Blogg nr. 43
Einføtingland,
Husasnotr, Hòp og Vinland.
Jeg har tidligere forklart hva Vinland og Markland står for i blogg nr. 13.
Også stedet Hòp fra de gamle grønlandske sagaene i blogg nr.9, men her hadde jeg den forutsetning at de gamle navnegiverne kunne beregne breddegraden hvor de befant seg.
Det er enda et navn der borte, det merkelige navnet, Einføtingland.
Her må jeg gi en innføring i hvordan jeg kan påstå at denne kunnskapen fantes for mer enn 1000 år siden.
På tross av at historikerne hevder bastant at denne kunnskap ikke fantes før på 1500 tallet, finnes der to islandske bøker, Rim I og Rim 2 som oppbevares i København, som begge hevder dette. Den ene er faktisk en lærebok i nautisk navigasjon.
Denne kunnskapen må ha dannet grunnlaget for ekspansjonen i Atlanterhavet av det norrøne folket, da ingen andre på den tiden i Europa kunne dette.
Det er stor sannsynlighet for at Columbus også hadde denne kunnskapen fra sine reiser til Island.
Islendingen Karlsevne beretter at han ble tilbudt en meget stor pengesum fra en utlending for noe som var om bord i skipet hans og ble kalt Husasnotr.
Første stavelsen Husa, kan bety «noe som rommer/huser noe».
Siste delen Snotr, kan være ordet snott, som kommer ut av nesen eller hodet.
Kunnskap eller visdom kommer jo også ut av hodet?
Det heter snott på engelsk også. I Bergen sa man da jeg voks opp, snottet gjort, når en mann gjorde en bragd og beholdt fatningen under vanskelige forhold.
Betydningen av Husasnotr kan være «noe som huser/rommer visdom eller kunnskap». Det kan meget vel være det man brukte til å måle solhøyden med.
Det kan bortimot bevises at de hadde denne viten.
Når man i dag måler solhøyden er man avhengig av tabeller som viser solens foranderlige høyde til enhver dato. Forfedrene våre hadde en genial måte å løse dette på. Da det er solskiven man hele tiden forholder seg til, brukte de en halv sol for hver uke. Fra sommersolverv trakk de fra høyden en halv, hver uke fram til vintersolverv, etter det la de til en halv, hver uke.
Metoden er forbausende bra, men man måtte holde nøye rede på kalenderen, Primstaven.
Den første som oppdaget Vinland var Bjarni Herjolvsson. Han hadde status som Farmann som var den gjeveste tittel man kunne ha.
Da han kom hjem til Island etter en ferd, var faren reist med Eirik den Raude for å bosette seg på Grønland. Bjarni reiste umiddelbart etter for å besøke han.
Det må være klart at faren måtte ha etterlatt seg nøyaktige data over hvor han skulle. Distansen fra Island til Grønland er over 700 nautiske mil med bare hav.
Bjarni ble stormblåst av en nordvestlig storm en god stund. Da han fikk kontroll over skipet var han kommet oppunder et fremmed land. Han gikk ikke i land, men fortsatte reisen til Grønland uten å følge landet.
Med bare fire landkjenninger fant han frem til faren på Brattalid.
Den eneste måten han kan ha gjort dette på er:
Han å ha målt solhøyden på dette fremmede stedet og antagelig funnet at det lå et sted på 50 breddegrad, (New Foundland?)
Deretter seilte han nordover helt til han kom til 60 graden, hvor han visste faren befant seg.
Da han nådde denne graden seilte han øst til Grønland.
Det er praktisk talt umulig fra hans posisjon, å finne spissen av Grønland uten viten om breddegrader.
Metoden ble brukt av seilskute skippere helt opp til våre dager.
Tidligere nevnt Karlsevne seilte sammen med Torhall på to skip til Vinland hvor Leiv Eiriksson hadde bygget en koloni. De besluttet å prøve å seile rundt dette nye landet/øyen, hver sin vei og møtes.
