Blogg nr. 67.  Hvordan stedsnavn oppstår.

Siden ferietiden nå er over, så vender jeg tilbake til hovedtemaet mitt, stedsnavn.
Overskriften min i dag er vell ambisiøs, der er utallige veier som kan føre frem til et stedsnavn, men jeg vil beskrive hvordan min interesse for dette begynte.
Fra begynnelsen på 70 tallet og nesten frem til nå, har jeg reist med skøyten min,Penelope, tidligere Hermann, på kysten av Hordaland og Sogn og Sunnfjord, delvis i yrkessammenheng, men også i ren nysgjerrighet på den overveldene naturen.
Det å ha en fantastisk båttur på flere timer frem til arbeidsplassen min som håndverker, gjorde at dagen min meget sjelden ble triviell.
Uten dagens tekniske hjelpemidler, som radar og GPS, fikk jeg en erfaring og ble satt i en situasjon som ikke var så helt ulik slik våre forfedre levde under, de som opprinnelig satt disse navnene på naturen de reiste gjennom.
Det er ganske opplagt at en stor del av stedsnavnene langs kysten er satt etter hvordan landet tar seg ut fra et båtdekk.
Når man kommer seilende over Sognesjøen på kursen 112 grader, og fjellet «Dyngja» i relativt forhold til «høyfjellet» Brosviksåta, viser seg så selvinnlysende foran deg, kan man vanskelig la vær å hevde denne forklaringen på navnet Dingja, selv om man blir lite populær hos Dingingerne.
I ettertid har jeg erfart at navnet Ding eller Dyng, ikke er uvanlig. Etter det jeg kan finne på kartet finnes der slike dynger også.
Med 7 knops fart får man rikelig tid til å studere de forskjellige naturformene etter hvert som de vokser opp. Kartet med alle navnene, ligger jo hele tiden foran meg, slik at man kan hele tiden sammenligne.
Med kursen satt andre veien, skiller fjellet Husafjellet seg sterkt ut som et meget godt merke for hvor innløpet til Indre Steinsund befinner seg, selv om navnet på fjellet ikke er gitt etter det. Vardene som markerer seilretningen, begge veier over Sognesjøen, er plassert høyt opp fra sjøen, slik at de danner profil mot himmelen. Forskjellen mellom land og himmel er det siste som forsvinner av sikten på mørke netter.
Fra Brekke og ut Sognefjorden, skiller denne «styrepinnen» i Tollesundet seg meget markert ut, og gir forklaringen «tolle» som i tollekniv og tollepinne.
Sør gjennom leien, Straumane, finner jeg Skipssiden på Lygrakalven og tidligere
Bispen som seilingsmerke nord for Feste. Bruknappen forteller ganske tydelig om det trangeste området i leien og leder lett til forklaringen: Bru betyr «innsnevring av vannvei».
Slik naturen ser ut, sett fra et båtdekk, er hovedgrunnlaget mitt for tyding av navnene.
En annen måte er å sammenligne. Dersom man finner en rekke navn med samme stavelse i navnet, synes jeg det er ganske naturlig å tro at navnene må ha en fellesnevner i naturen deres. Det å lete etter denne fellesnevneren gir forklaringer på bl.a. Bru, Voss, Avløyp, Årebrot og mange fler.
Den «ekspertisen» som jeg etter hvert synes å ha ervervet meg, gjorde at da jeg så professor Akselberg på TV i sitt hjelpeløse forsøk på å forklare sin egen hjembygds navn, tok jeg det som en utfordring, å forklare navnet Voss slik jeg gjør i blogg nr. 4.
 Spesielt fasinerer det meg når jeg kan få til slike «trapper», der forklaringen på et meget lite sted kan føre til en rekke navneløsninger på «store navn».
Litle Brandsdal som jeg har sett fra mitt kjøkkenvindu i 40 år, leder til forklaringen på Brandanger/sundet, til en rekke Brandsholmer, til Brandsøy og ikke minst til forklaringen på Gudbrandsdalen. (Blogg nr.6)
Det samme skjer med Mjåneset som føret til Manger, Måbødalen, Mjøsa og disse to gårdsområdene Mjøs. (Blogg om Mjå)
Denne navnerekken som spesielt gjør seg gjeldende for det gamle ordet for stein, «Grjot» (blogg nr.12) som leder til grøt, grue, grave, grotte og grain, forteller om hvordan ordene i språket vårt blir skapt. En liten endring i artikuleringen lager et ord som tydelig er beslektet.
Det er utfra dette, nærliggende å tenke at når navnet Voss står for «brattheng», kan ikke da ordet «foss» henge sammen med det?
 Bokstavene V og F brukes jo ofte som erstatning for hverandre i språket vårt?
Det som lager en foss er jo der vannet renner ut for et brattheng eller stup?
Det er ikke uvanlig at søken etter stedsnavn forklaringer bringer meg inn på språkforsking, selv om jeg har meget små forutsetninger for slik analyse.
Jeg er meget opptatt av tid, dersom naturstedsnavnenes alder settes, meget omtrentlig, til rundt om 2000 år, så er ordene i språket mye eldre. Dette gjør seg meget gjeldene i betydningen av navnet «mark»
 Språkforskerne sier det betyr skog, det kan kanskje være riktig, en gang, men når det brukes på landområder, betyr det, navngivernes bruksområde eller nytteområde. (Blogg nr.13 Markland, Vinland).
 Dette er navn som ble gitt omkring år 1000 og derfor ganske unge når det gjelder stedsnavn. Man skiller mellom de tidligste naturnavn før og etter romertid, ca. år 400 e. kr. Da kommer kulturnavn som lar seg katalogisere og delvis tidsbestemme etter endelsene.