Blogg nr. 44 Ølve, Ølvernes, Ølvesvik, Ølvertangen, Ølen og Ølferskjær.

I den tidligere nevnte «Gamalnorsk Ordbok» fant jeg ordet «loting» som betyr
bøyning. En bekreftelse på at min tolkning av navnet Lote i blogg 33, er rett.
 I det forrige innlegget forklarte jeg mye om hvordan disse forfedrene våre kunne bestemme breddegraden hvor de var.
En annen sak som det har vært utallige spekulasjoner om, er hvordan fant de retningen de skulle seile. Det har vært spekulert i om de hadde kompass, også den såkalte solsteinen blir ofte nevnt. Uten at jeg vet det sikkert, tviler jeg på at de hadde en form for magnetisk hjelpemiddel.
Dagens sofistikerte sjøfolk med all verdens hjelpemidler, glemmer det at det finnes noe som heter instinkter. Det er utallige beretninger om hunder og katter som på uforklarlige måter finner vei hjem. Også såkalte primitive mennesker synes å ha denne evnen. Jo mer vi bruker radar, kompass og GPS, jo mer forsvinner disse evnene vi i utgangspunktet er utstyrt med.
Norges største stifinner, Lars Monsen, rotet seg vekk en gang da de tok fra han kompasset. Man blir så avhengig av hjelpemiddelet at man ikke legger merke til naturen man ferdes gjennom.
Selv på havet er der en mengde tegn som hjelper den som er oppmerksom på dem. Jeg tror de hadde spesielt utvalgte menn om bord, som hadde disse instinktene meget vel utviklet. Jeg nevnte at Columbus ganske sikkert hadde nordmennenes nautiske kunnskap i 1492.
På sine besøk på Island kan han meget vel ha fått høre om Vinland, retningen og distansen dit og hvor langt sørover dette landet går.
Når han da legger ut fra Kanariøyene, har han mye mer stabil vind i nesten den retning han skal. Problemet hans oppstår av at han har et saktegående skip som gir stor avdrift på kursen rett vest. Dessuten er det mye lenger avstand over havet til det amerikanske fastland, så langt syd som den 30 breddegrad. Han nådde det aldri, men sa helt til sin død at det fantes et stort fastland Vinlandia, lenger nord.
Ser man på kurslinjen hans, viser den at han prøvde å seile seg opp, nordover, Uten å lykkes, etter han var kommet halvveis. Dette bekrefter at han visste at fastlandet ikke gikk lenger syd en til ca. 25 breddegrad. Andre gangen seilte han ut fra Algarvekysten, 10 breddegrader lengre nord, men klarte likevel ikke å nå fastlandet på andre siden.

Vikingene delte horisontlinjen inn i Ættar, som var 45 grader av sirkelen.
Solen, stjernene, vinden, bølgene og en mengde andre tegn samt deres instinkter hjalp dem. Den nøyaktighet som dagens sjøfolk forlanger, hadde lite å si, de hadde god tid. Man seilte på en hovedretning, først når man fikk landkjenning ble det påkrevd mer nøyaktighet.
Det å lese kart, spesielt sjøkart, er en hobby jeg har mye glede av.
Sjøkart nr.20 over Sunnhordaland dekker innløpet til Hardangerfjorden og en god del av øyene i dette området.
Ølve er et navn på et jordbruksområde på nordsiden av fjorden.
NSL forklarer det med at ordlyden kan indikere dyret ulv?
Det finnes en rekke andre navn i samme området som bruker Ølv som stavelse i navnet.
Litt lenger øst ligger Ølsvik ved samme strandlinje.
På Tysnesøys østside ligger et nes som kalles Ølveneset like ved Ølvesundet.
På Fjelbergøy ligger Ølvetangen like ved en våg som heter Grunnavågen.
I Skåneviksfjorden ligger et sted som heter Ølfernes og Ølfernesholm.
I samme fjord ligger et skvalpeskjær som heter Ølveskjær.
I Åkrafjorden ikke langt fra strandlinjen ligger Ølvestveit.
På sørsiden ligger den meget kjente plassen Ølen, som er så lik i stavemåten og topografi at det trolig er samme stavelse.
Her finner vi og navnene Ølsvågen og Ølssjøen.
Det kan synes som denne betegnelsen nesten bare har vært brukt lokalt i Sunnhordaland.  NSL nevner er sted i fjell kommune som heter Ølveset.
Alle disse Øl og Ølv navnene som ligger i og ved sjø, har en fellesnevner som er meget karakteristisk for dem i forhold til sjøen.
 Stedene har en strandlinjen som er meget grunn utover.
Det synes tydelig at navnet Ølve og disse andre med stavelsen øl og ølv har sin opprinnelse av disse grunne forholdene i sjøen.