Blogg nr 59. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane.
I mitt
forrige innlegg er jeg så vidt innpå emnet; Fylkesmannen i Sogn og Fjordane sin
håndtering av byggesøknader i øyriket i fylket.
Ganske nylig var der et innslag av NRK på TV om hvor umulig det er å få byggeløyve i Bulandet. Personen som var intervjuet var dypt fortvilet og oppgitt over den negative behandling byggesøknader blir behandlet av Fylkesmannen.
Dette er meget velkjent problemstilling som kanskje andre fylkers innbyggere også sliter med.
Fylkesmannen avviser slike påstander med at det er kommunene som avgjør byggesøknadene, de er bare veiledende. Dette er kanskje den formelle siden av sakene, men det er i virkeligheten Fylkesmannen som avgjør, det er ytterst få søknader som kommunene har godkjent mot hans vurdering.
Det å få bygge bolighus på «heimejorden» er i praksis så vanskelig at de fleste gir opp. Noen få klarer å få TV kanalene til å ta opp saken deres, og derfor lykkes med søknaden. Det er tydelig at Fylkesmannen har vanskelig for å stå imot offentlighetenes lys på saken.
Jeg har sett at en rekke hus har blitt bygget etter at byggesakene deres har blitt tatt opp av TV.
Det synes meget klart, uavhengig av generell strandlov og andre restriksjoner,
er det en tydelig klar linje fra Fylkesmannens kontor: Det skal ikke bygges andre steder enn på tettstedene i disse øysamfunnene langs kysten vår. Et resultat som så tydelig vises overalt på kysten vår, øyene avfolkes fortere og fortere.
Fjerning av levegrunnlaget, nekte nybygging og å ødelegge naturen med vindmøller er meget virkningsfulle tiltak for å få dette til.
Jeg har personlig erfaring med denne saksprosedyren.
Jeg prøvde engang å få bygge meg en helårsbolig ute ved havet i Solund. Da jeg har bodd i dette øysamfunnet en del år, og har nær tilknytting, har jeg alltid lengtet ut igjen.
Grunneieren som var meget glad for få øket antall mennesker på dette stedet, var av den mening at: «Den Gud gir et embete, gir han også forstand til å styre dette.»
Etter meget lang ventetid og påfølgende avslag, innså han at dette ordtaket ikke alltid hadde sin berettigelse, og godtok at jeg kunne skrive et innlegg i avisen om avslaget av søknaden.
Jeg skrev da til avisen Firda et innlegg der jeg imøtegikk Fylkesmannens avslag på byggesøknaden.
Avslaget bestod i 5 punkter, og jeg tilbakeviste saklig og rasjonelt begrunnelsene og konkluderte for hvert punkt med at argumentasjonen var tøv.
Så fem ganger tøv, er og blir tøv.
Avisen Firda tok ikke inn innlegget mitt, noe jeg måtte akseptere.
6 måneder etter, til min store forundring, sto plutselig innlegget på trykk i Firda.
Forklaringen på den lange ventetiden forsto jeg da jeg så at det i en utgave av Firda, litt tidligere, hadde vært en artikkel som kritiserte redaktøren av Firda skarpt, for å være partisk til fordel for den partipolitiske styringen av fylket. Vedkommende som skrev hadde nok større innflytelse enn jeg.
Så min artikkel ble brukt som bevis på det motsatte.
Fylkesmannens kontor svarte på mitt innlegg at de ville ha seg frabedt slike ord og uttrykk.
Det mest støtende ord jeg brukte var ordet tøv, fem ganger.
Resultatet av min artikkel var en rekke telefoner fra mennesker som hadde vært ute for den samme nedlatende behandling fra Fylkesmannens kontor.
De var meget fortvilet på vegne av sine barn som var tvunget å forlate hjemstedet.
Nedlatende, fordi argumentasjonen gikk på: Enten ble mottagerne regnet for å være mindre med, eller ble antatt å være naive og ha vansker for å forstå.
Alternativt så må grunnen ha vært at det sto slik til hos dem som skrev avslaget.
Jeg har en rekke eksempler på denne latterlige argumentasjonen:
Et var at husets beliggenhet ville ligge utsatt for generende røyk når eieren svidde av lyngen. (Å svi av gammel lyng og gras er vanlig ute på øyene.)
Et annet var at huset ville være synlig fra alle kanter, fordi det var planlagt å ligge på et høydedrag. Høydedragets høyeste punkt var kote 5, altså 5 meter over middel vannstand? Stort lavere kan man nesten ikke bygge?
De fleste hus som i dag ligger helt ute mot havet, synes nesten til England. Den flate naturen gir ingen mulighet til annet. I Bulandet, som nevnt tidligere, synes husene å «flyte» på havet under særlige værforhold.
Et godt egnet friluftsområde med badevik, var et annet. Dersom det er noe øyfolket har, så er det friluftsområder, så få mennesker som er igjen. Det er heller ingen som bader i sjøen her ute, temperaturen er sjelden over 10 grader.
Den generasjonen som i dag er gammel, har av den grunn lite eller ingen svømmeferdighet.
Det er ikke tvil om at der foreligger en politikk fra Fylkesmannens kontor på å stoppe ytterligere bosetning på disse øyene helt ute ved kysten, uten når der kan etableres et senter.
Ganske nylig var der et innslag av NRK på TV om hvor umulig det er å få byggeløyve i Bulandet. Personen som var intervjuet var dypt fortvilet og oppgitt over den negative behandling byggesøknader blir behandlet av Fylkesmannen.
Dette er meget velkjent problemstilling som kanskje andre fylkers innbyggere også sliter med.
Fylkesmannen avviser slike påstander med at det er kommunene som avgjør byggesøknadene, de er bare veiledende. Dette er kanskje den formelle siden av sakene, men det er i virkeligheten Fylkesmannen som avgjør, det er ytterst få søknader som kommunene har godkjent mot hans vurdering.
Det å få bygge bolighus på «heimejorden» er i praksis så vanskelig at de fleste gir opp. Noen få klarer å få TV kanalene til å ta opp saken deres, og derfor lykkes med søknaden. Det er tydelig at Fylkesmannen har vanskelig for å stå imot offentlighetenes lys på saken.
Jeg har sett at en rekke hus har blitt bygget etter at byggesakene deres har blitt tatt opp av TV.
Det synes meget klart, uavhengig av generell strandlov og andre restriksjoner,
er det en tydelig klar linje fra Fylkesmannens kontor: Det skal ikke bygges andre steder enn på tettstedene i disse øysamfunnene langs kysten vår. Et resultat som så tydelig vises overalt på kysten vår, øyene avfolkes fortere og fortere.
Fjerning av levegrunnlaget, nekte nybygging og å ødelegge naturen med vindmøller er meget virkningsfulle tiltak for å få dette til.
Jeg har personlig erfaring med denne saksprosedyren.
Jeg prøvde engang å få bygge meg en helårsbolig ute ved havet i Solund. Da jeg har bodd i dette øysamfunnet en del år, og har nær tilknytting, har jeg alltid lengtet ut igjen.
Grunneieren som var meget glad for få øket antall mennesker på dette stedet, var av den mening at: «Den Gud gir et embete, gir han også forstand til å styre dette.»
Etter meget lang ventetid og påfølgende avslag, innså han at dette ordtaket ikke alltid hadde sin berettigelse, og godtok at jeg kunne skrive et innlegg i avisen om avslaget av søknaden.
Jeg skrev da til avisen Firda et innlegg der jeg imøtegikk Fylkesmannens avslag på byggesøknaden.
Avslaget bestod i 5 punkter, og jeg tilbakeviste saklig og rasjonelt begrunnelsene og konkluderte for hvert punkt med at argumentasjonen var tøv.
Så fem ganger tøv, er og blir tøv.
Avisen Firda tok ikke inn innlegget mitt, noe jeg måtte akseptere.
6 måneder etter, til min store forundring, sto plutselig innlegget på trykk i Firda.
Forklaringen på den lange ventetiden forsto jeg da jeg så at det i en utgave av Firda, litt tidligere, hadde vært en artikkel som kritiserte redaktøren av Firda skarpt, for å være partisk til fordel for den partipolitiske styringen av fylket. Vedkommende som skrev hadde nok større innflytelse enn jeg.
Så min artikkel ble brukt som bevis på det motsatte.
Fylkesmannens kontor svarte på mitt innlegg at de ville ha seg frabedt slike ord og uttrykk.
Det mest støtende ord jeg brukte var ordet tøv, fem ganger.
Resultatet av min artikkel var en rekke telefoner fra mennesker som hadde vært ute for den samme nedlatende behandling fra Fylkesmannens kontor.
De var meget fortvilet på vegne av sine barn som var tvunget å forlate hjemstedet.
Nedlatende, fordi argumentasjonen gikk på: Enten ble mottagerne regnet for å være mindre med, eller ble antatt å være naive og ha vansker for å forstå.
Alternativt så må grunnen ha vært at det sto slik til hos dem som skrev avslaget.
Jeg har en rekke eksempler på denne latterlige argumentasjonen:
Et var at husets beliggenhet ville ligge utsatt for generende røyk når eieren svidde av lyngen. (Å svi av gammel lyng og gras er vanlig ute på øyene.)
Et annet var at huset ville være synlig fra alle kanter, fordi det var planlagt å ligge på et høydedrag. Høydedragets høyeste punkt var kote 5, altså 5 meter over middel vannstand? Stort lavere kan man nesten ikke bygge?
De fleste hus som i dag ligger helt ute mot havet, synes nesten til England. Den flate naturen gir ingen mulighet til annet. I Bulandet, som nevnt tidligere, synes husene å «flyte» på havet under særlige værforhold.
Et godt egnet friluftsområde med badevik, var et annet. Dersom det er noe øyfolket har, så er det friluftsområder, så få mennesker som er igjen. Det er heller ingen som bader i sjøen her ute, temperaturen er sjelden over 10 grader.
Den generasjonen som i dag er gammel, har av den grunn lite eller ingen svømmeferdighet.
Det er ikke tvil om at der foreligger en politikk fra Fylkesmannens kontor på å stoppe ytterligere bosetning på disse øyene helt ute ved kysten, uten når der kan etableres et senter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar