Blogg nr. 82  Toska, Toskedalen og en litt lang svømmetur.

Det er utrolig hva man kan komme over når man leser kart. Visste dere at på Osterøy er en dal som heter Toskedalen?
Osterøy har bidratt med mange navneløsninger, ikke minst selve navnet som jeg har omtalt i blogg nr.3.  Navnet Mjøs som har ledet til forklaringen på Mjøsa i blogg nr.5, og Bruvik som har vært med å forklare begrepet Bru i blogg nr. 10.
Toskedalen ligger på nordøst siden av øyen, ved slutten på veien som kommer fra Stamneshella.
Navnet fasinerte meg, da jeg i mange år har søkt å finne en forklaring på øynavnet Toska i Hjeltefjorden.
Dessverre har jeg ikke så mye fantasi som «Norsk Stadnamn Leksikon», de mener at den ligner på en torsk.
Utfor øyen Bømlo ligger der også en øy som heter Toska, så det er nærliggende å anta at navnet har noe med øy å gjøre?
Denne Toskedalen er litt spesiell fordi den helt nede ved sjøen har en åsrygg som deler begynnelsen på dalen i to. Slik at den har en elv, Storelva, på ene siden og en mindre på andre siden.
Grunnen til at jeg har et slikt forhold til denne øyen Toska i Hjeltefjorden, er at jeg engang for uendelige mange år siden, opplevd en meget dramatisk natt utfor den.
Det må ha vært i 1967, jeg hadde ervervet meg mitt første «skip», en 19 fots tresnekke med en liten hytte på, og med en 5-9 sabb semidiesel, ensylindret oppfyringsmotor.
Motoren var nok i største laget, for båten ristet mye og lakk en del hver gang jeg hadde gått mye med den.
Jeg hadde fått det for meg, i mitt ungdoms overmot, at det var mye enklere å gå til Masfjorden om natten, fordi jeg da kunne se disse sektorlyktene som er over hele kysten vår. De har blank (gul) sektor som viser hvor det er trygt å gå.
 I ettertankens alder er det ikke så selvsagt, for om man «mister» dette gule lyset, i et øyeblikks uoppmerksomhet, kan det være lett å ta feil av et annet lys, og da er man «ute å kjøre.»
Sektorlysene har rettnok en rød på ene siden og en grønn på andre siden, slik at ved å svinge til en av sidene, vil se at man er ut av sektoren, men i nattens mulm kan man lett gjøre feil. Det er et meget godt hjelpemiddel i tillegg til andre navigasjons hjelpemidler.
Jeg var på vei nordover Hjeltefjorden i august, klokken var litt over tolv og det var bekmørkt og stille.
Da slapp koblingen til propellen og motoren ruste opp. Det gikk noen sekunder før jeg rakk å komme ut av hytten og slå den ned. Vannet fosset da inn og det var ikke mulig å holde unna med en bøtte. Valget var enkelt, båten sank.
 Jeg hadde nettopp passert Skjelanger på Halsnøy og det syntes ikke å være så langt å svømme. Men strømmen var i mot, så etter en stund snudde jeg mot øyen Toska som syntes uendelig langt unna. Jeg kan ennå etter over 50 år, huske silhuetten mot himmelen av plantegranen på øyen.
Etter 5 kalde timer kom jeg inn på nordvest siden av Toska i sekstiden om morgenen ganske så nedkjølt, jeg måtte dra meg etter armene innover land. Ette hver begynte bena å fungere også.
Sigfred Toska het den hjelpsomme bonden jeg kom frem til og som hjalp meg.
Solen var da kommet opp og etter noen timer var jeg helt fin.
Siden da har navnet Toska hatt en helt egen betydning for meg.
En liten grønn perle i havet, med vennlige mennesker, der solen alltid skinner, er ikke det en drøm for mange?
Da jeg studerte på kartet denne avsides dalen på Osterøy som heter Toskedalen, slo det ned i meg, kanskje den vanlige uttalen av navnet Toska som en stavelse ikke er helt riktig?
Begynnelsen av denne dalen ved sjøen, er på en måte to-delt av denne åsen i midten.
Hva om det skal være stavelsen to og at resten skal være nedkortet fra begrepet skar?
Et skar er en kløft i terrenget som deler det i to deler.
Øyen Toska i Hjeltefjorden er nesten delt, i flere deler. De henger sammen, men den nordligste delen kalles Ut-Toska, fordi den nesten er avskilt.
Studerer man Toska utfor Bømlo, viser det seg at denne øyen også er nesten avdelt av våger eller skar.
Dermed blir forklaringen på navnet Toska på begge øyene og Toskedalen på Osterøy: «To-skar- øya» og «To-skar dalen»..
I Eggedalen på Østlandet er lignende navn brukt på et fjell, Toskardsfjellet.
her er «d» en i behold, noe som ytterligere bekrefter min forklaring.

