Blogg nr. 68.  kysten vår, relatert til havet.

Marsteinen, det kjente innseilingsmerket fra havet for Bergen havn, blir av NSL,
Norsk Stadnamn Leksikon, forklart med at det betyr grense, og skal stå for grensen mellom Austevoll og Sund.
Overalt på kysten vår er fjordene og sundene samlende for folket som bor der og fungerer ikke som grense, men tvert om.
Navnet må så åpenbart ha en annen betydning.
Øverst i Gudbrandsdalen, på grensen til Romsdalen, fins også en Marstein, men dette navnet rimer mer med den forklaring som autoritetene hevder.
Da vi som små barn badet i sjøen, var det å vasse ut til marbakken, grensen for hva som våre foreldre tillot.
Likeledes kalles fisken steinbit også for marekatt.
Det å ha mareritt, kan meget vel lignes med det å være ute i store bølger med en båt.
På Latin, som er et indoeuropeisk språk, slik også norsk er, kalles hav for    Mare.
Det må være ganske så tydelig at ordet mare for hav, har eksistert i det norske språk tidligere, som disse eksemplene illustrerer.
Marsteinen betyr etter dette, Havsteinen. Et meget mer passende navn, for denne steinen eller holmen som ligger helt ut til havet.
På gammelnorsk brukte man ordet «marr» om hav.
Navnet på fylket Møre, Sunnmøre og Nordmøre, kan meget vel være utsprunget fra dette, Hustadvika som er et meget farlig sjøområde utenfor Mørekysten, kan ha gitt opphavsnavnet Mare/Møre, til hele fylket.
Det er ganske vanlig at slikt skjer med navnene på spesielle utsatte områder på kysten vår.
Lista, Jæren, Stadt, Hustadvika, Lopphavet og mange flere, er områder som er beryktet blant sjøfolk på kysten, og navnene omfatter også nærliggende fastland. 
Lista synes å relatere seg til begrepet «list» kant mot havet.
Jæren kan ha sin opprinnelse av «jar» som også betyr kant.
Karmøy har tydelig sitt navn etter «karmen» mot havet.
Stadt av å «standa» massiv fjellhøyde mot havet.
Agderfylkene, eggen/ kanten mot havet. Som i knivsegg.
På Franskekysten i Middelhavet husker jeg der var et nes mot havet som het
Agde.
De kjente sjakkspillerne Agdestein, er kanskje fra Stord, det heter Agdestein på østsiden mot Langenuen.
Lenger sør for Stadt ligger øyen Bremanger, som kanskje har navn etter stedet på sørsiden som heter Bremanger. «Brem» blir det samme som i hattebrem.
Slik også med stedsnavnene Bremnes/ Brimnes .
Øyen Kinn har også navnet etter beliggenheten, kinnet på utsiden.
Anger er som er nevnt mange ganger før, en liten fjord eller våg.
Dette temaet, sjø møter land, eller omvendt, brukes over hele kysten vår i navnsettinger overalt.
Det er derfor ikke å undres over, det jeg har hevdet mange ganger tidligere,
Norge/ Noreg er ganske enkelt Norvegen som er nedkortet, slik utlendingene staver navnet. De bruker navnet mye sjeldnere enn vi, derfor blir det ikke nedkortet.  Norway på engelsk, Norvega på spansk/Latin, Norvegen på tysk. «Veien gjennom de trange sundene».
Betydningen «veien mot nord» er forklaringen vikingene kom med, samtidig med deres store ekspansjon. Det hørtes kanskje flottere ut?
 At Nor betyr trangt sund var nok glemt på den tiden.
Øygarden er et annet navn som også følger mønsteret, gjerdet/ garden mot havet.
Dette øyriket på kysten, sammen med fjordene våre, er noe av det mest fantastiske man finner i hele verden. Det er meget få land som har en slik
«sandkasse» til å begynne læreprosessen i, for å bli fullbefarne sjøfolk.
Slik vikingene til fulle viste ved å underlegge seg Nord-Atlanteren.
Selv grekerne har ikke så mange havner, trange sund og fjorder.
Vindretningene gjør at det ikke er uvanlig at ting og til og med mennesker kommer rekende over Nordsjøen fra andre siden.
Men det er meget sjeldent det motsatte skjer, så det trengs en bevisst handling
å seile fra Norge til Shetland. Først når man hadde fartøy som delvis kunne seile, eller bli rodd mot vinden, var det mulig.
Denne unike mulighet til å begynne i en meget godt tilpasset «sandkasse», er den direkte årsak til at norske sjøfolk og norske skip, påtreffes over hele verden i vår tid og i store deler av Nord-Atlanteren tidligere, for mer enn i 1000 år.