Karlsevne seilte hele sommeren sørover og vendte da til slutt nordover igjen. Han ble liggende på denne plassen Hòp over vinteren, høyst sannsynlig fordi han ble innefrosset. Dette kan bare ha skjedd i Bay of Lawrence, hvor jeg har påvist hvor stedet Hòp befinner seg. N 50,13 – W 62,05
Om våren reiser han til Leifsbuene, og da han ikke treffer Torhall, fortsetter han videre nordover langs det landet som senere blir kalt Markland.
Han dreier vestover og seiler meget lenge. Tilslutt kommer han til en stor elv som renner fra øst mot vest. Her blir en mann skutt av en pil fra en innfødt som tilsynelatende bare har en fot.
Karlsevne kaller stedet for Einføtingland etter denne hendelsen.
Så kommer en merkelig uttalelse: Han sier at fjellet han ser i sør er det samme fjellet han så i nord på den plassen Hòp hvor han overvintret. Han mener det er like langt herfra til Vinland/ Leifsbuene som det var fra stedet Hòp.
Påstanden er feil, men det er lett å forstå hvorfor han sier dette og hvor han befinner seg.
At en stor elv renner fra øst mot vest, finner man bare i James Bay sør i Hudson Bay, La Grande Riviere. Bunnen av denne bukten ligger på litt mindre enn 52 breddegrad. Stedet der jeg har påvist Hòp, Aquanish, ligger litt nord for
50 breddegrad.
Vinland eller L`Ance aux Meadows ligger også litt sør for 52 graden.
Det er derfor ganske forståelig at han tror det bare er et fjell mellom disse to stedene.
Etter den lange ferden fra Vinland til James Bay, er han ikke klar over hvor langt vest han har kommet.
Kunnskap om å beregne lengdegrad hadde han ikke. Den kom først ved oppfinnelsen av kronometeret.
Studerer man kartet, vil man se at James Bay ligger en del lenger vest enn Aquanish eller Hòp.
Jeg har tidligere forklart hva Vinland og Markland står for i blogg nr. 13.
Også stedet Hòp fra de gamle grønlandske sagaene i blogg nr.9, men her hadde jeg den forutsetning at de gamle navnegiverne kunne beregne breddegraden hvor de befant seg.
Det er enda et navn der borte, det merkelige navnet, Einføtingland.
Her må jeg gi en innføring i hvordan jeg kan påstå at denne kunnskapen fantes for mer enn 1000 år siden.
På tross av at historikerne hevder bastant at denne kunnskap ikke fantes før på 1500 tallet, finnes der to islandske bøker, Rim I og Rim 2 som oppbevares i København, som begge hevder dette. Den ene er faktisk en lærebok i nautisk navigasjon.
Denne kunnskapen må ha dannet grunnlaget for ekspansjonen i Atlanterhavet av det norrøne folket, da ingen andre på den tiden i Europa kunne dette.
Det er stor sannsynlighet for at Columbus også hadde denne kunnskapen fra sine reiser til Island.
Islendingen Karlsevne beretter at han ble tilbudt en meget stor pengesum fra en utlending for noe som var om bord i skipet hans og ble kalt Husasnotr.
Første stavelsen Husa, kan bety «noe som rommer/huser noe».
Siste delen Snotr, kan være ordet snott, som kommer ut av nesen eller hodet.
Kunnskap eller visdom kommer jo også ut av hodet?
Det heter snott på engelsk også. I Bergen sa man da jeg voks opp, snottet gjort, når en mann gjorde en bragd og beholdt fatningen under vanskelige forhold.
Betydningen av Husasnotr kan være «noe som huser/rommer visdom eller kunnskap». Det kan meget vel være det man brukte til å måle solhøyden med.
Det kan bortimot bevises at de hadde denne viten.
Når man i dag måler solhøyden er man avhengig av tabeller som viser solens foranderlige høyde til enhver dato. Forfedrene våre hadde en genial måte å løse dette på. Da det er solskiven man hele tiden forholder seg til, brukte de en halv sol for hver uke. Fra sommersolverv trakk de fra høyden en halv, hver uke fram til vintersolverv, etter det la de til en halv, hver uke.
Metoden er forbausende bra, men man måtte holde nøye rede på kalenderen, Primstaven.
Den første som oppdaget Vinland var Bjarni Herjolvsson. Han hadde status som Farmann som var den gjeveste tittel man kunne ha.
Da han kom hjem til Island etter en ferd, var faren reist med Eirik den Raude for å bosette seg på Grønland. Bjarni reiste umiddelbart etter for å besøke han.
Det må være klart at faren måtte ha etterlatt seg nøyaktige data over hvor han skulle. Distansen fra Island til Grønland er over 700 nautiske mil med bare hav.
Bjarni ble stormblåst av en nordvestlig storm en god stund. Da han fikk kontroll over skipet var han kommet oppunder et fremmed land. Han gikk ikke i land, men fortsatte reisen til Grønland uten å følge landet.
Med bare fire landkjenninger fant han frem til faren på Brattalid.
Den eneste måten han kan ha gjort dette på er:
Han å ha målt solhøyden på dette fremmede stedet og antagelig funnet at det lå et sted på 50 breddegrad, (New Foundland?)
Deretter seilte han nordover helt til han kom til 60 graden, hvor han visste faren befant seg.
Da han nådde denne graden seilte han øst til Grønland.
Det er praktisk talt umulig fra hans posisjon, å finne spissen av Grønland uten viten om breddegrader.
Metoden ble brukt av seilskute skippere helt opp til våre dager.
Tidligere nevnt Karlsevne seilte sammen med Torhall på to skip til Vinland hvor Leiv Eiriksson hadde bygget en koloni. De besluttet å prøve å seile rundt dette nye landet/øyen, hver sin vei og møtes.
Karlsevne seilte hele sommeren sørover og vendte da til slutt nordover igjen. Han ble liggende på denne plassen Hòp over vinteren, høyst sannsynlig fordi han ble innefrosset. Dette kan bare ha skjedd i Bay of Lawrence, hvor jeg har påvist hvor stedet Hòp befinner seg. N 50,13 – W 62,05
Om våren reiser han til Leifsbuene, og da han ikke treffer Torhall, fortsetter han videre nordover langs det landet som senere blir kalt Markland.
Han dreier vestover og seiler meget lenge. Tilslutt kommer han til en stor elv som renner fra øst mot vest. Her blir en mann skutt av en pil fra en innfødt som tilsynelatende bare har en fot.
Karlsevne kaller stedet for Einføtingland etter denne hendelsen.
Så kommer en merkelig uttalelse: Han sier at fjellet han ser i sør er det samme fjellet han så i nord på den plassen Hòp hvor han overvintret. Han mener det er like langt herfra til Vinland/ Leifsbuene som det var fra stedet Hòp.
Påstanden er feil, men det er lett å forstå hvorfor han sier dette og hvor han befinner seg.
At en stor elv renner fra øst mot vest, finner man bare i James Bay sør i Hudson Bay, La Grande Riviere. Bunnen av denne bukten ligger på litt mindre enn 52 breddegrad. Stedet der jeg har påvist Hòp, Aquanish, ligger litt nord for
50 breddegrad.
Vinland eller L`Ance aux Meadows ligger også litt sør for 52 graden.
Det er derfor ganske forståelig at han tror det bare er et fjell mellom disse to stedene.
Etter den lange ferden fra Vinland til James Bay, er han ikke klar over hvor langt vest han har kommet.
Kunnskap om å beregne lengdegrad hadde han ikke. Den kom først ved oppfinnelsen av kronometeret.
Studerer man kartet, vil man se at James Bay ligger en del lenger vest enn Aquanish eller Hòp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar