beretter videre:
I 2006 var jeg med noen venner ut på en ubebodd øy, «Store Færøy» i Solund.
Jeg ble vist en spesiell hule på denne øyen. Hulen er nesten usynlig i fjellveggen, selv for dem som visste hvor den var. Inngangen er så smal og trang at vi måtte presse oss gjennom. Men inne var en fantastisk hule. Et stort rom med glatte vegger. 20 meter over oss kunne vi skimte den blå himmelen.
Med det samme vi kom inn, så jeg tre forskremte barn som presset seg mot fjellveggen. Ingen andre reagerte, så det var tydelig at det bare var jeg som så dem .Jeg følte det var lite jeg kunne gjøre for dem, der og da, men lovte dem å komme tilbake.
 Da jeg forsto at det ville ta tid, prøvde jeg å hjelpe dem uten å være der fysisk. Dette kan jeg gjøre noen ganger, når jeg har kjent på energiene som var der.
Det fungerte ikke.
 Det gikk et år før jeg kom tilbake og kunne innfri løftet mitt.
Da jeg kom inn i hulen denne gangen, sto alle tre på samme stedet, like forskremte. Jeg fortalte jeg var der for å hjelpe dem, men forsto at det var bedre å bruke ordet «redde» dem. De sendte bilder av at det var krig, etter klærne synes det som 2 Verdenskrig.
 Barna ville redde den lille gutten som tyskerne ville ta, da de kom hjem til dem. De hadde tatt en robåt, da foreldrene ikke var hjemme, og rodde til denne hulen som de visste om.
De glemmer å fortøye båten, som da driver vekk. De holder til i hulen, men ingen finner dem og alle tre dør.
Jenta var eldst, 14-15 år. Høy og tynn med lyst hår i to fletter. Grå og hvit lusekofte, skjørt og brune tykke strømper og sko. Den eldste gutten oppfatter jeg som hennes bror. Ca. 8-9 år. Det samme lyse håret, kort med en kraftig pannelugg. Han hadde tunge grå bukser. Mer firskåren enn henne.
Den andre gutten var liten og tander med mørkt hår. Han kan være 5-6 år med
brune øyne.
Jeg oppretter lysbroen og forklarer at i andre enden av broen vil de møte sine mødre. Likevel var angsten stor for å forlate fjellveggen. Jeg spurte om mødrene kunne møte dem på halvveien, noe de gjorde, en lys og en mørk kvinne. I tillegg tente jeg tre stearinlys for dem og sa at dersom de snudde ville de se lysene tilbake. Da gikk de, jeg så den lyse kvinnen i midten med en arm rundt hver av dem. Den mørke kvinnen leide den lille gutten.

Opp gjennom årene når Lill har hatt disse «synene sine», har hun berettet dem for meg. Jeg er dog slett ikke sikker på om hun har gjort det med alle?
Hun påstår at jeg lager for mye styr når hun beretter om slike møter.
Siden har hun skrevet en del av dem ned, uten at jeg har lest dem. Jeg har alltid stolt på min hukommelse om det hun har sagt.
Når jeg nå tar hennes skriverier for meg, husker jeg meget godt hendelsene, men en rekke detaljer dukker opp. Hvorvidt det er jeg som ikke husker eller det er hun som kommer på mer detaljer når hun skriver, kan jeg ikke svare på.
Det merkelige er at når hun beskriver en hendelse, så gjenkjenner jeg den, men det hun fremholder som det absolutte hovedpoeng i saken, er meget annerledes en det jeg hele tiden har trodd.
Hensikten med dette manuskriptet er å fremstille hennes syner fra mitt stå punkt. Men når jeg bruker sitater av henne, blir historiene lett dreid over på hennes plan. Et plan som jeg har meget vanskelig for å følge henne på og jeg derfor ikke er den rette til å skrive om det.
Jeg har, etter alle disse årene, akseptert at hun kommuniserer med døde mennesker, men en slik aksept er mer enn nok vanskelig for meg. Når hun beveger seg inn på alle disse, ufattelige for meg, dimensjonene, lysportalene, urkraftfelt, krystallenergi og energinivåene, blir det en sak hun selv er best egnet til å skrive om.

Lill forteller om naturalvene:
 Den gang vi var et jeger og samler samfunn var vi i pakt med naturen og vår egen spiritualitet. Vi handlet ut fra intuitive instinkter.
De underjordiske eller småfolket som de senere blir kalt i mytologi og historie, var en naturlig del av livet. De er like reelle i dag som de var den gang.
Jeg ser dem som naturalver, svært realistiske og konkrete.
Mye av dette gikk tapt da vi ble et jordbrukssamfunn. Ryddet jord og trær tok «overtaket» på naturen.
Vi har rett og slett sluttet å se samspillet i naturen, sluttet å se.
Derfor har alle disse mytene og eventyrene om de underjordiske, alver, huldra og annet skrømt oppstått.
Der jeg bodde i Solund, er mye urørt natur. Mitt første bevisste møte med naturalvene var en søndags ettermiddag. Jeg gikk en tur ut til et nes som jeg aldri tidligere hadde vært på. Et meget naturskjønt sted med gamle forkrøplede trær og et lite vann med vannliljer. Skogbunnen er mosekledd med en og annen kjempestor stein.
Jeg satte meg på en stein og så ut over det lille vannet. Da så jeg noe som beveget seg bak en trestamme, noe smått, lysende, som gav fra seg en lyd som hørtes som en klukkende latter.
Jeg hadde sett min første naturalv! Den var ca. 10 cm. høy, rød i midten som en liten kjole og vinger i alle regnbuens farger. Vingene vibrerte, svingte kjempefort, noe som gjorde meg usikker på om det var vinger eller bare en lysenergi jeg så. Hun lo, det vil si jeg oppfattet det som et hunkjønn.
Senere har jeg møtt flere i alle regnbuens farger, og oppfattet dem som hun eller han. De synes det var kjempe gøy at jeg faktisk så og hørte dem.
Jeg ble bedt om å gå opp på en stein og vende meg mot sør, noe jeg gjorde.
De flørtet lo og tullet. Jeg spurte hvorfor de var akkurat her. De svarte at de var fortrengt av menneskene til å leve et fritt liv. Her hadde de funnet et fristed hvor de kunne være i fred. Jeg opplevde dem som vesener svingende på et høyere energinivå enn oss mennesker, det er muligens grunnen til at vi ikke så lett ser dem.
Neste gang jeg dro ut på neset i håp om å møte dem igjen, var det meget stille på hele stedet. Det var St. Hans og solen varmet godt. Til slutt fikk jeg øye på en indigofarget liten alv bak en stor stein.
Hun fortalte at alvene elsket å feste og å ha det gøy, særskilt på en
midtsommersaften. I år falt dette sammen med den dagen de skulle oppgradere seg i den nye tidens energi.
For meg ble dette en bekreftelse på at alt levende på kloden tar inn den nye tidens energi.

 

 

Blogg nr. 4 
mediumet Lill.

 I et godt lag vi hadde hos Gudrun Ingvaldsen på Lågøy, fortalte jeg endel fra dette forsøket på å seile til Grønland med min båt, Penelope.
 Bl.a. at jeg brukte flittig disse «Heiturpottir» som finnes overalt på Island. Varmt vann opp til 40 grader, som befinner seg ute.
Jeg hadde skrevet i loggen fra hjemreisen, «en slik skulle jeg bygge når jeg kom hjem.»
Alle de andre i laget synes dette var en god ide, men når det kom til en realitet var det for det meste bare Lill som stilte opp. Sammen bygget vi en slik «Heiturpottir» på vestsiden av Lille Færøy. Jeg brukte spylepumpen på Penelope til å fylle den med 5000 liter sjøvann.
En god venn og nabo i Eivindvik spurte hvorfor jeg reiste så mye ut i Solund med båten min. Da jeg fortalte at jeg holdt på å bygge et utebadekar, spurte han hvorfor?
«Når jeg er ferdig skal jeg varme sjøvannet opp til 40 grader, så skal jeg sitte der sammen med en mengde jomfruer og nyte solnedgangen», sa jeg.
 Slike historier har gamle menn stor glede av å fortelle andre gamle menn.
Ha, ha, lo han, det skulle han gjerne se.
Så laget det seg slik at da karet var ferdig og vannet holdt 40 grader, så ryktes det til leirskolen hos Roar på andre siden av øyen. En gjeng ungdommer hadde bodd i telt nesten en uke, og noen av disse ungjentene kom over for å bade.
Så, etterpå, kunne jeg vise Per, naboen min, et bilde der jeg sitter i min «heiturpottir» med 4 ungjenter rundt meg.
Kommentaren var: « Det var som fanden, også en negresse og!!!!!»
Karet viste seg å lekke, slik at kostbart varmt vann rant ut.
Lills enkle kommentar var at det lekket rundt utløpsrøret. Det var tross alt jeg som var rørlegger, men det viste seg at hun hadde rett.
Hun hadde bare spurt seg for der hvor jeg ikke har adgang.
Hun hevder, halsstarrig fortsatt, på at det er noe alle mennesker kan dersom de bare prøver?
Det å finne igjen ting som er borte, er også en av hennes spesialiteter. Nå er ikke det så uvanlig blant kvinner man bor i lag med, men hennes evner går langt utover det. Hennes far som bor i Oslo kan finne på å ringe henne for å spørre etter ting som er blitt borte i hans eget hus.
Jeg har en del bøker som jeg ikke har så mye systematikk i, spør jeg henne når jeg leiter etter en bok, får jeg vite fargen på ryggen og i hvilken bokhylle den står. Det har ikke noe med at hun har ryddet boken vekk etter meg. 
Hennes sønn forteller at han i oppveksten brukte å invitere venner med hjem til middag, da sto alltid rett antall tallerkener på bordet, uten at det var varslet på forhånd.
Små praktiske ting i dagliglivet som er kjekt å ha.
Det viste seg etterhvert at hennes evner strakk seg langt utover det. 
En av de tingene som sjokkerte meg mest, var hennes påstander om at hun så døde mennesker. Ikke bare skygger eller energier som hun kaller det, men hun kan gjenfortelle i detalj hvilke klær de har på seg, detaljert slik som bare kvinner kan, når mennesker står foran dem, ansiktsuttrykkene deres og å snakke med dette «synet», det hele så uanstrengt og selvfølgelig.
I følge henne så eksisterer ikke tid i denne hennes verden, hun kan påkalle døde fra uendelig langt tilbake i tid.
Noen ganger påkaller hun dem, noen ganger får hun beskjeder i automatskrift.
Ofte blir hun oppsøkt av vesener som har en beskjed til noen rundt henne.
Hun har og noen spesielle i denne hennes verden, som hun henvender seg til med spørsmål.
Hennes vanlige håndskrift er meget sirlig, men når hun får disse automatskriftene skriver hun meget stygt, men lesbart og meget annerledes enn vanlig.
Hun hevder at hun er født med disse evnene, men hun lærte fort, som barn,
ikke å snakke om det hun så. Foreldrene hennes var meget religiøse pinsevenner som ikke aksepterte slike syner.
Først engang da faren hennes kjørte oss til flyet på Gardermoen skjønte hun at han også hadde disse evnene, da var han nesten 80 år.
Hun spurte hvorfor han ikke kjørte en annen vei som var kortere?
Han svarte at det var så mange dauinger på den veien.
Jeg spurte da om han virkelig så dem, noe han bekreftet sterkt.
På grunn av troen hadde han undertrykt disse synene hele sitt liv, var Lill sin konklusjon.
 Hun forsto først da, at det var fra ham hun hadde arvet evnene sine. 
Hennes oldemor på farssiden hadde alltid stått henne meget nær. 
Meget tidlig betinget Lill seg at hun ikke ville vite noe om fremtiden, sier hun.
Min store interesse for gammel historie, og kjennskap til en mengde gamle «mysterier» passet jo meget godt til disse hennes evner. Mye av det jeg kommer til å skrive om, handler nettopp om dette «samarbeidet».
Lill sier at slikt er venstrehånds arbeid for henne. Hun kaller seg selv en lysarbeider og en av hennes viktige oppgaver er å hjelpe døde videre ut av denne dimensjonen og inn i lyset.
Det tok lang tid før jeg kunne godta alle disse påstandene hennes, jeg prøvde hele tiden med min logikk, å finne logiske forklaringer på det hun fortalte.
Utallige ganger, spesielt når det gjaldt gammel historie, har jeg protestert meget iherdig, men har måttet bite i det sure eplet hver gang.
Jeg har det inntrykket at vesener på den andre siden, har lite utvalg når de vil overbringe beskjeder til dem som lever.
Det hender ofte hun får «besøk», spesielt er dette vesener som må ha hjelp til å finne veien videre til lyset, men også slektninger til perifere venner av oss som har meddelelser til dem.
Det pussige er at brannvarsleren i annen etasje i huset vårt begynner å pipe noen ganger, når noen av disse vesener vil ha kontakt. Den roer seg når Lill har slått den av en gang og hjulpet dem som søker henne.
Huset vårt i Eivindvik har tidligere hatt mange funksjoner, bank, skole, trygdekasse, tannlege samt boliger. Det er bygget i 1939, så ikke så meget gammelt. I følge Lill, har noen av disse tidligere beboerne vist seg for henne og blitt sendt videre eller etterlater seg energiavtrykk.
En snadde røkende mann som lytter på meldinger fra BBC. Det kan være far til en venn av meg som bodde her under krigen, han husker de hadde radio gjemt på loftet.
Pedellen som bodde i kjelleren, driver tydelig og vasker og rydder i det som var banklokalet en gang.
I det som engang var styrerom, som nå er kjøkken, sitter en mann ofte om kveldene med regnskaper.
Seinere skal jeg fortelle om noen som nesten blir å regne som familiemedlemmer.

 

 

Blogg nr.103.

Mediumet Lill Beate Nicolaysen.
Allerede det første ordet i det jeg vil skrive skaper problem.
Stavekontrollen i Word godtar ikke Medium i bestemt form. De foreslår medium-et eller mediet som er noe helt annet (TV, avis e.lign.) tror jeg?
Kanskje dette er et varsel om at jeg begir meg inn på et «fagområde» som er meget omstridd og lite akseptert, spesielt hos dem som tilsynelatende forvalter menneskenes kunnskap i denne verden?
Universiteter og høyskoler har flere ganger, motstrebende, måtte akseptere kunnskap som «vanlige» mennesker har hatt som nedarvet viten i tusener av år. 
Kloke koner, synske, galdrekoner, trollkarer, hekser og volver er noen av de navnene slike folk ble titulert med. Sagalitteraturen fra Island inneholder en mengde utsagn om slike folk. De fleste sagaene beretter om spådommer i fremtiden.
 Det vrimler av historier om mennesker som prøver å unngå den skjebne som blir spådd dem. Også fra grekernes mytiske sagn, er dette emner som tydeligvis
fasinerer sagaskriverne. En av de mest kjente «synske» var «Orakelet i Delfi» som store konger betalte svimlende summer til for å få vite om hvordan fremtiden deres ville bli når de skulle ut og sloss.
Da man gravde ut Osebergskipet i Norge, fant man 2 kvinnelik som synes å være hovedpersonene i graven. Man mener at det kan være mor og datter som innehadde slike evner, som da har blitt så høyt aktet av samtiden at de har fått en begravelse som var en stor konge verdig.
Fra gammelt av, har det jo vært Kirken og Paven i Rom som har hatt enerett på slike spirituelle og uforklarlige fenomen.
 De som våre hedenske forfedre æret høyt, menneskene som hadde disse spesielle spirituelle evnene, har vært forfulgt av denne institusjonen de siste 1000 årene. De ble kalt hekser og trollkarer og ble brent på bålet fordi de praktiserte på dette området som Kirken mente de hadde monopol på.
 Kirkens jomfrufødsel, gjen-oppstandelse fra de døde og en treenig gud, synes i høy grad å tilhøre samme emnet.
Lill, som nå er min kone, har jeg kjent i snart 15 år, men, etter hvert som jeg blir kjent med hva som virkelig bor i henne og hva hun evner å gjøre, skjønner jeg mer og mer at jeg aldri vil få full klarhet i hvem hun er og har vært.

Hun er et medium som evner å snakke til og å påkalle døde mennesker og levende og døde dyr. Hun hevder å ha levd mange liv og at hun husker noen av dem.
Hun lever delvis i en verden der jeg ikke kan følge henne, uten når vi har disse opplevelsene sammen som hun formidler til meg.
Det er dette innleggene mine skal handle om. Alle disse «synene» formidlet av henne, men noen ganger provosert fram fra min jordnære fornuft og interesse for historie.
 Grunnet at mye av det som jeg har opplevd gjennom henne, er samlet gjennom mange år og blitt nedskrevet, litt da og litt da, kan det godt hende jeg gjentar meg selv av og til, håper dere klarer å bære over med det.
Jeg må innrømme at når hun beveger seg inn på flere dimensjoner og energi svingninger så faller jeg ut. Det å kunne påkalle døde mennesker er mer enn nok for min realistiske fatteevne.
Hun er en ganske så «smålåten» og uegennyttig kvinne, lavmælt i all sin ferd. De eneste ganger hun hever sin røst er når jeg har glemt å gå ned med boss spannet eller klager over at støvsugeren bråker.
Der er aldri noen store fakter eller utagerende klær, vesen, eller annet som kan hentyde på hva som bor i henne.
Ganske så annerledes enn jeg ville forventet et menneske som innehar slike evner.
Faktisk så er denne hverdagslige holdningen til slike fullstendig utrolige opplevelser, det som fasinerer meg mest.
For å ha det klart. Hun driver ikke og spår folk, eller forteller noe som helst om fremtiden. Hun sier selv at hun ikke har noen form for magiske evner.
Hun påstår å ha healing evner, men jeg kan ikke verifisere dette.
En god venn av oss, som sier han ikke tror på slikt, kvir seg likevel ikke for å ringe og spørre om hun kan finne passet hans, i hans eget hus, når han skal til USA. Likeledes ringer han og spør om hun kan «heale» ryggen hans når han er der borte. Hvordan det går med ryggen får vi ikke vite, men neste gang han er der borte ringer han igjen og ber om samme behandling.
Spesielt «kloke koner» hadde store evner som helbredere og hjelpere av syke mennesker.
 Disse og andre ble også kalt «kvakksalvere» av den glorifiserte legestanden, også en «stand» som gjør krav på rangen neste etter Gud.
Da jeg var 20 år i 1961 hadde denne standen minst samme status som i dag, men på den tiden var Lobotomi av hjernen ennå godkjent som helbredelsesmetode???
På samme tiden og før, var det vanlig i Bergen å gå til «Losen», en velkjent helbreder på den tiden.
I dag kjente vi Snåsamannen og tidligere på Lillehammer, Marcello Haugen.
Opp gjennom tidene har det alltid eksistert mennesker som har vært utstyrt med slike spesielle evner som har vært vanskelig å godta for de som tror de har monopol på kunnskap.   
Det jeg vil skrive om er ikke så dramatisk som disse som spår fremtiden, men likevel ganske så uforståelig for vanlige folk, som jeg regner meg som del av.
TV har en serie som heter «Åndenes makt» som handler om hus som er «hjemsøkt» og blitt til plage for beboerne. Flere forskjellige mennesker, medium, klarer noen ganger å fjerne disse «spøkelsene» i denne TV serien.
En rekke hendelser som synes fullstendig uforklarlig for slike som meg og de fleste andre, blir fortalt av meget troverdige vitner.
Jeg har levd i lag med Lill i snart 15 år og gjennom henne har jeg «opplevd» så mye rart, fullstendig uforståelig for en praktisk mann og realist som jeg regner meg som.
Jeg er så meget realist at jeg ikke prøver å bortforklare det uforståelige som
ikke eksisterende. En slett ikke ukjent reaksjon.
Dog er jeg utstyrt med en meget godt utviklet nysgjerrighet som gjør at jeg føler en dragning mot disse opplevelsene hun beretter om. Tenk om jeg en gang kunne få et glimt inn i hennes verden også!!!
En verden hun sier er ganske hverdagslig og ikke noe å gjøre noe oppstyr for.
Det er faktisk en av de tingene som forundrer meg mest, som en meget dagligdags sak kan hun si: «Din far var her i går, han kom med denne beskjeden til deg.»------
Jeg innvender selvfølgelig med en gang: «Du har aldri møtt min far, som døde i år 2000».
Beskjeden var verdifull for meg, og når hun beskriver han nøyaktig med den strikkejakken han alltid gikk med, må jeg bare godta det.