Blogg nr.
66. Kensingtonsteinen.
Min «frøken»
søster Hildegunn mener, da jeg har fremsatt så sterke kritikker mot ledende
historikere i Norge om underslag av kjensgjerninger, må jeg skriver en
grundigere gjennomgang av hele saken.
Kensingtonsteinen ble funnet i 1898 av en svensk/amerikansk bonde, Ohman, på et sted i Minnesota som het Kensington.
På steinen var det risset inn runer som var vanskelig å tyde i begynnelsen.
Spesielt var det ingen som kunne lese tallruner, slik at hele beretningen på steinen fremstod som ganske usannsynlig.
På steinen sto der skrevet i et slags svensk språk, følgende:
8 gøter ok 22 norrmen po oppdagelseferd fra vinland of (vest)
vi hade lægir ved 2 skjær en dags rise norr fra deno sten….-.. vi var ok fiske en dagh æftir vi kom (hem) fan 10 man røde af blod ok ded AVM
frælse af illy………har 10 mans ve havet at se æftir vore skip 14 dagh rise from deno øh…….ahr 1362
Alle runene og ordene de former har vært gjenstand for grundige debatter i pressen og i litterære verk i de første hundre år etter funnet av steinen.
De merkeligste argumenter i mot, men alle uten denne påstanden, at noen av runene ikke fantes før 1600, har blitt tilbakevist.
AVM er latinske bokstaver og står for Ave Maria.
En amerikansk professor, Hjalmar Holand, overtok steinen og viet sitt liv til å bevise ektheten av den og finne bakgrunnen for denne fantastiske beretningen,
130 år før Columbus.
Som sagt tidligere, intet av hans arbeid har blitt oversatt og utgitt på norsk?
Holand reiste rundt og holdt foredrag om steinen. Det dukket da opp en mengde henvendelser fra bønder i området som hadde funnet i jorden, merkelige saker laget av jern.
Disse bøndene fra ca. 1880 årene, var de første som noen gang hadde pløyd denne jorden. De innfødte i Amerika hadde ikke kunnskapen om å tilvirke jern.
Det ble i alt funnet 9 saker av jern i jorden av forskjellige bønder.
Det var sverd, hellebard, økser og ildstål. Alt av klassisk skandinavisk utforming fra middelalderen.
Bare dette alene skulle være mer enn nok til å bringe norske historikere til taushet.
Holand fant at ekspedisjonen hadde etterlatt seg en mengde borehull i store steiner langs elvene de hadde dradd oppover. Borehullene var 1 tomme i diameter og rundt 17 cm dype. Han mente de hadde laget hullene for å fortøye båten/e for natten, med en ile bak og en løs bolt i steinen var det meget lett å komme fra land om de skulle bli angrepet. En slik bolt har også blitt funnet.
På et foredrag han holdt, ble det opplyst om et vann med et borehull.
Hele forsamlingen dro ut og så på dette, en guttunge blant dem, fant et ildjern på stranden og det var tydelig at dette vannet Big Cormorant Lake passet glimrende til det Kensingtonsteinen beskriver som et vann med 2 skjær en dagsreise fra denne stein.
Likeledes fant han i Norge, dette nevnte brevet fra kongen i 1354, som befaler
Paul Knutsson å dra til Skrælingeland, et meget viktig bevis på at en ekspedisjon hadde funnet sted.
En dagsreise er ikke så langt man reiser på en dag, men et meget gammelt maritimt uttrykk i Norge, en distanse, kalt et døger seilas på havet. Det var opprinnelig 144 nautiske mil, men ble etter vikingetiden brukt ofte om det halve, 72 n.m.
Bilturen fra Kensington, som jeg gjorde i 2005, til dette vannet med skjærene, viste på tripptelleren 90 Amerikanske miles.
Omregnet til nautiske mil, blir det 78/79 n.m.
De hadde kunnskap om å beregne breddgrader, men hvordan de kunne gjøre dette uten havhorisont og uten å vite høyde over havet, er et mysterium, men tallene taler for seg selv.
Distansen er alt for lang til en dags reise, den må ha tatt uker.
De må ha kommet opp fra Hudson Bay, for det finnes ikke noen vannvei fra
Superior Lake og vestover.
Distansen luftveien, ca. 800 n.m, passer meget godt med min forklaring av 14 døgers reise.
Da jeg reiste fra Norge, hadde jeg en teori om at steinen var satt opp for å markere at de var kommet til vannskillet på denne vannveien. Et av de største i verden, mellom Red river og Mississippi.
Jeg traff en mann i Aleksandria, hvor museet med Kensingtonsteinen er, han het Fimreite, men visste ikke om han var av norsk opprinnelse.
Han bekreftet det jeg hadde trodd, vannskillet var omtrent der stedet Kensington ligger. I Norge, på vestlandet har alltid vannskillet hatt en stor betydning, øst/vest grensene mellom fylkene følger som oftest vannskille, også mange av gårdene bruker samme skille mellom eiendommene.
Fra gammelt av sa man:
«Dersom en mann hadde bestemt seg for å slå i hjel en mann i nabobygden, kunne han ombestemme seg helt til han kom til vannskille, etter det var det skjebne bestemt.»
Jeg trodde også at disse 10 som ble drept ved dette vannet, måtte være begravd på det stedet av sine kamerater.
Det viste seg at borehull steinen lå inne i en privat hage og det var bygget et strandhus tett ved. Graven mener jeg måtte være laget av rullestein/strandstein som der var mye av. Dessverre var området planert og tilsådd. Ved hjelp av en avansert metalldetektor fikk jeg store utslag på metall ved nordsiden av strandhuset, i en omkrets på ca. 12 fot og 3-4 fot dypt.
Jeg prøvde å få til en ekspedisjon fra Norge for å grave ut, men eieren av tomten, av norsk avstamming, sa konsekvent nei til utgraving.
Det kunne en gang for alltid bevist ektheten av Kensington steinen og åpnet for et mer nyansert historiebilde av den norrøne ekspansjon.
Kensingtonsteinen ble funnet i 1898 av en svensk/amerikansk bonde, Ohman, på et sted i Minnesota som het Kensington.
På steinen var det risset inn runer som var vanskelig å tyde i begynnelsen.
Spesielt var det ingen som kunne lese tallruner, slik at hele beretningen på steinen fremstod som ganske usannsynlig.
På steinen sto der skrevet i et slags svensk språk, følgende:
8 gøter ok 22 norrmen po oppdagelseferd fra vinland of (vest)
vi hade lægir ved 2 skjær en dags rise norr fra deno sten….-.. vi var ok fiske en dagh æftir vi kom (hem) fan 10 man røde af blod ok ded AVM
frælse af illy………har 10 mans ve havet at se æftir vore skip 14 dagh rise from deno øh…….ahr 1362
Alle runene og ordene de former har vært gjenstand for grundige debatter i pressen og i litterære verk i de første hundre år etter funnet av steinen.
De merkeligste argumenter i mot, men alle uten denne påstanden, at noen av runene ikke fantes før 1600, har blitt tilbakevist.
AVM er latinske bokstaver og står for Ave Maria.
En amerikansk professor, Hjalmar Holand, overtok steinen og viet sitt liv til å bevise ektheten av den og finne bakgrunnen for denne fantastiske beretningen,
130 år før Columbus.
Som sagt tidligere, intet av hans arbeid har blitt oversatt og utgitt på norsk?
Holand reiste rundt og holdt foredrag om steinen. Det dukket da opp en mengde henvendelser fra bønder i området som hadde funnet i jorden, merkelige saker laget av jern.
Disse bøndene fra ca. 1880 årene, var de første som noen gang hadde pløyd denne jorden. De innfødte i Amerika hadde ikke kunnskapen om å tilvirke jern.
Det ble i alt funnet 9 saker av jern i jorden av forskjellige bønder.
Det var sverd, hellebard, økser og ildstål. Alt av klassisk skandinavisk utforming fra middelalderen.
Bare dette alene skulle være mer enn nok til å bringe norske historikere til taushet.
Holand fant at ekspedisjonen hadde etterlatt seg en mengde borehull i store steiner langs elvene de hadde dradd oppover. Borehullene var 1 tomme i diameter og rundt 17 cm dype. Han mente de hadde laget hullene for å fortøye båten/e for natten, med en ile bak og en løs bolt i steinen var det meget lett å komme fra land om de skulle bli angrepet. En slik bolt har også blitt funnet.
På et foredrag han holdt, ble det opplyst om et vann med et borehull.
Hele forsamlingen dro ut og så på dette, en guttunge blant dem, fant et ildjern på stranden og det var tydelig at dette vannet Big Cormorant Lake passet glimrende til det Kensingtonsteinen beskriver som et vann med 2 skjær en dagsreise fra denne stein.
Likeledes fant han i Norge, dette nevnte brevet fra kongen i 1354, som befaler
Paul Knutsson å dra til Skrælingeland, et meget viktig bevis på at en ekspedisjon hadde funnet sted.
En dagsreise er ikke så langt man reiser på en dag, men et meget gammelt maritimt uttrykk i Norge, en distanse, kalt et døger seilas på havet. Det var opprinnelig 144 nautiske mil, men ble etter vikingetiden brukt ofte om det halve, 72 n.m.
Bilturen fra Kensington, som jeg gjorde i 2005, til dette vannet med skjærene, viste på tripptelleren 90 Amerikanske miles.
Omregnet til nautiske mil, blir det 78/79 n.m.
De hadde kunnskap om å beregne breddgrader, men hvordan de kunne gjøre dette uten havhorisont og uten å vite høyde over havet, er et mysterium, men tallene taler for seg selv.
Distansen er alt for lang til en dags reise, den må ha tatt uker.
De må ha kommet opp fra Hudson Bay, for det finnes ikke noen vannvei fra
Superior Lake og vestover.
Distansen luftveien, ca. 800 n.m, passer meget godt med min forklaring av 14 døgers reise.
Da jeg reiste fra Norge, hadde jeg en teori om at steinen var satt opp for å markere at de var kommet til vannskillet på denne vannveien. Et av de største i verden, mellom Red river og Mississippi.
Jeg traff en mann i Aleksandria, hvor museet med Kensingtonsteinen er, han het Fimreite, men visste ikke om han var av norsk opprinnelse.
Han bekreftet det jeg hadde trodd, vannskillet var omtrent der stedet Kensington ligger. I Norge, på vestlandet har alltid vannskillet hatt en stor betydning, øst/vest grensene mellom fylkene følger som oftest vannskille, også mange av gårdene bruker samme skille mellom eiendommene.
Fra gammelt av sa man:
«Dersom en mann hadde bestemt seg for å slå i hjel en mann i nabobygden, kunne han ombestemme seg helt til han kom til vannskille, etter det var det skjebne bestemt.»
Jeg trodde også at disse 10 som ble drept ved dette vannet, måtte være begravd på det stedet av sine kamerater.
Det viste seg at borehull steinen lå inne i en privat hage og det var bygget et strandhus tett ved. Graven mener jeg måtte være laget av rullestein/strandstein som der var mye av. Dessverre var området planert og tilsådd. Ved hjelp av en avansert metalldetektor fikk jeg store utslag på metall ved nordsiden av strandhuset, i en omkrets på ca. 12 fot og 3-4 fot dypt.
Jeg prøvde å få til en ekspedisjon fra Norge for å grave ut, men eieren av tomten, av norsk avstamming, sa konsekvent nei til utgraving.
Det kunne en gang for alltid bevist ektheten av Kensington steinen og åpnet for et mer nyansert historiebilde av den norrøne ekspansjon.
,
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar