Blogg nr. 69  Hisarøy, Hisøy, Hisåsveien, Hisdal.

Det minker på navn som ikke er forklart i området Ytre Sogn og Gulen, men der er et øynavn som jeg har fundert mye på, like utenfor «stuedøren» min.
Jeg har tidligere nevnt denne kompasskursen jeg brukte å styre etter når jeg skulle hjem over Sognesjøen, 112 grader.
Den fører fra blinken på sørvest spissen av Nesøy til det trange sundet mellom nordøstsiden av Hisarøyen i sør og disse små holmene som ligger på rad videre nordover. Det er meget lett å komme for langt nord, grunnet strømsetting og vind. Det er et meget grunt område med flate holmer og undervannsskjær, om natten med vanskelige siktforhold, var jeg alltid redd for at det skulle skje.
Landet på denne siden av Hisarøy er meget høyt, og lettere å skille ut, slik at det å holde litt mot styrbord under sånne forhold, var påkrevd for ikke komme opp i dette grunt området. Dessuten er det relativt dypt nesten helt inn til landet. Det var alltid spennende å klare å finne dette «hullet» for å komme vel over Sognesjøen. Noen ganger når det var stille og bekmørkt, kunne jeg gå ut på dekket, for da kunne jeg høre/kjenne at jeg var i sundet.
Øyen Hisarøy har en rekke navn som jeg har skrevet om.
På sørsiden ligger stedet Stevnebø, som har vært gjenstand for en mengde spekulasjoner vedrørende Gulatinget. Dette navnet har jeg tidligere forklart med at det kommer fra en forvanskning av det utenlandske navnet Stefan, som ofte blir til Stefne på norsk.
Lenger vest ligger stedet Villsvik, som også har sin opprinnelse i et utenlandsk navn, William. Begrunnelsene for mine påstander finnes i bloginnlegg nr. 20.
Lengst nordvest ligger det fraflyttede stedet Rød, som sannsynligvis har opprinnelse i begrepet rydning, som også har gitt navn til sundet utfor, Ross-osen.
På innsiden, østsiden, ligger lengst sør, Folafoten og Folafotsundet, på kartet er det meget tydelig at selve neset ligner på en kjempestor hestefot/hov.
Lenger nord ligger beboelsen Nyhamar. Et navn som har gitt grunn til mye grubling. Dersom det menes «en ny hamar» i motsetning til en gammel, vil det føre til at det synes som den opprinnelige bosetningen har bodd under en bratt fjellvegg litt lenger vest. Det er vanskelig å tro at navnet er så gammelt at det fører tilbake til når menneskene bodde under hellere.
Lengst i nord, mot Sognesjøen, ligger stedet Straume, som så tydelig har navn etter det trange utløpet av Hjartåsvågen.
Hjartås har kanskje navn etter det at det ligger midt inne på øyen, slik som hjertet ligger i kroppen vår.
Denne store vågen av sjø, som dominerer selve øyen Hisarøyen, kan
være den som danner grunnlaget for navnet Hisarøy.
Når jeg bruker den metoden som jeg har beskrevet tidligere, å sammenligne naturen med andre steder som har samme navn, synes det som steder som har en slik fremtredende våg, vatn og pøyle har fått navn som begynner med His som en fellesnevner.
Ved Bømlo i Sunnhordland, på nordøst siden, finnes en liten øy som heter
Hisøy. Denne øyen er dominert av et relativt stort vann, som ligger nesten ned til sjøkanten.
Utenfor Arendal, på Sørlandet, ligger en stor bebodd øy som også heter Hisøy.
Øyen dannes av elven Nidelv på nordsiden som har en stor utbuktning med navnet Pøyla, som synes å være det mest markante i naturen på denne øyen.  
Ved Lindesnes finnes en vei som heter Hisåsveien, etter en ås med samme navn. Åsen og veien ligger ned til og rundt vannet Sponga og Skibstadkilen.
På Bømlo igjen, på sørsiden ligger Hiskavegen, delvis rundt en innelukket våg, som er en del av Søre Melingsvågen/Sønstabøvågen.
I Halden området finnes Hisås og Hisåsvegen rundt et vatn, Ellefrødtjern som har en ganske rund form.
Flere andre steder har og denne stavelsen His, som det er vanskelig å finne eksakt definisjon på, men det synes som denne landskapsformen rundt en lagune gir dette navnet med disse tre bokstavene His.
Jeg skal prøve å legge ut noen kartutsnitt av noen av disse stedene, slik at om der skulle være noen av mine lesere som har en glup forklaring på den eksakte definisjon av naturformen His, håper jeg de kommer med den, på FB eller annen måte.  

 

 

Blogg nr. 68.  kysten vår, relatert til havet.

Marsteinen, det kjente innseilingsmerket fra havet for Bergen havn, blir av NSL,
Norsk Stadnamn Leksikon, forklart med at det betyr grense, og skal stå for grensen mellom Austevoll og Sund.
Overalt på kysten vår er fjordene og sundene samlende for folket som bor der og fungerer ikke som grense, men tvert om.
Navnet må så åpenbart ha en annen betydning.
Øverst i Gudbrandsdalen, på grensen til Romsdalen, fins også en Marstein, men dette navnet rimer mer med den forklaring som autoritetene hevder.
Da vi som små barn badet i sjøen, var det å vasse ut til marbakken, grensen for hva som våre foreldre tillot.
Likeledes kalles fisken steinbit også for marekatt.
Det å ha mareritt, kan meget vel lignes med det å være ute i store bølger med en båt.
På Latin, som er et indoeuropeisk språk, slik også norsk er, kalles hav for    Mare.
Det må være ganske så tydelig at ordet mare for hav, har eksistert i det norske språk tidligere, som disse eksemplene illustrerer.
Marsteinen betyr etter dette, Havsteinen. Et meget mer passende navn, for denne steinen eller holmen som ligger helt ut til havet.
På gammelnorsk brukte man ordet «marr» om hav.
Navnet på fylket Møre, Sunnmøre og Nordmøre, kan meget vel være utsprunget fra dette, Hustadvika som er et meget farlig sjøområde utenfor Mørekysten, kan ha gitt opphavsnavnet Mare/Møre, til hele fylket.
Det er ganske vanlig at slikt skjer med navnene på spesielle utsatte områder på kysten vår.
Lista, Jæren, Stadt, Hustadvika, Lopphavet og mange flere, er områder som er beryktet blant sjøfolk på kysten, og navnene omfatter også nærliggende fastland. 
Lista synes å relatere seg til begrepet «list» kant mot havet.
Jæren kan ha sin opprinnelse av «jar» som også betyr kant.
Karmøy har tydelig sitt navn etter «karmen» mot havet.
Stadt av å «standa» massiv fjellhøyde mot havet.
Agderfylkene, eggen/ kanten mot havet. Som i knivsegg.
På Franskekysten i Middelhavet husker jeg der var et nes mot havet som het
Agde.
De kjente sjakkspillerne Agdestein, er kanskje fra Stord, det heter Agdestein på østsiden mot Langenuen.
Lenger sør for Stadt ligger øyen Bremanger, som kanskje har navn etter stedet på sørsiden som heter Bremanger. «Brem» blir det samme som i hattebrem.
Slik også med stedsnavnene Bremnes/ Brimnes .
Øyen Kinn har også navnet etter beliggenheten, kinnet på utsiden.
Anger er som er nevnt mange ganger før, en liten fjord eller våg.
Dette temaet, sjø møter land, eller omvendt, brukes over hele kysten vår i navnsettinger overalt.
Det er derfor ikke å undres over, det jeg har hevdet mange ganger tidligere,
Norge/ Noreg er ganske enkelt Norvegen som er nedkortet, slik utlendingene staver navnet. De bruker navnet mye sjeldnere enn vi, derfor blir det ikke nedkortet.  Norway på engelsk, Norvega på spansk/Latin, Norvegen på tysk. «Veien gjennom de trange sundene».
Betydningen «veien mot nord» er forklaringen vikingene kom med, samtidig med deres store ekspansjon. Det hørtes kanskje flottere ut?
 At Nor betyr trangt sund var nok glemt på den tiden.
Øygarden er et annet navn som også følger mønsteret, gjerdet/ garden mot havet.
Dette øyriket på kysten, sammen med fjordene våre, er noe av det mest fantastiske man finner i hele verden. Det er meget få land som har en slik
«sandkasse» til å begynne læreprosessen i, for å bli fullbefarne sjøfolk.
Slik vikingene til fulle viste ved å underlegge seg Nord-Atlanteren.
Selv grekerne har ikke så mange havner, trange sund og fjorder.
Vindretningene gjør at det ikke er uvanlig at ting og til og med mennesker kommer rekende over Nordsjøen fra andre siden.
Men det er meget sjeldent det motsatte skjer, så det trengs en bevisst handling
å seile fra Norge til Shetland. Først når man hadde fartøy som delvis kunne seile, eller bli rodd mot vinden, var det mulig.
Denne unike mulighet til å begynne i en meget godt tilpasset «sandkasse», er den direkte årsak til at norske sjøfolk og norske skip, påtreffes over hele verden i vår tid og i store deler av Nord-Atlanteren tidligere, for mer enn i 1000 år.

 

 

Blogg nr. 67.  Hvordan stedsnavn oppstår.

Siden ferietiden nå er over, så vender jeg tilbake til hovedtemaet mitt, stedsnavn.
Overskriften min i dag er vell ambisiøs, der er utallige veier som kan føre frem til et stedsnavn, men jeg vil beskrive hvordan min interesse for dette begynte.
Fra begynnelsen på 70 tallet og nesten frem til nå, har jeg reist med skøyten min,Penelope, tidligere Hermann, på kysten av Hordaland og Sogn og Sunnfjord, delvis i yrkessammenheng, men også i ren nysgjerrighet på den overveldene naturen.
Det å ha en fantastisk båttur på flere timer frem til arbeidsplassen min som håndverker, gjorde at dagen min meget sjelden ble triviell.
Uten dagens tekniske hjelpemidler, som radar og GPS, fikk jeg en erfaring og ble satt i en situasjon som ikke var så helt ulik slik våre forfedre levde under, de som opprinnelig satt disse navnene på naturen de reiste gjennom.
Det er ganske opplagt at en stor del av stedsnavnene langs kysten er satt etter hvordan landet tar seg ut fra et båtdekk.
Når man kommer seilende over Sognesjøen på kursen 112 grader, og fjellet «Dyngja» i relativt forhold til «høyfjellet» Brosviksåta, viser seg så selvinnlysende foran deg, kan man vanskelig la vær å hevde denne forklaringen på navnet Dingja, selv om man blir lite populær hos Dingingerne.
I ettertid har jeg erfart at navnet Ding eller Dyng, ikke er uvanlig. Etter det jeg kan finne på kartet finnes der slike dynger også.
Med 7 knops fart får man rikelig tid til å studere de forskjellige naturformene etter hvert som de vokser opp. Kartet med alle navnene, ligger jo hele tiden foran meg, slik at man kan hele tiden sammenligne.
Med kursen satt andre veien, skiller fjellet Husafjellet seg sterkt ut som et meget godt merke for hvor innløpet til Indre Steinsund befinner seg, selv om navnet på fjellet ikke er gitt etter det. Vardene som markerer seilretningen, begge veier over Sognesjøen, er plassert høyt opp fra sjøen, slik at de danner profil mot himmelen. Forskjellen mellom land og himmel er det siste som forsvinner av sikten på mørke netter.
Fra Brekke og ut Sognefjorden, skiller denne «styrepinnen» i Tollesundet seg meget markert ut, og gir forklaringen «tolle» som i tollekniv og tollepinne.
Sør gjennom leien, Straumane, finner jeg Skipssiden på Lygrakalven og tidligere
Bispen som seilingsmerke nord for Feste. Bruknappen forteller ganske tydelig om det trangeste området i leien og leder lett til forklaringen: Bru betyr «innsnevring av vannvei».
Slik naturen ser ut, sett fra et båtdekk, er hovedgrunnlaget mitt for tyding av navnene.
En annen måte er å sammenligne. Dersom man finner en rekke navn med samme stavelse i navnet, synes jeg det er ganske naturlig å tro at navnene må ha en fellesnevner i naturen deres. Det å lete etter denne fellesnevneren gir forklaringer på bl.a. Bru, Voss, Avløyp, Årebrot og mange fler.
Den «ekspertisen» som jeg etter hvert synes å ha ervervet meg, gjorde at da jeg så professor Akselberg på TV i sitt hjelpeløse forsøk på å forklare sin egen hjembygds navn, tok jeg det som en utfordring, å forklare navnet Voss slik jeg gjør i blogg nr. 4.
 Spesielt fasinerer det meg når jeg kan få til slike «trapper», der forklaringen på et meget lite sted kan føre til en rekke navneløsninger på «store navn».
Litle Brandsdal som jeg har sett fra mitt kjøkkenvindu i 40 år, leder til forklaringen på Brandanger/sundet, til en rekke Brandsholmer, til Brandsøy og ikke minst til forklaringen på Gudbrandsdalen. (Blogg nr.6)
Det samme skjer med Mjåneset som føret til Manger, Måbødalen, Mjøsa og disse to gårdsområdene Mjøs. (Blogg om Mjå)
Denne navnerekken som spesielt gjør seg gjeldende for det gamle ordet for stein, «Grjot» (blogg nr.12) som leder til grøt, grue, grave, grotte og grain, forteller om hvordan ordene i språket vårt blir skapt. En liten endring i artikuleringen lager et ord som tydelig er beslektet.
Det er utfra dette, nærliggende å tenke at når navnet Voss står for «brattheng», kan ikke da ordet «foss» henge sammen med det?
 Bokstavene V og F brukes jo ofte som erstatning for hverandre i språket vårt?
Det som lager en foss er jo der vannet renner ut for et brattheng eller stup?
Det er ikke uvanlig at søken etter stedsnavn forklaringer bringer meg inn på språkforsking, selv om jeg har meget små forutsetninger for slik analyse.
Jeg er meget opptatt av tid, dersom naturstedsnavnenes alder settes, meget omtrentlig, til rundt om 2000 år, så er ordene i språket mye eldre. Dette gjør seg meget gjeldene i betydningen av navnet «mark»
 Språkforskerne sier det betyr skog, det kan kanskje være riktig, en gang, men når det brukes på landområder, betyr det, navngivernes bruksområde eller nytteområde. (Blogg nr.13 Markland, Vinland).
 Dette er navn som ble gitt omkring år 1000 og derfor ganske unge når det gjelder stedsnavn. Man skiller mellom de tidligste naturnavn før og etter romertid, ca. år 400 e. kr. Da kommer kulturnavn som lar seg katalogisere og delvis tidsbestemme etter endelsene.



 

Blogg nr. 66.   Kensingtonsteinen.

Min «frøken» søster Hildegunn mener, da jeg har fremsatt så sterke kritikker mot ledende historikere i Norge om underslag av kjensgjerninger, må jeg skriver en grundigere gjennomgang av hele saken.
Kensingtonsteinen ble funnet i 1898 av en svensk/amerikansk bonde, Ohman, på et sted i Minnesota som het Kensington.
På steinen var det risset inn runer som var vanskelig å tyde i begynnelsen.
Spesielt var det ingen som kunne lese tallruner, slik at hele beretningen på steinen fremstod som ganske usannsynlig.
På steinen sto der skrevet i et slags svensk språk, følgende:
8 gøter ok 22 norrmen po oppdagelseferd fra vinland of (vest)
vi hade lægir ved 2 skjær en dags rise norr fra deno sten….-..   vi var ok fiske en dagh æftir vi kom (hem) fan 10 man røde af blod ok ded  AVM
frælse af illy………har 10 mans ve havet at se æftir vore skip 14 dagh rise from deno øh…….ahr 1362    
Alle runene og ordene de former har vært gjenstand for grundige debatter i pressen og i litterære verk i de første hundre år etter funnet av steinen.
De merkeligste argumenter i mot, men alle uten denne påstanden, at noen av runene ikke fantes før 1600, har blitt tilbakevist.
AVM er latinske bokstaver og står for Ave Maria.
En amerikansk professor, Hjalmar Holand, overtok steinen og viet sitt liv til å bevise ektheten av den og finne bakgrunnen for denne fantastiske beretningen,
130 år før Columbus.
Som sagt tidligere, intet av hans arbeid har blitt oversatt og utgitt på norsk?
Holand reiste rundt og holdt foredrag om steinen. Det dukket da opp en mengde henvendelser fra bønder i området som hadde funnet i jorden, merkelige saker laget av jern.
Disse bøndene fra ca. 1880 årene, var de første som noen gang hadde pløyd denne jorden. De innfødte i Amerika hadde ikke kunnskapen om å tilvirke jern.
Det ble i alt funnet 9 saker av jern i jorden av forskjellige bønder.
Det var sverd, hellebard, økser og ildstål. Alt av klassisk skandinavisk utforming fra middelalderen.
Bare dette alene skulle være mer enn nok til å bringe norske historikere til taushet.
Holand fant at ekspedisjonen hadde etterlatt seg en mengde borehull i store steiner langs elvene de hadde dradd oppover. Borehullene var 1 tomme i diameter og rundt 17 cm dype. Han mente de hadde laget hullene for å fortøye båten/e for natten, med en ile bak og en løs bolt i steinen var det meget lett å komme fra land om de skulle bli angrepet. En slik bolt har også blitt funnet.
På et foredrag han holdt, ble det opplyst om et vann med et borehull.
Hele forsamlingen dro ut og så på dette, en guttunge blant dem, fant et ildjern på stranden og det var tydelig at dette vannet Big Cormorant Lake passet glimrende til det Kensingtonsteinen beskriver som et vann med 2 skjær en dagsreise fra denne stein.
Likeledes fant han i Norge, dette nevnte brevet fra kongen i 1354, som befaler
Paul Knutsson å dra til Skrælingeland, et meget viktig bevis på at en ekspedisjon hadde funnet sted.
En dagsreise er ikke så langt man reiser på en dag, men et meget gammelt maritimt uttrykk i Norge, en distanse, kalt et døger seilas på havet. Det var opprinnelig 144 nautiske mil, men ble etter vikingetiden brukt ofte om det halve, 72 n.m.
Bilturen fra Kensington, som jeg gjorde i 2005, til dette vannet med skjærene, viste på tripptelleren 90 Amerikanske miles.
Omregnet til nautiske mil, blir det 78/79 n.m.
De hadde kunnskap om å beregne breddgrader, men hvordan de kunne gjøre dette uten havhorisont og uten å vite høyde over havet, er et mysterium, men tallene taler for seg selv.
Distansen er alt for lang til en dags reise, den må ha tatt uker.
De må ha kommet opp fra Hudson Bay, for det finnes ikke noen vannvei fra
Superior Lake og vestover.
Distansen luftveien, ca. 800 n.m, passer meget godt med min forklaring  av 14 døgers reise.
Da jeg reiste fra Norge, hadde jeg en teori om at steinen var satt opp for å markere at de var kommet til vannskillet på denne vannveien. Et av de største i verden, mellom Red river og Mississippi.
Jeg traff en mann i Aleksandria, hvor museet med Kensingtonsteinen er, han het Fimreite, men visste ikke om han var av norsk opprinnelse.
 Han bekreftet det jeg hadde trodd, vannskillet var omtrent der stedet Kensington ligger. I Norge, på vestlandet har alltid vannskillet hatt en stor betydning, øst/vest grensene mellom fylkene følger som oftest vannskille, også mange av gårdene bruker samme skille mellom eiendommene.
Fra gammelt av sa man:
«Dersom en mann hadde bestemt seg for å slå i hjel en mann i nabobygden, kunne han ombestemme seg helt til han kom til vannskille, etter det var det skjebne bestemt.»
Jeg trodde også at disse 10 som ble drept ved dette vannet, måtte være begravd på det stedet av sine kamerater.
Det viste seg at borehull steinen lå inne i en privat hage og det var bygget et strandhus tett ved. Graven mener jeg måtte være laget av rullestein/strandstein som der var mye av. Dessverre var området planert og tilsådd. Ved hjelp av en avansert metalldetektor fikk jeg store utslag på metall ved nordsiden av strandhuset, i en omkrets på ca. 12 fot og 3-4 fot dypt.
Jeg prøvde å få til en ekspedisjon fra Norge for å grave ut, men eieren av tomten, av norsk avstamming, sa konsekvent nei til utgraving.
Det kunne en gang for alltid bevist ektheten av Kensington steinen og åpnet for et mer nyansert historiebilde av den norrøne ekspansjon.

,

Blogg 65  Fortsatt hierarki og kollegialt felleskap.

Emnet i forgående blogg provoserer frem en god del andre eksempler på hvordan slike fellesskap er med å hindre mennesker fra å komme til orde eller bli hørt.
Vi kjenner alle til at leserbrev til aviser blir filtrert av redaksjoner, alt etter hvilken politisk kant den befinner seg.
For ca. 120 år siden ble det funnet en stein i Brasil med innskrift på. Tegnene ble tydet til å være fønikiske og fortalte om et skipsmannskap som hadde forlist på dette sted. Steinen ble umiddelbart stemplet som en forfalsking av dem som regnet seg som eksperter på fønikisk/punisk.
50 år seinere klarte vitenskapen og påvise at det hadde eksistert et eldre fønikisk språk som denne innskriften var skrevet på, dette beviste at steinen var ekte. Den er fortsatt stemplet som forfalskning.
Man trenger ikke reise langt for å finne eksempler på lignende hendelser.
Våre norske historikere og runologer har i 120 år underslått norsk og svensk og amerikansk historie, under samme syltynne begrunnelse. Forfalskning.
Jeg nevnte det i forrige innlegg, om denne ene professoren som ble mobbet.
Men saken er mye verre enn det. I Amerika er den familien som fant denne steinen som kalles Kensingtonsteinen, blitt uthengt som forfalskere og der har til og med vært selvmord i familien.
Finneren har forbannet hele steinen, grunnet alt som har vederfaret ham og hans familie etter det. Alt grunnet norske envise historikere som mener at deres ene argument slår alle andre overende. Der finnes et utall av bevis som har blitt fremskaffet av en mengde fremstående menn i løpet av alle disse årene, som tilsier at steinen må være ekte.
Thor Heyerdal skrev engang: « aldri har så mange hatt så mye kunnskap om så lite.» Han mente at forskerne grov seg ned i sine forskningsgroper og fikk svekket evnen til å se over kanten for å kunne sammenligne med andre forskere og trekke hovedkonklusjoner.
Jeg har personlig blitt vist i Amerika, et bilde av ytterlige en stein til med runer, funnet i samme område i Minnesota. Finneren holder funnet hemmelig for ikke å lide den samme skjebne som svenskamerikaneren Ohlman som fant den første.
Norske og til dels svenske historikere bærer et stort ansvar på sine skuldre, over halsstarrig å avvise alle disse andre bevisene, som på en overveldende måte sier at norske runologer tar feil.
Jeg har en drøm om at engang vil ektheten av denne Kensingtonsteinen bli brakt for en domstol for avgjørelse. Der er et ord, kalt prestisje, som står i veien for all verdens argumenter.  
Kort fortalt: Steinen med runer ble funnet av en svensk/amerikaner i 1889. Den forteller om en norsk/svensk ekspedisjon fra Vinland i 1362 og ble funnet midt inne i det nord amerikanske kontinent, Minnesota, selve hovedsetet for skandinavisk immigrasjon i Amerika i slutten av 1800 tallet.
Norske og svenske historikere/ runologer har konkludert med at noen av runetegnene på steinen, ikke eksisterte før på 1600 tallet. Dermed er det en forfalskning.
En amerikansk professor, Hjalmar Holand, har skrevet 5 bøker, fra 1920 til 1965, som alle hevder at runesteinen er ekte.
Han legger fram et overveldende materiale som bevis. Han har til og med funnet et brev fra den norske kongen på 1300 tallet, som ber sjefen for Gulatinget, Paul Knutsson, utruste en ekspedisjon til Skrælingeland (Vinland) i 1354, for å finne de forsvunne Grønlenderne.
En rekke andre menn i nyere tid, har lagt frem andre bevis.
En geolog, Scott Walter, hevder at uthuggingen av runene viser at de må være laget for minst 200 år siden.
Ingenting av det som har blitt skrevet i de siste 120 årene, har, noen gang, blitt oversatt til norsk eller svensk. Det forteller ganske mye om hierarkiet.
NRK laget i 2012 en reportasje om Kensingtonsteinen. Den var i det vesentlige laget av norske runologer, som da hadde funnet et hus i Sverige fra 1500 tallet som hadde manuskripter skrevet med runer.
I stedet for å fokusere på at nå var disse spesielle runene blitt hundre år eldre, gjorde de et stort nummer av at en tante av den som engang fant steinen, hadde bodd i huset og seinere flyttet til Amerika. Dermed var det bevist at svensk/amerikaneren var en forfalsker??
 En flau reportasje fra NRK.
Jeg har forsket på steinen i 20 år, og holdt flere foredrag om den til amerikanske studenter. Håpet er jo at en ungdom en gang kommer i en slik at posisjon at disse envise norske professorene, blir satt tilbake i sine påstander om Kensingtonsteinen, og ikke minst at han som fant den får sin oppreisning.
Norsk, Svensk og Amerikansk historie måtte da skrives om.