 

Blogg nr. 81    Rusta, Røst

Helt siden jeg foretok min solo seilas med Penelope rundt Island i 2001,
har jeg trodd at ordet «rust eller røst» betyr «straumsjø».
Jeg var en del nervøs for å seile rundt «Langanes» til Raufarhofn på østsiden av Island, som er et virkelig langt nes, derfor spurte jeg meg for i havnen Vopnafjørdur om forholdene.
En Islandsk fisker fortalte meg at jeg skulle holde meg tett inntil land når jeg rundet spissen, ellers ville jeg komme ut i «rusta eller røsta».
Det var meget grunt der på neset, så jeg holdt god avstand da jeg passerte og dermed fikk jeg erfare det han mente med «rusta/røsta». Det ble noen harde timer.
Straumsjø er blant det hardeste man kan komme ut for med en båt. Når strømsetting av tidevannet møter stor havsjø dannes det bølger som er meget vanskelige å takle. De kommer liksom fra alle kanter og kan bryte inn over dekk på ganske store båter. Mens store bølger på havet har en retning og en forutsigbarhet, så kan straumsjø lignes med en heksegryte.
På vestsiden av Færøyane ved øyen Mykines er dette fenomenet særdeles fremherskende. Bonden som bor der hevder, muligens noe overdrevet, at man kan bare komme i land på øyen 5 ganger i året.
Strømsettingen av tidevannet der borte kan komme opp i 12 knop, slik at nesten alle båter må ta hensyn til den.
I mitt tidligere innlegg om Træet, (blogg nr. 60) nevner jeg navnet Rusta rett før bakken ned til dette stedet på Frøyset.
Nedenfor denne plassen, som jeg husker folket på Frøyset kalte Rusta,
 ca. hundre meter ned, er sjøen med strømmen inn og ut fra Austevågen, samt utløpet av Frøyset-elven. Det har derfor vært nærliggende for meg å tro at det
er denne tidevannsstrømmen som har gitt navnet Rusta.
I denne «etterpå klokskapens alder» har jeg begynt å tvile på dette.
Stedet Rusta ligger altfor høyt oppe fra sjøen til at det kan være den som er utgangspunkt for navnet.
Dessuten er det andre indikatorer som peker mot en annen løsning.
Det kan synes som om det er avstanden fra gården Frøyset som er avgjørende for navnsettingen. «Den bosettingen som ligger lengst unna, eller ytterst» er kanskje en bedre begrunnelse. Frøyset har ganske sikkert vært et Hov til ære for guden Frøy, og den eldste bosetningen der.
På en seilskute har vi betegnelsen røst-jern, som er det jernet som er plassert ytterst på begge sider av skutesiden for å holde masten oppe.
Disse røst-jernene er satt fast med gjennomgående bolter, og er det kraftigste beslag om bord.
På et hus med vanlig mønetak kalles enden av taket/ huset for «røstet».
Tidligere har jeg i et annet innlegg kalt denne trekanten som dannes under røstet, for «bjor».  (Blogg 41)
En god seilervenn fra England kom engang til meg og ville låne kart for å seile til Lofoten og Røst.
Da jeg selv har seilt i dette området, prøvde jeg å advare ham om at det kunne være meget vanskelig å navigere rundt Røst.
Landet er meget lavt, uten særegne landemerker og med en mengde skjær, båer og grunner. Dessuten er skodde en faktor som forekommer meget ofte.
Dette var i den tiden da vi ikke hadde annet hjelpemiddel i navigasjonen enn kompass og sjøkart.
Engelske yachts-menn er ofte meget dyktige på å vite om tidevann og strømsettinger og forhold lik deres egen kystlinje. Skjær og båer, er de lite vant med og noen av dem som er over høyvann, er i Norge dårlig merket på kartet og meget lett å overse.
 Da han kom tilbake forklarte han, etter nøye studium av sjøkartet, var han kommet til at det var best, ikke å seile inn i dette området. Spesielt fordi jeg hadde sølt kaffe på et av kartene, sa han!!!
Fra fjellene over Bodø kan man se helt ut til øyriket Røst på klare dager, men det er så absolutt i kanten av synsrekkevidden.
Norsk Stadnamn Leksikon baserer forklaringen på navnet Røst etter det gammelnorsk og islandsk sier røst betyr: Havstrøm.
Dersom denne begrunnelsen er grunnlaget ville det være mye mer sannsynlig at man brukte Moskenes -Straumen ved Lofoten, den hører til en av de sterkeste vi vet om i Norge.
Jeg betviler havstrøm som opphav til navnet Røst og mener det er mye mer sannsynlig det betyr: «ligger lengst unna, eller ytterst.» Slik jeg har forklart om røst-jern og røstet på hus og Rusta på Frøyset.
Det er flere steder på Østlandet som heter Rusta, men det er vanskelig å danne seg en mening fra kartet om hvorfor, fordi utbygging av boligområder og annen urbanisering skjuler den opprinnelige beliggenheten i forhold til gammel bebyggelse.
Tidligere innlegg nr. 41 Hund, beskriver ordet som det første som møter deg, sett utenfra. Røst blir da andre veien, sett innenfra.

 

 

 

 

Blogg nr. 80  Engelsk- norsk, Farm, eventyr m.m.
Da jeg engang i overmot fortalte mine tre barn, som alle er blitt akademikere og snakker engelsk mye bedre en jeg gjør, at engelsk er norsk i sin opprinnelse, brakte det meg inn i en ustoppelig diskusjon med dem.
Likevel kommer det av og til en SMS fra dem om et ord som finnes i engelsk, som vi/jeg trodde var et erke norsk ord.
Det hjalp jo meget godt på min troverdighet at språkprofessor Jan Terje Faarlund ved Oslo universitet, hevdet det samme en god stund seinere, i 2012.
En gang på et seminar om Gulatinget i kommunehuset, hevdet jeg overfor 2 eldre engelske professorer at ordet og begrepet «farm» er et norsk ord. Min evne til sterk argumentasjon på engelsk, var på den tiden liten, så jeg ble litt overkjørt.
Det forandrer ikke det faktum at det er et norsk ord. Fiskere på kysten her i området kjenner godt ordet, det brukes/bruktes når båten er/var godt lastet, og begrepet farmen omfatter alt som den er lastet med.  
For å forstå påstanden: Ordet gard/gård er kommet fra det gjerdet (garden) som den første bonden satt opp. Selve navnet på en gård kommer av det som han skapte, jorden i seg selv, har ikke noe navn.
Vikingtiden som blir så glorifisert i dag, var ikke annet enn en rekke erobringsforsøk på å underlegge seg landene i vest. Det var ikke langt unna til at det hadde lyktes også. Samtidig må det ha vært en meget stor utvandring av bønder fra Norge som søkte ny og bedre jord. Den beste og fineste åkerjorden i Norge, blir kalt «eng» som et sammenligningsord med den jord man fant på andre siden av Nordsjøen, England.
Alle disse bøndene som dro hjemmefra med familie og alt de eide om bord i båter, kalte den første jorden de slo seg ned på, etter alle eiendelene de hadde med seg, «farmen», alt som var om bord i båten.
Det har nesten alltid vært kampen om mer jord menneskene har slåss om.
Dette skjedd for «bare» ca. 1000 år siden, slik at mange av stedsnavnene der borte er mye eldre, noen kan ha blitt overført fra Norge.
Navnet Oslo som jeg har skrevet om tidligere (blogg nr.31) omhandler utløpet (osen) av elven Alna, samme navn på elv finnes også i Nord England.
På Hebridene, de gamle norske «Suderøyene» er nesten alle navn gjenkjennelige for en nordmann. Bare hovednavnene på øyene synes å være av gælisk opprinnelse.
Det kan være påvirkningen fra det franske språk som har gjort artikuleringen av engelsk så fremmedartet for norske tunger.
 Etterkommeren av Gange Rolf i Normandie vant jo denne kampen om England og det franske språk ble talt av overklassen, adelen, slik som dansk ble infiltrert i norsk.
Ordene skrives jo nesten på samme måte som på norsk, men uttalen blir helt annerledes.
Nesten alle navn på kroppsdelene våre, familie, jordbruksredskaper og dagligdagse ord er mer eller mindre skrevet på samme måte.
Enkelte ord har endret betydning, men er lett å kjenne igjen. «Friend» kjennes jo lett som «frende» med en beslektet betydning. Ordet «adventure» er meget likt vårt eventyr, men har en begrenset betydning.
Begrepet «old» har vært et ord i norsk, men har nylig gått ut av bruk, noe Oldtiden, olding og oldsaker vitner om.
 I Norge er tittelen bonde meget vel anskrevet, men tilsvarende finnes ikke i England. Tittelen «peasant» er negativt ladet, og skal ha opprinnelse fra et fransk ord som tilsvarer leilending eller husmann.
For 1000 år siden og mer, Har disse områdene i vest fremstått som «det forjettende land», på samme måte som Amerika gjorde seinere.
De utvandrende norske bøndene klarte ikke å beholde «odelsretten» som Håkon den Gode gav tilbake til de hjemmeværende.
 De engelske bøndene ble offer for Lensvesenet ,som ga nesten all eiendomsrett av jorden, til konge og adel.
De britiske øyer er et sammensurium av folkeslag. De første vi vet om, skal være Pikterne, (de malte) som Romerne slåss mot. Pikternavnet brukes om den opprinnelige øybefolkning i nord, Skottland.
Dernest skal Gallerne ha kommet, 300 år før Kristus. Gælisk språk er andrespråk, eller likestilt noen steder i Skottland.
 En brite er opprinnelig fra Bretagne i Frankrike.
Romerne rådet i 500 år etter Kr. Deretter kom tyskerne, Sakserne og  Englenderne.
 Angelsakserne som engelskmennene henviser til som sine forfedre i kampene mot nordmennene og danskene.
Skal man tro den gamle islandske saga om Frithjof den Frøkne, hadde småkonger fra Sogn allerede erobret Shetland og Orknøyene før Harald Hårfagres tid, anno 872.
Disse steinborgene som blir kalt Brocher, sto da allerede på øyene i vest.
De blir tilegnet Pikterne, men ingen vet riktig hvem som bygget og hvorfor,
heller ikke når de ble bygget. De omtales som meget gamle flere steder i de gamle sagaene om vikingene.
Navnet Ork i Orknøyene, mener man skal bety «villsvin» og er det eneste ordet som er igjen etter Pikterne. Dette er ytterst tvilsomt, da vi har denne stavelsen i flere av våre norske kystnavn. Som f.eks. Orkanger og Orkneset.

 

 

Blogg nr. 79.  Kveldulv,

I min bok om og bevis av hvor Gulatinget lå, bruker jeg et utdrag av sagaen om Egil Skallagrimsson fra Island som en del av beviset.
Bestefaren til denne Egil, het Ulv og ble kalt Kveldulv. Han emigrerte til Island fordi han ble uvenner med Harald Hårfagre, da en sønn av ham ble drept.
Den sønnen som reiste med ham til Island, var da kalt Skallagrim og Kveldulv døde på sjøreisen bort, angivelig på grunn av utmattelse ved sin kraftanstrengelse som såkalt berserk i hevnangrep på kongens menn, en hendelse som muligens fant sted et sted i Solund.
Islendingene i tiden etter, visste ikke hvorfor han ble kalt Kveldulv.
De forklarte navnet, i seinere tid da sagaene ble nedskrevet, med at han ble
«Hamram om kvelden».  Ordet skal visst bety at han tok på seg «hamen» til en
ulv. En ikke helt ukjent oppfatning av de gamle vikingene, de kunne omskape seg til et dyr under spesielle forhold.
Denne sønnesønnen hans, Egil, var ikke en helt så enkel fyr. Han var det vi i dag kaller et «brushode», en mann som handlet i affekt på et øyeblikks innskytelse,
Noe som ofte brakte ham inn i mye bråk.
Det var den samme Egil som seinere i livet sitt, gikk holmgang mot Atle Skamme i Eivindvik og drepte ham. Kampen foregikk ikke ute på Timmerøy
 slik mange lokale sier det skjedde, men sagaen er klar på at det var avholdt like ved tingplassen. Så kanskje rett utfor inngangen til kommunehuset??
Egil Skallagrimsson er en gammel sagahelt på Island, han var kjempesterk og var meget flink til å «kveda», noe  Islendingene verdsatte meget høyt.
Denne spesielle hendelsen skjedde i den første tiden hans i Norge. Han kom på besøk til en veidslegård som var drevet av en av kongens menn på Atløy, samtidig som kongens følge var der.
En veidslegård var en gård som kongen eide, med jevne mellomrom besøkte han den sammen med hirden sin, som da åt opp det gården hadde produsert i mellomtiden. Disse gårdene var kanskje ervervet som krigsbytte, etter slaget i Hafrsfjord.
Egil ble servert øl av verten, men ikke det beste, som var reservert kongen, som da var Harald Hårfagre.
Dette tok Egil meget dårlig opp, og inne i samme salen som kongen var, slo han i hjel denne kongens mann som serverte dette simplere ølet.


 Deretter la han på sprang ut av huset.
Kirken på Atløy i dag, er på et sted som heter Vilnes, og det er nok mulig denne gården var på samme sted.
En mengde av kongens menn søm fòr hele øyen for å finne Egil, men han hadde svømt ut til en saueøy utenfor. Tilslutt kom 2 menn roende til denne øyen også. Egil slo dem da i hjel og tok båten deres.
Historikere vil ha det til at dette var i Sauesundet på østsiden, men sagaen sier ganske så klart at det var bare en øy man hadde sauer på.
Sagaen sier også: « Han rodde hele natten og litt av morgenen også for å komme til frendene sine.»
Frendene hans kan mest trolig ha bodd i den bygden der bestefaren, Kveldulv, kom fra.
På nordsiden av Førdefjorden ligger der en bygd/grend som heter Kvellestad. Det kan være dette navnet som har gitt Ulv, tilnavnet Kveldulv.
D en er vanligvis stum i slutten av ord, slik at Islendingene kan ha tilført en d for å få en mening i navnet.
Måler man distansen på sjøen fra en av de ytterste øyene på sørsiden av Atløy,
helt til Kvellestad, får man ca. 21 nautiske mil. De gamle i vikingtiden regnet, gjennomsnittlig over en lang distanse, at man rodde ca. 3 nautiske mil pr. time.
Forklart i blogg nr.xxx
Dette gir 7 timers roing til denne plassen og passer meget godt med denne antagelsen.
Navnet Kvellstad har sammenheng med ordet «kve», en innhengning for å samle kveget.
Der kommer 2 elver ned gjennom Kvellestad dalen, den vestligste danner en
bue eller et nes, som sammen med terrenget bak danner en naturlig kve til å holde dyrene samlet uten noe gjerde.
 Ikke så annerledes enn opprinnelsen til stedsnavnet hage. Blogg nr. 21.
Folket på Kvellestad har nok vært inne på denne sammenhengen med Kveldulv tidligere også. De har hatt fiskebåter som har båret dette navnet Kveldulv, flere ganger. Kanskje de har gamle overleveringer i slekten om sammenhengen?
Det fasinerer meg når man i gamle sagaer fra Island, kan lese om dramatiske hendelser for mer enn 1000 år siden på steder her på kysten i Norge man kjenner godt og har vært på mange ganger.
Tenk på det, for mer enn 1000 år siden, «eksisterte» ikke Amerika, Australia eller noen av dagens kjente områder på sørsiden av ekvator?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

.