Blogg nr. 58 Laksefisket og Øyfolket og vindkraft.
En gang i første halvdel av 70 tallet, passerte jeg med båt, Tungodden i Sognesjøen, sammen med en innfødt eldre Suling. Han pekte på den store låvebygningen som ruvet der på Odden. Den låven er bygget utelukkende på laks, sa han.
Når man kommer på land ser man at der finnes lite av grønn dyrkbar jord som jo skulle være en forutsetning for en slik stor «østlandslåve».
«Man kan stå oppreist i fjøsvinduene», kommenterte han videre. Et uhørt fenomen i resten av fjøsene i Solund.
Jeg prøvde å ta del i disse fiskeriene etter laks på den tiden, men det var nok da allerede på resten eller slutten med laksefisket på kysten av Norge.
I 1975 dro jeg med skøyten «Hermann» langs kysten sørover til Sørlandet.
Om natten var det meget vanskelig å navigere på grunn av alle drivgarn lenkene som var meget lange og vanskelig å vite hvor de begynte og hvor de sluttet. Båten til laksefiskeren lå som regel ved den ene enden, men det var likevel vanskelig å skille ut hans ende med lys på, fra de andre sine lenker som lå lenger sør.
Drivgarns fiske etter laks var en stor næring på kysten som staten forbød, med argumentet, å beskytte laksebestanden.
Med den samme argumentasjonen drev staten og innskrenket krokgarn fisket, nesten hvert år kom det innskrenkninger av når sesongen fikk begynne og når den skulle slutte. Likeledes var der begrensninger i løpet av uken også. Både natt til lørdag, natt til søndag og natt til mandag var det ikke lov å ha laksegarn i sjøen.
Inne i fjordene brukte man kilenot lenger enn ute ved kysten, disse skulle være stengt i de samme tidsrom.
Den store «boomen» med oppdrett av laks, var enda ikke kommet.
I løpet av mindre enn ti år klarte staten å fjerne denne næringen som hadde vært en de økonomiske hovedpilarene i hundrevis av år på alle øyene og kysten av Norge.
De eneste som fikk nyte godt av laksefisket, etter at nesten all sjøfiske med faststående redskap, var forbudt eller det var så korte sesonger at det ikke var lønnsomt å koste utstyr lenger, det var elveeierne og sportsfiskerne.
Som en gammel Suling engang sa: « Jammen er det kort vei mellom Slottet og Stortinget». Hentydningen var jo det at Kong Olav var en ivrig sportsfisker i bl.a. Lærdalselven i Sogn.
Disse stedene som var ekstra godt egnet for å sette ut garn, kilenot, ble kalt
«Verpe». Slike Verpe kunne være verdt mange penger.
Eiendommer som bl. a. Tungodden og Ospa og en mengde andre som hadde slike gode verpe, gav eierne rommelige økonomiske kår.
En annen måte å fange laks ble kalt «Gildre». Da bygget man opp et høyt stilas over noten og en mann passet på hele tiden. Slik at når en laks gikk inn kunne han stenge den inne.
Gildreneset i Ytre Steinsund kan ha fått navnet sitt fra dette.
Laks var på den tiden meget eksklusivt og godt betalt. Mye ble solgt til bl.a. England.
Kombinasjonen av å ta vekk en av de store næringene i øysamfunnene på kysten, sammen med en fylkesmann i Sogn og Fjordane som avslo ungdommens søknader om byggeløyve på «heimejorden» med de mest tåpelige og latterlige begrunnelser, var en meget vesentlig grunn for fraflytting av øyene.
Parallellen til statens maktdemonstrasjon i dagens vindkraftutbygging og rasering av naturen på de samme øyene, som det aktuelle Haramsfjellet på Møre er meget stor.
Øyfolket har aldri vært av dem som roper høyest og står først i rekken med krav, med andre ord, de som er lettest å trampe over av staten.
Det gjelder for myndighetene å ha et overordnet samfunnsmessig mål som alle kan slutte opp om. Hensynet til disse små øysamfunnene er det enkleste å ignorere.
Ville det ikke være riktigere å la de som er virkelig storforbrukere av elektrisk strøm være de første som bidrar?
I en tidligere blogg har jeg konkludert med at «Gule» står for sterk vind.
Når storforbrukeren Bergen by har et fjell som heter Gullfjellet, som høyst sannsynlig betyr «Vindfjellet», ville det ikke da være riktigst å anlegge denne vindparken på dette fjellet sammen med de «syv» andre byfjellene?
Med bergenserens evne til å bom-finansiere alle sine prosjekter, kunne helt sikkert en slik vindpark være en attraksjon for naive øyboere som ikke lenger er i stand til å bo på øyene sine?
En gang i første halvdel av 70 tallet, passerte jeg med båt, Tungodden i Sognesjøen, sammen med en innfødt eldre Suling. Han pekte på den store låvebygningen som ruvet der på Odden. Den låven er bygget utelukkende på laks, sa han.
Når man kommer på land ser man at der finnes lite av grønn dyrkbar jord som jo skulle være en forutsetning for en slik stor «østlandslåve».
«Man kan stå oppreist i fjøsvinduene», kommenterte han videre. Et uhørt fenomen i resten av fjøsene i Solund.
Jeg prøvde å ta del i disse fiskeriene etter laks på den tiden, men det var nok da allerede på resten eller slutten med laksefisket på kysten av Norge.
I 1975 dro jeg med skøyten «Hermann» langs kysten sørover til Sørlandet.
Om natten var det meget vanskelig å navigere på grunn av alle drivgarn lenkene som var meget lange og vanskelig å vite hvor de begynte og hvor de sluttet. Båten til laksefiskeren lå som regel ved den ene enden, men det var likevel vanskelig å skille ut hans ende med lys på, fra de andre sine lenker som lå lenger sør.
Drivgarns fiske etter laks var en stor næring på kysten som staten forbød, med argumentet, å beskytte laksebestanden.
Med den samme argumentasjonen drev staten og innskrenket krokgarn fisket, nesten hvert år kom det innskrenkninger av når sesongen fikk begynne og når den skulle slutte. Likeledes var der begrensninger i løpet av uken også. Både natt til lørdag, natt til søndag og natt til mandag var det ikke lov å ha laksegarn i sjøen.
Inne i fjordene brukte man kilenot lenger enn ute ved kysten, disse skulle være stengt i de samme tidsrom.
Den store «boomen» med oppdrett av laks, var enda ikke kommet.
I løpet av mindre enn ti år klarte staten å fjerne denne næringen som hadde vært en de økonomiske hovedpilarene i hundrevis av år på alle øyene og kysten av Norge.
De eneste som fikk nyte godt av laksefisket, etter at nesten all sjøfiske med faststående redskap, var forbudt eller det var så korte sesonger at det ikke var lønnsomt å koste utstyr lenger, det var elveeierne og sportsfiskerne.
Som en gammel Suling engang sa: « Jammen er det kort vei mellom Slottet og Stortinget». Hentydningen var jo det at Kong Olav var en ivrig sportsfisker i bl.a. Lærdalselven i Sogn.
Disse stedene som var ekstra godt egnet for å sette ut garn, kilenot, ble kalt
«Verpe». Slike Verpe kunne være verdt mange penger.
Eiendommer som bl. a. Tungodden og Ospa og en mengde andre som hadde slike gode verpe, gav eierne rommelige økonomiske kår.
En annen måte å fange laks ble kalt «Gildre». Da bygget man opp et høyt stilas over noten og en mann passet på hele tiden. Slik at når en laks gikk inn kunne han stenge den inne.
Gildreneset i Ytre Steinsund kan ha fått navnet sitt fra dette.
Laks var på den tiden meget eksklusivt og godt betalt. Mye ble solgt til bl.a. England.
Kombinasjonen av å ta vekk en av de store næringene i øysamfunnene på kysten, sammen med en fylkesmann i Sogn og Fjordane som avslo ungdommens søknader om byggeløyve på «heimejorden» med de mest tåpelige og latterlige begrunnelser, var en meget vesentlig grunn for fraflytting av øyene.
Parallellen til statens maktdemonstrasjon i dagens vindkraftutbygging og rasering av naturen på de samme øyene, som det aktuelle Haramsfjellet på Møre er meget stor.
Øyfolket har aldri vært av dem som roper høyest og står først i rekken med krav, med andre ord, de som er lettest å trampe over av staten.
Det gjelder for myndighetene å ha et overordnet samfunnsmessig mål som alle kan slutte opp om. Hensynet til disse små øysamfunnene er det enkleste å ignorere.
Ville det ikke være riktigere å la de som er virkelig storforbrukere av elektrisk strøm være de første som bidrar?
I en tidligere blogg har jeg konkludert med at «Gule» står for sterk vind.
Når storforbrukeren Bergen by har et fjell som heter Gullfjellet, som høyst sannsynlig betyr «Vindfjellet», ville det ikke da være riktigst å anlegge denne vindparken på dette fjellet sammen med de «syv» andre byfjellene?
Med bergenserens evne til å bom-finansiere alle sine prosjekter, kunne helt sikkert en slik vindpark være en attraksjon for naive øyboere som ikke lenger er i stand til å bo på øyene sine?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar