Blogg nr. 87  Geografi og topografi rundt Eivindvik

Kong Håkon Den Gode som dør år 960, reparerte (bøtte) systemet med å bruke bål på fjelltoppene for å varsle om ufred. Varselsystemet må altså ha vært brukt lenge før hans tid. Filmen «Ringenes Herre» brukte dette varselet, men der ble det kalt i oversettelsen, baunebrenning. Her på kysten av Norge ble det kalt Veter eller Vetebrenning. Det er blitt skrevet at det tok en uke å varsle hele landet ved hjelp av disse vetene. På gamle sjøkart kan man se bak navnet på noen fjell, står der Veten i parentes. I Solund er det fjellet på Nesøy og Krakhellefjellet som får dette tillegget.
Her rundt Eivindvik har vi fire slike Veter, bl.a. nevnt i boken «Strilesoga».
 De er alle plassert i de fire kompassretningene. Etter det jeg vet, finnes ikke dette noen andre steder.
Så mange, så tett, og i de fire hovedretningene.
Trekker man en strek på kartet mellom 2 av dem, Hisarøyfjellet i vest og Svabergfjellet i øst, går streken over kommunehuset i Eivindvik. Gjør man det samme med de 2 andre, Neverdalsfjellet i sør og fjellet bak gården Midtun, Midtunfjellet i nord, går også streken over kommunehuset.
Neverdalsfjellet har, på en flate på vestsiden av varden, flere steinsøyler nedsatt i sprekker i fjellet. Den eneste tenkbare praktiske grunn, kan være å markere selve bålplassen.
Hva som er Midtunfjellet, har vært omstridd, men det absolutt mest logiske er at det er fjellet som gården Midtun ligger under. Det har blitt hevdet av beboere, at man brukte betegnelsen Vitefjellet/Kvitefjellet før i tiden. Det kan være en forvanskning av Vetefjellet.
Så krysspunktet mellom disse fire vetene var stedet der Gulatinget var holdt.
Jeg kaller det et meget sterkt bevis på at vetene rammet inn Gulatingsplassen.
Det må være klart at ordren om full mobilisering, ville ha hatt sitt utspring på den viktigste plassen i landet.
Rent geografisk ligger Eivindvik rett ved siden av Norvegen, som navnet Norge kommer av, den innerste leden, som de minste robåtene brukte. Samtidig ligger stedet nesten ved Dingeneset som var det eldgamle skille mellom Hordafylke og Sygnafylke. Tingmøtet som var her i året 934/936 omfattet også Firdafylke, men det kan kanskje ha kommet til i ettertid?

Historie professor Helle, hevder i sin bok at Gulatingets begynnelse må ha vært i regjeringstiden til Harald Hårfagre (Slaget i Hafrsfjord år 872)
Det stiller jeg meg tvilende til.
Hele ideen bak Gulatinget er flertallets rett i demokratisk ånd.
Da står tittelen enevoldskonge sterkt opp mot dette. En slik konge ville plassert tinget hvor det passet ham. Det som passet fellesskapet synes lite forenelig med en slik tilkjempet posisjon.
Tingets betydning hos folket synes å ha stått så sterkt at kongemakten måtte føye seg etter det, noe som tilsier at Gulatinget må være en del eldre enn fra Harald Hårfagres tid.
Gulatinget vokste hele tiden, slik at det seinere, omfattet Rygjafylke og også begge Agderfylkene. Likeledes mener man at Sunnmøre også kom hertil.
Fra Valdres over Filefjell og ut Sognefjorden kom de også.
Alle norske konger og en del av de danske, anså Eivindvik som den opprinnelige Gulatingsplassen. Derfor besøkte de, nesten alle, Eivindvik eller før kristentiden Lundvik.
Det har ganske så sikkert vært et opprinnelig Hov her, navnet Lund forteller om det.
Reint topografisk var dette et sted med lite vind, meget godt beskyttet mot nordavinden, en stor slette og en sandstrand for båtlende.
 Et meget godt egnet sted for et stort stevne med mye folk. For et stevne som skal holdes utendørs i flere dager, er dette meget viktige faktorer, som folk av i dag, kanskje ikke har tenkt nok gjennom.
 Lundvik har nok vært et ideelt kultsted fra lenge før Gulatinget ble opprettet. Det absolutt mest egnede sted for en felles Tingplass.
Kirkens meget gamle beliggenhet og størrelse på kirkesognet sammen med disse to steinkorsene, understreker stedets meget store betydning.
Likeledes hevder professor Helle at tinget som var hold i 934/36, beskrevet i sagaen om Egil Skallagrimsson, med et representant ting, skiller seg mye fra Island, som hadde allmannating ting på den tiden. Det skal være hans argument for at at denne sagaen ikke er pålitelig.
Dette kan enkelt forklares. Innbyggertallet på Island må ha vært mye mindre enn i Norge. Det ville vært lite praktisk at alle skulle komme til ting.
 En eller flere representanter fra hvert område, synes som en bedre løsning be med en større befolkning.
 Det er uråd å vite hvor mange mennesker som årlig kom til tinget, men omtrent alle må ha kommet med båt og derved hatt behov for en stor strandlinje og plasser for telt og drikkevann.  
Beliggenheten til Eivindvik var så nært midtpunktet av den tids sentrale maktsenter i Norge som det var mulig.
Så tett til hoved leia er også et meget sterkt argument, det er lite trolig at man skulle måtte langt inn i en fjord.
Oppveksten av Bjørgvin som by og senter på kysten, kom først mye seinere,
Året 1310 skal Gulatinget være kommet til Bergen.
Gulating Lagmannsrett bærer navnet etter dette.
På den tid var enevoldskongen og ikke minst Kirkens makt vokst så mye at den ene manns røst var vanskelig å bli hørt.
Legg merke til hvordan kroningen av Kongen blir utført i dag.
Kongen blir tildelt kronen av erkebiskopen. Fortsatt et bilde på resultatet av maktkampen mellom disse to, som begge kjempet for kontroll og utnytting av vanlige folk. Den makt som Gulatinget utøvde i kraft av flertallet av de samme, fremstår som helt unik.
 Det er derfor godt forståelig at når «vikingene» tok med seg denne demokratiske lov strukturen til fremmede land, der enevoldskongene var suverene, var dette med å skape et mer vekstkraftig og ordnet samfunn.

 

 

Blogg nr. 86 Stedsnavnendringer rundt Gulatinget.

Å endre stedsnavn skal det mye til for å klare. Bare store hendelser med fremstående personer kan klare slikt. Som f.eks. da Alvøy ble endret til Håkonshella, grunnet denne underlige hendelsen at kongen var født og døde på samme stedet, uten at han hadde noen annen tilknytting til stedet.
Da kong Olav Haraldsson den digre, seinere kalt den Hellige, første gang ankom Norge fra England, fikk ha landkjenning på Selje sør for Stadt.
 På sin ferd sørover kysten, fikk han varsel om at unge Håkon Jarl var ventende å komme ut Sognefjorden og videre nordover.
Sagaen om Olav Den Hellige sier: « Olav brøt da av fra leia sør for Fjaler og la seg i Saudungsundet med to skip, et på hver side med en trosse mellom. Da unge Håkon kom roende, vindet kongen opp trossen og båten hans kantret, slik at han ble fanget.»
Ekspertisen i Norge plasserer dette sundet, feilaktig, til Sauesundet ved Askvoll.
Det eneste sundet man kunne være sikker på at Håkon ville bruke, kan bare ha vært dagens Storakersund, som er det første nordre utløpet av Sognefjorden.
Alle andre sund nordover, ville vært usikkert, alt etter vær og vind forhold.
Dessuten er der ikke noe annet sund « sør for Fjaler,» utenom leia.
Så her navngir Snorre dette sundet til Saudungsundet. Det samme navnet som er brukt i Egils Saga, sundet som frendene til Egil stevnet mot.
 Fra Dingeneset er korteste vei på østsiden av Losna. Så det blir helt rett når sagaen sier de stevner mot Saudungsundet.
Jeg har tidligere i et blogginnlegg (Blogg nr.21) forklart at her lå gården som var viet guden Balder, og ble kalt Baldershagen.
Dette er kanskje den første navnendringen som blir gjort av denne kongen som vi antar tvangsinnførte kristendommen i Norge, navnet Baldershagen blir omgjort til Storaker.
Et ganske så vanlig navn for 1000 år siden, Gården har lite relevans fra naturen til det navnet forteller.
Med en politisk agenda om å endre alle hedenske navn, er det klart at Baldershagen ville være et av de første for kongen å endre, på sin ferd mot Gulatingsplassen, som var det viktigste politiske stedet i Norge på den tiden.
Navn som knyttet seg til bloting og dyrking av Odin og Tor, var selvsagt umulig å kunne akseptere på steder der denne nye religionen fikk fotfeste.
Der er tre gårdsbruk i området, som alle har vært knyttet/eid av Prestegården i Eivindvik. Alle har en navneform som var vanlig på 1100 tallet, Et mannsnavn sammen med en natur endelse.
Henriksbø i Midtundalen. Henrik var ikke et norsk navn på den tiden.
Fjellet bak heter Ormekletten. Åsen fra gården og opp til fjelltoppen kan lignes med en orm.
På Hisarøyen ligger Villsvik, som i gamle dokumenter blir omtalt som Wilhjamsvik. Også et utenlands navn.
Så er det Stevnebø, et navn som har avstedkommet mange spekulasjoner. Noen har til og med ville plassere tingplassen der, bare grunnet navnet.
I gamle Islandske sagaer, blir det utenlandske navnet Stefan, skrevet som Stefne. Stefnebø var den gamle betegnelsen på Stevnebø.
Meget sannsynlig riktig forklaring, fordi det passer inn i mønsteret.
Tre gårder med meget gunstig beliggenhet, vend mot sydvest, beskyttet fra den kalde nordavinden for dyrking av korn og med utenlandske navn. Det er meget nærliggende å anta at disse gårdene var gitt som levebrød til prestene i denne nyopprettede kirken i Eivindvik. Norske prester kunne det, logisk nok, ikke være på den tiden.
Bygdebok forfatter Kleiva sier:» I Gulen er det vanlig å kalle opp fjellene etter de gårdene som ligger under dem eller eier dem.»
Ingen fjell i Gulen har navn etter disse tre gårdene.
Fjellet som ligger rett over selve Gulatingsplassen i Eivindvik, har ikke et skikkelig navn engang. Det kalles Høgefjellet enda det ikke er det høyeste fjellet i dette fjellmassivet?
Navnet Prestegården er jo heller ikke noe egennavn. Kleiva mener det har vært en storgård liggende her, så hva het den før?
To indikatorer, satellitt navn, kan tyde på at navnet har vært Ve eller Veum.
Øyen Vesøy, som alltid har vært under prestegården, kan være
 «gården Ve sin øy».
I Dagens Hausevik, ligger plassen Vesetvik som alltid også har tilhørt kirken.
Dette kan være «viken der gården Ve har seter». Vannet ovenfor heter Prestevannet. Vesetvik er et kjent familienavn i Gulen.
Ve eller Veum betyr helligdom, og er brukt andre steder i Norge. Så et slikt navn passer meget godt til den plassen hvor Gulatinget ble holdt.
Navnet Eivindvik har det vært mange spekulasjoner på.
Stedet man sverger eden, Øyvindarvik, vinden fra øyene, og mange fler.
Her i Eivindvik er et egennavn som heter Lunden, nedenfor hvor gamleheimen ligger i dag- De fleste Lundnavn er opprinnelig offerlund hvor man i hedensk tid ofret dyr og kanskje også mennesker til store trær og andre hellige symboler.
Båtbygger Lars Nygård som var født rundt 1900, og bodde der, hevdet at Lundnavnet var et egennavn og ikke skapt av en treklynge.
 Det var her Gulatingsstevnet i 1934 ble holdt.
Min samboer Lill hevder at det opprinnelige navnet på Eivindvik, var Lundvik, men med det formålet å endre alle hedenske navn, ble navnet «Ei-vind-vik».
Siden d-en er stum i slutten av navn, representerte det nye navnet, ganske så bra, betydningen av det gamle. Ingen andre har kommet med denne forklaringen, som jeg synes er meget troverdig.
Overfor plassen hvor dagens kommunehus ligger, høyst sannsynlig den gamle tingplassen, ruver et berg bratt opp, Det heter Mikkelfjellet, det skal være opprinnelig Michael fjellet, etter erkeengelen. Berget har ganske sikkert hatt en viktig rolle under tingmøtene. Det har opprinnelig stått en vindfløy og en varde på toppen av berget.
Egil Skallagrimsson hadde enda engang et ærend på Gulatinget seinere.
Han gikk holmgang og vant mot Atle Skamme fra Askøy. Etter sagaen fant denne holmgangen sted i en ring som var laget tett ved tingplassen. Det var altså ikke på Timmerøy som i ettertid mange har hevdet.
Dette besøket gir ingen hint om hvor tinget ble holdt.
På bl.a. Dalsøyra finne en rekke meget gamle naturnavn. Berge, Myre, (Kjelle)vold, Molde og Lund. Navn som hører til de eldste i Norge, minst 2000 år gamle. Disse gamle naturnavn som også finnes andre steder i Gulen står i stor kontrast til alle nyere kulturnavn i og rundt Eivindvik.
Jeg mener endringen av så mange navn i området rundt Gulatingsplassen, kan bare være gjort av en med meget stor makt og som må ha hatt meget vektige grunner for å gjøre det.
Dette kaller jeg bevis nr. 2 på at Gulatinget fant sted på den gamle kultplassen i Eivindvik.

 

 

 

 

 

Blogg nr. 85  Egil Skallagrimsons-saga,
Det første bevis på hvor Gulatinget var.

Ingen vet hvem som skrev sagaen om Egil, men mye tyder på ar det har vært selveste Snorre Sturlason. Mine stedsnavn løsninger peker også i den retning.
Egil var sønnesønn av Kveldulv fra Sunnfjord, som ble tvunget til å reise til Island da Harald Hårfagre ble enevoldskonge.
Den Islandske sagaen om Egil Skallsgrimsson regnes som et helteepos på Island. Egil da også som helteskikkelse. Etter dagens målestokk fremstår han ikke som en helt. Utpreget glad i penger og en brushane av rang. Han evne til å «kvede» og hans styrke som slåsskjempe, gjør dog at Islendingene setter ham høyt.
Norske professorer avviser sagaen som lite troverdig, i hovedsak fordi de selv har plassert noen stedsnavn feil, grunnet sine manglende geografi kunnskaper.
Det blir nesten som å slå ut «Barnet med vaskevannet.» For denne sagaen er blant de mest verdifulle vi har.
Med bakgrunn i at jeg har en inngående kjennskap til sundene i Solund, kan jeg rekonstruere denne flukten av Egil fra Gulatingsplassen, til han slipper unna gjennom et trangt sund i Solund.    
Av de fem oversettelsene av sagaen som jeg har lest, er ingen nøyaktig lik. De avviker alle litt, og alle har plassering av Saudungsundet feil.
Dette avsnittet i sagaen begynner med at Egil stevner Kongen Eirik Blodøks sin veitslemann på Askøy inn for Gulatinget i en arvesak.
Dommen faller i Egils favør, men kongen vil ikke godta dette, slik at Egil må rømme fra tingplassen. ( At en Enevoldskonge ikke vinner frem i en sak, kan ikke ha sin like noe sted i verden, på den tiden.) Eirik Blodøks var konge i bare to år, 934 til 936.
I følge sagaen, springer Egil Skallagrimsson fra tingplassen over et «leite», mot der han hadde båten sin, som ikke er synlig fra tinget.
På forhånd har vi fått vite at han som er fredløs i Norge, plasserer skipet sitt i Steinsundet i Solund av forsiktighet. Deretter tar han en mindre båt inn til tingplassen, hvor han legger den på en viss avstand fra selve stedet, der også frendene hans sine båter ligger.
Jeg mener at dette «leite» er den gamle stien mellom kommunehuset i Eivindvik og Grønnevik eller Sollibotn.
Kongen som ligger inne på selve tingplassen med 7 skip, klargjør et skip og farer etter ham.
Da han kommer der hvor Egil hadde sin båt, er denne reist derfra.
Sagaen sier: «Kongen fortsetter «videre nordover gjennom sundet til han kommer til Sognesjøen.»
Dette er den første stedsbestemmelsen. Det er bare et sund som ender opp fra sør mot Sognesjøen. Folafotsundet--- Nyhammarsundet utenfor Eivindvik.
Mjåneset stikker ut på østsiden og ville ha skjult synet av båten til Egil for kongen, som må ha vært minst en halv time etter. Deretter ville Dingeneset lengre nord også sperret synet. Først da kongen var kommet forbi dette neset, som ligger i Sognesjøen, kunne han se en rekke båter på vei mot «Saudungsundet.» Dette navnet blir av «de sakkyndige» plassert som Sauesundet ved Askvoll og ødelegger hele logikken.
 Det riktige er at det er dagens Storakersund ved Risnehalvøyen båtene stevner mot. Dette skal jeg skal forklare nærmere i neste innlegg.
Kongen tar igjen båtene som viser seg å være frendene til Egil, som så sier at Egil for vestover til Steinsundet i Solund.
 Kongen har en kjentmann som heter Kjetil Hauld som loser han gjennom «de indre sundene» Dette kan bare være Indre Steinsund, som i sannhet trenger en kjentmann for et stort vikingskip. Å velge denne kursen til Ytre Steinsund, er det bare en lokalkjent mann som ville gjøre.
Sagaen beretter. «Egil holder på å klargjøre skipet sitt i Ytre Steinsund da kongen kommer meget overraskende på ham. 18 mann hopper da i lettbåten og ror mot kongeskipet. I det de passerer kaster Egil spydet sitt og dreper denne Kjetil Hauld. Kongeskipet må først snu, før det blir en kapproing der skipet hele tiden tar innpå denne mindre lettbåten.
Tilslutt smetter Egil gjennom et trangt sund som skipet er for stort til å komme gjennom og dermed må kongen gi opp jakten.
Egils skip blir brent og senket og resten av mannskapet drep»
Havnen han ligger i er Nordre Gildreneset, innenfor Geitarøy.
Dette kan jeg si med ganske så stor sikkerhet. Under siste krig, ble samme havn brukt av Shetlands Larsen også. Et ypperlig sted å gjemme seg for noen som er jaget. Det bor ingen i dette området og selv et skip med høye master vil ikke synes fra leia som går tett forbi. Likeledes er der to utganger fra havnen og også fra sundet. I tillegg kommer dette sundet som bare rommet en liten båt.
Det er ikke et eneste sund i Solund som kan gi en slik «gevinst» som Lunsholet
ved Ytreøy. Avstanden mellom disse to stedene, rimer også med at der var en kapproing over en del tid.
Da Egil kastet spydet, tok han feil av Kjetil Hauld og kong Eirik. Ordet Hauld har forskjellig betydning i alle oversettelsene, men det kan være en tittel, en slags høvding og kanskje den eldste Suling man noen gang har hørt om.
 Feiltagelsen kan skyldes at han var kledd som en høvding.  
Gamle folk i Ytreøy, som jeg spurte for 30-40 år siden, sa at sundet kunne slippe en 30 fots båt gjennom på flo sjø. I ettertid har «Lunsholet» blitt oppmudret, men er fortsatt så smalt at et 6 meter bredt vikingskip, ville vært for bredt.
Folk i Ytreøy, som har vært eiere av Geitarøy, forteller forunderlig nok, at et gammelt sagn sier: « Der har et stort skip blitt brent og senket for lenge siden.»
Jeg tok opp denne overleveringen av en hendelse i mer enn 1000 år, med historieprofessor Bessastadir i Akureyri på Island i 2001. Han mente at så lenge det involverte en konge var det ikke usannsynlig at det kunne blitt overlevert i alle disse generasjonene. Han var for øvrig meget interessert i det jeg fortalte, i motsetning til våre egne professorer som avviser hele sagaen.
Grunnet unøyaktige oversettelser og feilplassert navn, har dette vitnesbyrdet om Gulatinget blitt underkjent hittil i Norge.
Når de rette navnene kommer på plass, er Egil Skallagrimsson Saga, så nøyaktig at den må regnes som bevis på at Gulatinget fant sted i Eivindvik.

 

Blogg nr. 84.    Gulatinget.
Etter nesten en hel vinter og en endeløs Corona tid, skal jeg ta opp igjen bloggen min om stedsnavns forklaringer.
Jeg må si at det er litt artig når jeg får tilbakemelding om at fortsatt etter 53 år, er det folk som husker hendelsen om min lange svømmetur til øyen Toska i Hjeltefjorden.( blogg nr. 82)
Jeg har nevnt tidligere at jeg har skrevet en bok som heter:
«Hvor lå Gulatinget og hvorfor der?»
Boken er tilgjengelig på biblioteket, men relativt få har hatt mulighet å skaffe seg den ellers.
Et av hoved argumentene i dette beviset på hvor Gulatinget lå opprinnelig, er nettopp stedsnavn. Jeg påviser hvordan stedsnavn har blitt endret som et politisk knep for å kunne tvangs innføre kristendommen for ca. 1000 år siden.
 Da selvfølgelig på den største og politisk mest betydningsfulle tingplassen i Norge, Gulatinget.
For minst 40 år siden, var jeg i et selskap der jeg ble sittende ved siden av en svart mann fra Marokko i Afrika. I dag er dette ganske så selvsagt, men så langt tilbake var dette et særsyn.
Mannen fortalte at da han hadde gått på sin folkeskole i Marokko, var han som elev blitt lært opp til at «det moderne demokratiets vugge», opprinnelig hadde stått i Norge.
Dette har aldri jeg blitt fortalt, etter det jeg vet er det fortsatt ikke pensum i dagens skole i Norge. Har noen av dere blitt opplært i dette?
De gangene jeg har seilt til Island, har det fremgått ganske tydelig, at en av hoved attraksjonene for turistene på Island, er Tingvellir.
Det blir markedsført av islendingene som det eldste eksisterende parlament i verden.
En sannhet som kan diskuteres.
Fra sagaene ved islendingen Are Frode (ca. år 900) får vi vite at en mann kalt Ulvjot oppholdt seg i Norge i tre år for å lære Gulatingsloven utenat.
Etter hans diktat ble da Ulvjotsloven etablert på Tingvellir på Island.
Gulatingsloven var altså et mønster for denne Ulvjotsloven på samme måte som den norske ekspansjonen til England, Skottland, Irland og alle øyene i vesterled, brakte med seg loven fra nordmennenes hjemtrakt, den størst og mest utbredte i Norge: Gulatingsloven.

Kong Harald Hardråde som i året 1066 prøvde å erobre England, brukte som argument for denne handlingen.  «På annenhver gård i England er der enten en mann eller kvinne av norsk ætt».
Den utvandring fra Norge til alle disse vesterlandene, som delvis i perioder var erobret land, er meget undervurdert.
Jeg har alltid hevdet, mot folk med meget bedre engelskkunnskap enn min, at det engelske språk er i sin opprinnelse, norsk.
Det går nesten ikke an å bruke sterke nok adjektiver, når man beskriver betydningen av det demokratiske Gulatingets innflytelse på hele den vestlige verdens utvikling i demokratiets retning.
Udiskutabelt er dette det absolutt største kulturbidrag Norge noen gang har gitt verden.
Fra denne vesle plassen i Gulen, ble Gulatingets demokratiske ide og lovverk spredd utover i hele Europa og videre.
Guttebøker og filmer fra «det ville vesten» bruker begrepet «lovens lange arm». Begrepet og selve ordet lov, på engelsk law, er jo videreføringen av
den loven som ble skapt her i Gulen.
Det er det samme lovbegrepet diktatoren Putin i Russland misbruker for å dekke over sine misgjerninger, eller Trumps mobb i USA, angriper når de stormer senatet.
Mens verden ellers lager store turist attraksjoner av mye mindre betydningsfulle saker, synes den norske stat å bry seg i meget liten grad om Gulatingets betydning som kulturminne og turistmagnet.
Sogn og Fjordane Fylkeskommune har bygget et tusen års monument på Floli;
Rett nok feilplassert, men et flott minnesmerke over Gulatinget.
Det hevdes ofte at det er begrepet og ideen i Gulatinget som er det betydningsfulle og den lokale plasseringen har mindre å si.
Selvsagt er det slik, men hvilke topografiske og geografiske forutsetninger for en slik storstilt demokratisk arrangement er også av stor betydning.
Når jeg da beviser hvor det fant sted, med de forutsetninger i naturen som var til stede, betyr det meget, særlig for oss som bor i Gulen.
Det opprinnelige tinget har blitt delt i to enheter i dag, Det demokratiske norske Stortinget og det juridiske dømmende, Gulatings Lagmannsrett.
Den første argumentasjonen i beviset, er en rekonstruksjon av
 Egil Skallagrimsson saga.
 Dette er den eneste veiledende skriftlige beretning om et Gulatingsmøte som fant sted i året 934 eller 936, da Eirik Blodøks var enevoldskonge.
Det andre beviset er denne endringen av stedsnavn i området rundt Eivindvik, stedsnavn som stammer fra 1100 tallets navneskikk. I sterk motsetning til alle andre gårds og stedsnavn ellers i Gulen.
Det tredje beviset er Eivindviks topografi og dets beliggenhet nesten på delelinjen mellom to likeverdige fylker, samt disse to steinkorsene og ikke minst den gamle nedarvede tradisjon her på kysten om hvor Gulatinget ble holdt. Tilstedeværelsen av 4 veter i de fire kompassretningene rundt Eivindvik er også et talende spor.
Det har åpenbart seg enda et bevis, som synes å ha vært utenfor de fleste folks tanker. Dette siste kan vise seg kanskje å være det beste av alle.
Emnet er stort, så det forsetter i neste innlegg..